Redigerer 20. juli-attentatet

[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-025-12, Zerstörte Lagerbaracke nach dem 20. Juli 1944.jpg|thumb|Det ødelagte møterommet i [[Wolfsschanze]] i [[Rastenburg]] i [[Øst-Preussen]], ett av hovedkvarterene for ledelsen i [[Nazi-Tyskland]] under [[andre verdenskrig]], etter et mislykket [[attentat|bombeattentat]] mot [[Adolf Hitler|Hitler]] 20. juli 1944 planlagt av offiserer fra ''[[Wehrmacht]]'', den tyske hæren.{{byline|''[[Deutsches Bundesarchiv]]}}]]
'''20. juli-attentatet''' var et [[attentat|bombeattentat]] 20. juli 1944 og del av et mislykket [[statskupp]] planlagt av en rekke høyere offiserer i ''[[Wehrmacht]]'', [[det nasjonalsosialistiske Tyskland]]s regulære hærstyrker. Planene omfattet [[likvidering]] av landets leder, [[diktator]]en [[Adolf Hitler]], og arrestasjon av sentrale representanter for det [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styret, samt dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar iverksettelse av [[Forhandling|fredsforhandlinger]] med de vestallierte for å avslutte krigen i [[vest]]. 

De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et [[konservatisme|konservativt]] politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også [[Sosialdemokrati|sosialdemokrater]], [[Liberalisme|liberale]] og [[Kristendemokrati|kristendemokrater]]. Generalfeltmarskalk [[Erwin von Witzleben]] var utpekt som ny leder for ''Wehrmacht''; og den populære [[Erwin Rommel|general Rommel]] skulle overta som statsoverhode etter Hitler. 

Attentatet fant sted i [[Wolfsschanze]] i [[Rastenburg]] i [[Øst-Preussen]], ett av Hitlers hovedkvarterer under [[andre verdenskrig]]. Det ble utført av obersten grev [[Claus von Stauffenberg]].<ref>{{Kilde www|url=https://lex.dk/20._juli-sammensv%C3%A6rgelsen|tittel=20. juli-sammensværgelsen|besøksdato=2025-05-26|dato=2023-05-19|fornavn=Karl Christian|etternavn=Lammers|språk=da|verk=Lex|sitat=20. juli-sammensværgelsen var en sammensværgelse mod Adolf Hitler, som kulminerede den 20. juli 1944 med et mislykket bombeattentat i førerhovedkvarteret Wolfschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen. Bag attentatet, der blev udført af Claus von Stauffenberg, stod en større sammensværgelse af militære og civile oppositionelle, der havde truffet forberedelser til et statskup.}}</ref> 

Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av [[den kalde krigen]]; i [[Vest-Tyskland]] og det gjenforente [[Tyskland]] ble [[attentat|attentatmennene]] æret som [[helt]]er i [[etterkrigstiden]], og overlevende konspiratører var sentrale i opprettelsen av ''[[Bundeswehr]]''; i [[DDR]] og [[østblokken]] ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for amerikansk [[imperialisme]]».<ref>[http://www.dw.com/de/symbol-des-widerstandes-der-20-juli-1944/a-15239734 Symbol des Widerstandes: Der 20. Juli 1944] i [[Deutsche Welle]]</ref>

==Attentatet==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-025-64, Hitler-Attentat, 20. Juli 1944.jpg|thumb|upright|Angivelig Hitlers ødelagte bukse etter det mislykkede [[likvidering]]sforsøket.{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-025-10, Hitler-Attentat, 20. Juli 1944.jpg|thumb|Foran fra venstre: [[Martin Bormann]], [[Hermann Göring]] og [[Bruno Loerzer]] inspiserer møterommet etter attentatet. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Mussolini-Hitler dégâts abri.JPG|thumb|Fra venstre [[Benito Mussolini]], Hitler, [[Joachim von Ribbentrop]] og andre på befaring på åstedet.]]
[[Fil:Bysten av Hitler i Stortinget, 1944 (5492791548).jpg|thumb|[[Byste]]n av Hitler i [[Stortinget]] ble pyntet med blomster etter attentatet 20. juli 1944.{{byline|[[Reichskommissariat Norwegen]]/[[Riksarkivet]]}}]]
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt [[bombe]] nær Hitlers [[stol]] ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til [[Berlin]] for å kommandere troppene under [[Opprør|opprøret]]. En ny [[regjering]] var allerede dannet. Kodenavnet for [[attentat]]et var «operasjon [[Valkyrie]]», basert på reservehærens (''Ersatzheer'') operasjonsplan når nasjonalt [[kaos]] truet.

