Redigerer Aineias

{{Infoboks gud
|navn= Aineias
|bilde= Batoni, Pompeo — Aeneas fleeing from Troy — 1750.jpg
|bildetekst= Aineias' flukt fra Troja, bærer sin gamle far og leier sin lille sønn, fulgt av hustruen Kreousa. Maleri av [[Pompeo Batoni]], ca. [[1750]]
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]] og [[Roma]]
|originaltnavn= Αἰνείας
|foreldre= [[Ankhises]] og [[Afrodite]] ([[Venus (gudinne)|Venus]])
|søsken= 
|make= 1) [[Kreousa (Troja)|Kreousa]]<br />2) [[Lavinia]]
|barn= [[Askanios]]
|aspekt= 
|bosted= [[Troja]]
|symboler= 
|tekster= [[Homer]]<br />[[Vergil]]<br />[[Gaius Julius Hyginus|Hyginus]]<br />[[Ovid]]
|andremytologier= [[romersk mytologi]]
}}
'''Aineias''' eller '''Æneas''' ([[gresk]]: Αἰνείας, ''Aineías''; muligens avledet fra [[gresk]] ''aenos'' = ros, lovprisning,<ref>[https://books.google.no/books?id=MNP_AwAAQBAJ&pg=PA48&dq=%C3%A6neas+praised+name&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwisuYCe7sz2AhWiRvEDHcYRC8UQ6AF6BAgJEAI#v=onepage&q=%C3%A6neas%20praised%20name&f=false James Nohrnberg: ''The Analogy of The Faerie Queene'' (s. 48)]</ref> og αἰνή, «lovprist») var en [[troja]]nsk helt i [[Gresk mytologi|gresk]]-[[romersk mytologi]] og [[litteratur]], sønn av gudinnen [[Afrodite]] ([[Venus (gudinne)|Venus]] i romerske kilder) og trojaneren [[Ankhises]]. Hans far var også [[tremenning]] til kong [[Priamos]] av Troja. Den romerske forfatteren [[Vergil]] (70-19 f.Kr.) gjorde Aineias til en hovedperson i sitt store [[epos]] ''[[Æneiden]]'' etter mønster av [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'', der Æneas kalles [[Dardanellene|dardaneres]] [[konge]].<ref>Kraggerud, Egil; Brecke, Iris: «Æneas» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 17. mars 2022 fra [https://snl.no/%C3%86neas]</ref> På samme måte som ''Iliaden'' var grekernes store [[nasjonalepos]], var ''Æneiden'' ment å være romernes. I diktverket fortelles det om Aineias' flukt fra fødebyen etter byens fall og ødeleggelse ved [[Trojakrigen]]s slutt, samt hans reise til [[Italia]] hvor han grunnlegger det som blir [[Roma]], og som [[stamfar]] til [[Romulus og Remus]] blir byens [[Skapelsesmyte|mytiske opphav]]. Æneas er Romas første virkelige helt.

== Greske myter og epos ==
=== Homeriske hymne til Afrodite ===
[[Fil:William Blake Richmond - Venus and Anchises - Google Art Project.jpg|left|thumb|350px|''Venus and Anchises'', maleri av William Blake Richmond (1889 eller 90).]]
Fortellingen om Aineias' fødsel er fortalt i «Hymne til Afrodite», en av de fremste [[De homeriske hymnene|homeriske hymner]].<ref name="aphrodite"> [http://www.uh.edu/~cldue/texts/aphrodite.html Homeric Hymn to Aphrodite], oversatt til engelsk av Gregory Nagy, University of Houston</ref><ref> Walcot, Peter (Okt. 1991): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/642954?sid=21105480656643&uid=4&uid=70&uid=3738744&uid=2&uid=2129 «The Homeric 'Hymn' to Aphrodite': A Literary Appraisal»], ''Greece & Rome'', Second Series, Vol. 38, No. 2, s. 137-155 </ref> Afrodite hadde vært årsaken til at de andre gudene, særlig [[Zevs]], begjærte dødelige kvinner på Jorden. Til gjengjeld lot Zevs henne bli forelsket i en dødelig, Ankhises, som gjetet sine krøtter ved [[Idafjellet]] («Gudinnens fjell») i [[Troas]] i [[Anatolia]]. Da Afrodite fikk se ham, ble hun fullstendig forhekset; hun pyntet seg som til [[bryllup]]sfest hos gudene, og åpenbaret seg for ham. Ankhises ble overveldet av hennes skjønnhet, overbevist om at hun måtte være en gudinne, men Afrodite forsikret ham at hun bare var en [[Frygia|frygisk]] prinsesse. Først etter [[samleie]]t røpet hun sin virkelige identitet. Ankhises ble redd for følgene av deres forhold, men gudinnen forsikret ham om at hun ville føde ham en sønn som skulle hete Aineias. Imidlertid advarte hun ham om at ingen måtte få vite om forholdet deres.<ref name="aphrodite" />

