Redigerer Østfronten (andre verdenskrig)

{{Infoboks slag
|navn = Østfronten
|konflikt = [[Andre verdenskrig]]
|dato = [[22. juni]] [[1941]]–[[11. mai]] [[1945]]
|sted = [[Sentral-Europa]] og [[Øst-Europa]]
|resultat = Sovjetisk seier
|part1 = '''[[Aksemaktene]]:'''<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} '''[[Nazi-Tyskland|Tyskland]]'''<br />{{Flagg|Italia|1946}} [[Italia]] (til 1943)<br />{{Flagg|Romania}} [[Kongedømmet Romania|Romania]]<br /> (til 1944)<br />{{Flagg|Finland}} [[Finland]] <br />(til 1944)<br />[[Fil:Flag of Hungary 1940.svg|25px|Ungarns flagg]] [[Ungarn]]<br />[[Fil:Flag of Russia.svg|22px|link=Republikken Slovakia|alt=Republikken Slovakia]] [[Republikken Slovakia|Slovakia]]<br />[[Fil:Flag of Croatia Ustasa.svg|25px|Kroatias Ustasa-flagg]] [[Den uavhengige staten Kroatia]]<br />{{Flagg|Spania|1977}} [[Den blå divisjon]] (til 1943)<br />{{Flagg|Bulgaria|lenke}} (til 1944)<br />[[Fil:ROA_chevron.svg|20px]] [[Den russiske frigjøringsarméen]]
|kommandant1 = {{Flagg|Det tredje riket}} [[Adolf Hitler]]<br/> {{Flagg|Det tredje riket}}[[Walther von Brauchitsch|W. von Brauchitsch]]<br/> {{Flagg|Det tredje riket}} [[Franz Halder]]<br/> {{Flagg|Det tredje riket}}[[Erich von Manstein]]<br/>{{flagg|Det tredje riket}} [[Gerd von Rundstedt|G. von Rundstedt]]<br/>{{flagg|Det tredje riket}}[[Fedor von Bock]]
|styrke1 = 
|tap1 = 
|part2 = '''[[De allierte (andre verdenskrig)|De allierte]]:'''<br />{{Flagg|Sovjetunionen|1955}} '''[[Sovjetunionen]]'''<br />[[Fil:Flaga PPP.svg|25px|Armia Krajowas flagg]] [[Armia Krajowa|Polske hjemmearmé]]<br />{{Flagg|Jugoslavia|1946}} [[Partisaner (Jugoslavia)|Jugoslaviske partisaner]]<br />{{Flagg|Tsjekkoslovakia}} [[Tsjekkoslovakia]]<br />{{Flagg|Romania}} [[Kongedømmet Romania|Romania]]<br /> (fra 1944)<br />{{Flagg|Finland}} [[Finland]]<br /> (fra 1944)<br />[[Fil:Flag of the Tuvan People's Republic (1933-1939).svg|22px]] [[Tannu Tuva]] (til 1944)<br />[[Fil:Flag_of_the_Bulgarian_Homeland_Front.svg|22px]] [[Bulgaria]] (fra 1944)
|kommandant2 = {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Josef Stalin]]<br/>{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Georgij Zjukov]]<br/>{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Aleksandr Vasilevskij|A. Vasilevskij]]<br/>{{flagg|Sovjetunionen|1955}}[[Konstantin Rokossovskij|K. Rokossovskij]]<br/>{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Semjon Timosjenko|S. Timosjenko]]<br/>{{flagg|Sovjetunionen|1955}}[[Ivan Konev]]
|styrke2 = 
|tap2 = |
}}
{{koord|58|N|38|E|dim:4000km|vis=tittel}}
{{Østfronten}}
<onlyinclude>'''Østfronten''' under [[andre verdenskrig]] var en [[kampfront]] gjennom [[Sentral-Europa|Sentral-]] og [[Øst-Europa]], fra [[Operasjon Barbarossa|det tyske overfallet på Sovjetunionen]] [[22. juni]] [[1941]] til [[Nazi-Tyskland|Tysklands]] sammenbrudd [[8. mai]] [[1945]]. Det er historiens største militære konfrontasjon, og frontlinjen var på det meste over {{formatnum:6000}}&nbsp;km lang.<noinclude><ref name=":2">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042407033|tittel=Det 20. århundre|etternavn=|fornavn=|forlag=Aschehoug|år=|isbn=8203170366|utgivelsessted=Oslo|side=54|sider=|kapittel=|sitat=|utgivelsesår=1993}}</ref></noinclude> Omkring halvparten av dødsfallene under andre verdenskrig var på østfronten.<noinclude><ref>{{Kilde www|url=https://www.theatlantic.com/photo/2011/09/world-war-ii-the-eastern-front/100150/|tittel=World War II: The Eastern Front|besøksdato=2019-02-05|forfattere=|dato=18. september 2011|fornavn=Alan|etternavn=Taylor|språk=en|verk=The Atlantic|forlag=|sitat=}}</ref></noinclude> Tyskland og [[Sovjetunionen]] var hovedmotstandere. Sovjetunionen ble støttet av USA og Storbritannia, mens Tyskland ble støttet av stater i Sør- og Øst-Europa.</onlyinclude>

Østfronten ble kjent for sine store tap av soldater, sivile og massive materielle ødeleggelser. Det var [[total krig]], med brudd på [[Krigens regler|krigens folkerett]], og tyske myndigheter lot sovjetiske [[krigsfange]]r sulte i hjel. Massedrap, særlig på [[jøder]], begynte i de erobrede områdene straks etter invasjonen. Den første fasen av [[holocaust]] foregikk bak hele østfronten, fra [[Østersjøen]] i nord til [[Svartehavet]] i sør. Massakrene skjedde i hovedsak i regi av [[Schutzstaffel]]s (SS) [[Einsatzgruppen]] der vanlige tyske politifolk, lokalt politi, [[Romania|rumenske]] styrker og vanlige [[Wehrmacht]]-soldater medvirket. 

Kampene varierte mellom store slag, lange framrykkinger, men også stillstand. [[Logistikk]]utfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, som slet på utstyr og mannskaper. Resultatet var avgjørende for den totale ødeleggelsen av det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] (nazistiske) [[Nazi-Tyskland|Tyskland]] og etableringen av Sovjetunionen som en militær supermakt.

