Redigerer Adventfjorden

{{Infoboks vannmasse
| bilde = Adventfjorden Adventtoppen IMG 2712.jpg
| bildetekst = Adventfjorden i april 2011, med relativt lite isdekke slik situasjonen har vært siden 2005
| land = Norge
| type = fjord
| lengde = 8
| bredde = 3,5
| snittdybde = 60–80
| arm av = [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]]
| posisjonskart = Svalbard
| breddegrad = 78.23
| lengdegrad = 15.63
| koordinatregion = Spitsbergen
}}
[[fil:Longyearbyen00.jpg|thumb|Adventdalen og Adventfjorden med utløpet i Isfjorden, og Longyearbyen lufthavn nede til høyre.{{byline|NASA}}]]
'''Adventfjorden''' er en 8&nbsp;km lang og 3,5&nbsp;km bred [[fjord]] som avslutter [[Adventdalen]] og munner ut i [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] ved [[Longyearbyen]] på [[Spitsbergen]] på [[Svalbard]]. Innerst ved fjordens sørvestbredd ligger [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]]s gruveanlegg og administrasjonssenteret [[Longyearbyen]]. På sørvestsiden litt nord for Longyearbyen er det havneanlegg for utskiping av [[kull]], og import av utstyr og varer til øysamfunnet. Ytterst i fjorden på vestsiden ligger [[Hotellneset]] med kullager og [[Svalbard lufthavn, Longyear|Svalbard lufthavn]]. Ytterst i fjorden på østsiden ligger [[Revneset]] med den nedlagte gruvebyen Advent City.

Adventfjorden er en sørlig sidefjord om lag midt i Isfjorden, og er en grunn, nedsenket [[U-dal]] uten terskel. Innerst skaper [[Adventelva]] et stort, bredt [[tidevann]]s[[delta (landform)|delta]]. Adventdalens og Longyeardalens samlede nedbørsområde på 694&nbsp;km² forsyner fjorden med ferskvann, sedimenter og næringsstoffer. Dybden er 60–80 meter midtfjords og inntil 100 meter ved utløpet i Isfjorden. Forskjellen på flo og fjære er inntil 159&nbsp;cm.<ref name="Pawlowska"/> Mye av den [[marinbiologi]]ske forskningen som er gjort på Svalbard i nyere tid, er gjort i de svært ulike fjordene Adventfjorden, [[Kongsfjorden]] og [[Rijpfjorden]], hvor de to førstnevnte er fjordene hvor de største forskningsmiljøene på Svalbard er lokalisert. Mengden forskningsresultater og -data om livet og økologien i disse to fjordene er omfattende, og Adventfjordens biologi og økologi kan stå som et referansepunkt for resten av Isfjorden og Svalbard.

Navnet på fjorden er en norsk forvanskning av det engelske navnet ''Adventure Bay''. Navnet stammer sannsynligvis fra den engelske hvalfangstskuta «Adventure», som søkte havn i [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] i 1656.<ref>{{Polarnavn}}. Besøkt 9. mars 2013</ref>

==Bruk og utforskning av fjorden==
[[fil:Hotellet hotellneset IMG 1261 photo hanna dieset 1908.JPG|thumb|Turisthotellet på Hotellneset 1908, samme år som det ble flyttet inn til Longyearbyen. {{byline|Hanna Dieset}}]]
[[fil:SVF00371 AdventCity latest 1908 Mittet&Co postcard unknown.jpg|thumb|Advent City på Revneset, et britisk gruvesamfunn i drift 1905-08.]]
[[fil:Dsvoringen-by-Waldemar Waldor.JPG|thumb|[[Den Norske Nordhavsexpedition]] 1876-78, med D/S «Vøringen» som kartla Adventfjorden.]]

Adventfjorden var på [[1600-tallet]] en av flere tilfluktshavner for fangstskuter, og et russisk jaktfelt for jakten på land siden [[1800-tallet]]. Men fjorden og dalen var mindre viktig såpass tidlig, for de ytre kyst- og fjordstrøkene samt [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] var mer besøkte med sin beliggenhet nærmere de sentrale fangstfeltene i vest.<ref name="Arlov6"/> De indre fjordene var ofte isfrie selv om vinteren.<ref>Rossnes, Gustav: ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940'', [[Norsk polarinstitutt]] Meddelelser nr. 127, Oslo 1993.</ref> Det er ikke funnet eldre levninger enn fra andre halvdel av [[1800-tallet]], men øyenvitneskildringer av pomorhytter antyder at da russiske [[pomor]]ene kan ha drevet jakt med utgangspunkt i Hotellneset. Ishavsskipperen [[Søren Zachariassen]] fra [[Tromsø]] besøkte Hotellneset første gang i [[1862]] og hevdet at det stod et [[pomor]]-russisk fangsthus der – også andre hevdet å ha sett opptil flere russiske fangsthytter her så sent som i [[1870]]<ref>Rossnes, Gustav: ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940'', [[Norsk polarinstitutt]] ''Meddelelser nr 127'', Oslo 1993, side 74.</ref>, men ingen er bevart for senere undersøkelse.<ref>Hultgreen, Tora: ''Den russiske fangsten på Svalbard'', Universitetet i Tromsø, Stensilserie B nr 64 2003, side 183-209.</ref>

[[Cruise]]trafikk startet med norske og tyske skip på [[1890-tallet]]. [[Richard With]] var en pioner, og [[Vesterålens Dampskibsselskap]] startet i [[1896]] opp med seks sommerturer fra [[Hammerfest]] til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip.<ref name="Arlov7"/> I [[1897]]-sesongen førte [[Otto Sverdrup]] båten S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet, så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med [[Bergenske Dampskibsselskab]] og [[Nordenfjeldske Dampskibsselskab]].<ref name="Arlov7"/> Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var tilstede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Cruisetrafikken har forblitt viktig i hele Isfjorden-området helt til våre dager.