Kl 7 om morgenen torsdag 20. juli fløy Stauffenberg og hans [[adjutant]] [[Werner von Haeften]] til Rastenburg. Dagen ble kvelende varm, men dette var til fordel for Stauffenberg, siden det virket helt naturlig at han ba om å få vaske seg ved ankomsten til Hitlers hovedkvarter. Flyturen var beregnet til å ta to timer, men grunnet forsinkelser var de først fremme kl 10:15. Lunsj ble servert i friluft under et [[eiketre]]. Kl 11 var det møte med [[feltmarskalk]] [[Wilhelm Keitel]], mens konferansen med Hitler selv ble flyttet fra kl 13 til kl 12:30. Stauffenberg fikk dermed hastverk, og gikk inn i et vaskerom der han vasket seg og fikk av seg den gjennomsvette skjorten. Haeften kom til, med to bomber i kofferten sin. Straks disse var aktivisert, var det ti minutter til eksplosjonen, og i det varme været ville det gå enda fortere. Stauffenberg stod opptatt med bomben da en offiser kom for å skynde på ham. Denne avbrytelsen bidro utvilsomt til at attentatet feilet, for nå måtte rakk han ikke å aktivisere begge bombene. Stauffenberg gikk til møtet med den aktiviserte bomben i dokumentmappen.<ref>[[Michael Baigent]] og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 42-43), [[Penguin Books]], ISBN 0-14-024716-5</ref> 

Normalt ble konferansene holdt i en bunker der betongveggene ville gitt eksplosjonen dødelig kraft. Nå var møtet flyttet til et trebygg med tre store [[vindu]]er som ville gi etter og svekke effekten. Stauffenberg tok plass i nærheten av Hitler, der de fremmøtte var opptatt av å diskutere østfronten. Han satte fra seg dokumentmappen og unnskyldte diskret at han måtte ta en telefon til Berlin. Ingen reagerte på at han gikk utenfor, hvor han traff sin medsammensvorne [[Erich Fellgiebel]]. Kl 12:42 gikk trebygget i luften med et brak. Stauffenberg skyndte seg inn i en ventende bil; det gjaldt å komme seg vekk før området ble stengt av. I første omgang reagerte ikke vakthavende som var vant til stadige brak fra defekte miner, eller når streifdyr rotet seg ut i [[minefelt]]ene.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 44-45)</ref> 

Det var Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. [[Alfred Jodl]] (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre [[hodeskade]], mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 122), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8</ref> [[Åsted]]et var da et eneste virvar siden brakken tok fyr etter eksplosjonen, og taket falt ned.

'''Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:''' 
* Møtet fant sted i en [[betong]]forsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske [[Bunker (bygning)|bunker]]en det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere<ref>Aage Trommer: ''Den store alliance'' (s. 183), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4</ref> - men førte til at trykket fra [[Eksplosjon|eksplosjonen]] tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville tatt livet av alle deltakerne. 
* Etter at Stauffenberg forlot brakken, flyttet oberst [[Heinz Brandt]] ved en tilfeldighet Stauffenbergs veske fordi den stod i veien for ham. Vesken ble plassert bak et solid bordben. Dette, samt den uvanlig massive bordplaten av eik, dempet eksplosjonen vesentlig og tok av for splintregnet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 46)</ref>
* Kun én av de to bombene var klargjort. Luntene var av [[britisk]] fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne døde av skadene sine, og ni måtte på sykehus. Håret tok fyr på Hitler, [[trommehinne]]ne var sprengt og høyre [[arm]]en lammet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 47)</ref>  

Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 91-92), forlaget Cicero, København 2002, ISBN 87-7714-489-9</ref>

== Mussolinis besøk samme dag ==
Samme dag, 20. juli, var [[Mussolini]] ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på [[perrong]]en og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin [[Mirakel|mirakuløse]] redning få timer tidligere. Etter en runde i [[ruin]]en var det tid for [[te]]. [[Himmler]]s representant i [[Italia]], [[Schutzstaffel|SS]]-mannen Eugen Dollmann,<ref>[https://www.simonandschuster.com/books/With-Hitler-and-Mussolini/Eugen-Dollmann/9781510715943 Eugen Dollmann]</ref> har gitt en skildring av dette teselskapet, der [[Ribbentrop]] og [[Karl Dönitz]] skjelte ut generalene som kjeftet tilbake. 

Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte [[Ernst Röhm|Röhm-affæren]] i [[1934]], og [[de lange knivers natt|utrenskningen etterpå]]. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot [[Kvinne|kvinner]] og [[barn]]», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 93-94)</ref> 

Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der [[Goebbels]] forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye [[ideal]]er verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin [[lojalitet]]. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med [[marskalk]]-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles [[utenriksminister]], og mitt navn er ''von'' Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med [[Trussel|trusler]] om [[blod]] og [[konsentrasjonsleir]], mens Mussolini virket brydd.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 95)</ref>

==Resultatet av kuppet==
I antagelsen om at Hitler var [[død]], fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i [[Bendlerblock]]. Fellgiebel hadde skrekkslagen sett Hitler komme vaklende ut av ruinen: medtatt, men i live. Men Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bæres ut av brakken før han flyktet. Ingen i Rastenburg var i tvil om at han var den skyldige; han hadde glemt igjen flere av sakene sine, så det gikk ut ordre om å skyte ned et Heinkel-fly om det hadde kurs for [[Sverige]] eller [[Sveits]]. I Berlin ventet de sammensvorne, men det drøyet, siden sjåføren som skulle hente Stauffenberg og Haeften på flyplassen, ikke fant dem, og annen bil - eller [[drivstoff]] - lot vente på seg. Kl 16:10 prøvde [[Friedrich Fromm|general Fromm]] å ringe Rastenburg. Til alles forbløffelse kom han igjennom, og Keitel forklarte ham at Hitler var skadet, men i live. [[Friedrich Olbricht|General Olbricht]] fikk med seg dette, og var for lammet av sjokk til å iverksette «operasjon Valkyrie», spesielt da han oppfattet at general Fromm ikke lenger var å stole på.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 49)</ref>

Dermed ble det først gitt klarsignal fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert <u>som om</u> han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i [[Wien]] og [[Paris]] ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere [[Schutzstaffel|SS]]- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren var blitt.<ref>Aage Trommer: ''Den store alliance'' (s. 183)</ref>

Uansett var det ikke mulig å isolere Rastenburg. [[Telefon]]- og teleprinterlinje kunne brytes, men ikke [[radio]]sendinger, eller de to uavhengige teleprinterne som tilhørte ''Deutsches Nachrichtenbüro'' (tysk nyhetsbyrå 1933-45)<ref>«Deutsches Nachrichtenbüro» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 17. juni 2025 fra [https://snl.no/Deutsches_Nachrichtenb%C3%BCro]</ref> og propadandaministeriet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 47)</ref> Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.

Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350&nbsp;000 [[mennesker]] seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I [[Paderborn]] samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som [[Hamburg]] og [[Stuttgart]], markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. 

Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og [[8. mai 1945]] enn i de foregående fem årene. Så lenge [[Krig|krigen]] varte i [[1945]], ble i gjennomsnitt tusen sivile [[Drap|drept]] hver dag. [[Jernbanetog|Togene]] fortsatte å rulle mot [[konsentrasjonsleir]]ene så lenge [[infrastruktur]]en tillot det.<ref>[[Peter Normann Waage]]: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 96), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7</ref> Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske [[journalist]]en John Gunthers bok ''Europa bak kulissene'' fra 1936, der han skrev at tyskerne «''identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans [[autoritet]].''(...)''Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.''»<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 83)</ref>
[[Fil:Leipziger_Platz_and_Leipziger_Straße_from_Kollhoff-Tower_November_2013.jpg|thumb|Leipziger Platz der presseklubben holdt til i [[1944]]; her gjenoppbygd i [[2013]].]]
=== Pressens opplevelse ===
20. juli satt ''[[Aftenposten]]s'' korrespondent [[Theo Findahl]] ved [[skrivemaskin]]en i presseklubben på Leipziger Platz (ved [[Potsdamer Platz]] og like sør for Hitlers rikskanselli<ref>
[https://www.berlin.de/mauer/en/sites/other-key-sites/potsdamer-platz-and-leipziger-platz/ Tvillingplassene Potsdamer og Leipziger Platz]</ref>). Jacob Kronika, (1897-1982) fra det danske mindretallet bosatt i Tyskland, og fra 1940 korrespondent for ''[[Svenska Dagbladet]]'',<ref>Jespersen, Verner: «Jacob Kronika» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 10. april 2025 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Jacob_Kronika]</ref> kunne fortelle at det nettopp hadde vært et attentat mot Hitler; kilden sin kunne han ikke røpe. En rekke kjente offiserer var såret, men Hitler selv hadde overlevd.<ref>[[Theo Findahl]]: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 113), Aschehoug 1945</ref> Medarbeideren fra ''Deutsches Nachrichtenbüro'' (det tyske nyhetsbyrået, DNB) sa da at han hadde hørt nyheten kl 17:30 og kunne oppgi navnene på de sårede. Etter kl 18:15 kunne pressen fritt melde om attentatet, men ikke <u>hvor</u> det fant sted. I stedet burde det nevnes at attentatet skyldtes ''Feindwirkung'' («fienders verk»). Noen ringte Goebbels' utenriksavdeling, men de visste ingenting, og det var svært påfallende at DNB var bedre informert enn propagandaministeriet. Kl 18:45 fortalte radioen nyheten; da var aviser i [[Stockholm]] alt på gaten med ekstranummer om saken. Findahl fikk [[Oslo]] på tråden, og formidlet DNBs versjon til ''Aftenposten''.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 114)</ref>
[[Fil:Der_Angriff_head.jpg|thumb|Avisen ''Der Angriff'' («Angrepet») var offisiell avis for Berlins ''[[Gau]].]]
[[Fil:Otto_Ernst_Remer_portrait.JPG|thumb|Otto Remer (1912-97). Høsten 1992 ble han, i en alder av 80, dømt til fengsel i Tyskland for å utbre nazistisk [[propaganda]] og [[Holocaustbenektelse|fornekte holocaust]].]]
Men så ble det uro utenfor. Soldater fra både hæren og SS stilte seg med [[maskingevær]] på gatehjørne og ved nedgangene til [[tunnelbane]]n; men våpnene var rettet mot regjeringsbygningene. Klokken nærmet seg 19, og journalister som sprang ut for å innhente opplysninger, fikk ikke komme innenfor sperringen igjen. Noen mente Hitler var død, og at en ny ledelse - Goebbels, [[Heinrich Himmler|Himmler]] og [[Albert Speer]] - ville prøve å forhandle med England. Rundt kl 21 ble sperringen plutselig hevet etter to timers [[husarrest]]. Hitler selv holdt radiotale, deretter [[Karl Dönitz|admiral Dönitz]] som innskjerpet marinens folk at de måtte lyde ham, ingen andre. Så snakket [[Hermann Göring]] om [[usurpator]]er og at pilotene måtte ringe kontoret hans, om en ordre virket tvilsom. Men verken Goebbels, [[Joachim von Ribbentrop|Ribbentrop]] eller overkommandoen lot høre fra seg.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 117)</ref> Berlinernes reaksjon slik Findahl opplevde den, var ren [[apati]]. Folk satt fast i tunnelbanen under regjeringskvartalet den tiden det var avsperret; togene stod i ro mellom [[Nordbahnhof stasjon|Stettiner Bahnhof]] og Potsdamer Platz, og passasjerene fryktet det skyldtes et angrep med [[giftgass]] eller [[rakett]]er som [[V1]]. Da de oppdaget at det bare var et attentat mot Hitler, sa en kvinne høyt «gudskjelov!» uten at noen reagerte. Når Findahl snakket med tyskere, sa de bare at «jaja, Hitler lever, det er kanskje godt for noe» - eller «huff ja, han lever, da kommer krigen til å vare».<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 118-20)</ref> 
[[Fil:Excavated_cells_from_the_basement_of_the_Gestapo_headquarters.jpg|thumb|Cellene i [[Gestapo]]s hovedkvarter i [[Prinz-Albrecht-Strasse]], hvor mange av konspiratørene og andre motstandsfolk ble torturert.]]
[[Fil:Bendlerstrasse, nå Stauffenbergstrasse.JPG|right|thumb|[[Bendlerblock]]. [[Henrettelse]]ne fant sted ved minnetavlen til venstre på bildet.<ref>[https://www.bmvg.de/en/history/the-bendlerblock Retterstedet i Bendlerblocks indre gård, der minnetavlen er opphengt (som det fremgår av bildet), ''bmvg.de]</ref> {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
[[Fil:Bendlerstrasse 20 juli 1944.JPG|right|thumb|Minnetavle over de henrettede, Bendlerblocks indre gård som tjente som rettersted. {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
Et par dager senere fikk Findahl vite at Goebbels kom på sporet av komplottet ved hjelp av en major Otto Ernst Remer (1912-97),<ref>[https://www.iwm.org.uk/collections/item/object/1030001746 «Otto Ernst Remer», ''iwm.org.uk]</ref> som skulle ha lystret kodeordet fra overkommandoen, men også fant det best å spørre Goebbels om det var det rette å gjøre. Utenlandske journalister fikk vite at de verken fikk referere [[Robert Ley]]s utskjelling av hæren i avisen ''der Angriff'', eller det [[tolk]]en Paul Schmidt (1899–1970) rapporterte fra åstedet.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 123)</ref>