== Bakgrunn ==

{{Utdypende|invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen|slaget om Frankrike}}

Under [[første verdenskrig]] hadde [[Det tyske keiserrike]] vært i krig med [[Det russiske keiserdømmet]], også da ble begrepet [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] brukt. Etter [[den russiske revolusjonen]] i 1917 ble landet tvunget til å inngå [[freden i Brest-Litovsk]], og store deler av det vestlige Russland ble okkupert eller dominert av tyske styrker. De måtte imidlertid trekke seg tilbake etter nederlaget i 1918 og freden i Brest-Litovsk ble annullert av [[Versaillestraktaten]] i 1919.<ref>Howard 2002, s. 33–36, 88, 96, 111</ref>

===Den militære situasjonen===
I 1930-årene var [[Den røde armé]] ledende i verden, med utvikling og bruk av mekaniserte styrker (stridsvogner og tilhørende kjøretøy). Fra 1938 ble de fleste av de øverste offiserene enten drept, eller sendt til [[Gulag]] som fanger, under [[den store terroren]]. Av rundt 80 tusen høyere offiserer ble mellom 34- og 54 tusen fjernet under utrenskningene. Dette førte til at lite erfarne offiserer fikk ledende stillinger, ledet til frykt for å ta initiativ, og svekket Den røde armé sterkt.<ref>Glantz 2015, s. 8–9, 38</ref>

I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet. Tyskland og Sovjetunionen hadde delt [[Polen]] og [[Baltikum]] mellom seg ved [[Molotov–Ribbentrop-pakten]].<ref>Glantz 2015, s. 14</ref> Militært sett var situasjonen slik [[Schlieffenplanen]] hadde forutsatt før første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på [[Vestfronten (andre verdenskrig)|vestfronten]] var over, og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert [[Balkan]].<ref>Hobson 2015, s. 444</ref> Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at [[Bessarabia]] og det nordlige [[Bukovina]] ble tilsluttet Sovjetunionen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref>
===Ideologi og motiver===
{{sitat|Det er ikke langt unna virkeligheten hvis vi beskriver krigen på østfronten som en kamp på liv og død mellom gangstere.|Professor [[Norman Davies]] i boken ''Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier'', s. 399}}

Det tyske angrepet på Sovjetunionen var både politisk-ideologisk og ressursmessig betinget. Til tross for ressursene angrepet ville kreve, var det motivert utfra behovet for å sikre [[råvare]]r (som olje, mat og ulike metaller). Leveransene av disse fra Sovjetunionen (som avtalt under Molotov-Ribbentropp pakten) var ikke truet på tidspunktet for angrepet, men den tyske ledelsen var negativ til å være avhengig av andre. Begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk. Skaffe [[Lebensraum]] (livsrom) for tysk bosetting, og den ideologiske kampen mot [[kommunisme]]n, som etter [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk]] tenkning var denne ideologiens største trussel.<ref name="Glantz2015_26–27">Glantz 2015, s. 26–27</ref><ref>Kershaw 2009, s. 84–85, 91, 95, 98</ref>

I tillegg ble angrepet legitimert ved at de [[Slavere|slaviske folkene]] angivelig var mindreverdige i forhold til den [[Ariere|ariske]] rasen. Utfra nasjonalsosialistisk, [[Sosialdarwinisme|sosialdarwinistisk]] tenkning kunne da arierne ta seg til rette i øst, på linje med slik andre europeiske land hadde tatt seg til rette i store deler av verden.<ref>Hastings 2012, s. 156–157</ref> Den nazistiske ideologien klassifiserte særlig jøder, samt slaviske folkeslag, som underlegne raser i forhold til tyskere.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Nazis and Slavs: From Racial Theory to Racist Practice|publikasjon=Central European History|url=http://www.jstor.org/stable/4546842|dato=1999|fornavn=John|etternavn=Connelly|serie=1|bind=32|sider=1–33|issn=0008-9389|besøksdato=2020-08-06|sitat=One influential school of interpretation relegates racism in Nazi policies in Eastern Europe to secondary importance, and argues that plans for the New Order sprang from the ambitions of architects, agronomists, economists, and other "experts" seeking to realize a Nazi version of… When one examines the early writings of Adolf Hitler and other Nazi leaders, however, one finds few signs of intentions toward Slavs. Especially noticeable in Hitler's writing is an absence of hostility toward Poles. If any Slavic people provoked Hitler's ill will it was the Czechs, about whom he had formed opinions as a young man in Austria.}}</ref><ref>Roberts 2010, s. 136–137</ref>

På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som ''den store fedrelandskrigen'' ([[russisk]]: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til [[Napoleons felttog i Russland 1812|Napoléons felttog i Russland 1812]], en krig som i sin tid ble omtalt som ''fedrelandskrigen'' ([[russisk]]: Отечественная война).<ref>Beevor 2013, s. 217</ref><ref>Beevor 2002, s. 36</ref><ref group="note">I begge referansene (kildene) fra Beevor står det «den store patriotiske krig»/«Den store patriotiske krigen» - ikke fedrelandskrigen. Samtidig er formuleringen «den store fedrelandskrigen» brukt i artikkel om andre verdenskrig i ''[[Store norske leksikon]]'' (se [https://snl.no/andre_verdenskrig#-Hitler-Tyskland_p%C3%A5_h%C3%B8yden_av_sin_makt «Hitler-Tyskland på høyden av sin makt»], siste avsnitt), det er derfor rimelig å anta at sistnevnte er mest korrekt.</ref>

===Molotov–Ribbentrop-pakten===
{{utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten|vinterkrigen}}

Den tysk-sovjetiske ikke&ndash;angrepspakten [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] var en avtale mellom [[Nazi-Tyskland|Tyskland]] og [[Sovjetunionen]] inngått 23. august 1939.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/German-Soviet-Nonaggression-Pact|tittel=German-Soviet Nonaggression Pact {{!}} History, Facts, & Significance|besøksdato=2020-02-12|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref> Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, [[Baltikum]] og [[Finland]] mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen, mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Ifølge [[Sven G. Holtsmark]] antok [[Josef Stalin]], Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.</onlyinclude><ref>{{Kilde avis|tittel=Krigen ingen kunne stoppe|avis=Klassekampen|url=|etternavn=Holtsmark|fornavn=Sven G.|dato=31. august 2019|side=42|sitat=}}</ref> Tyskland og Sovjetunionen besatte innen en måned hver sin del av Polen, og Sovjetunionen tok etterhvert kontroll over [[Latvia]], [[Litauen]] og [[Estland]]. Tyskland og Sovjetunionen fikk med det kontakt langs delelinjen (omtrent langs [[Curzonlinjen]]) fra [[Karpatene]] i sør, til [[Memelland]] i nord.