Fra [[1900]] ble det drevet ut [[kull]] fra [[tertiær (geologi)|tertiær]] både ved Hotellneset, Skjæringa og Revneset. Etableringen av Longyearbyen i [[1904]] skapte økt skipstrafikk på Adventfjorden. Selskapet A/S [[De Norske Kulfelter]] drev gruvene i [[Hiorthhamn]] fra [[1917]], og på [[1920-tallet]] var det omfattende gruvedrift også i [[Longyeardalen]]. Dette medførte mer [[sjøfart|sjøtransport]] og lagring av kull like ved strandflatene. Særlig på sørbredden i Longyearbyen og på Hotellneset har det vært lagret kull i mer enn hundre år, med tilhørende forurensing av fjorden på disse stedene. Helt i øst strekker Sjøområdet seg innover mot elvedeltaet, og dette området er i dag svært forurenset av skrap og husholdningsavfall som er lempet ned i strandkanten.

Det er fire kaianlegg på Adventfjordens sørbredder: [[Sjøområdet]] er eldst med eldre, private båtnaust ved Longyearelvas utløp. Vest for elvedeltaet er den gamle kullhavna med fast kaiplass for [[Sysselmesteren på Svalbard]]s skip [[«Nordsyssel»]] og universitetenes forskningsskip. Videre følger laste- og cruisehavnen ved [[Longyear Energiverk|kraftverket]] under Skjæringa, hvor det losses stykkgods og lastes kull, og hvor cruiseskip, turistbåter, havnebåter og [[Kystvakten]] har fast ankringsplass. Til sist følger kullhavnen på Hotellneset, som er privat marina og lagerplass for kullet som skal eksporteres. En betydelig mengde cruise- og forskningsskip ankrer opp ute i fjorden så lenge den er isfri. Det går månedlige bulkskip med varer til Longyearbyen, mens kull hentes bare én gang årlig. Eksporten av kull over Adventfjorden er (2013) minimal, det meste av kullet dekker kraftverkets behov. ''Longyear Havn'' eies av [[Longyearbyen Lokalstyre|Lokalstyret]] og har egne vedlikeholdsskip. I [[2012]] ble det innført [[losvesen|lostjeneste]] i Adventfjorden, og Longyear Havn fikk oppgaven med å stille tilbringerskip på oppdrag av [[Kystverket]].<ref>[http://www.lokalstyre.no/longyear-havn.247427.no.html Longyear Havn] {{Wayback|url=http://www.lokalstyre.no/longyear-havn.247427.no.html |date=20160304222052 }}, ''Longyearbyen Lokalstyre''. Besøkt 28. desember 2013.</ref>

Det foregår ingen vesentlig fangst i området lenger, og bare et svært begrenset [[fiske]]. Fjordene i øygruppen ligger innenfor [[Fiskevernsonen ved Svalbard|vernesonen]] og kan derfor brukes av norske kystfiskere, men mangelen på viktige matfisker gjør fisket lite økonomisk viktig. Ved Svalbard er det bare [[reke]]fisket nord og vest for øygruppen som har et visst omfang, og [[tråler]]ne søker ofte havn ved Longyearbyen.

Inne i fjorden ved Hiorthhamn ligger vraket av skipet «Telanbo», som ble brukt som anleggsskip for televirksomhet på 1980-tallet og ble senket her i [[1991]].<ref>[http://www.nrk.no/nordnytt/gjorde-funn-pa-havbunnen-1.8309650 Se hva de fant på havbunnen på Svalbard], ''NRK'' 9. september 2012.</ref> I [[2003]] ble det åpnet [[sjøkabel]] med [[optisk fiber]] som formidler internett, kringkasting og [[Svalsat]]s satellittdata, mellom Norge og Svalbard via Harstad på fastlandet, og via Adventfjorden og Isfjorden på Svalbard.

Longyearbyen har egen dykkerklubb som dykker i Adventfjorden og Isfjorden for øvrig.<ref>[http://www.dykking.no/dykkeinfo/dykkeklubber-topmenu-459/svalbard-topmenu-452/1774-longyearbyen-dykkerklubb- Longyearbyen dykkerklubb] {{Wayback|url=http://www.dykking.no/dykkeinfo/dykkeklubber-topmenu-459/svalbard-topmenu-452/1774-longyearbyen-dykkerklubb- |date=20140102194227 }} - ''dykking.no''. Besøkt 1. januar 2014.</ref> Svalbard Seilforening er også en bruker av fjorden med sine kajakker, seilbrett og seilbåter.<ref>[http://svalbardseilforening.com/bilder/main.php?g2_itemId=174 I Adventfjorden (bilde)] {{Wayback|url=http://svalbardseilforening.com/bilder/main.php?g2_itemId=174 |date=20160305023303 }} på ''svalbardseilforening.com/bilder/'' Besøkt 2. januar 2014.</ref>

=== Forskning ===
[[fil:University Centre in Svalbard (UNIS) 2003.jpg|thumb|Bygningen til [[Svalbard Forskningspark]], [[Universitetssenteret på Svalbard]] og [[Svalbard museum]], ved Adventfjorden.]]
[[fil:RV Helmer Hanssen UiT IMG 3741 built by Troms Offshore.JPG|thumb|[[Universitetet i Tromsø]]s forskningsskip R/V «Helmer Hanssen» på forskningstokt, oppankret i Adventfjorden. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]

Europeiske stormakter innledet en intens kartleggings- og forskningsvirksomhet fra [[1700-tallet]], men fokuset lå stort sett utenfor Isfjorden.<ref name="Arlov6"/> Et tidlig unntak var den svenske ekspedisjonen til [[Adolf Erik Nordenskiöld]] som i [[1864]] undersøkte Isfjordens [[geologi]], helt inne ved [[Kapp Thordsen]]. Neste større framstøt ble [[Den Norske Nordhavsexpedition]] i [[1876]]–[[1878|78]] som utforsket Adventfjorden systematisk, anført av [[Georg Ossian Sars]] og [[Henrik Mohn]], og med den unge assistenten [[Fridtjof Nansen]] fra [[Bergens Museum]] om bord. Selv om hovedmotivet for denne ekspedisjonen var [[fiske]]rienes behov, ble det også gjort grunnforskning.<ref name="Arlov6"/>