==Følgene for de impliserte==
Stauffenberg, Haeften, [[Friedrich Olbricht]] og oberst [[Albrecht Mertz von Quirnheim]] ble arrestert og henrettet i gårdsrommet i Bendlerbock samme natt etter en hastig [[standrett]] organisert av generaloberst [[Friedrich Fromm]]. Generaloberst [[Ludwig Beck]] hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», og skjøt seg to ganger, men levde fortsatt. Han fikk til slutt nådeskudd av en ''[[Feldwebel]]''. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General [[Erich Hoepner]] ble hengt, mens kone og barn etter reglene for ''[[Sippenhaft]]'' («slektsskapsarrest») ble satt i konsentrasjonsleir. [[Generalfeltmarskalk]] [[Erwin Rommel]], som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå [[selvmord]], da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.

Hitler ville ha de dødsdømte filmet mens de ble hengt i [[Plötzensee (fengsel)|Plötzensee-fengselet]] i Berlin. Selv [[Ernst Kaltenbrunner]] var imot dette, men Hitler insisterte. Ni kameramenn filmet på skift, men etter én dag sa de stopp. Dette maktet de ikke mer av.<ref>[https://openlibrary.org/books/OL5414554M/Germans_against_Hitler_July_20_1944 Erich Zimmermann og Hans-Adolf Jacobsen: ''Germans against Hitler'' (s. 212)]</ref> Hitler skal ha tilbrakt timer med å se opptakene, og fikk laget stillbilder som [[Albert Speer]] husket å ha sett på bordet hans. Han inviterte også Speer til å se opptakene, noe han avslo.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 63)</ref> 

Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer omkom. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. [[Günther von Kluge]] tok sitt liv. Også [[friherre]] Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av [[sabotasje]]avdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv.<ref>[https://timenote.info/en/Wessel-Freiherr-Freytag-von-Loringhoven «Freytag von Loringhoven», ''timenote.info]</ref> Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under [[Nürnbergprosessen]]. [[Franz Halder]] ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. [[Carl-Heinrich von Stülpnagel]] som lot SS og Gestapo i [[Paris]] arrestere, skjøt seg i en skog ved [[Verdun]], men ble bare skadet og siden henrettet.

Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og tolket det som skjebnebestemt. Det var brukt britisk [[sprengstoff]],<ref>[https://www.dailymail.co.uk/news/article-10257727/Was-Britain-Operation-Valkyrie-Document-reveals-conspirator-MI6-agent.html Harry Howard: «Was Britain behind Operation Valkyrie?»] ''[[Daily Mail]]'' 30. november 2011</ref> og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk [[agent]] eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter i ''Wehrmacht'' sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til hæren ble ytterligere svekket.

[[Jesuittordenen|Jesuittpateren]] [[Alfred Delp]] ble også arrestert og senere henrettet. Han ble mistenkt fordi han hadde skrevet Stauffenbergs navn i en notisbok.<ref>[https://web.archive.org/web/20110514044403/http://www.kath.net/detail.php?id=9579 ''Vor 60 Jahren wurde Jesuitenpater Alfred Delp hingerichtet'', 30. januar 2005,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref> Nikolas Gross (1898-1945) deltok heller ikke i planlegging eller utførelse, men kjente til både attentatplaner og [[Kreisau-kretsen]] i Berlin. Han ble henrettet, og 7. oktober [[2001]] [[saligkåring|saligkåret]] som [[martyr]] av [[pave Johannes Paul]] i [[Roma]] med minnedag 23. januar.<ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/ngross Per Einar Odden: «Nikolas Gross», ''katolsk.no]</ref> 

[[Ernst Kaltenbrunner]] ble pålagt å granske saken, og skrev at «''så mange av utmerket karakter var involvert i komplottet at Hitler forhåpentligvis ville få det sjokket han trengte for å foreta de nødvendige endringer''».<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 61)</ref> De sammensvorne gjorde inntrykk på SS-mennene som forhørte dem. SS-mannen Georg Kiesel skrev om Claus von Stauffenberg at han var «''en revolusjonær [[aristokrat]], en ildsjel som fascinerte og inspirerte alle som kom i berøring med ham''»; og om hans bror [[Berthold von Stauffenberg|Berthold]] het det at denne «''representerte en type tysk mandighet av dypt religiøse, politiske og kunstneriske prinsipper, fullstendig fjernt fra Hitler og nasjonalsosialismen''».<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 173)</ref> Claus von Stauffenberg siterte [[Thomas Aquinas]] for å ha sagt at under noen omstendigheter kan [[drap]] på en [[tyrann]] være både lovlig og å anbefale.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 61)</ref> [[Axel von dem Bussche]] var blant protestantene, og Stauffenberg minnet ham på at [[Martin Luther]] hadde sagt at en forrykt leder kunne drepes.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 143)</ref>

De første månedene etter attentatet stod Himmler så tydelig frem at det gikk rykter om at Hitler faktisk ble drept av bomben, eller arrestert og holdt fanget av Himmler.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 98)</ref>