<gallery mode="packed" caption="Molotov–Ribbentrop-pakten">
Desfile conjunto nazi-soviético en Brest-Livosk, Polonia, 22 de septiembre de 1939 - 36553545310 Nazi-Soviet parade Brest-Livosk Poland 1939-09-22.jpg|Tyske og sovjetiske soldater ved [[Brest-Litovsk]] 22. september 1939 {{byline|Contando Estrelas}}
Occupation of Poland 1939-es.svg|Delingen av Polen i 1939 {{byline|Lonio17|type = Kartskisse av }}
Russisches Öl rollt nach Deutschland am 20.02.1940.jpg|Olje fra Sovjetunionen, til Tyskland, levert i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten
Наказ Коменданта Львова, 22 вересня 1939.jpg|Oppslag fra sovjetiske styrker<ref group="note">Oppslaget informerer om at byen Lviv har blitt okkupert av Den rødé arme, at unntaksstilstand har blitt innført, når det er tiltatt å vandre i byen, at folk skal returnere til normalt arbeid, i tillegg til at det kan opprettes lokale sikkerhetslag i diverse bydeler.</ref>
Lviv 1939 Sov Cavalry.jpg|Sovjetisk kavaleri paraderer gjennom Lwów i datidens Polen (dagens [[Lviv]] i Ukraina)
</gallery>

===Kommissærordren===
{{utdypende|kommissærordren}}
Kommissærordren utstedt av [[Oberkommando der Wehrmacht]] (6. juni 1941) innebar at såkalte [[Politisk kommissær|politisk kommissærer]] skulle henrettes straks de var identifisert. Ifølge ordren skulle man se bort fra folkerettens regler for krigføring.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Take (No) Prisoners! The Red Army and German POWs, 1941–1943|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/686155|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.1086/686155|dato=2016-06-01|fornavn=Mark|etternavn=Edele|serie=2|bind=88|sider=342–379|issn=0022-2801|besøksdato=2022-01-10}}</ref><ref>Helmut Krausnick: «Kommissarbefehl und 'Gerichtsbarkeitserlass Barbarossa' in neuer Sicht», ''Vierteljahrshefte für Zeitgeschicte'', 25 (1977): 682-732.</ref>

===Romania===
Tap av Bessarabia og Transilvania, samt [[Dobrudsja]], medvirket til at [[Carol II av Romania]] ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn [[Mikael av Romania|Mikael]].<ref name="Lorman" /> Regimet kollapset og [[Ion Antonescu]] kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets ''conducător'' («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra den [[høyreekstreme]] og [[antisemittisk]]e [[Jerngarden]] (etablert i 1927). Jerngarden lå ideologisk nært opp til [[NSDAP|nazistene]] i Tyskland. Antonescu tillot fra oktober 1940 tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Ion Antonescu|url=http://snl.no/Ion_Antonescu|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-04-16|språk=nb|fornavn=Jardar|etternavn=Seim}}</ref>

Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.<ref name="Dau" /> Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.<ref name="Kaplan" /> Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant [[aksemaktene]]).<ref name="Lorman" /> Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom [[Dnestr]] og [[Søndre Buh]] (kalt Transnistria), inkludert [[Odessa]].{{Sfn|Arad|2009|p=229}}

===Republikken Slovakia===
{{utdypende|Republikken Slovakia}}
Republikken Slovakia ble formelt uavhengig da [[Tsjekkoslovakia]] gikk i oppløsning etter [[Münchenavtalen]] og var styrt av et tyskvennlig fascistregime. Tyske styrker, som hadde besatt hele Bøhmen og Mähren i 1939, gikk samtidig inn i Slovakia der tyske enheter ble etterlatt i viktige byer. Tyske styrker voktet også den østlige grensen mot Karpato-Ruthenia. Tyske styrker på omkring 250&nbsp;000 ble 18. august 1939 utplassert langs Slovakias grense mot Polen.<ref name="Elster1939" /> Republikken Slovakia var utenrikspolitisk og militært underordnet Tyskland.<ref name="Teich">Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). ''Slovakia in History.'' Cambridge University Press.</ref><ref name="Funnemark">{{ Kilde bok | forfatter = Funnemark, Bjørn Cato | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Den norske Helsingforskomite | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062708094 | side = }} </ref> 

Slovakia gikk i november 1940 inn i [[tremaktspakten]] med Tyskland og [[Italia]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105130 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348083 | side = }}</ref> Tyske styrker angrep 1. september 1939 Polen fra slovakisk territorium og Slovakia deltok i [[Operasjon Barbarossa|angrepet på Sovjetunionen]] i juni 1941.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R. | utgivelsesår = 1954 | tittel = Verden i går og i dag: vår egen tids historie | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007021301056 | side = }}</ref><ref name="USmuseum">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-holocaust-in-slovakia|tittel=The Holocaust in Slovakia|besøksdato=2019-03-30|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> Slovakia erklærte krig mot Sovjetunionen 23. juni og stilte med to divisjoner under tysk kommando. I alt 60&nbsp;000 slovakiske soldater deltok på tysk side. Etter store tap ble bidraget redusert til 17&nbsp;000 soldater. I alt 4000 slovakiske soldater falt eller ble såret under felttoget i Sovjetunionen. Omkring 3000 slovakiske soldater deserterte og sluttet seg til den tsjekkoslovakiske armeen i Sovjetunionen sammen med krigsfanger. Høsten 1943 hadde alle slovakiske soldater blitt trukket tilbake fra fronten.<ref name="hvem">{{ Kilde bok | forfatter = Jensen, Ole Helmer | utgivelsesår = 1969 | tittel = 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor | isbn = 8251609739 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052001030 | side = }}</ref><ref name="Teich" /> Republikken Slovakia erklærte krig mot USA og Storbritannia i desember 1941. De allierte aksepterte i 1941 at Tsjekkoslovakia skulle gjenopprettes etter krigen og Republikken Slovakia hadde små utsikter til å overleve krigen.<ref name="Teich">Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). ''Slovakia in History.'' Cambridge University Press.</ref> [[USA]] anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.<ref>Sniegon, T. (2014). ''Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture'' (Vol. 18). Berghahn Books, s. 5.</ref>

===Ungarn===
{{se også|Ungarns_historie#Den_andre_verdenskrigen}}
Det ble det forhandlet om grenseendringer i Wien 2. november 1938 («den første Wien-voldgiften») der [[Ungarn]] fikk tildelt en stripe av [[Karpato-Ukraina]] (Karpato-Ruthenia) inkludert hovedbyene [[Uzjhorod]] og Mukatsjeve. Ungarn okkuperte resten av Karpato-Ruthenia, under navnet Kárpátalja, etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.<ref name="Ward">{{Kilde artikkel|tittel=The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcv004|url=https://academic.oup.com/hgs/article/29/1/76/625383|dato=2015-04-01|forfattere=|fornavn=James Mace|etternavn=Ward|via=|serie=1|språk=en|bind=29|hefte=|sider=76–108|issn=8756-6583|besøksdato=2019-09-16}}</ref><ref name="Elster1939" /> [[Ungarn]] avslo, til forskjell fra [[Republikken Slovakia]], å støtte Tyskland i [[Felttoget i Polen i 1939|angrepet på Polen]] i september 1939.<ref name="Wagner" /> I 1939 forlot Ungarn [[Folkeforbundet]], sluttet seg til [[Antikominternpakten]], og i 1940 underskrev regjeringen [[tremaktspakten]] som knyttet landet til alliansen mellom Tyskland og Italia.{{sfn|Vagi|2013|p=xii}} 