I [[1896]] foretok lektor E. Jørgensen en botanisk ekspedisjon til Adventfjorden og [[Sassenfjorden]], på oppdrag fra Bergens Museum.<ref>''Polarhistorie'', [http://www.polarhistorie.no/hendelser/1209015524.27 1896] {{Wayback|url=http://www.polarhistorie.no/hendelser/1209015524.27 |date=20150924075223 }}, Norsk polarinstitutt.</ref> Den britiske oppdagelsesreisende [[William Martin Conway]] gjennomførte en ekspedisjon opp Adventdalen samme år.<ref>{{Polarnavn|Bolterdalen}}, besøkt 4. mars 2013</ref> Utover 1900-tallet ble fjorden regelmessig besøkt av ulike forskningsekspedisjoner, selv om hovedvekten de første årene ble lagt på [[botanikk]] og [[geologi]] på land, snarere enn marinbiologi eller oseanografi.

Med etableringen av [[Universitetssenteret på Svalbard]] (UNIS) på sørbredden av fjorden i [[1995]], og etablering av en rekke biologiske forskningsfelt ulike steder i [[Adventdalen]], har et biologisk student- og forskningsmiljø blitt bygget opp rundt dalen og fjorden. Det står en fast målestasjon i fjorden like utenfor utløpet av Longyearelva ved universitetet.<ref name="Pawlowska"/> [[UNIS]] foretar årlig kartlegging av biologien i fjordene på Svalbard, inklusive Adventfjorden.<ref name="Svalbardposten04052"/> De fleste studier gjøres om våren eller sommeren, men en studie i den isfrie vinteren 2006–07 ga viktig innsikt i bunnfaunaen også på denne årstiden.<ref name="Pawlowska"/>

==Geologi og landformer==
[[fil:Adventelva outlet IMG 3622.JPG|thumb|Adventelvas utløp skaper store tidevannsflater med mudder og slam som gir rikt liv for alger, krepsdyr og vadefugler. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
I sen [[jura (geologi)|jura]] var Svalbard oversvømt av grunt hav og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand ''(Brentskardhaug)''. På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 392.</ref> og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land ''(Agardhfjell, Rurikfjell)''. De inneholder fossiler av muslingen ''Buchia'', andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På [[Janusfjellet]] er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen ''Tricleidus svalbardensis'' fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtar en gul-grønn leirstein av [[glaukonitt]] ''(Myklegardfjell)'', som kan tyde på dypere hav.<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 414.</ref> Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3&nbsp;000 meter, mest i nord.

Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye [[bøk]] ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av [[torv]] mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før [[eocen]], for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder ''(Basilika, Grumantby)''. De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter ''(Frysjaodden)'', og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst ''(Battfjell)''. Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i [[Adventtoppen]] like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene ''(Aspelintopp)'', hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen ble det dannet [[kull]] av plantemateriale – forkullet sumpskog fra [[kritt (geologi)|kritt]], og forkullet torv og [[løvtrær]] fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gammel.<ref>''Svalbards geologi'', hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31.</ref> Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra [[karbon (geologi)|karbon]]. Kullagene er horisontale ved [[Longyearbyen]], som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved [[Barentsburg]]. Det har vært leting etter [[råolje|olje]] siden [[1960-tallet]], spesielt helt innerst i [[Billefjorden]], men det er ikke gjort drivverdige funn.

Adventfjorden er skapt gradvis gjennom [[erosjon]] over millioner av år. [[Geologi]]en er ung, eldst er de drøyt 100 millioner år gamle lagene av [[sandstein]], [[skifer]] og [[kull]] fra perioden [[kritt (geologi)|kritt]] i nord ved Revneset. Kullet er avsatt av en fauna av [[dinosaur]]er og vegetasjon, mens kullagene lengre inne i fjorden og dalen er fra yngre [[tertiær (geologi)|tertiær]] og stammer fra tiden da Longyearbyen-bassenget var en grunn innsjø med skogkledde strender rundt. Østover blir generelt [[bergart]]ene gradvis yngre, med variasjoner av sandstein, skifer, [[leirskifer]] og kull innover Adventdalen. Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen ytterst i det som ble Adventfjorden.<ref name="Weslawski"/> Flate og jevnt formede fjellsider har sin bakgrunn i at mykere skifer har blitt erodert sterkere enn hardere sandstein, hvor sistnevnte står igjen som formasjoner når skifersteinen er borte.

For 20&nbsp;000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor [[isbre]] fylte Adventdalen. Denne isbreen hadde for 10&nbsp;000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra øst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere [[landheving]] har vippet Svalbard opp og avsatte mange marine avsetninger langs fjellsidene og breddene av fjorden. Dagens vannstand er anslagsvis 5&nbsp;500 år gammel. Av reduksjonen i havdybde skyldes 10–20 meter avsetning av sedimenter fra Adventdalen via Adventelva, og fra Longyeardalen via Longyearelva. Tilførselen av sedimenter er på inntil 3&nbsp;000 g/m² per dag.<ref name="Weslawski"/>

=== Landformer, klima og vannforhold ===
Fjorden er grunn ved utløpet av tilførselselvene, med en stor, næringsrik tidevannssone som er inntil 700 meter bred og heller med bare 0,1 grader. Utenfor denne tidevannsgrunnen heller sedimentbunnen med hele 15–19 grader.<ref name="Pawlowska"/> Her raser sedimentmasser regelmessig ut og skaper turbulente strømforhold på 25–50 meters dyp, mest i øst og sør. I fjorder som Adventfjorden uten brefront synker elveførte sedimenter raskere til bunnen og spres videre langs den, mens sedimenter som renner ut ved brefronter som i [[Kongsfjorden]], bruker lengre tid på å synke og spres gjennom den pelagiske vannsøylen og kan vaskes flere kilometer bort fra brefronten.<ref>Zajaczkowski, Marek: «Sediment supply and fluxes in glacial and outwash fjords,
Kongsfjorden and Adventfjorden, Svalbard», i: ''Polish Polar Research'', volum 29 nummer 1 2008, s. 59–72.</ref> I Adventfjorden er bunnsedimenteringen preget av turbulens, rask gravitasjon og horisontal spredning over tidevannssokkelen, og ikke av vertikal sedimentering gjennom vannsøylen.<ref>Zajaczkowski, Marek, og Włodarska-Kowalczuk, Maria: [http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0272771407001308#fig1 «Dynamic sedimentary environments of an Arctic glacier-fed river estuary (Adventfjorden, Svalbard). I. Flux, deposition, and sediment dynamics»], i: ''Estuarine, Coastal and Shelf Science'', volum 74 utgave 1–2, august 2007, side 285–296.</ref>

