Redigerer Øyvind Bie Lorentzen

{{Infoboks biografi}}
'''Øyvind Bie Lorentzen''' (født [[20. juli]] [[1905]] i [[Sarpsborg]], død [[21. juli]] [[1984]] i [[Oslo]]) var en norsk forretningsmann, [[lektor]], historiker og motstandsmann under [[andre verdenskrig]].

== Liv og virke ==
Han tilhørte slekten [[Lorentzen (slekt fra Sjælland)|(Bie) Lorentzen]] og begge foreldrenes familier hadde vært [[skipsreder]]e i [[Grimstad]], [[Arendal]] og [[Holmestrand]] i generasjoner. Han var sønn av ingeniør, oppfinner, industrileder og grosserer [[Hans Bie Lorentzen]] (1877–1926) og barnebarn av skipsreder i [[Fevik]] Ole Pedersen (1844–1908). Bie-navnet kom inn i familien med Ingeborg Bie (1787–1832), datter av skipsreder Hans Andersen Bie (1742–1819) og gift med skipsreder i Grimstad [[Gustavus Lorentzen]] (1766–1829). Han tilhørte samme slekt som skipsreder [[Øivind Lorentzen]] og dennes sønn [[Erling Lorentzen]], og hans farfar var en av forfatterne av slektsboken ''Holmestrandsfamilien Lorentzen: En borgerslekt gjennem 300 aar'' (1913).<ref>I. F. Lorentzen (1913). ''Holmestrandsfamilien Lorentzen. En borgerslekt gjennem 300 aar''. Kristiania.</ref> Han ble gift i 1938 med magister og medgrunnlegger av [[Nansenskolen]] [[Henriette Bie Lorentzen|Anna Henriette Wegner Haagaas]] (Henriette Bie Lorentzen), datter av skolemannen [[Theodor Haagaas]].

Han tok [[examen artium]] ved [[Oslo handelsgymnasium]] i 1925 og arbeidet som forretningsmann 1925–1931, i det familieeide firmaet Lorentzen & Lorentzen som spesialiserte seg på jernvareprodukter for skipsbygging. Øyvind Bie Lorentzen var en intellektuelt anlagt og sosialt engasjert mann, og etter farens død hoppet han tidlig i 1930-årene av forretningskarrieren for å studere filologi ved [[Universitetet i Oslo|Det Kongelige Frederiks Universitet]]. Han ble [[cand.philol.]] i historie i 1939 med hovedoppgaven ''Bjørnsons forhold til arbeiderklassen 1880–1895'' og var lektor ved [[Kristiansand katedralskole]] 1940–1943.

Øyvind Bie Lorentzen var allerede tidlig 1930-årene en prinsippfast antinazist, og ble under [[andre verdenskrig]] en av de fremste lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. I samarbeid med ektefellen og hennes fetter [[Henrik Groth]] var han sentral i den kulturelle motstandskampen og hjelp til [[flyktning]]er.<ref>[[Kristian Ottosen]] (1991), «Henriette», i ''Kvinneleiren'', s. 126–133, Aschehoug</ref> I juli 1943 måtte han selv flykte til [[Sverige]], men ektefellen ble værende igjen i Norge. Der ble hun arrestert, torturert og etterhvert sendt til konsentrasjonsleiren i [[Ravensbrück]]. Fra august 1943 til 1945 var Øyvind Bie Lorentzen lektor ved Det norske gymnasium i [[Uppsala]]. De to barna deres var igjen hos morfaren og tanten i Oslo. Selv om ektefellen i etterkrigstiden ble kjent som en av de mest kjente norske motstandskvinnene fra krigen fremhevet hun alltid at det var ektemannen som hadde vært mest aktiv i motstandskampen, og nedtonet sin egen rolle. Øyvind Bie Lorentzen slet med dårlig samvittighet for at ektefellen hadde blitt arrestert, og snakket aldri om sitt eget arbeid i motstandsbevegelsen.<ref>[[Mirjam Kristensen]]: ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'', [[Stiftelsen Arkivet]], 2009, ISBN 9788292306130</ref> Fra 1952 var han lektor ved [[Ris skole|Riis gymnas]] i Oslo.<ref>''Det norske gymnasium i Uppsala; 1941–1945'', Universitetsforlaget, 1970</ref><ref>Biografi i ''Norges filologer og realister'', 1950, s. 521</ref>

Han oversatte sammen med ektefellen Henriette i 1939 boken ''Den blå engel'' av [[Heinrich Mann]].

== Referanser ==
<references />

{{Portal|andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Lorentzen, Øyvind Bie}}
[[Kategori:Norske filologer]]
[[Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945]]
[[Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Fødsler i 1905]]
[[Kategori:Dødsfall i 1984]]