Da Aineias var [[nyfødt]], tok gudinnen ham med til [[Nymfe (mytologi)|nymfe]]ne ved Idafjellet. Hun beordret dem til å oppfostre barnet til han ble fem år gammel og deretter bringe ham til Ankhises.<ref name="aphrodite" /> I henhold til andre kilder skrøt Ankhises senere av sitt seksuelle møte med kjærlighetsgudinnen, og ble straffet med [[Zevs]]' lynstråle i sin ene fot. Han ble dermed lam i foten, og da Troja brant, måtte Aineias bære ham på ryggen.<ref> Vergil: ''Æneiden''</ref>

Aineias' første hustru var [[Kreousa (Troja)|Kreousa]] (gresk: Κρέουσα, ''Kreousa''; navnet betyr ganske enkelt «[[prinsesse]]»), datter av kong [[Priamos]] av Troja og [[Hekabe]].<ref> Pseudo-Apollodorus: [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheca'']] 3. 12. 5</ref><ref> [[Gaius Julius Hyginus|Hyginus]]: ''Fabulæ'', 90</ref>
[[Fil:Terracotta Aeneas MAN Naples 110338.jpg|thumb|Aineias bærer sin far og sønn vekk fra Trojas ødeleggelse. [[Terrakotta]]figur, 100-tallet e.Kr., [[Napoli]].]]

=== Homers ''Iliaden'' ===
Aineias er en mindre betydelig figur i Iliaden hvor han to ganger ble reddet fra døden av gudene for en ennå ukjent skjebne. Men han er en kriger i egen rett. Etter å ha holdt seg tilbake fra kamphandlingene, krenket av kong Priamos ettersom han ikke fikk sin rett til æren til tross for sin tapperhet, men etter å ha blitt egget av [[Deifobus]], en av Priamos' sønner, ledet han et angrep mot [[Idomenevs]] for å få tilbake liket av sin svoger Alkathoos (gift med Hippodamia).<ref> Homer, ''Iliaden'', trettende sang</ref> Aineias er lederen av trojanernes allierte fra [[Dardanos]], foruten også å være en slektning og en av de nestkommanderende under [[Hektor]], den trojanske helten og eldste sønn av Priamos, som ledet trojanerne. 

Mange av gudene grep inn i Trojakrigen på vegne av begge sider av de kjempende for å gi støtte til sine favoritter. Afrodite holdt øye med sin sønn Aineias og kom til hans hjelp på slagmarken. Også [[Apollon]] likte Aineias. Begge guddommene reddet Aineias fra tvekampen med den greske helten [[Diomedes]] fra [[Argos]] som nær drepte ham. De fraktet ham av sted til [[Pergamos (Kypros)|Pergamos]] på [[Kypros]] for at han skulle lege sine sår. Selv [[Poseidon]], som vanligvis favoriserte grekerne, kom til hans hjelp etter at han kom under i kampen mot [[Akilles]], ved å hevde at Aineias, selv om han kom fra en sidegren av kongefamilien, var forutbestemt til å bli konge.

Forskeren Bruce Louden har forstått Aineias som en mytologisk type i samme tradisjon som [[Utnapishtim]] ([[mesopotamisk mytologi]]); [[Baukis og Filemon]]; og [[Lot (bibelsk person)|Lot]] (''[[Det gamle testamente]]''); de rettmessige mennesker som blir spart for allmenne ødeleggelse og undergang.<ref>Louden, Bruce (2006): [https://camws.org/meeting/2006/abstracts/louden.html «Aeneas in the Iliad: the One Just Man»] i: ''102nd Annual Meeting of CAMWS'', Classical Association of the Middle West and South</ref> Apollodorus forklarte det som at «...grekerne lot ham være på grunn av hans nåde.»<ref>Apollodorus: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022%3Atext%3DEpitome%3Abook%3DE%3Achapter%3D5%3Asection%3D21 ''Epitome''], ved James George Frazer, red., kapittel 5, 21 </ref>

=== Andre kilder ===
Den romerske mytografen [[Gaius Julius Hyginus]] (ca. 64 f.Kr. – 17 e.Kr.) hevder i sin tekstsamling ''Fabulæ''<ref> Hyginus, ''Fabulæ'', 115</ref> at Aineias drepte 28 fiender i [[Trojakrigen]]. Det høye antallet har nok sin årsak i at Hyginus var en nær samtidig med Vergil, ikke en forlengelse av den homerske tradisjon. Aineias dukker også opp i Troja-fortellinger som er tilskrevet [[Dares Phrygius]] og [[Dictys Cretensis]]. Aineias' betydning for romerne var å tjene som en legemliggjørelse av den [[Stoisme|stoiske]] dyden ''pietas'', å oppfylle sin plikt mot familien, slekten og gudene, og lojalitet mot sitt livskall.<ref name="kirkehistorie"> [http://www.kirkehistorie.com/Fhist/Vergil.htm Vergil], Kirkehistorie.no</ref>
[[Fil:Denier frappé sous César célébrant le mythe d'Enée et d'Anchise.jpg|thumb|Aineias og Ankhises på baksiden av romersk mynt.<ref>[http://www.cgb.fr/jules-cesar-denier,v34_0404,a.html v34_0404 - JULES CÉSAR Denier], cgb.fr</ref>]]
== Romerske myter og litteratur ==
=== Historiske kilder ===
Fortellingen om Aineias ble fortsatt av romerske forfattere. En innflytelsesrik kilde var historien om Romas grunnleggelse i [[Cato den eldre]]s ''Origines'' («Opprinnelsen»).<ref> Stout, S.E. (1924): [http://www.jstor.org/stable/3288552?origin=JSTOR-pdf «How Vergil Established for Aeneas a Legal Claim to a Home and a Throne in Italy»] (PDF) i: ''The Classical Journal'' '''20''' (3), s. 152–160.</ref> Det var det første kjente historieverket i [[prosa]] på [[latin]], og blant de aller første latinske prosaverker i uansett [[sjanger|sjangre]].<ref> Badian, Ernst (1966): «The early historians» i: Dorey, T. A.: ''Latin Historians'', London</ref> [[Legende]]n om Aineias var velkjent i Vergils dager og ble fortalt i flere historiske verker, blant dem [[Dionysios fra Halikarnassos]]' store verk om romersk historie, ''Rhōmaikē arkhaiologia'', på latin ''Antiquitates Romanum'', som støttet seg på [[Marcus Terentius Varro]]; [[Titus Livius]]' monumentale verk ''[[Ab Urbe Condita]]'' («Fra byens grunnleggelse»), som antagelig støttet seg på [[Quintus Fabius Pictor]], virksom på 200-tallet f.Kr.; og [[Gnaeus Pompeius Trogus]], hvor det eneste som er bevart er et sammendrag ved [[Junianus Justinus]].