Transporten av ferskvann og masser fra sideelvene stopper opp om vinteren. Både Adventelva og Longyearelva kan hver for seg tilføre Adventfjorden inntil 2–3,5 m³/sek i flomsesongen om sommeren.<ref>Weslawski, Jan Marcin: ''[http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard]'' – hefte utgitt av Polske oseanografiske institutt, Svalbard museum, m.fl., Sopot, 2011, side 7 og 11.</ref> [[Salinitet]]en er vanligvis omkring 35 [[PSU]] i likhet med resten av øygruppen, men i overflaten kan saltholdigheten komme ned i 5 PSU eller mindre under elveføringen om sommeren. Perioden med redusert salinitet grunnet avrenning fra land er ca. mai til oktober. Brakkvann med saltholdighet under 11 PSU kan observers i 1 meters tykkelse så mye som 400 meter fra tidevannssonene, mens ulikheten i densitet avtar etter hvert og sørger for gradvis utblanding når man fjerner seg fra elvene. I en avstand av 1,5 kilometer fra tidevannssonen er brakkvannslaget 5–6 meter tykt og har en salinitet på 28 PSU, altså nært det øvrige havvannets nivå.<ref name="Weslawski" />

Om vinteren må det være flere dager med kaldere enn –15&nbsp;°C i luften for at fjorden skal fryse til; det skyldes at vannsøylen har homogen salinitet pga. manglende avrenning fra land, og dermed synker nedkjølt overflatevann – og dermed tettere vann – ned, slik at varmere bunnvann flyter opp. Dette må også nedkjøles suksessivt for at hele den homogene vannmasse skal nå kritisk kald temperatur. Om vinteren fryser fjorden når havvannet når –1,8&nbsp;°C, vanligvis i januar eller februar, som også er de to månedene hvor middeltemperaturen ved Adventfjorden er lavere enn –15&nbsp;°C. Havisen kan bli inntil en meter tykk i april–mai. Siden 2005 har fjorden sjelden vært islagt.<ref name="Weslawski" /> Dette skyldes at Vest spitsbergen strømmen – den nordligste avgreining av Golfstrømmen – fører varmt overflatevann med seg, og holder vestsiden av Svalbard isfri størstedelen av året.

Strendene er i stor grad dominert av [[sand]], [[grus]] og stedvis [[rullestein]], avsatt av elve- og bølgebevegelsene i havet. Bare ytterst mot [[Bjørndalen]] er det fast fjell og større stein langs fjorden.

==Marin flora og fauna==
[[fil:Weißwal 6-1999.jpg|thumb|Kvithvalen kan regelmessig ses i Isfjorden og ute i Adventfjorden, både fra fly og fra båt. {{byline|Ansgar Walk}}]]
[[fil:Adventfjorden Calidris maritima IMG 3543.JPG|thumb|[[Fjæreplytt]] ''(Calidris maritima)'' som vader etter bunnorganismer i tidevanns-flaten innerst i Adventfjorden. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
[[fil:Stout Eelblenny Anisarchus medius.jpg|thumb|Den slanke fisken [[rundhalet langebarn]] foretrekker bunnsedimenter i Adventfjorden. {{byline|NOAA}}]]
[[fil:Expl0392 - Flickr - NOAA Photo Library.jpg|thumb|Polartorsk måler mindre enn 20 cm, her et individ som hviler i islagt vann]]

Den stadige tilførselen av ferskvann påvirker hvilke [[art]]er som overlever i et fjordvann med redusert saltholdighet. Tilsiget fra elver gjør vannet ekstra lite saltholdig i sør og øst, og i forskjellige dybdelag lengre utover fjorden. Sedimentene i elvevannet reduserer også sikten og lystilfanget nedover i vannsøylen. Det er rikt marint plante- og dyreliv i tidevannssonene i øst og sør, mens det er nesten livløse forhold i nylig eroderte områder, slik som langs veien mellom Longyearbyen og Hotellneset.<ref name="Weslawski"/> I tidsvannsbeltet i sørøst livnærer ulike [[sjøfugl|sjø]]- og [[vadefugler]] seg på det tallrike lille [[krepsdyr]]et ''Onisimus litoralis''. Det er mulig å treffe på [[alke]], [[Lunde (fugl)|lundefugl]] (sjelden), [[polarlomvi]], [[teist]], [[polarmåke]], [[ismåke]] og en rekke andre fuglearter.<ref>Telling foretatt av frivillige i  [http://www.svalbardbirds.com/siste%20nytt/alkefugl%20morketid.htm Svalbard Birds] {{Wayback|url=http://www.svalbardbirds.com/siste%20nytt/alkefugl%20morketid.htm |date=20131230234025 }}, 2005–2006.</ref> [[Fjæreplytt]]en er svært tallrik innerst i deltaet hvor den vader etter bentiske smådyr.