Ungarn deltok fra 26. juni 1941 motvillig på tysk side ved invasjonen av Sovjetunionen.{{sfn|Braham|2004|p=177}} [[Košice]] ble 26. juni 1941 (fire dager etter invasjonen) bombet av et lite antall uidentifiserte fly, dette ga Ungarns militære ledere et påskudd til å presse regjeringen til å slutte seg til krigen mot Sovjetunionen.<ref name="Wagner" /> På grunn av ungarske styrkers medvirkning på østfronten erklærte Storbritannia krig mot Ungarn 6. desember 1941. Etter press fra Tyskland erklærte statsminister [[László Bárdossy]], uten godkjenning fra Horthy eller parlamentet, krig mot USA 13. desember.<ref name="Cornelius">{{Kilde bok|tittel=Hungary in World War II: Caught in the Cauldron|etternavn=Cornelius|fornavn=Deborah S.|utgiver=Fordham University Press|år=2011|isbn=|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen samt flere tusen jødiske ungdommer på tvangsarbeidstjeneste i Ukraina.<ref name="Eisen">Eisen, G., & Stark, T. (2013). [https://doi.org/10.1093/hgs/dct023 The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(2), 207-241.</ref>

===Bulgaria===
[[Bulgaria]] sluttet seg til aksemaktene i mars 1941 og deltok i april i angrepet på Hellas og Jugoslavia. Etter avtale med den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] annekterte områdene [[Trakia]] og [[Makedonia (Hellas)|Makedonia]] fra Hellas. Avtalen med aksemakten innebar at Bulgaria kunne unnlate å slutte seg til invasjonen av Sovjetunionen og var formelt nøytrale med hensyn til krigen på østfronten og hadde diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen. Etter tysk press erklærte Bulgaria krig mot Storbritannia og USA. Til 1943 var Bulgaria relativt uberørt av krigen da allierte fly begynte bombing av mål i landet. Sommeren 1944 nærmet sovjetiske styrker seg og Sovjetunionen erklærte krig mot Bulgaria (5. september), hvorpå Bulgaria byttet side, søkte fredsløsning med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/bulgaria|tittel=Bulgaria|besøksdato=2022-01-14|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Bulgaria/World-War-II|tittel=Bulgaria - World War II {{!}} Britannica|besøksdato=2022-01-14|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

===Iran===
{{utdypende|Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran}}
[[Iran]]s statsoverhode [[Reza Pahlavi]] sympatiserte med Nazi-Tyskland. Ved utbruddet av krigen erklærte sjahen Iran som nøytralt: Han fryktet sovjetisk og britiske planer for landet og mislikte samtidig det tyske regimets rasisme og ensporede ideologi. Etter det tyske angrepet på Sovjetunion, invaderte britiske og sovjetiske styrker Iran fra 25. august 1941 i Operation Countenance som var den eneste felles operasjonen mellom Storbritannia og Sovjetunionen under andre verdenskrig. Hensikten med invasjonen var å oljefeltene i Midtøsten, stanse tysk aktivitet i Iran, sikre forsyningslinjene til Sovjetunionen og forebygge en mulig tysk trussel mot Irans vestlige grenser.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/iran-during-world-war-ii|tittel=Iran during World War II|besøksdato=2022-01-14|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Eshragi">{{Kilde artikkel|tittel=Anglo‐Soviet occupation of Iran in August 1941|publikasjon=Middle Eastern Studies|doi=10.1080/00263208408700570|url=https://doi.org/10.1080/00263208408700570|dato=1984-01-01|fornavn=F.|etternavn=Eshraghi|serie=1|bind=20|sider=27–52|issn=0026-3206|besøksdato=2022-01-22}}</ref>

===Tyrkia===
[[Tyrkia]] søkte å holde seg nøytrale under andre verdenskrig. Etter invasjonen av Sovjetunionen var det folkelig støtte for en allianse med Tyskland fordi det ga utsikter til å realisere et pan-tyrkisk rike. Tyrkia signerte en ikke-angrepspakt med Tyskland 18. juni 1941, men etter Wehrmachts mange tap på østfronten sluttet Tyrkia seg til de allierte i februar 1945.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Turkey/Kemalist-policies|tittel=Turkey - Kemalist policies {{!}} Britannica|besøksdato=2022-01-14|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

== Overfallet på Sovjetunionen ==
===Planlegging===
{{Tekstboks
|overskrift=Taktikk og logistikk
|Det er en myte at det kun var [[Adolf Hitler]] som ville invadere Sovjetunionen og regnet med at det ville være enkelt. Den tyske generalstaben antok også at [[Den røde armé]] ville være slått i løpet av noen måneder,<ref>Roberts 2010, 139–142</ref> både den britiske og amerikanske generalstaben hadde omtrent samme mening.<ref>Winchester 2014, s. 18</ref><ref name="Overy_1995-13"/>

Dels var både tyskernes og britenes/amerikanernes vurdering basert på den dårlige sovjetiske innsatsen under [[vinterkrigen]] (1939–1940), dels på den overraskende tyske seieren under [[slaget om Frankrike]] i 1940.<ref>Winchester 2014, s. 25, 27, 59</ref> Hva de ikke regnet med var de [[Tren|logistiske]] utfordringene i verdens største land.<ref>Hastings 2012, s. 180</ref><ref name="Winchester2014_110–112">Winchester 2014, s. 110–112</ref>|align=right}}

[[Fil:Eastern Front 1941-06 to 1941-12.png|miniatyr|210px|Den tyske framrykkingen [[21. juni]] <br />til [[5. desember]] [[1941]] {{byline|User:Gdr|type = Kartskisse av}}:
{{Legend|#fff8d5|til 9. juli 1941}}
{{Legend|#ffd2b9|til 1. september 1941}}
{{Legend|#ebd7ff|til 9. september 1941}}
{{Legend|#ccffcd|til 5. desember 1941}}
]]

{{utdypende|operasjon Sjøløve|operasjon Barbarossa}}
Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et [[amfibisk krigføring|amfibieangrep]] på [[Storbritannia]].<ref>Turner 2013, s. 19, 21</ref> Han tolket den intense britiske motstanden som at britene var motivert av mulig inntreden av USA eller Sovjetunionen på deres side, et angrep på Sovjetunionen var derfor nødvendig for å få Storbritannia til å kapitulere.<ref>Glantz 2015, s. 27</ref> Selv om det var Hitler som til sist bestemte, er det ifølge den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] klart at både hans nærmeste generaler og store deler av den militære og sivile eliten, støttet planen.<ref>Kershaw 2009, s. 121</ref> 

Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom.<ref name="Overy_1995-13">Overy 1995, s. 13, 19</ref><ref>Turner 2013, s. 18, 23, 28</ref> Det opprinnelige målet for det tyske angrepet var å ødelegge de sovjetiske styrkene ved en serie omringninger nær grensen, før hoveddelen rakk å trekke seg tilbake.<ref>Ferris 2017, s. 333</ref> Når hoveddelen av de sovjetiske styrkene var slått, skulle Wehrmacht okkupere alt land vest for en linje, fra havnebyen [[Arkhangelsk]] i nord til elven [[Volga]] i sør.<ref>Glantz 2015, s. 33, 37</ref>

===Angrep===
Angrepet på Sovjetunionen begynte klokken 3 natten til søndag 22. juni 1941. Tyske soldater krysset grensen fra [[Øst-Prøyssen]] og det okkuperte Polen. Angrepet ble annonsert på tysk radio klokken 7 om morgenen. Den 3. juli noterte den tyske stabssjefen, general [[Franz Halder]] at felttoget ville være vunnet i løpet av to uker.<ref>Beevor 2013, s. 221</ref> Allerede 10. juli trodde man på tyske side at seieren var bare noen dager unna.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017070707068|tittel=Storm på Sovjetunionen|forfatter=Bethell, Nicholas|forlag=Gyldendal|isbn=8205132488|utgivelsessted=Oslo|side=8|utgivelsesår=1979}} </ref>

{{Sitat|målet med å ødelegge hoveddelen av den russiske hæren på denne [vestlige] siden av [elvene] [[Daugava|Dvina]] og [[Dnipro (elv)|Dnepr]] har blitt oppnådd ... øst for [disse elvene] vil vi ikke møte annet enn spredte styrker ... Det er derfor antakeligvis ingen overdrivelse å si at felttoget i Russland har blitt vunnet i løpet av to uker.|note=<ref group="note">the objective to shatter the bulk of the Russian Army this [western] side of the Dvina and Dnepr (Rivers] has been accomplished ... east of [these rivers] we would encounter nothing more than partial forces ... It is thus probably no overstatement to say that the Russian Campaign has been won in the space of two weeks.</ref><ref>Glantz 2015, s. 69</ref>|Generalstabssjef [[Franz Halder]]s notat 3. juli 1941}}

Med en styrke på 3,5 millioner mann, 3&nbsp;350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7&nbsp;184 kanoner og 600&nbsp;000 kjøretøyer og 750&nbsp;000 hester, i tillegg stilte [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] med 2&nbsp;770 fly,<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203164935 | isbn = 8203170366 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042407033 | side =54 }}</ref> gikk Tyskland til angrep over en 1&nbsp;800 km bred front.<ref>Beevor 2013, s. 214</ref> Samlet utgjorde dette 73&nbsp;% av hærens styrke, og 65&nbsp;% av Luftwaffes.<ref>Winchester 2014, s. 32</ref>

De tyske styrkene var organisert i tre hovedenheter, ledet av hver sin [[generalfeltmarskalk]]:
*[[Armégruppe nord]] ([[Wilhelm Ritter von Leeb]]): 26 divisjoner, 3 sikkerhetsdivisjoner 
*[[Armégruppe sentrum]] ([[Fedor von Bock]]): 47 divisjoner, 1 forsterket regiment, 3 sikkerhetsdivisjoner
*[[Armégruppe syd]] ([[Gerd von Rundstedt]]): 43 tyske, 14 rumenske divisjoner<ref>Winchester 2014, s. 82</ref>

Massakrer på mannlige jøder begynte straks de tyske styrkene krysset delelinjen av 1939. Etter noen uker ble også kvinner og barn drept i det som senere ble kjent som [[holocaust]]. Den første fasen av holocaust skjedde massedrapene ved skyting.<ref name="Snyder2012" /><ref name="Matthaus2007" />

[[Romania]] deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok [[Bukovina]], [[Bessarabia]] og [[Transnistria-guvernementet|Transnistria]] inkludert [[Odessa]].<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref> Transnistria var området øst for elven [[Dnestr]] til elven [[Søndre Buh]].<ref name="Dumitru" /> Den tredje og fjerde rumenske arme angrep sammen med den ellevte tyske armé Sovjetunionen fra rumensk territorium 22. juni 1941. Den fjerde armeen gikk mot Bessarabia og den tredje mot Nord-Bukovina, og områdene kom under rumensk kontroll i slutten av juli 1941.{{Sfn|Arad|2009|p=229}} Romania bidro med {{formatnum:585000}} soldater ved angrepet på Sovjetunionen.<ref name="Kaplan">{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2016/02/05/the-antonescu-paradox-romania-world-war-ii-hitler/|tittel=The Antonescu Paradox|besøksdato=2020-04-19|forfattere=|dato=|fornavn=Robert D.|etternavn=Kaplan|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.}}</ref>

I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i [[Den røde armé]] etter Stalins utrenskninger og at Stalin i sin [[paranoia]] ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De til dels svake kommando- og kontrollsystemene innen Den røde armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland. Wehrmachts [[oppdragstaktikk]] (tysk: Auftragstaktik), hvor stort initiativ både ble oppmuntret og forventet av selv underordnet befal, sto i motstrid til dette.<ref>Beevor 2013, s. 215</ref>

Framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da [[Blitzkrieg]]-strategien ikke hadde tatt høyde for forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp.<ref name="Winchester2014_110–112"/> Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake hundrevis av kilometer uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske [[knipetangsmanøver|knipetangsmanøvrene]] med noen av styrkene intakt.<ref>Beevor 2013, s. 221–222</ref>

<gallery mode="packed" caption="Det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941">
Kolumna rowerzystów w marszu wśród zbóż na froncie wschodnim (2-1090).jpg|Tyske soldater rykker frem gjennom en kornåker, slutten av juni 1941.{{byline|Narodowe Archiwum Cyfrowe}}
01941 Ukrainische Zivilisten geben einem deutschen Infanteristen Milch und Eier.jpg|Sivile i Ukraina gir mat til en infanterist fra Wehrmacht, under den tyske invasjonen, 26. juni 1941
Bundesarchiv Bild 101I-020-1268-10, Russland, Süd, Gefangennahme russischer Soldaten.jpg|Sovjetiske soldater overgir seg {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-020-1268-10 / Hähle, Johannes / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101I-020-1268-36, Russland, russischer Gefallener, Panzer BT 7,.jpg|Ødelagt sovjetisk stridsvogn og død sovjetisk soldat {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-020-1268-36 / Hähle, Johannes / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 183-L20392, Kiew, Pioniere errichten Pontonbrücke.jpg|Tysk pontongbro over elven [[Dnipro (elv)|Dnipro]] ved Kyiv {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-L20392 / Mittelstaedt, Heinz / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

