Redigerer Acheiropoieton

[[Fil:Christos Acheiropoietos.jpg|miniatyr|'''Christos Acheiropoietos''', [[Ikon (religion)|ikon]] fra [[1100-tallet]].]]
[[Fil:Spas vsederzhitel sinay.jpg|thumb|Christus Pantokrator, ikon i [[Katarinaklosteret]] på [[Sinai]].]]
'''Acheiropoeter''' (''Acheiropoieton'', i plural ''acheiropoieta'', [[gresk]]: «ikke skapt av menneskehånd») er et hellig, såvel hedensk som kristent, bilde som man tror er blitt skapt uten menneskelig medvirkning, det vil si ved et [[Mirakel|under]].<ref>{{bokref |efternamn=Beskow |förnamn=Per |titel=Teologisk ordbok |år=1975 |utgivare=AWE/Gebers |utgivningsort=Stockholm |språk=swe |isbn=91-20-04848-3 |libris=7218569 }}</ref><ref>Frithiof Dahlby och Lars Åke Lundberg: ''Nya kyrkokalendern'', Verbum Förlag AB, [[Litteraturåret 1983|1983]], ISBN 9152602974</ref>

I en overført betydning kan duttrykket også bentyttes dor andre storverker, som bygningstegningene til [[Hagia Sophia]] i [[Konstantinopel]].

==Kristen ikonografi==
Bildene av [[Jesus|Kristus]] er mange, men det eksistere bare noen få grunntyper. [[Ikon (religion)|Ikon]]tradisjonen henviser til et Kristi bilde, et mirakuløst avtrykk av hans ansikt på en duk. Denne ''Christos Acheiropoietos'' kom til å få høyest status av alle, ettersom dest original ikke bare ble holdt for å være et sant bilde av Frelseren, men også for at duken ble ansett å være bærer av guddommelig nærvær. Gjennom ''Christos Acheiropoietos'' og dens nærmeste etterfølgere har en bestemt oppfatning om Kristi utseende blitt formidlet, og som er blitt normerende innen kristus[[ikonografi]]en. Motivet kalles også ''[[Mandylion]]''.

Legenden beretter om en maler som av sin keiser hadde fått i oppdrag å male et bilde av Jesus. Maleren gjorde mange forsøk men klarte aldri å fange ansiktsuttrykket. Da tok Jesus duken og trykket den mot sitt ansikt,  og dermed fantes hans bilde på duken. På hjemveien overnattet maleren i et teglbruk. Idet han var redd for at bildet skulle stjeles om natten gjemte han den mellom noen teglsteiner. Om morgenen fantes bildet ikke bare på duken men også på steinene, noe som angis som en forklaring på det rødbrune fargevalget som alltid forekommer på denne ikon.

== Litteratur ==
* Ludger Alscher: ''Acheiropoieta.'' I: ''Lexikon der Kunst. Architektur, Bildende Kunst, Angewandte Kunst, Industrieformgestaltung, Kunsttheorie.'' Nachdruck. Band 1: ''A – F.'' Seemann Verlag, Leipzig 1973, S. 12.
* Albert M. Ammann: ''Due imagine del cosidetto „Cristo di Edessa“.'' In: ''Atti della Pontificia Accademia romana di archeologia. Rendiconti.'' Ser. 3, Vol. 1, 1921/1923, S. 185–194.
* Hans Belting: ''Bild und Kult. Eine Geschichte des Bildes vor dem Zeitalter der Kunst.'' Beck, München 1990, ISBN 3-406-37768-8 (5. Auflage. ebenda 2000).
* Martin Büchsel: ''Die Entstehung des Christusporträts. Bildarchäologie statt Bildhypnose.'' 2. Auflage. von Zabern, Mainz 2004, ISBN 3-8053-3263-7.
* [[Dante Alighieri]]: ''Die göttliche Komödie. Das Paradies.'' XXXI, Verse 103–109.
* Paolo Di Lazzaro (Hrsg.): ''Proceedings of the International Workshop on the Scientic approach to the Acheiropoietos Images 2010, International Workshop on the Scientific Approach to the Acheiropoietos Images. 4 – 6 May 2010, Frascati, Italy.'' ENEA, Rom 2010, ISBN 978-88-8286-232-9.
* Heinrich W. Pfeiffer: ''Die römische Veronika.'' In: ''Grenzgebiete der Wissenschaft.'' Bd. 49, Nr. 3, 2000, {{ISSN|1021-8130}}, S. 225–240.  
* Blandina Paschalis Schlömer: ''Der Schleier von Manoppello und das Grabtuch von Turin.'' Resch, Innsbruck 1999, ISBN 3-85382-068-9.
* Joseph Sauer: ''Die ältesten Christusbilder'' (= ''Wasmuths Kunsthefte.'' H. 7 Wasmuth, Berlin 1920.
* Daniel Spanke: ''Das Mandylion. Ikonographie, Legenden und Bildtheorie der „Nicht-von-Menschenhand-gemachten Christusbilder“'' (= ''Monographien des Ikonen-Museums Recklinghausen.'' Bd 5). Ikonen-Museum, Recklinghausen 2000, ISBN 3-929040-48-4.
* Nikolaus Thon: ''Ikone und Liturgie'' (= ''Sophia.'' Bd. 19). Paulinus-Verlag, Trier 1979. ISBN 3-7902-1403-5.
* Gerhard Wolf: ''Schleier und Spiegel. Traditionen des Christusbildes und die Bildkonzepte der Renaissance.'' Fink, München 2002, ISBN 3-7705-3632-0 (Zugleich: Berlin, Humboldt-Univ., Habil-Schr., 1995: ''Vera icon und verum corpus.'').

==Referanser==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kunst]]
[[Kategori:Kristendom]]
[[Kategori:Kunsthistorie]]
[[Kategori:Greske ord og uttrykk]]