På grunn av det betydelige tilsiget av ferskvann er det lite større marine dyr i Adventfjorden, men det er ikke helt uvanlig med besøk av [[kvithval]], [[vågehval]], [[ringsel]], [[storkobbe]], og betydelig sjeldnere også [[hvalross]]. Virkelig sjeldne gjester er [[grønlandshval]] og [[håkjerring]]. Artene i fjorden er stort sett de samme som man finner i selve Isfjorden.<ref name="Svalbardposten04052"/>

De fleste av Svalbards 100 arter av [[fisk]] kan påtreffes i Adventfjorden. Mest vanlig i indre fjorder er den lille ål-liknende hornkvabbe-slektningen [[rundhalet langebarn]] (''Anisarchus medius'') som lever i fjordbunnens sedimenter, og små medlemmer av [[ulkefamilien]] (Cottidae) – såsom slektene ''Icelus, Triglops'' og ''Myoxocephalus'', og da spesielt artene [[arktisk knurrulke]] (''Triglops pingelli''), [[tiskjegg]] (''Agonus decagonus''), [[vanlig ulke]] (''Myoxocephalus scorpius'') og [[tornulke]] (''Icelus bicornis'') inne i fjorden. Viktigst for sjøfugl og sel er kanskje [[polartorsk]]en (''Boreogadus saida''), som er forbundet med is og tidvis danner stimer også i Adventfjorden. Oppvarming av [[Atlanterhavet]] har bragt mer sørlige arter nordover til Svalbard siden omkring 2002<ref name="Svalbardposten04052"/>, inkludert [[torsk]], [[Flyndrefisker|flyndrer]], [[hyse]], [[lyr]], [[lodde]] og [[sild]].<ref name="Svalbardposten04052"/><ref name="Weslawski"/> Torsk, hyse, sild og lodde er nye arter og de to sistnevnte konkurrerer med polartorsken om den samme maten, nemlig krepsdyrene [[raudåte]] og [[ishavsåte]].<ref name="Svalbardposten04052"/> Områdets største fisk er [[håkjerring]], som kan veie 700&nbsp;kg, men denne er sjelden i de indre fjordene. Det er også forekomster av [[rognkjeks]] (''Eumicrotremus spinosus'').

=== Enkle organismer ===
Om vinteren når det er islagt fjord, vil isen absorbere det meste av sollyset og de fleste gjenlevende livsformer stiger oppover i vannsøylen for å livnære seg ved det lille sollyset som trenger igjennom like under isen. Vanntemperaturen var stort sett mellom –1&nbsp;°C og 1&nbsp;°C i årene 2006–07, men kunne nå opp i 7&nbsp;°C helt ned til 8–10 meters dyp om sommeren.<ref name="Weslawski"/> I 2012 ble det derimot målt høyere temperaturer i hele området, og ytterst i Isfjorden var det dette året var det atlantisk vann som ikke var kaldere enn 1,5&nbsp;°C på noe dyp i ytre Isfjord.<ref name="Svalbardposten04052"/>

[[Autotrofi]]ske organismer omdanner sollysets fotoner og inorganiske næringsstoffer til energi og organisk materiale, gjennom [[fotosyntese]]n som gir grunnlag for nesten alt liv på jorda. Denne primærproduksjonen er stor i Adventfjorden, med 4–180 gram organisk [[karbon]] produsert per kvadratmeter opplyst overflate, gjennomsnittlig 80 gram gjennom året. Straks sola vender tilbake i april begynner havisen og snøen å smelte, og tilføre mildere ferskvann til fjorden. Nå starter en veritabel eksplosjon i fjordens organiske produksjon. Fjorden blir nå grønn og lukter «fisk» på grunn av framveksten av sympagiske [[alge]]r som lever under havisen, og én-cellede autotrofe [[kiselalger]] (diatomer) på mellom 0,005&nbsp;mm og 0,5&nbsp;mm – som lever inne i et glassaktig skall og produserer illeluktende [[lipid]]er.<ref name="Weslawski30"/> Etter alger blomstrer raskt mengden zooplankton opp, hvor ''Cirripedia nauplii'' er helt dominerende i vårmånedene.<ref name="Pawlowska"/> Men de sympagiske algene er enestående ved å blomstre under isen, og kan slik starte livssyklusen inntil to måneder før [[planteplankton]]. Algene gir derfor rom for tidlig beiting fra [[ishavsåte]] og andre [[hoppekreps]] som i sin tur gir føde for fisk.<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255940 Følsomt liv under isen] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255940 |date=20131231000233 |df=iso }} - ''forskning.no'' 20. kuli 2010.</ref>

Ettersom næringsstoffene uttømmes utover sommeren, faller primærproduksjonen til ti prosent av toppnivået i april. Om sommeren smelter [[isbre]]ene i dalene og brevannet fører med seg store mengder mineraler til fjorden, noe som reduserer mengden biologisk liv betraktelig, også på havbunnen.<ref name="Pawlowska"/> Mengden mineralsk materiale som tilføres fjorden fra de to elvene, var i juli–august 2007 oppe i 120 gram per m² overflate per dag, og spesielt ser dette ut til å  dette ut over forekomstene av [[hoppekreps]] av ordenen ''Harpacticoida''. Utover høsten reduseres både elveføringen og turbulensen i sedimentene, og vannmassene faller mere til ro ved fjordbunnen. Derfor stiger mengden biologisk materiale på bunnen igjen, og i november er mengden større enn i sommermånedene.<ref name="Pawlowska"/> Produksjonen av marint liv, særlig enkle [[mikroorganismer]], er altså størst om våren og avtar raskt om sommeren, og er meget lav om vinteren. Dersom vinteren er isfri, vil derimot den biologiske primærproduksjonen være større i pelagiske vannmasser.<ref name="Pawlowska"/>

Kiselalger (sp. ''Fragilariopsis, Pinnularia, Pleurosigma'') teller milliarder for hver liter vann og bruker [[lys]] og næringsstoffer til å binde [[karbondioksid]] og produsere mer organisk materiale. Siden alger og kiselalger er svært små og sollyset er begrenset, er også de planteetende organismene svært små i fjorden, stort sett kopepoder på 1–5&nbsp;mm eller større [[krill]] på maksimalt 3&nbsp;cm. Over disse i næringskjeden følger mindre dyreetende organismer som [[amfipoder]] (amfipoder), [[vingesnegler]], [[kammaneter]] og [[fiskeyngel]]. Over disse følger kjøttetende [[fisk]], [[måker]] og [[Seler|sel]]. Isbjørn og hval er lite vanlige helt her inne. Det er typisk 90 % energitap i hvert ledd – 1&nbsp;kg alger gir 100 gram algeetende hoppekreps, 10 gram fisk, og 1 gram sel.<ref name="Weslawski30"/>

