Redigerer Aberratio ictus

'''Aberatio ictus''' ([[latin]]: feilslag; tilfeldig skade på en person)<ref>[http://www.oxfordreference.com/view/10.1093/acref/9780195369380.001.0001/acref-9780195369380-e-35 «Aberratio ictus»], ''Oxford Reference''</ref><ref>[http://www.batasnatin.com/law-library/criminal-law/general-provisions/2477-aberratio-ictus.html «Aberratio ictus»], BETAsnatin ''Law Library''</ref> er et begrep i [[strafferett]]en som brukes om en situasjon der en gjerningsperson har til hensikt å ramme A med en straffbar handling, men ved en feil rammer B i stedet. Et eksempel er at gjerningspersonen skyter mot A, men bommer og treffer B i stedet. Aberratio ictus kan også kalles feiltreff. En skiller mellom aberratio ictus og [[error in persona]], hvor gjerningspersonen tror at det faktisk er A han treffer ettersom han har forvekslet A med B.

En aberratio ictus-situasjon skaper et rettslig problem hva angår hvordan handlingen skal bedømmes. Det mest naturlige kan synes å være at skadefølgen overfor B blir sett på som [[uaktsomhet|uaktsom]], gjerningspersonen hadde jo ikke [[forsett]] om å treffe ham, og at handlingen blir sett på som et [[forsøk]] overfor A. Dette kan imidlertid være en utilfredsstillende løsning, fordi uaktsomhet og forsøk normalt blir straffet mildere enn forsettlig overtredelse av et [[straffebud]].

I norsk rett er bedømmelsen av aberratio ictus-tilfellene uavklart.<ref>Andenæs, J. (2004) ''Alminnelig strafferett''. 5. utg. Oslo, Universitetsforlaget, s. 221.</ref> Problemstillingen har imidlertid begrenset praktisk betydning fordi [[straffeloven]] har en særregel som sier at forsøk kan straffes som fullbyrdet forbrytelse dersom forsøket har medført en følge som, hvis den hadde ligget innenfor gjerningspersonens forsett, hadde vært å se på som en fullbyrdet forbrytelse.<ref>Straffeloven. (1902) ''Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10'', § 51, andre avsnitt.</ref>

I ''[[common law]]'' kalles aberratio ictus for ''transferred intent'' eller ''transferred malice''. Utgangspunktet er der at forsettet overføres fra den gjerningspersonen mente å ramme, til den som gjerningspersonen faktisk rammet. Gjerningspersonen kan derfor dømmes for fullbyrdet overtredelse overfor den han faktisk rammet.

==Referanser==
<references/>


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Latinske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Strafferett]]