Redigerer Adonis

{{Infoboks gud
|navn= Adonis
|bilde= Aphrodite Adonis Louvre MNB2109.jpg
|bildetekst= Afrodite og Adonis, attisk rødfigur [[lekyth]]os,<br /> ca. 410 f.Kr., [[Louvre]].
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Ἄδωνις
|foreldre= [[Myrrha]] (mor) og [[Kinyras]] (far)
|søsken= 
|make= Afrodite
|barn= Beroe og Golgos
|aspekt= Ungdom, skjønnhet
|bosted= 
|symboler= Fargen [[rød]], som i blomsten [[Symreslekta|anemone]] og elven [[Nahr Ibrahim|Adonis]]
|tekster= [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''
|andremytologier= [[Dumuzi]] ([[sumerisk mytologi]])
}}
:''Adonis er også pseudonym for den syriske poeten og essayisten [[Ali Ahmad Said Asbar]]''
'''Adonis''' (gresk: Ἄδωνις) er i henhold til [[gresk mytologi]] en guddom for skjønnhet og begjær, og er en sentral figur i ulike [[Mysteriereligion|mysteriekulter]]. Hans religiøse aspekt tilhørte kvinnene: den døende Adonis var fullstendig utviklet i den litterære sirkelen av unge kvinner rundt poeten [[Sapfo]] på øya [[Lesbos]] i tiden rundt 600 f.Kr., hvilket er bevitnet i et fragment av Sapfos bevarte [[poesi]].<ref>Den standardiserte moderne undersøkelsen og repertoaret til Adonis i gresk kultur er Atallah, W. (1966): ''Adonis dans la littérature et l'art grecs'', Paris.</ref>

Ynglingen Adonis hadde flere roller, og det har vært mye forskning i århundrenes løp angående hans mening og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i [[antikken]]. Han var en årlig plantegud, alltid ung, en [[Døende gud|liv-død-gjenfødelse-guddom]] hvis vesen var knyttet til [[kalender]]en, særlig dyrket av kvinner. Hans navn er i moderne tid benyttet som betegnelse på kjekke unge menn som han har blitt [[arketype]]n for. Han er blitt jevnlig beskrevet som den dødelige skjønnhetsguden.

== Etymologi og opprinnelse ==
Det greske navnet Ἄδωνις (''Adōnis'') var et lån fra det [[Semittiske språk|semittiske]] ordet ''adon'', som har betydningen «herre».<ref>Burkert (1985): Greek Religion, s. 176-177.</ref> Ordet var lånt fra [[fønikisk]]. Det er beslektet med ''Adonai'', et av navnene som er benyttet for referere til [[Jahve|Gud]] ({{hebraisk|אֲדֹנָי}}) i ''[[Den hebraiske Bibelen]]'' ([[Det gamle testamente]]) og er fortsatt benyttet i [[jødedom]]men den dag i dag. [[Syria|Syriske]] Adonis er Gauas <ref>Detienne, Marcel (1994): ''The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology'', Princeton University Press, ISBN 978-0-691-00104-3, s. 137</ref> eller Aos, beslektet med den [[Egyptisk mytologi|egyptiske]] [[Osiris]], semittiske [[Dumuzi]] og [[Baal]] [[Hadad]], [[Etruskisk mytologi|etruskiske]] Atunis og frygiske [[Attis]], alle disse var guddommer av [[Døende gud|liv-død-gjenfødelse]] og vegetasjon.

== Myter ==
Den mest detaljerte og litterære versjonen av fortellingen om Adonis er av sen dato, bok X av [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', X, 519-741</ref> Den sentrale [[myte]]n i dens greske fortelling er at [[Afrodite]] blir forelsket med den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av [[Eros]]' pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til [[Persefone]].

Persefone ble så forhekset av Adonis' skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite. Striden mellom gudinnene ble avgjort av [[Zevs]] (eller av [[Kalliope]] på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.