[[fil:Clione limacina by NOAA.jpg|thumb|''Clione limacina'' er en kjøttetende, hvit vingesnegl. {{byline|NOAA}}]]
[[fil:Limacina helicina 7.jpg|thumb|''Limacina helicina '' er en algeetende, svart vingesnegl.]]
Kiselalgene er ryggraden i [[næringskjede]]n i Adventfjorden. Mikrober anvender karbondioksid til å produsere [[vitaminer]] som algene benytter seg av. Algene på sin side utskiller [[polysakkarid]]er som gir næring for en «suppe» av [[bakterier]]. Bakteriene er uhyre tallrike og utgjør en viktig næringskilde for større organismer, som små svømmende [[flagellater]] (prasinophycean, 0,002–0,02&nbsp;mm). Om sommeren er det lite tilbake av bakteriene og algene; nå dominerer kiselalger og flagellater sammen med [[dinoflagellater]] (''Gymnodinium'' sp.) og [[flimmerdyr]] (''Parafavella'' sp.) som er mixotrofiske (kan både vegetere på andre organismer, og utføre fotosyntese). I løpet av høsten dør de fleste av dem selv om enkelte kan overleve vinteren.<ref name="Weslawski"/>

[[Zooplankton]] er små [[dyr]] som svømmer dårlig og utgjør tre hovedgrupper, som i Adventfjorden preges av det store tilfanget av ferskvann. [[Mikrozooplankton]] (0,01&nbsp;mm) er i Adventfjorden dominert av larvene til virvelløse [[bentisk]]e dyr. [[Mesozooplankton]] (0,1–1&nbsp;mm) er dominert av planteetende [[hoppekreps]] (''Acartia, Oithona''). [[Makrozooplankton]] (> 1&nbsp;cm) domineres av planteetende (''Thysanoessa inermis'') og øvrige arter [[krill]], dyreetende [[amfipoder]] (''[[Themisto libellula]]''), ''medusae'', planteetende svarte ''Limacina helicina'' [[vingesnegl]]er, dyreetende hvite ''Clione limacina'' vingesnegler (liten havengel), og [[fiskelarver]]. Av disse er [[krill]]en ''Thysanoessa inermis'' med sine 3&nbsp;cm den største [[pelagisk]]e planteeteren på Svalbard. Størst er den 20&nbsp;cm lange rosa kamsneglen ''Beroe cucumis'', som livnærer seg på sin mindre fetter ''Martensia ovum''. Større makrozooplankton utgjør på sin side en viktig matkilde for unge [[fisk]] og [[sjøfugl]].<ref name="Weslawski"/>

Artene er svært avhengige av spesialiserte miljøer, som eksempelvis finkornet slam, undersiden av steiner, eller de bratte skråningene. Når en sjelden gang kaldt, lav-salint artisk vann trenger inn i Adventfjorden, dominerer den 4&nbsp;cm lange [[amfipoder|amfipoden]] ''[[Gammarus wilkitzkii]]'' samt den stedbundne ''Gammarus setosus'', som begge foretrekker islagt, kaldt vann. Når varmere, mer saltholdig atlantisk vann trenger inn i fjorden, dominerer den 3&nbsp;cm lange [[krill]]en ''Meganyctiphanes'' og den lille [[vingesnegl]]en ''Limacina retroversa'', mens den atlantiske ''Gammarus oceanicus,'' beveger seg gradvis innover Isfjorden. Oppvarming av vannet reflekteres av at [[blåskjell]] (''Mytilus'') kom tilbake til Isfjorden i 2004<ref name="Svalbardposten04052"/> og Adventfjorden i 2005, etter om lag 1&nbsp;000 års fravær på øygruppen.<ref>Weslawski, Jan Marcin: ''[http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard]''. Hefte, Polske oseanografiske institutt, Sopot, 2011, side 28. Besøkt 26. desember 2013.</ref> Blåskjellene har trolig invadert ved at blåskjell-larver har flytt fritt nordover med det varmere atlantiske vannet.<ref name="Svalbardposten04052"/> I 2012 ble det også tatt mye [[lodde]] og stor, gytemoden [[sild]] under forskningsfangst i Adventfjorden – dette er to arter som konkurrerer direkte med polartorsken om føden, som utgjøres av [[raudåte]] og [[ishavsåte]].<ref name="Svalbardposten04052"/> Den norske [[grisetang]]-slekten ''Ascophyllum nodosum'' har vært observert i Adventfjorden, men individene kan ha flytt over havet fra Nord-Norge uten å slå rot.

=== Bentisk liv ===
[[fil:Adventelva outlet IMG 3625.JPG|thumb|[[Sjøområdet]] nær utløpet av Longyearelva, hvor fine sedimenter og lavt saltinnhold favoriserer bentiske tidevanns-arter. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
[[fil:Nematoda Fadenwurm.jpg|thumb|[[Rundormer]] ''(Nematoda)'' er en viktig gruppe av organismer i finkornede, oksygenfattige bunnsedimenter. {{byline|Richy Schley}}]]
[[fil:Seepocke fg02.jpg|thumb|Rur av den nordatlantiske arten ''Semibalanus balanoides'' lever på større stein også i Adventfjorden. {{byline|Fritz Geller-Grimm}}]]
[[fil:Laminaria solidungula IMG 3680 adventfjorden.JPG|thumb|Brunalgen ''Laminaria solidungula'', tangklase fotografert ved Adventfjorden. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]