=== Vergils ''Æneiden'' ===
[[Fil:Venus as Huntress Appears to Aeneas.jpg|thumb|Venus som jegerinne viser seg for Aineias. Maleri av Pietro Da Cortona, 1600-tallet.]]
[[Fil:Aeneis 3 147.jpeg|thumb|Aineias og hans [[penater]], fra et manuskript på 300-tallet.]]
[[Fil:Guérin Énée racontant à Didon les malheurs de la ville de Troie Louvre 5184.jpg|thumb|right|Aineias forteller Dido om Trojas ødeleggelse, maleri av [[Pierre-Narcisse Guérin]], 1815.]]
Vergils ''[[Æneiden]]'' første seks sanger er en ''nostos'', det vil si en fortelling om en hjemreise (slik «[[nostalgi]]» betyr «hjemlengsel»), sterkt inspirert av Homers ''[[Odysseen]]''. De siste seks sangene handler om kampene ved Roma, og er i høy grad inspirerte av ''Iliaden'' (maktkamp og krig). ''Æneiden'' forklarte at Aineias var en av få trojanere som ikke ble drept eller gjort til [[slave]] da Troja falt. Etter å ha blitt beordret av gudene til å flykte, samlet Aineias sammen en gruppe overlevende («aineidene») som reiste til Italia og ble forfedre til romerne. Blant de som fulgte den trojanske helten var Aineias' gamle far Ankhises, hornblåseren Misenus, hans venner Achates, Sergestus og Acmon, den legekyndige Iapyx, rormannen Palinurus og sønnen Askanios (latin: Ascanius); også kjent som Iulus, Julus, eller Ascanius Julius. Det er fra ham og under dette navnet den romerske slekten [[Julia (gens)|Gens Julia]] hevdet å nedstamme, inkludert [[Julius Cæsar]], og via Iulus også [[Venus (gudinne)|Venus]] (Afrodite).<ref name="kirkehistorie" />  

Da Æneas så at Troja var falt, skyndte han seg hjem og hentet sin gamle far, som han måtte bære på ryggen, mens han tok sin sønn ved hånden. Hans kone Creusa fulgte like bak, og alle trojanere som fikk tak i sine våpen, slo følge. Men straks de var utenfor byen, oppdaget Æneas at Creusa var borte. Fortvilt lette han etter sin kone, men fant henne aldri. Han tok med seg [[larer]] og [[penater]] på ferden, og for sin omsorg for disse husgudene og sin gamle far huskes han som «den fromme Æneas». I skogene på Idafjellets skråninger fikk han bygd skip til transport av hele følget sitt til deres nye hjem, som hans mor gudinnen hadde gitt løfte om. i den [[joniske øyer|joniske øygruppen]] gikk følget i land for å finne mat, slaktet noen [[geit]]er og laget til et [[måltid]], da en flokk [[harpy]]er stupte ned på dem og snappet til seg kjøttet. Trojanerne skjøt forgjeves piler etter dem, men harpyene fløy sin vei uskadet. En av dem ble sittende på en høy klippe og sa at trojanerne ville bli straffet for å ha angrepet harpyene, at havet skulle kaste dem rundt til de nådde Italia, og der skulle de ikke få bygge byen sin før de var sultne nok til å spise brødfjelene sine.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>