Adonis ble drept av et [[villsvin]], etter sigende sendt av en hevngjerrig [[Artemis]], sjalu på Adonis' ferdigheter som jeger, eller i gjengjeld for Afrodite var involvert i [[Hippolytos]]' død, en favoritt av jaktgudinnen; eller av Afrodites [[Samliv|samboer]] [[Ares]] som var sjalu på Afrodites kjærlighet for Adonis; eller av [[Apollon]] for å straffe Afrodite for å ha blindet hans sønn Erymantos etter at han hadde spionert på de intime stundene til henne og Adonis.<ref>I henhold til Nonnos: ''Dionysiaka'' 42.1f. [[Servius]] om [[Vergil]]: ''Ekloger'' x.18; ''Orfiske hymne'' lv.10; Ptolemaios Hefaestionos, i.306u, alle notert av Graves. Atallah (1966) greide ikke å finne noen kultisk eller kulturell forbindelse med villsvinet som han isteden ganske enkelt vurderer som et heroisk myteelement.</ref> Adonis døde i Afrodites armer da hun kom til ham da hun hørte hans stønning.

Stedet hvor han døde lot hun bli overrislet av [[blod]] med [[nektar]]. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten [[Symreslekta|anemone]] som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Myten sier at blodet fra Adonis hver vår får den strømmende [[Abraham (elv)|Adoniselven]] i [[Libanon]] til å bli rød.<ref>Adoniselven heter i dag Abrahamelven eller [[Nahr Ibrahim]] på [[arabisk]].</ref> Afeka (i dag kalt [[Afqa]]) i [[Libanonfjellene]] er den hellige kilden (som navnet også betyr) hvor vannet til elven strømmer fra en stor [[grotte]] i 200 meter høy klippe. Det er her myten om den [[semittisk]]e gudinnen [[Astarte]] og Adonis hevdes å ha oppstått.<ref>Srarcky, Jean (1946/48): «Récentes découvertes à Palmyre» i: ''Syria'' '''25'''.3/4, s. 335. Forfatteren beskriver en nylig oppdaget oldtidsnavn for en annen kilde, utstedt fra en grotte, som vannet de syriske oasene i Palmyra. Starcky kommenterer på det [[gammelarameisk]]e rotordet ''nefaq'', «avgang» og gammelarameisk ''afqâ'', «kanal», «passasje».</ref>

== Herkomst og fødsel ==
[[Fil:Adonis Mazarin Louvre MR239.jpg|thumb|left|upright|''Adonis'', en romersk statue, restaurert og fullført av François Duquesnoy, Louvre Museum]]
[[Fil:Nahr Ibrahim, river in Lebanon 2011 - P1060155 r1.jpg|thumb|Nahr Ibrahim, tidligere elva Adonis.]]
Adonis' fødsel er fylt med forvirring for de som krever en enkelt, autoritativ versjon for de ulike periferisk fortellingen som har sirkulert for Adonis' opphav.

Den mest aksepterte versjonen er den som er gjenfortalt i [[Ovid]]s ''Metamorfoser'' hvor han var en sønn av [[Myrrha]] og hennes far [[Kinyras]]. Myrrha ble forvandlet til et [[myrra]]tre og den romerske fødselsgudinnen [[Lucina]] (hennes gresk tilsvarighet var [[Eileithyia]]) hjalp treet å føde Adonis.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', X, 298-518</ref>

Den patriarkalske grekerne søkte etter en far for guden og fant ham i den [[Libanon|libanesiske]] havnebyen [[Jbeil|Byblos]] og på øya [[Kypros]], noe moderne forskere har forstått som en indikasjon på den geografiske retningen som myten om Adonis hadde kommet til grekerne. [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]<ref>[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]: [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheca'']], 3.182</ref> betraktet Adonis som en sønn av Kinyras på Kypros, og med [[Galateia|Metharme]] som mor. I henhold Pseudo-Apollodorus skal [[Hesiod]]os i et ukjent verk ha gjort ham til en sønn av [[Foiniks]] (kjent som far til [[Europa (mytologi)|Europa]]) med den ellers ikke identifiserte Alfesiboea (Æfesiboea).<ref>Pseudo-Apollodorus: ''Bibliotheca'', iii.14.4.1.</ref>

På Kypros ble Adonis gradvis til en sønn av Kinyras.<ref name="Atallah">Atallah, W. (1966): ''Adonis dans la littérature et l'art grecs'', Paris</ref> Hesiod gjorde ham etter sigende til en sønn av Foiniks, [[eponym]] til [[Fønikia|fønikerne]], således en figur av fønikisk opphav; Adonis' tilknytning til Kypros er ikke bevitnet før i klassisk tid. Forskeren Atallah antyder at den senere greske myten om Adonis representerer en sammensmelting av to uavhengige tradisjoner.<ref name="Atallah"/>

Alternativt hevder den senere kilden representert med Pseudo-Apollodorus at han var en sønn av Kinyras og Metharme. En annen versjon av denne myten er at Afrodite tvang Myrrha til å begå blodskam med sin far, Theias, gresk mytologisk konge av [[Assyria]]. Da Myrrha flyktet fra hans vrede ble hun forvandlet til et myrratre. Theias skjøt en pil inn i treet, det brast opp og Adonis ble født. En annen versjon hevder at et villsvin rev opp treet med sine hoggtenner, således varslet om Adonis' død.