Forekomsten av [[bentos]] (bunndyr) er betydelig i Adventfjorden, med overlevelsesmuligheter helt ned mot 30 meters dybde for autotrofiske organismer på fjordbunnen. En studie i 2006–07 kartla mer enn 52 arter av meio- og makrobentos,<ref name="Pawlowska"/> mens en annen studie fant 46 arter av bentiske [[poredyr]] (encellede protister) fordelt på 37 slekter.<ref>Majewski, Wojciech, og Zajaczkowski, Marek: [http://jfr.geoscienceworld.org/content/37/2/107.abstract «Benthic foraminifera in Adventfjorden, Svlabrd: Last 50 years of local hydrographic changes»], i ''Journal of Foraminiferal Research'', volum 37 nummer 2 2007, side 107-124.</ref>

Selv på havbunnen kan fotosyntese foretas av makrofytter, og makroalger på havbunnen produserer generelt mer karbon enn hva plankton gjør, selv om karbonen ikke kommer til samme nytte lengre oppe i vannsøylen (pelagisk).<ref name="Weslawski30"/> Det bentiske bunnlivet er helt avhengig av mengden organisk materiale som synker fra høyere i vannsøylen, men også av lystilfang, sedimentbevegelse, turbulens og mineralsk avrenning fra brevann.<ref name="Pawlowska"/> Det er størst andel sand i fjordbunnen, og lavest tilfang av sedimenter, leire, og organisk materiale om vinteren, fra november til mars. Høyest tilførsel av døde alger og andre mikroorganismer til fjordbunnen forekommer i april måned, mens mengden leirsedimenter er størst om sommeren. Derimot er mengden dødt, organisk materiale også høyt om senhøsten med en topp i november, fordi opphøret av elveføring fører til redusert turbulens i vannmassene slik at det organiske materialet på fjordbunnen ligger roligere og mer tilgjengelig for bunnfaunaen.<ref name="Pawlowska"/>

[[Mikrofytobentos]] omfatter mikroskopiske [[alge]]r og andre [[protister]], og tilværelsen nede i mudderbunnen har den fordelen at den forhindrer at strømmer og turbulens fører mikroorganismene utover fjorden og enda lengre ned i dypet hvor det er for lite lys til at autotroft liv kan overleve. Den stadige avsetningen av døde pelagiske organismer fra vannsøylen, gir liv til bakterier på havbunnen som omsetter de døde organismene til næringsstoffer. Bakteriene og mikroorganismene gir grunnlag for autotrofiske kiselalger som kan observeres som olivengrønne dekker på steiner og fjordbunn, eller på tidevannsflater. Akkurat som i vannsøylen, vil også bunnlevende kiselalger (''Gyrosigma'' sp.) utskille polysakkarider som gir mat for mikrober, som i sin tur spises av flagellater, som i sin tur spises av flimmerdyr (ciliater) og dinoflagellater (0,1&nbsp;mm).<ref name="Weslawski20"/>

[[Meiobentos]] (< 0,5&nbsp;mm) er en svært variert gruppe i Adventfjordens sedimenter med 12 hovedgrupper, inklusive hoppekreps-ordenen av leddete ''Harpacticoida'', [[flerbørstemarker]] (''Polychaeta''), [[rundormer]] (''Nematoda''), og bjørneliknende ''Tardigrada'', med totalt trolig mer enn 200 fargeløse, dyre- eller planteetende arter. Meiobentos utgjøres også av flimmerdyr og dinoflagellater, som kan forlate fjordbunnen sporadisk for å jakte eller forflytte seg, og gir næring for større dyr. Den dominerende slekten av meiofauna i sand og grusbunn er de myke [[flimmerorm]]ene (''Turbellaria''), en gruppe av [[flatorm]]ene som livnærer seg på [[protozo]]-[[flimmerdyr]]. I finkornet slambunn med lavt oksygeninnhold og høyt næringsinnhold dominerer rundormene med flere titalls arter i Adventfjorden. Ørsmå hoppekreps av ''Harpacticoida''-ordenen og edderkpp-liknende ''Halacarida'' foretrekker fine sedimenter rike på alger og kiselalger. Meiofauna er mest tallrik i de næringsrike delta-områdene (10&nbsp;000 per 10&nbsp;cm²), og mindre tallrike i grovere sedimenter (10–100 per 10&nbsp;cm²).<ref name="Weslawski20"/> Den bentiske meiofanuaen er størst i april–mai og i oktober–november, og minst i februar og i juli–august. I 2006–07 var den biologiske mengden størst om våren og minst fra november – og gjennom året utgjorde rundormer (''Nematoda'') hele 90 % av individene blant 10 arter, øvrige betydelige grupper er flerbørstemarker og ''Herpacticoida''.<ref name="Pawlowska"/> Mer sjeldne er [[muslingkreps]] (''Ostracoda'').

[[Makrozoobentos]] (> 0,5&nbsp;mm) er også tallrike, men finnes i mindre variasjon i de fine og næringsrike tidevannssedimentene med skiftende saltholdighet, land. Her lever arter av ormedyr og krepsdyret ''Onisimus litoralis'', som er et svært vanlig næringsgrunnlag for større dyr i fjorden. Rur-arten ''Semibalanus balanoides'' lever på steinbunn i tidevannssonen, sammen med grønne og brune alger. Under steinene lever amfipoder av slekten ''[[Gammarus]]''. Blant tang og alger lever også sneglene ''Margarites helicinus'', krepsdyrene ''Caprella septentrionalis'', og fisk som ulkearten ''Myoxocephalus scorpius''.<ref name="Weslawski20"/> I 2006–07 var mengden makrozoobentos høyest i april og lavest i juli, med en ny topp i november. Gjennom året utgjorde [[flerbørstemarker]] (''Chaetozone, Eteone spitsbergensis, Cirratulus, Heteromastus filiformis'', ''Cossura longocirrata'') hele 52 % av individene blant 42 arter. Øvrige betydelige grupper var [[bløtdyr]] (''Mollusca'') med arter som ''Liocyma fluctuosa, Axinopsida orbiculata, Cylichna alba'' og ''Cylichna occulta'' som utgjorde 33 %, og [[krepsdyr]] (''Crustacea'') med 7 %.<ref name="Pawlowska"/>