Med en flåte på 20 skip foretok han den lange reisen til det lovede land, den nye Troja. De reiste langs kysten av [[Trakia]] via [[Delos]], [[Kreta]], [[Sicilia]] og [[Kartago]], før de etter flere år nådde [[Kumae]] i [[Campania]] og til slutt Latium.<ref name="kirkehistorie" /> I [[Epirus]] gikk gjorde de opphold hos Æneas' fetter Helenus, sønn av gamle Priamos, som hadde reist et nytt lite Troja. Helenus hadde giftet seg med [[Hektor]]s [[enke]] [[Andromakhe]] som han tok etter at [[Pyrrhos]] var drept. Helenus var en [[profet]] og [[spådom|spådde]] Æneas at når trojanerne ankom Italia, ville de under [[kristtorn]]en ved elvebredden finne en stor hvit gammel [[griser|purke]], med tretti smågriser rundt seg. Der skulle trojanerne bygge byen sin. Etter Helenus' råd seilte de rundt sørspissen av [[Sicilia]] i stedet for å prøve å ta seg gjennom stredet forbi [[Skylla]] og [[Kharybdis]]. Like nedenfor [[Etna]] kom en mann styrtende ned på stranden og tryglet dem om å ta ham med. Han var greker og blitt etterlatt da Odyssevs unnslapp [[Polyfemos]]' hule, og hadde holdt seg skjult i skogen. Han var så vidt om bord da de så [[kyklop]]en komme mot seg med en [[furu]] som stav, og de rodde skrekkslagne bort.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>

Omsider nådde de reisende Sicilias vestkyst, hvor de gikk i land i Drepanum (dagens by [[Trapani]]). Her døde Aineias' far Ankhises fredelig av alderdom. [[Juno]] (gresk: [[Hera]]) som hatet trojanerne, sendte en fryktelig [[storm]] som drev skipene deres sørover, inntil de drev inn i en vakker bukt, omgitt av høye trekledde klipper. Her gjorde Aineias og hans følge landgang ved [[Kartago]] etter seks års omflakkende liv. Aineias som gikk for å lete etter mat, fikk øye på en folkemengde i ferd med å bygge en by med et tempel der tempelveggene skildret beleiringen av Troja, alle vennene hans så levende gjengitt at han brast i gråt ved synet. [[Dido av Kartago|Dronning Dido]] (også kjent som Alyssa) kom da med sitt følge av nymfer inn i tempelet. Hun var enke etter kong Sichæus som ble myrdet av sin bror Pygmalion. Dido hadde klart å flykte med et trofast følge og sin manns skatter, og slo seg ned på nordkysten av Afrika.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref> 

Dido og Æneas som begge hadde mistet sin ektefelle, holdt sammen i et år. Dido foreslo at trojanerne skulle bosette seg i hennes land, og at hun og Aineias i fellesskap skulle herske over de forente folkene. Et ekteskap mellom dem ble arrangert på anmodning av Juno som hadde fått vite at hennes favorittby kom til å bli beseiret av trojanernes etterkommere. Aineias' mor [[Venus (gudinne)|Venus]] innså at hennes sønn og hans følge ville trenge å komme til krefter før avreisen. Imidlertid ble gudenes sendebud [[Merkur (gud)|Merkur]] (gresk: [[Hermes]]) sendt av Jupiter og Venus for å påminne Aineias om hans reise og dens hensikt, og fikk overtalt ham til å bryte opp straks. Da Dido fikk vite at Aineias hadde brutt sitt løfte og forlatt hennes land og henne, lyste hun en [[forbannelse]] over ham som for alltid førte til et fiendskap mellom Roma og Kartago som kulminerte i [[punerkrigene]]. Deretter begikk hun [[selvmord]] ved å stikke seg selv med det [[sverd]]et hun hadde gitt Aineias ved deres første møte.<ref> Vergil: ''Æneiden'', bok 5</ref><ref> [https://web.stanford.edu/~plomio/dido.html «Dido (Elissa)»], ''Mortal Women of the Trojan War''</ref> Hun hadde bygd et likbål for seg, og trojanerne så flammene fra skipene sine uten å vite hva det var.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>  

Etter oppholdet i Kartago vendte trojanerne tilbake til Sicilia hvor Aineias organiserte gravleker til ære for sin døde far. 

Selskapet reiste deretter videre til [[Cumae]] på vestkysten av [[Italia]]. Her bodde den ene [[sibylle]]n, en av [[Apollo]]s jomfruer som han hadde skjenket visdom, og hun forklarte Æneas at han måtte stige ned i [[underverden]]en og søke råd hos [[Hades|Pluto]] for å skaffe seg kjennskap til sin [[skjebne]]. Men først måtte han gå ut i skogen og sikre seg den gylne greinen, [[James Frazer]]s ''Golden Bough''. Denne måtte han bære i hånden for å være trygg. Han lette lenge, inntil to [[duer]], hans mors fugler, viste ham treet der det glitret av gull mellom greinene, og han fant gullgreinen som vokste på treet slik [[misteltein]]en vokser på andre. Beskyttet av greinen og en stor ofring, og i følge med sibyllen, gikk Æneas inn i en mørk hule og kom til bredden av [[Styx]]. [[Kharon]]s båt ga seg under vekten av et levende menneske da han ble satt over elven. På andre siden ventet [[Kerberos]], men sibyllen overlistet ham med en [[honning]]kake med [[sovemedisin|søvndyssende midler]]. Æneas gjenså sine venner som falt i Troja; [[Tartaros]], der de onde er dømt til å holde seg; og i [[laurbær]]lundene på [[Elysion|de elysiske marker]] sin fars ånd og [[sjel]]ene til alle deres ufødte etterkommere, som navngis frem til Vergils tid. I en [[myrt]]eskog så Æneas alle som er døde av ulykkelig kjærlighet - blant dem, til hans overraskelse, Dido som han forlot.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref> Men hun vendte ham ryggen og snudde seg mot sin døde ektemann.<ref>Vergil: ''Æneiden'', bok 6</ref><ref>Gill, N.S.: [http://ancienthistory.about.com/od/aeneid/a/aa082200a.htm «The Underworld Adventure of Aeneas in ''The Aeneid''»] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/od/aeneid/a/aa082200a.htm |date=20141219025645 }}, ''Ancient history''</ref><ref> [http://www.cliffsnotes.com/literature/a/aeneid/summary-and-analysis/book-vi Summary and Analysis, Book VI], ''CliffNotes.com''</ref>