Byen Berytos ([[Beirut]]) i Libanon ble oppkalt etter en datter av Adonis og Afrodite, Beroe. Både Dionysos og Poseidon ble forelsket i henne.<ref>Opphavet til navnet Beirut er egentlig fra kanaanittiske ''be'erot'' («brønner»), henvisning til undergrunnsvannet som fortsatt blir tappet. Første historiske referanse til Beirut stammer fra 1300-tallet f.Kr. da den er nevnt i kileskrift i [[Amarnabrevene]] som ''Biruta'', jf. [http://www.case.edu/univlib/preserve/Etana/encyl_biblica_l-p/philologus-pildash.pdf «Phoenicia»] (PDF), ''Encyclopaedia Biblica'', Case Western Reserve University</ref>

== Kultens opprinnelse ==
[[Fil:0 Monument funéraire - Adonis mourant - Museu Gregoriano Etrusco.JPG|thumb|Den døende Adonis, gravmonument fra mellom 250 og 100 f.Kr., Museo Gregoriano Etrusco, Roma.]]
Adonis var i stor grad basert på [[Dumuzi]], en guddom i sumerisk mytologi, på akkadisk kalt for Tammuz og hvor hans semittisk navn hadde betydningen «trofast» eller «ekte sønn». Han ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere mesopotamiske statene [[Akkad]], [[Assyria]] og [[Babylonia]]. Det er likevel ikke avdekket noen særskilt semittisk [[mytem]] i den greske myte.<ref>Burkert (1985), s 177 note 6 bibliografi</ref> I henhold til [[Walter Burkert]]: «Kvinner satt ved gatene og gråt for Dumuzi, eller de ofret røkelse til Baal på hustakene og plantet vakre planter. Dette var sanne trekkene til Adonis-kulten: en kult forbeholdt kvinner som ble feiret på flate hustak og hvor Adonishager ble anlagt ved å kaste potteskår med frø for hurtigspirende grønn salat... Klimakset er høy klage og gråt for den død gud.»<ref>Burkert (1985), side 177</ref>

Kvinnene i [[Athen]] kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så [[fennikel]] og [[Hagesalat|salat]], og [[hvete]] og [[Bygg (korn)|bygg]]. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.<ref>Detienne (1972): ''Les jardins d'Adonis''</ref>

Når legenden om Adonis ble tatt opp i gresk kultur er omdiskutert. Walter Burkert har isteden spurt om ikke Adonis hadde helt fra begynnelsen hadde kommet til Hellas med Afrodite: «I Hellas er den særskilte funksjonen i Adonislegenden en mulighet for det uhemmete utbrudd av følelser i det strengt begrensede livet til kvinnene, i kontrast til det strenge livet i polis og familien med de offisielle kvinnefestivalene til ære for Demeter.»<ref>Burkert (1985), side 17</ref>

Adonis ble dyrket i ikke uttalte greske [[Mysteriereligion|mysteriekulter]]. Ikke før i [[romersk]] [[Det romerske keiserriket|keisertid]] finnes det noen skriftlige kilder som nevner at kvinner ble trøstet av en gjenopplevet Adonis.<ref>[[Lukian]]: [https://web.archive.org/web/19990908021859/http://www.geocities.com/SoHo/Lofts/2938/deasyria1.html ''De Dea Syria''], kapittel 6</ref> Poeten [[Euforion]] fra [[Khalkis]] på 200-tallet f.Kr. skrev i sin tekst ''Hyakinthos'' at «Kun Kokytos vasket sårene til Adonis.»<ref>Bemerket i forbifarten av [[Fotios I av Konstantinopel|Fotios]], ''Bibliotheca'' 190 ([http://www.tertullian.org/fathers/photius_copyright/photius_05bibliotheca.htm oversettelse online]).</ref> Kokytos var i gresk mytologi «jammerens elv» i [[underverden]].