I finkornede sedimenter på mer enn 20 meters dybde, dominerer ulike ormedyr som lever av dødt materiale fra høyere lag. I bratte skråninger hvor vannmasser og sedimenter stadig beveger seg, dominerer mindre ormedyr som ''Chaetozone setosa'' og ''Cossura longocirrata''. Videre nedover i det stabile bunnmiljøet kan bofaste, større ormedyr som ''Maldane sarsi'' og ''Pectinaria hyperborea'' overleve, sammen med dyreetende snegler som den store ''Buccinum undatum'' og den mindre ''Cylichna occulta''.<ref name="Weslawski20"/>

[[Makroalge]]r er mer iøynefallende og distinkte grupper av alger og brunalger i grunne kystfarvann, som danner plante-liknende [[tang]]. De antar størrelser på flere centimeter eller meter, noe som øker sjansen for å tilegne seg føde og overleve selv. Makrofytter (tang, «grønske») tilfører store mengder organisk materiale og oksygen, og er en viktigere del av fjordens økosystem enn hva mikrofytobentos er, og mange kan observeres fra tidevannsområdet og ned mot 10 meters dybde som brun (''Saccharina latissima, Palmaria palmata, Fucus distichus/evanescens, Desmarestia aculeata'') eller grønn (''Acrosiphonia'' sp., ''Ulva'' sp.) «tang».<ref name="Weslawski20"/> Tang av slektene ''Laminaria'' (''Laminaria digitata'') og ''Alaria'' (''Alaria esculenta'') kan bli 2–3 meter lange. De har fytosyntetiske pigmenter – men der stopper også den organiske likheten med planter. De kan danne veritable «skoger» under vann, som de gjør i stort antall ved [[Bohemanflya]] på andre siden av Isfjorden. Rødalger gjør enda bedre bruk av det sparsomme sollyset i sin fotosyntese, og kan derfor overleve noe dypere nedover enn brunalgene. Når is eller stormer skurer bentiske alger av fjordbunn eller steiner, føres de enten ned i dypet og fortæres av bakterier, eller opp på land hvor de blandes med sand og slam til en illeluktende masse.<ref name="Weslawski20"/>

== Referanser ==
<references>

<ref name="Arlov6">{{Kilde bok|tittel=Svalbards historie|forfatter=Arlov, Thor B |isbn=978-82-519-1851-0| forlag=Tapir Akademisk Forlag, kapitel 6| utgivelsesår=1996 |utgave= 2008| arkivdato=| arkiv_url=| side=156-184|}}</ref>

<ref name="Arlov7">{{Kilde bok|tittel=Svalbards historie|forfatter=Arlov, Thor B |isbn=978-82-519-1851-0| forlag=Tapir Akademisk Forlag, kapitel 7| utgivelsesår=1996 |utgave= 2008| arkivdato=| arkiv_url=| side= 185-213|}}</ref>

<ref name="Svalbardposten04052">{{Kilde www|url=http://mare-incognitum.no/files/downloads_mnight/Svalbardposten%20Sild%202012_05_04.pdf|tittel=Adventfjorden – ukjent nærområde?|verk=|utgiver=Svalbardposten|utgivelsesdato=2012|arkivdato=2013-12-30|arkiv_url=https://web.archive.org/web/20131230235859/http://mare-incognitum.no/files/downloads_mnight/Svalbardposten%20Sild%202012_05_04.pdf|besøksdato=2013-12-28|språk=norsk|forfatter=Berge, Jørgen, et al|url-status=død}}</ref>

<ref name="Pawlowska">{{Kilde www|url=http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4001/article.pdf?sequence=1|tittel=Seasonal variability of meio- and macrobenthic standing stocks and diversity in an Arctic fjord (Adventfjorden, Spitsbergen)|verk=Polar Biology (2011) 34:833–845|utgiver=DOI 10.1007/s00300-010-0940-7|arkivdato=2013-12-30|arkiv_url=https://web.archive.org/web/20131230232434/http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4001/article.pdf?sequence=1|besøksdato=2013-12-28|språk=engelsk|forfatter=Pawłowska, Joanna, et al|url-status=unfit}}</ref>

<ref name="Weslawski">{{Kilde www|url=http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf |tittel=Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard|verk=Hefte|utgiver=Polske oseanografiske institutt|utgivelsesdato=2011|arkivdato=|arkiv_url=|besøksdato=2013-12-26|språk=engelsk|forfatter=Weslawski, Jan Marcin}}</ref>

<ref name="Weslawski20">{{Kilde www|url=http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf |tittel=Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard|verk=Hefte|utgiver=Polske oseanografiske institutt|utgivelsesdato=2011|side=20-22|utgivelsessted=Sopotarkivdato=|arkiv_url=|besøksdato=2013-12-26|språk=engelsk|forfatter=Weslawski, Jan Marcin}}</ref>

<ref name="Weslawski30">{{Kilde www|url=http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf |tittel=Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard|verk=Hefte|utgiver=Polske oseanografiske institutt|år=2011|utgivelsessted=Sopot|side=30-31|arkivdato=|arkiv_url=|besøksdato=2013-12-26|språk=engelsk|forfatter=Weslawski, Jan Marcin}}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Polarnavn}}
* Jan Marcin Weslawski, ''[http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard]'' - hefte utgitt av Polske oseanografiske institutt, Svalbard museum, m.fl, Sopot, 2011.
* Per Kyrre Reimert, [https://web.archive.org/web/20131230235759/http://www.svalbardblues.com/longyearbyen/historie-longyearbyen/ Longyearbyens historie] - ''Svalbard Blues'', lokal historietjeneste.
* {{Kulturminne|137437|Skipsvraket av «Telanbo» utenfor Hiorthhamn}}
* [http://www.oceangrafix.com/chart/zoom?chart=NHS513 Nautisk NHS sjøkart] hos ''Oceanografix''.

{{Svalbard}}

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Fjorder på Spitsbergen]]
[[Kategori:Longyearbyen]]
[[Kategori:Nordenskiöld Land]]