Æneas nådde Italia akkurat da hans gamle [[barnepike]] Caieta døde, på stedet som i dag heter [[Gaeta]]. Etter å ha begravd henne satte de seg i gresset for å spise, med store runde [[kjeks]] under pålegget. Til sist spiste de kjeksene. Det minnet Æneas om harpyens ord om at de skulle spise brødfjelene sine, og nå visste han at de hadde funnet stedet der byen deres skulle ligge. Stedets konge, Latinus, ønsket Aineias hær av forviste trojanere velkommen og lot dem etablere seg i Latium. Han lovet også Æneas sin datter Lavinia; men hun var alt lovet bort til Turnus, konge over rutulerne, en annen [[Italikere|italisk]] stamme i Latium. Han gikk derfor til krig, men Latinus hadde fått en spådom om at Lavinia ville bli forlovet med en utlending. Gudinnen Juno trakk igjen i trådene og lot [[Etruskere|etruskernes]] kong Mezentius og latinernes dronning Amata danne en [[allianse]] mot Aineias. Amata var imot at hennes datter skulle gifte seg med Aineias, og skjulte Lavinia i skogen; men Aineias' trojanere vant krigen, og Turnus ble drept. Men den hvite purken med sine smågriser ble funnet, og der ble [[Alba Longa]] grunnlagt slik det var spådd.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>  

Da Amata fikk høre om Turnus' skjebne, hengte hun seg. Her ender Vergils epos brått, og ble aldri fullført.<ref> Vergil: ''Æneiden'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0054%3Abook%3D12%3Acard%3D593 bok 7, 593-613]</ref>

=== Andre kilder ===
Resten av fortellingen om Aineias' liv kan settes sammen fra andre oldtidskilder, inkludert [[Titus Livius]] og [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''. I henhold til Livius var Aineias' seierrike, men Latinus døde i krigen. Aineias grunnla byen [[Lavinium]], oppkalt etter hans hustru. Senere ønsket han velkommen Didos søster [[Anna Perenna]] (muligens en eldre, kanskje [[etruskisk mytologi|etruskisk]] gudinne opptatt i [[romersk mytologi]] og siden forvekslet med Didos søster grunnet navnelikheten).<ref> Altheim, Franz (1931–1933): ''Römische Religionsgeschichte'', bind 3. de Gruyter, Berlin</ref> Etter Didos død ble Kartago angrepet av [[Numidia|numidiere]], og Anna Perenna tvunget til å flykte. Da Aineias' hustru Lavinia ble sjalu, valgte hun like godt å begå selvmord ved å kaste seg i elven Numicus etter å ha blitt advart av Didos ånd i en [[drøm]].<ref>[http://www.mythindex.com/roman-mythology/A/Anna-Perenna.html Anna Perenna], ''Roman Myth Index</ref> Etter at Aineias selv døde, ble Jupiter bedt av Venus om å gjøre hennes sønn udødelig (= til en gud). Jupiter gikk med på det. Elven og elveguden Numicus renset ham for alle hans menneskelige sider, og Venus salvet ham med [[ambrosia]] og [[nektar]] som guddommeliggjøring.<ref> Titus Livius: ''Ab Urbe Condita'', bok 1.</ref> Aineias ble ifølge Livius anerkjent som guden ''Jupiter Indiges''.<ref> Titus Livius (1905): [http://mcadams.posc.mu.edu/txt/ah/Livy/Livy01.html ''The History of Rome''], oversatt til engelsk av Canon Roberts, bind I, J. M. Dent & Sons, Ltd., London</ref> Tittelen ''Pater Indiges'' eller kun ''Indiges'' ble også benyttet.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', bok 14</ref><ref>Begrepet ''Indiges'' kan ha samme språklige opphav som [[engelsk]] ''indigenous'' (= innfødt, stedegen), og kan gjenspeile at mindre guder, kollektiv omtalt som ''Di indigetes'' ble dyrket lokalt i Italia; jf. Smith, William, red. (1870): ''Dictionary of Greek and Roman Antiquities'', s. 573. En alternativ forklaring er at de enkeltvis ble opphøyd til guddom etter døden, jfr [[Sol (mytologi)|''Sol Indiges'']].</ref>