== Til stede på møtet da bomben eksploderte ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1969-069-29, Hitler-Attentat vom 20. Juli 1944.jpg|thumb|Hitler besøker admiral Puttkamer på sykehus. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1969-069-29 / CC-BY-SA 3.0}}]]
# [[Adolf Hitler]] (lettere skadet)
# [[Generalløytnant]] [[Adolf Heusinger]]: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende [[Tysklands generalstab|sjef for hærens generalstab]] (lettere skadet)
# [[General]] [[Günther Korten]]: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
# Oberst [[Heinz Brandt]]: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
# General [[Karl-Heinrich Bodenschatz]]: Forbindelsesoffiser for [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]s ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
# Generalløytnant [[Rudolf Schmundt]]: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
# [[Oberstløytnant]] [[Heinrich Borgmann]]: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
# [[Kontreadmiral]] [[Karl-Jesco von Puttkamer]]: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
# Stenograf Heinrich Berger (drept)
# [[Kapitän zur See]] [[Heinz Assmann]]: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
# Generalmajor [[Walter Scherff]]: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
# General [[Walther Buhle]]: Sjef for hærstaben i [[Oberkommando der Wehrmacht|Wehrmachts overkommando]]
# Kontreadmiral [[Hans-Erich Voss]]: Representant for [[Kriegsmarine]]s øverstkommanderende i Førerkvarteret
# [[SS-Gruppenführer]] [[Hermann Fegelein]]: Representant for [[Waffen-SS]] i Førerkvarteret
# Oberst [[Nicolaus von Below]]: Hitlers Luftwaffe-adjutant
# [[SS-Hauptsturmführer]] [[Otto Günsche]]: Hitlers adjutant
# Stenograf [[Kurt Hagen]]
# Oberstløytnant [[Ernst John von Freyend]]: Adjutant for Keitel
# Major [[Herbert Büchs]]: Adjutant for Jodl
# Oberstløytnant [[Heinz Waizenegger]]: Adjutant for Keitel
# Ministerråd [[Franz Edler von Sonnleithner]]: Representant for [[Auswärtiges Amt]] i Førerkvarteret
# General [[Walter Warlimont]]: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
# [[Generaloberst]] [[Alfred Jodl]]: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
# [[Generalfeltmarskalk]] [[Wilhelm Keitel]]: Sjef for [[Oberkommando der Wehrmacht|Wehrmachts overkommando]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur og film ==
*Baier, Jo (regissør) (2004). ''Attentatet mot Hitler''. Spillefilm, utgitt som DVD. Produsert av Teamworx Produktion. Tysk originaltittel: ''Stauffenberg – Operation Valkyrie''.
*{{Kilde bok|forfatter=von Bechtolsheim, Sophie|år=2019|tittel=Stauffenberg: mein Grossvater war kein Attentäter|utgivelsessted=Freiburg|forlag=Verlag Herder|isbn=3-451-82144-3|språk=tysk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Gisevius, Hans Bernd|år=1947|tittel=Valkyrie: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler|andre=Oversatt av Richard Winston og Clara Winston|utgivelsessted=Boston|forlag=Houghton Mifflin Co.}} Tysk originaltittel: ''Bis zum bittern Ende'', utgitt i to bind i 1946.
*{{Kilde bok|forfatter=Hoffman, Peter|år=2008|tittel=Stauffenberg: A Family History, 1905–1944|utgave=3|utgivelsessted=Montreal|forlag=McGill-Queen’s University Press|isbn=|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Jones, Nigel|år=2008|tittel=Countdown to Valkyrie: the July plot to assassinate Hitler|utgivelsessted=London|forlag=Frontline Books|isbn=1-78346-145-4|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Kershaw, Ian|år=2009|tittel=Operasjon Valkyrie: Historien om attentatet mot Hitler|andre=Oversatt av Carsten Carlsen|utgivelsessted=Oslo|forlag=Forlaget Historie & Kultur|isbn=978-82-92870-13-6}}
*{{Kilde bok|forfatter=Knopp, Guido|år=2008|tittel=Hitlers krigere: Historien om Tysklands militære ledere|andre=Oversatt av Ute Neumann|utgivelsessted=Oslo|forlag=Forlaget Historie & Kultur|isbn=978-82-92870-31-0}}
*{{Kilde bok|forfatter=Schlie, Ulrich|år=2018|tittel=Es lebe das heilige Deutschland: ein Tag im Leben des Claus Schenk Graf von Stauffenberg: ein biografisches Porträt|utgivelsessted=Freiburg|forlag=Verlag Herder|isbn=3-451-81412-9|språk=tysk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Shirer, William L.|år=1962|tittel=Det tredje rikes vekst og fall|andre=Oversatt av Trygve Ramberg, Lotte Holmboe, Hans Heiberg og Nicolai Geelmuyden|bind=II|utgivelsessted=Oslo|forlag=J.W. Cappelens Forlag}}

== Eksterne lenker ==
* {{Commonscat|20 July plot}}
* [http://www.sgipt.org/politpsy/3reich/O440720.htm Tysk side med billedgalleri av deltakerne]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Bombeanslag]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Det tredje rikes historie]]
[[Kategori:Tyske motstandsgrupper under det tredje rike]]