=== Baltikum ===
[[Litauen]] ble invadert 22. juni og de tyske styrkene møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. [[Kaunas]] og Vilnius ble inntatt 24. juni, [[Riga]] ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet. Litauen ble lagt under det sivile styret i [[Reichskommissariat Ostland]] fra juli 1941 og [[Adrian von Renteln]] ble innsatt som ''Generalkommissar'' for Litauen. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av {{formatnum:20000}} lokale tjenestemenn.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Baalsrud, Terje | utgivelsesår = 1979 | tittel = 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene | isbn = 8250502035 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Nå forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062004015 | side = }}</ref><ref name="Voren">Voren, Robert van (2011). ''Undigested past: the Holocaust in Lithuania'' (Vol. 31). Rodopi.</ref> Tyske styrker hadde 10. juli kontroll over Latvia.<ref>Matthäus, J. (2004). «Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941». I Christopher R. Browning: ''The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy,'' University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.</ref>

== Nordlige frontavsnitt ==
=== Murmanskfronten og Kirkenes ===
{{utdypende|Murmanskfronten}}

{{Tekstboks
|overskrift=Wehrmachts overlegenhet
|De tyske styrkene var nesten alltid taktisk overlegne de sovjetiske.<ref>Hastings 2012, s. 357, 431–432, 593–594</ref> Mens forholdet generelt var 2:1 eller mer, var forholdet enda mer ulikt for noen våpengrener, som panserstyrkene, med 3:1 i tysk favør. Størst ulikhet var mellom tyske og sovjetiske flyvere, ved første dag i slaget ved Kursk gikk 432 sovjetiske fly tapt, mot 23 tyske. 

Grunnet lave tap brukte Luftwaffe østfronten dels som treningsområde for ferske piloter, etter å ha fått erfaring der ble de så overført til vestfronten hvor de måtte møte likeverdige britiske og amerikanske piloter. 

Det var en rekke grunner til forskjellen, men Stalins utrenskninger av Den røde armé mot slutten av 1930-årene hadde et vesentlig ansvar, likeså de enorme innledende sovjetiske tapene i 1941.<ref>Winchester 2014, s. 276, 293</ref>|align=right}}

Helt i nord rykket tyske styrker inn fra [[Finnmark]] med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i [[Murmansk]] for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for [[konvoi]]trafikken under hele krigen. Totalt seilte det 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer ved [[Kvitsjøen]].<ref>Davies 2007, s. 51</ref>De arktiske konvoiene fraktet rundt 4,4 millioner tonn forsyninger, om lag 1/4 av hva Sovjetunionen mottok (1/4 gikk over land via Iran, og halvparten over Stillehavet).<ref name="Hastings2012_327">Hastings 2012, s. 327</ref>

Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom [[Petsamo]] 29. juni 1941. Det tyske angrepet i retning Murmansk, [[operasjon Sølvrev]] (tysk: Operation Silberfuchs), møtte sterk motstand og ble stoppet ved [[Litsadalen]].<ref name="Hastings 2012_185">Hastings 2012, s. 185</ref> Den viktige havnebyen Murmansk ble ikke erobret,<ref>Ferris 2017, s. 121</ref> men Luftwaffe bombet byen og store deler av denne ble ødelagt.<ref name="Hastings2012_327"/>

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk [[Kirkenes]] rolle som forsyningshavn for tyske styrker på [[Murmanskfronten]]. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarkskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Utbyggingen av [[Høybuktmoen]] begynte i 1941, flyplassen spilte en rolle både ved angrep på [[konvoi]]ene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot {{formatnum:100000}} soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.<ref name="Lunde">Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: ''Sør-Varangers historie.'' Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.</ref> Under hele krigen ble steder i det nordlige og østlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske [[bombe]]angrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet.<ref name="Lofotposten" /> Flyangrepene mot Kirkenes pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten.<ref name="Lunde" /><ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 18.</ref><ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 170.</ref>

=== Finland ===
{{utdypende|den finske fortsettelseskrigen}}

Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i [[Finland]] 25. juni.<ref>Thuesen 2014, s. 145</ref> Dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet [[den finske fortsettelseskrigen]], da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av [[vinterkrigen]] (1939–1940). Finnene erobret tilbake de områder på [[Det karelske nes]] og i [[Øst-Karelen]] som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før vinterkrigen.<ref name="Hastings 2012_185"/> Den finske fremrykkingen nord for Leningrad avskar byens forsyninger og kommunikasjonssystemer.<ref>Jones 2009, s. 60</ref> I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes offensiv for å innta Leningrad.<ref>Ferris 2017, s. 553</ref>

=== Leningrad ===
{{utdypende|beleiringen av Leningrad}}

Allerede tidlig i september hadde den tyske [[armégruppe nord]] rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot [[St. Petersburg|Leningrad]], både fra [[Narva]] og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven [[Neva]].<ref>Beevor 2013, s. 225</ref> Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til januar 1943 (delvis opphevet)<ref>Winchester 2014, s. 258</ref> helt opphevet i 1944.<ref>Winchester 2014, s. 277</ref> Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen [[Ladoga]].<ref>Winchester 2014, s. 118</ref> Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt.<ref>Winchester 2014, s. 122</ref>

== Slaget om Moskva ==
{{Tekstboks
|overskrift=Nederlag for blitzkrig
|Ved årsskiftet 1941/1942 hadde det tyske Wehrmacht mistet om lag 1/3-del av styrkene fra man begynte angrepet i juni. Det sto klart for den øverste tyske ledelsen, også Adolf Hitler, at forsøket på å vinne med blitzkrig hadde slått feil, Sovjetunionen kunne ikke slås. 

Tyskland med sine begrensede ressurser kunne heller ikke vinne en langvarig krig. Selv om Wehrmacht hadde mindre tap enn den Den røde armé, hadde Sovjetunionen og deres allierte mest å ta av.<ref>Hastings 2012, s. 180–181, 214, 356–357, 431–432</ref><ref>Winchester 2014, s. 129</ref>|align=right}}

{{utdypende|slaget om Moskva}}

I juli hadde den tyske [[armégruppe sentrum]] avansert nord for [[Pripjatmyrene]] og rykket inn i [[Minsk]]. Deretter ble [[Slaget om Smolensk (1941)|det første slaget om Smolensk]] utkjempet (10. juli – 10. september). De tyske styrkene hadde store problemer med forsyninger (som drivstoff og ammunisjon), og møtte hard motstand.<ref>Winchester 2014, s. 64, 92</ref> Ved å kontrollere [[Smolensk]] sikret tyskerne broer mellom elvene [[Daugava]], [[Dnepr]] samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Den røde armé, og armégruppe sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 [[Divisjon (forband)|divisjon]]er).<ref>Beevor 2013, s. 221</ref><ref>Glantz 2015, s. 70–73, 88–91</ref>

Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre [[Krim]], [[Donetsk|Donetsbassenget]] og [[Kaukasus]]området før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. [[Generaloberst]] [[Heinz Guderian]] ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til [[armégruppe syd]] og sikre tysk erobring av [[Kyiv]] [[19. september]], før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe sentrum.<ref name="Winchester2014_92–93">Winchester 2014, s. 92–93</ref> 

De fleste militærhistorikere (blant de [[Basil Liddell Hart]]) mener at denne midlertidige konsentrasjonen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp. Den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne armégruppe sentrum under [[generalfeltmarskalk]] [[Fedor von Bock]] iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet ''operasjon Tyfon'', hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.<ref name="Winchester2014_92–93"/>

Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen.<ref name="Winchester2014_107–108">Winchester 2014, s. 107–108</ref> I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml.<ref>Winchester 2014, s. 110</ref> Skulle Moskva falle ville industribyen [[Kujbysjev]] bli Sovjetunionens nye hovedstad.<ref>Andrew Nagorski: The Greatest Battle, 2007, s. 165-166</ref> På tross av framgangen var de tyske soldatene utslitt og manglet forsyninger, i møte med kraftig sovjetisk motstand.<ref>Winchester 2014, s. 110–112</ref> Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av nymobiliserte styrker, samt uthvilte og veltrente sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Disse styrkene hadde blitt trukket fra Sibir etter den sovjetiske agenten [[Richard Sorge]] fant ut at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst.<ref name="Winchester2014_107–108"/> Utover vinteren måtte de tyske styrkene trekke seg tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten. Hovedstaden ble reddet og tyskerne for første gang slått i et av de største slag under krigen, med over en million døde totalt.<ref>Winchester 2014, s. 113–114</ref>

== Kampene i sør og om Krim og Kaukasus ==
{{utdypende|slaget om Sevastopol|operasjon blå}}

Armégruppe syd hadde avansert sør for [[Pripjatmyrene]], gjennom [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] og inn i [[Ukraina]]. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt, da den sovjetiske hovedstyrken var utplassert der.<ref>Winchester 2014, s. 64, 71, 82</ref> Armégruppe syd led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni – 30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kyiv under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot [[Odessa]]. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktningen av elven [[Dnepr]]. Ved et stort slag ved byen [[Uman (Ukraina)|Uman]] 15. juli – 8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100&nbsp;000 sovjetiske krigsfanger i en stor [[knipetangsmanøver]]. I midten av september ble om lag 700 tusen sovjetiske soldater omringet ved Kyiv av panserstyrkene til generalene Guderian og Kleist, de fleste ble tatt til fange.<ref>Beevor 2013, s 223–224</ref>

Armégruppe syd nådde fram til [[Krim]]halvøya og den smale landforbindelsen [[Perekopeidet]] i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen [[Sevastopol]] og de nærmeste områdene.<ref>Beevor 2013, s 262</ref> Den røde armé igangsatte en motoffensiv i et [[amfibisk krigføring|amfibieangrep]] over [[Kertsjstredet]] 26. desember 1941, og gjenerobret [[Kertsj]].<ref>Glantz 2015, s. 115</ref>

== Sovjetiske motangrep vinteren 1941 og våren 1942 ==

{{Tekstboks
|overskrift=Overmodige motangrep
|Etter suksessen med de sovjetiske motangrepene ved Moskva i desember 1941 så både [[Stalin]] og [[Georgij Zjukov]] for seg videre sovjetisk offensiv. De sovjetiske generalene [[Boris Sjaposjnikov]] og [[Aleksandr Vasilevskij]] advarte mot dette, da de anså de tyske styrkene for sterke, og de fikk rett. 

Under flere offensiver ettervinteren og våren 1942 mistet Den røde armé om lag 1,4 millioner soldater, mot tyske tap på 190 tusen soldater, mindre enn 1/7 av de sovjetiske. Bortsett fra enorme egne tap var lite oppnådd for Sovjetunionen, frontlinjene i mai 1942 lå omtrent der de var etter offensiven i desember.<ref>Winchester 2014, s. 134, 152</ref>
|align=right}}

{{utdypende|slaget om Sevastopol|slagene ved Rzjev}}

Den røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra [[Sibir]], som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da spionen [[Richard Sorge]] kunne rapportere at Japan forberedte angrep i [[Stillehavet]], ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig, og hadde bedre tilgang til forsyninger.<ref>Winchester 2014, s. 108, 110, 113</ref>

<gallery mode="packed" caption="Større sovjetiske motoffensiver, desember 1941 til mai 1942">
Eastern Front 1941-12 to 1942-05.png|Sovjetiske motangrep desember 1941 til mai 1942 {{byline|Gdr, Wikipedia (EN) user|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 101I-274-0498-15, Russland, Soldat mit MG 34.jpg|Tysk soldat med [[MG34]] maskingevær på østfronten {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-274-0498-15 / Emskötter / CC-BY-SA 3.0}}
Map of 1942 Kharkov offensive.png|Kartskisse over sovjetisk offensiv ved Kharkov i mai 1942 {{byline|Grafikm fr from en.wikipedia.org|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 183-B26082, Kriegsgefangene auf dem Marsch durch Charkow.jpg|Sovjetiske krigsfanger ved Kharkov, mai 1942 {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B26082 / Schneider / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og de utslitte og forfrosne tyske styrkene ble drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som [[slagene ved Rzjev]], før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i [[det andre slaget ved Kharkov]] (12. – 28. mai 1942). Den tyske framgangen ved Kerts-halvøya og seierne ved [[Kharkov]] og [[Sevastopol]] ble viktige forutsetninger for deres framrykking mot [[Stalingrad]].<ref>Winchester 2014, s. 113–114, 128, 144–146, 149, 151</ref>

== Sommeren 1942 i sør ==

{{Tekstboks
|overskrift=Straffebataljoner
|Blant de tiltak som Den røde armé brukte for å holde disiplin var straffebataljoner, soldatene som ble beordret dit ble omtalt som ''strafniki''. Soldater i straffebataljoner måtte vise ekstraordinær modighet for å bli tilbakeført til de vanlige styrkene, og det hadde sin pris. 