== Middelalderens framstilling ==
[[Fil:Aeneas and Turnus.jpg|thumb|300px| Aineias beseirer Turnus, rutulernes konge, maleri av [[Luca Giordano]] (1634–1705). Aineias' ''[[genius]]'', i romersk religiøs tro en manns natur og vesen, er vist oppstigende, skuende inn i framtidens lys, mens Turnus er vist sittende, omhyllet av mørke.]]
På samme vis som ''Æneiden'' lånte storhet fra og bygde videre på ''Iliaden'' og ''Odysseen'', inspirerte Vergils verk [[Middelalderens litteratur|middelalderens diktning]], både som forbilde og som inspirasjon. Engelske [[Geoffrey av Monmouth]] lot i [[prosa]]verket ''[[Historia Regum Britanniae]]'' («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring [[1136]], en sønnesønns sønn av Aineias, [[Brutus trojaneren]], bli stamfar til [[Mytiske konger av britene|de mytiske engelske kongene]] og det britiske kongerike. Middelalderens diktere som fortsatte eller bygde videre på ''Æneiden'' ble en [[sjanger]] i seg selv: ''Romans d'Antiquité'' eller [[romerske emner]], litterære sykluser basert på tolkning av gresk og romersk mytologi. To andre populære emner var de [[Franske emner|franske]] og de [[Britiske emner|britiske]] konger. 

[[1100-tallet]]s franske ''[[Roman d'Enéas]]'' var en [[Høvisk litteratur|høvisk fortelling]] skrevet vers på åtte stavelser. Mens Vergil var opptatt av å vise Aineias som noe mer enn heroisk kriger, og som et romersk forbilde, er dette anonyme diktet på knappe 10 000 linjer mest opptatt av Aineias' seksualitet og kvinneeventyr. Den ble en gang på 1170-tallet grunnlaget for en [[middelhøytysk]] [[Høvisk litteratur|romanse]] av [[Nederland|nederlandske]] [[Heinrich von Veldeke]] kalt ''Eneas''. Veldekes ''Eneas'' er den første høviske romanse på et [[germanske språk|germansk]] språk og framhevet særlig høvisk kjærlighet, høvisk dyder som måtehold, selvkontroll og veltalenhet, og til tross for de tragiske hendelsene i Vergils fortelling, slik som Didos selvmord, er det en oppløftende positiv tone i teksten hvor særlig Eneas bryllup med Lavinia i avslutningen er framhevet.
[[Fil:Creti Venus appearing to Aeneas.jpg|thumb|upright|left|Venus viser seg for Aineias, maleri av [[Donato Creti]], 1700-tallet.]]
[[Fil:Palaeography (Quaritch) plate12.jpg|thumb|300px|right|En [[Venezia|venetiansk]] kopi av ''Historia destructionis Troiae'', ca. [[1325]].]]
Mens ''Roman d'Enéas'' også antyder [[Homofili|homofile]] trekk i dens hovedfigur, er det ingen tvil om at Vergil avviser det samme i sin framstilling, noe som ikke ville ha vært i overensstemmelse med at Aineias symboliserer Roma selv og de romerske forfedrenes beste egenskaper. Å bli hos Dido ville ha vært en feil, men å bryte med henne var riktig. En romersk helt må velge plikten framfor kjærligheten. ''Æneiden'' var ment som en lojal hyllest til [[Augustus]]' ''pax Romana'', verdensfreden under romersk herredømme.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 75-76</ref> Vergil synes å ha avledet alle homerotiske hentydninger til figurene [[Nisus og Euryalus]]<ref>Crompton, Louis (2003): ''Homosexuality and Civilization'', Harvard University Press, s. 84–86</ref>, men det ender tragisk i deres død. Under gravlekene for Aineias' døde far nevner Vergil deres ''amor pius'', en kjærlighet som utviser den ''[[pietas]]'' som er den romerske dyd,<ref> Winn, James Anderson (2008): ''The Poetry of War'', Cambridge University Press, s. 162.</ref> og således framhever Aineias som en utelukkende heteroseksuelt dydsmønster. I middelalderen var det i det minste en mistanke om en viss homoerotisk trekk i Aineias, og ''Roman d'Enéas'' åpner for mistanken ved at dronning Amata motsatte seg Aineias' ekteskap med Lavinia ved å hevde at han elsket gutter.<ref>Eldevik, Randi (1991): [http://www.jstor.org/stable/462692 «Negotiations of Homoerotic Tradition»] i: ''PMLA'' '''106''' (5): 1177–1178. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F462692 10.2307/462692]</ref>