== Kulturelle referanser til gjenfødsel ==
[[Fil:Adonis01.jpg|thumb|left|upright|En reproduksjon fra 1800-tallet av en gresk bronsestatue av Adonis funnet i [[Pompeii]].]]
[[Fil:Auguste Rodin - The Death of Adonis - Walters 27491.jpg|thumb|300px|Adonis' død, statue av Auguste Rodin (etter 1888)]]
Myten om døden og gjenfødselen til Adonis er framstilt framtredende i et mangfold av kulturelle og kunstneriske verker. [[Theokrit fra Syrakus]]' femtende. idyll skildrer en praktfulle adonisfest i [[Alexandria]]. [[Giambattista Marini]]s mesterverk, ''Adone'', utgitt i 1623, er et langt, sensuelt dikt som utdyper myten om Adonis, og representerer overgangen i [[italiensk litteratur]] fra [[manierismen]] til [[barokk]]en. [[Percy Bysshe Shelley]] skrev diktet ''Adonais'' for [[John Keats]], og benyttet myten som en utvidet [[metafor]] for Keats død.

I [[Arthur Miller]]s skuespill ''[[En handelsreisendes død]]'' refererer Willy Loman til sine to sønner Biff og Happy som «adoniser». Det er representativt på den idealistiske måten han ser på dem. Av nordiske diktere har blant annet [[Danmark|danske]] [[Frederik Paludan-Müller]] i sitt siste arbeid, ''Adonis'' fra [[1874]], behandlet sagnet om Adonis.

Slike hentydninger har fortsatt fram til denne dag. Adonis eller Adunis, en [[arabisk]] transkripsjon av det samme navnet, أدونيس, er forfatternavnet til en kjent syrisk poet ved navn [[Ali Ahmad Said Asbar]]. Han har blitt nominert til [[Nobelprisen i litteratur]] flere ganger. Hans valg av forfatternavn vedrører særlig til gjenfødselmyten som var et viktig tema på midten av [[1900-tallet]] i arabisk poesi, fremst blant tilhengerne av [[frie vers]] (الشعر الحر) som ble grunnlagt av den irakiske poeten [[Badr Shakir al-Sayyab]]. Adunis har benyttet myten i mange var sine dikt, eksempelvis «Wave I», fra hans engelske bok ''Start of the Body, End of the Sea'' (Saqi, 2002), som inkluderer en fullstendig gjenfortelling gudens fødsel.

I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet. Den legendariske sjarmen og tiltrekningskraften til figuren er tilsiktet i ''Sarrasine'', en kortroman av [[Honoré de Balzac]] fra [[1830]], som beskriver en ugjengjeldt kjærlighet for teksten hovedfigur. Sarrasine for bildet i et maleri av en Adonis og en [[kastrat]]. Hentydningen til ekstrem fysisk tiltrekningskraft er tydelig i den psykoanalytiske [[Megareksi|Adonis-kompleks]] som viser til en besettelse for et kroppsbilde hvor ens fysisk og ungdommelig framtoning må stadig bevares og forbedres inntil det sykelige.

I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Burkert, Walter (1985): ''Greek religion'', «Foreign gods», side 176f
* Detienne, Marcel (1972): ''Les jardins d'Adonis'', oversatt av Janet Lloyd, 1977. ''The Gardens of Adonis'', Harvester Press.
* [[Károly Kerényi|Kerenyi, Karl]] (1951): ''The Gods of the Greeks'', side 75–76.
* [[Jean-Pierre Thiollet|J-P. Thiollet]] (2005): ''Je m'appelle Byblos'', side 71-80.
* [https://web.archive.org/web/19990908021859/http://www.geocities.com/SoHo/Lofts/2938/deasyria1.html De Dea Syria by Lucian of Samosata]

== Se også ==
* [[Adonia]], festival som feirer Adonis

== Eksterne lenker ==
* [http://www.phoenician.org/adonis_legend.htm «Adonis Legend»], ''Phoenician.org''
* [http://www.pantheon.org/articles/a/adonis.html «Adonis»] av Morgan Upright, ''Encyclopedia Mythica''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske guder]]
[[Kategori:Liv-død-gjenfødelsesguder]]
[[Kategori:Fønikiske guddommer]]