Middelalderens fortolkninger av Aineias var i stor grad påvirket av både Vergil og andre latinske kilder. I særdeleshet var redegjørelsene til [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]], som ble omarbeidet og bearbeidet på [[1200-tallet]] av den [[Italia|italienske]] forfatteren [[Guido delle Colonne]] i hans ''Historia destructionis Troiae'', og som farget mange senere fortellinger. Fra denne forfatteren kan man se innflytelsen på blant annet [[Perledikteren]] og andre engelske forfattere, blant annet ved antydningen <ref name="tolkien"> Tolkien, J.R.R.; Gordon, E.V.; Davis, Norman red. (1967): ''Sir Gawain and the Green Knight'' (2 utg.). Oxford: Oxford UP. ISBN 9780198114864. s. 70. </ref> om at Aineias kunne trygt seile ut fra Troja med sine eiendeler og familie grunnet forræderi, noe han ble straffet for av Kreousa.<ref> Colonne, Guido delle; Griffin, N. E., red. (1936): [http://www.medievalacademy.org/resource/resmgr/maa_books_online/griffin_0026.htm ''Historia destructionis Troiae'']. Medieval Academy Books 26. Cambridge: Medieval Academy of America. s. 218, 234.</ref> I den engelske høviske romanse ''[[Sir Gawain og den grønne ridder]]'' fra slutten av 1300-tallet benyttet Perledikteren, som mange andre engelske forfattere, blant annet Geoffrey av Monmouth, Aineias til å etablere en trojansk [[genealogi]] for opprettelsen av det britiske rike,<ref name="tolkien" /> og forklarte at Aineias var «anklaget for sin troløshet, bevist å være sant.»<ref> Howes, Laura, red. (2010): ''Sir Gawain and the Green Knight''. Marie Boroff (overs.). New York: Norton. s. 3. ISBN 9780393930252. I denne oversettelsen er dog den forræderske ridderen i linje 3 identifisert som Antenor, noe som i henhold Tolkien ikke er korrekt.</ref>

== Slekt og legendariske etterkommere ==
[[Fil:B. PINELLI, Enea e il Tevere.jpg|thumb|right| Aineias og guden [[Tiberen|Tiberinus]], tegning av [[Bartolomeo Pinelli]].]]
Aineias hadde et omfattende slektstre. Hans amme var [[Kaieta]], og han er far til Askanios med Kreousa, og av Silvius med Lavinia. Askanios, eller på latin Ascanius, var også kjent som Iulus (eller Julius), grunnla [[Alba Longa]], en oldtidsby i Latium,<ref> Guralnik, David B, red. (1986): «Alba Longa» i: ''Webster's New World Dictionary of the American Language'' (2. utg.). New York, NY: Prentice Hall Press. ISBN 0-671-41811-4, ISBN 0-671-47035-3.</ref> og var den første i en lang rekke av konger. I henhold til mytologien som ble skissert av Vergil i ''Æneiden'', var [[Romulus og Remus]] begge etterkommere av Aineias gjennom deres mor [[Rea Silvia]] (og med ingen mindre enn guden [[Mars (gud)|Mars]] som far), noe som gjorde Aineias til stamfar til det romerske folk. En del tidlige kilder kaller ham for deres far eller deres bestefar,<ref>Plutark: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Romulus*.html «The Life of Romulus»], ''The Parallel Lives''</ref> men i betraktning til den generelt aksepterte dateringen av Trojas fall til rundt 1184 f.Kr. og grunnleggelsen av Roma til 753 f.Kr., synes dette lite trolig. [[Julia (gens)|''Gens Julia'']], en [[patrisier]]familien Julia i Roma, hevdet å komme fra Alba Longa og nedstamme direkte fra Ascanius. Blant de fremste i denne familien var [[Julius Cæsar]] og [[Augustus]], og som da også nedstammet fra [[Venus (gudinne)|Venus]] og således hadde guddommelig opphav. 

Via denne Julius-familien hevdet også palemonidene, storhertugene i [[Litauen]] og [[Rutenia]], å nedstamme fra Aineias. Denne legenden oppsto på [[1400-tallet|1400-]] eller [[1500-tallet]] som «bevis» på litauerne og storhertugdømmet var romersk opprinnelse, hovedsakelig for hevde seg i [[propaganda]]krigen mot naboen, [[Kongedømmet Polen (1385–1569)|kongeriket Polen]].<ref> Rowell, S. C. (1994): ''Lithuania Ascending: A Pagan Empire Within East-Central Europe, 1295-1345''. Cambridge Studies in Medieval Life and Thought: Fourth Series. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45011-9. s. 41</ref> Ettersom det var prestisje å nedstamme fra Troja fikk også de mytiske kongene i [[Storbritannia (øy)|Britannia]] (dagens [[England]]) deres slekt sporet tilbake til en stamfar som var en sønnesønn eller sønnesønns sønn av Aineias: [[Brutus trojaneren]]. Denne legenden opptrer først i ''[[Historia Britonum]]'', en tekstsamling fra 800-tallet, men den er best kjent fra den mytiske fortellingen som ble gitt av [[Geoffrey av Monmouth]] i hans ''[[Historia Regum Britanniae]]''. De fleste av disse slektslistene er fiktive og fantasifulle uten historisk realitet.<ref> Summerfield, Thea (2011): «Filling the Gap: Brutus in the Historia Brittonum, Anglo-Saxon Chronicle MS F, and Geoffrey of Monmouth» i: Dresvina, Juliana and Sparks, Nicholas (red.): ''The Medieval Chronicle VII'', Rodopi, Amsterdam/New York, , s. 85-102</ref>

== Framtoning ==
[[Fil:Aeneas Latium BM GR1927.12-12.1.jpg|thumb|Aineias og hans sønn går i land i Latium, en gris viser han hvor byen skal grunnlegges, romersk relieff fra ca 150 e.Kr.]]
Aineias' gjennomførte epitet hos Vergil og hos andre latinske forfattere er ''pius'', et begrep som inneholder ærbødighet (pietet) overfor gudene og plikt overfor familien.

I ''Æneiden'' er han beskrevet som sterk og flott å se på, men hans hårfarge eller hudfarge er ikke nevnt.<ref> Griffith, Mark (Okt. 1985): «What Does Aeneas Look like?» i: ''Classical Philology'', Vol. 80, No. 4, s. 309.</ref> I [[senantikken]] forsøkte skribentene å fylle de manglende beskrivelsene av utseendet ved å legge til omtale av hans utseende. ''De excidio Troiae'' til Dares Phrygius beskrev Aineias som «rødbrun i håret, kraftig, veltalende, høvisk, klok, dydig og sjarmerende.»<ref> Dares Phrygius: [http://www.theoi.com/Text/DaresPhrygius.html ''The Fall Of Troy''], Classical E-Text, Theoi.com</ref> Det finnes også en kort fysisk beskrivelse i [[Johannes Malalas]]' greske ''Kronografia'' fra [[500-tallet]] e.Kr.: «kort, veldig stor med et bredt bryst, mektig, med rødmusset ansiktsfarge, et bredt fjes, en god nese, lys hud, skallet foran, et godt skjegg og grå øyne.»<ref> Lowden, John (1988): ''Illuminated prophet books: a study of Byzantine manuscripts of the major and minor prophets'', Penn State Press, s. 62</ref>

== Moderne framstillinger ==
=== Litterære ===
Aineias og Dido er hovedfigurene i en britisk [[skillingstrykk]][[ballade]] fra [[1600-tallet]] som het ''The Wandering Prince of Troy''. Balladen endrer Aineias' skjebne fra flere års sjøseilas etter Didos død til bli forent med henne som en ånd etter hennes selvmord.<ref> [http://ebba.english.ucsb.edu/search_combined/?ss=the+wandering+prince+of+troy ''English Broadside Ballad Archive''], gjengivelse av balladen</ref> Nyere forskning har framhevet balladens forbindelse med en alternativ klassisk fortelling om Aineias og Dido som fortalt i den sjuende epistelen av [[Ovid]]s ''Epistulæ Heroidum'' («Brev fra heltinnene»).<ref> Reid, Lindsay Ann (2014): ''Ovidian Bibliofictions and the Tudor Book'', Ashgate, s. 129-135.</ref>

I moderne litteratur er Aineias førstepersons tale i to dikt av Allen Tate, «Aeneas at Washington» og «Aeneas at [[New York]]». Han er også hovedperson i [[Ursula K. Le Guin]]s roman ''Lavinia'' (2008), en gjenfortelling av de siste seks bøkene i ''Æneiden'' fortalt fra Lavinias synsvinkel, datter av kong Latinus av Latium.

=== Opera, film og annen media ===
Aineias er tittelhaveren i [[Henry Purcell]]s opera ''[[Dido og Aeneas]]'' (ca [[1688]]), og er en av hovedrollene i [[Hector Berlioz]]' opera ''Les Troyens'' (ca. [[1857]]).

Til tross for de mange dramatiske elementer har Aineias' historie fått liten interesse fra filmindustrien. Han ble framstilt av Steve Reeves i en hovedrolle i en italiensk «sverd-og-sandal»-film fra [[1961]], ''Guerra di Troia'' («Trojakrigen», internasjonalt kalt «Den trojanske hest»). Reeves gjentok denne rollen allerede året etter i den italiensk-franske samproduksjonen ''La leggenda di Enea'' («Legenden om Aineias»). Mens den første tok utgangspunkt i fortellingens begynnelse med Troja, konsentrerte filmen fra [[1962]] om Aineias' ankomst i Latium og hans krig med de lokale stammene.

Den nyeste filmatiseringen hvor Aineias opptrer er den amerikanske filmen [[Troja (film)|''Troja'']] (2004) med [[Brad Pitt]] som [[Akilles]], og hvor Aineias opptrer som en ungdom, framstilt av Frankie Fitzgerald. Han har ansvaret for å beskytte de trojanske flyktningene og bedt om ta vare på idealene til byen og dens folk. Han mottar sverdet til Priamos av Paris for å gi legitimitet og kontinuitet til Trojas kongelige slekt. I denne filmen er han ikke et medlem av kongefamilien og synes ikke å delta i selve krigen om Troja.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
;De klassiske kildene
* [[Homer]]: ''[[Iliaden]]'', 2, 819–821; 5, 217–575; 13, 455–544; 20, 75–352.
* Pseudo-Apollodorus: [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheca'']], III. xii. 2; Epitome III. 32–IV. 2; V. 21.
* [[Vergil]]: ''[[Æneiden]]''.
* [[Ovid]]: ''[[Metamorfoser]]'', XIII. 623-715; XIV. 75-153; 581–608.
* Ovid: ''Epistulæ Heroidum'', VII.
* [[Titus Livius]]: ''[[Ab Urbe Condita]]'', bok 1.1-2.
* [[Dictys Cretensis]].
* [[Dares Phrygius]].

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Aeneas «Aeneas»] i: ''Encyclopædia Britannica'' (1911) via ''Wikisource''


{{Portal|Litteratur}}
{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Litterære figurer]]
[[Kategori:Romersk mytologi]]
[[Kategori:Greske sagnhelter]]
[[Kategori:Den trojanske krig]]