I 1942 var det om lag 25 tusen russiske soldater i straffebataljoner, det økte til rundt 180 tusen i 1943. Tapstallene i straffebataljoner var seks ganger så høye som det de vanlige sovjetiske enheter hadde.<ref>Winchester 2014, s. 162</ref>|align=right}}

Den tyske diktatoren Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen innså at tiden var i ferd med å renne ut, med det [[Japan|japanske]] [[angrepet på Pearl Harbor]] var Tyskland involvert i en stadig mer omfattende [[tofrontskrig]]. Hitler regnet imidlertid med å avslutte kampene på østfronten, før [[Amerikas forente stater|USA]] ble tungt involvert i krigen i Europa, noe han anslo ville ta minst to år.<ref>Beevor 2013, s. 281, 303–304</ref>

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike [[Kaukasus]], samt elven [[Volga]]; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i [[Sentral-Asia]]. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi.<ref>Winchester 2014, s. 152–153</ref>

I mai 1942 gjenerobret tyskerne Kertsj. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942.<ref>Winchester 2014, s. 146–149</ref>

Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske [[operasjon blå]] 28. juni 1942.<ref>Hastings 2012, s. 337</ref> Den sovjetiske ledelsen forventet et nytt angrep på Moskva og hadde konsentrert sine styrker der, de tyske styrkene rykket derfor frem mot underlegne sovjetiske styrker.<ref>Overy 1995, s. 66–67</ref> [[Armégruppe syd]] hadde blitt delt i to, mens [[armégruppe A]] skulle rykke frem mot Kaukasus, skulle [[armégruppe B]] avansere mot elven Don, deretter Volga og Stalingrad.<ref>Winchester 2014, s. 155–156</ref>

== Vinteren 1942/1943 ==
[[Fil:Eastern Front 1942-11 to 1943-03--Velikiye Luki.png|miniatyr|Sovjetisk framrykking vinteren 1942/1943 {{byline|Gdr at engelsk Wikipedia|type = Kartskisse av}}]]
{{utdypende|slaget om Stalingrad}}

Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 23. august 1942, med et massivt bombardement av Luftwaffe, rundt 40 tusen sivile anslås å ha blitt drept den dagen.<ref>Hastings 2012, s. 343</ref> De tyske styrkene erobret gjennom flere måneders kamp nesten hele byen, i november var det bare brohoder (om lag 10 %) langs Volgas vestlige bredd som fremdeles ble holdt av Den røde armé. I midten av september planla general [[Georgij Zjukov]] en større motoffensiv for å avskjære de tyske styrkene, [[operasjon Uranus]], og fikk i løpet av måneden godkjenning fra [[Stavka]].<ref>Overy 1995, s. 71–72</ref> Offensiven startet fra to ulike steder den 19. november, og 23. november var de tyske styrkene og deres allierte ved Stalingrad sperret inne i en enorm knipetangsmanøver.<ref>Winchester 2014, s. 171–173, 177, 179</ref> Av de i alt 330&nbsp;000 soldatene som ble omringet, var bare 100&nbsp;000 igjen da feltmarskalk [[Friedrich Paulus]] kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943. Ved kampene om Stalingrad besto så vidt over halvparten av Tysklands styrker av tyske soldater, resten var italienske, rumenske og ungarske,<ref name=":2" /> sistnevnte led store tap.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 279.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105556 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948504 | side = }} </ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sulyok, Vince | utgivelsesår = 1994 | tittel = Ungarns historie og kultur | isbn = 8256009101 | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon: Solum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041305011 | side = }} </ref> Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.<ref>Overy 1995, s. 84–85</ref>

I februar 1943 rykket de sovjetiske styrkene fram fra elven [[Don]], gjeninntok [[Kursk]] og [[Kharkov]].<ref name="Winchester2014_260_263–264">Winchester 2014, s. 260, 263–264</ref> Den tyske diktatoren Adolf Hitler innså i januar 1943 at det ikke var mulig å erobret Moskva. For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt at armégruppe sentrum skulle trekke seg tilbake etter [[slagene ved Rzjev]], retretten var ferdig i mars.<ref>Hastings 2012, s. 434</ref><ref>Winchester 2014, s. 276</ref> Armégruppe sør trakk seg også tilbake fra de fremskutte posisjonene i Kaukasus og de tyske styrkene i sør ble samlet i det østlige Ukraina.<ref>Beevor 2013, s. 423, 440–442</ref> Den 19. februar gikk de til motoffensiv under general Erich von Manstein, presset de sovjetiske styrkene tilbake til [[Poltava]] og videre til [[Kharkov]] mot slutten av mars. De tyske styrkene klarte i [[det tredje slaget om Kharkov]] (16. februar – 15. mars 1943) å gjenerobre byen,<ref>Winchester 2014, s. 260, 267</ref> noe som blir regnet som en av krigens store militære prestasjoner.<ref>Roberts 2010, s. 397</ref><ref name="Winchester2014_260_263–264"/>

== 1943 ==

=== Slaget ved Kursk ===
[[Fil:Eastern Front - 4 July-1 Aug 1943.jpg|miniatyr|Slaget ved Kursk. Til venstre hele frontlinjen fra [[Østersjøen]] til [[Svartehavet]] før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Til høyre viser «lommen» ved Kursk {{byline|United States Military Academy’s Department of History|type = Kartskisse av}}]]
{{utdypende|slaget ved Kursk}}

Slaget ved Kursk ([[tysk]]: Operation Zitadelle) utfoldet seg i perioden 5.–18. juli 1943.<ref>Glantz 2015, s. 218–219</ref> Det var det siste og avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten. Den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene, dype forsvarsstillinger ble etablert, og store styrker var i reserve for motangrep. Rundt 600 tusen tyske soldater angrep om lag 1,2 millioner sovjetiske. Mens slaget pågikk kom den allierte [[invasjonen av Sicilia]] 10. juli. Det førte til at Hitler den 13. juli beordret styrker overført dit, og avbrøt slaget.<ref>Winchester 2014, s. 276, 283, 285, 292</ref><ref>Hastings 2012, s. 437, 441</ref>

Dette ble et av historiens største slag med deltakelse av panserstyrker, om lag 2750 tyske mot 3500 sovjetiske stridsvogner og stormkanoner. Den røde armé satte inn om lag 2700 fly, mens Luftwaffe brukte rundt 2000 fly.<ref>Winchester 2014, s. 283</ref> Det kjente stridsvognslaget ved [[Prokhorovka]] var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Wehrmachts offensiv mislyktes. Deretter klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene [[Orjol]] (5. august) og Belgorod, mens tyskerne mot slutten av august også måtte oppgi [[Kharkov]] og ble presset bredt tilbake.<ref>Winchester 2014, s. 291–298</ref>

Kursk var den siste strategiske tyske offensiven på østfronten.<ref>Winchester 2014, s. 276</ref> Resten av krigen var Wehrmacht begrenset til mindre taktiske offensiver, retrett og måtte som regel nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver.<ref>Glantz 2015, s.222</ref> De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk [[lend-lease]] våpenhjelp var det umulig å stoppe Den røde armé.<ref>Hastings 2012, s. 356–357</ref> Mens Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene på taktisk nivå,<ref>Winchester 2014, s. 278</ref><ref>Overy 1995, s. 274–281</ref><ref>Glantz 2015, s. 145, 151</ref> håndterte Stalin etterhvert krigføringen motsatt, han var mer i bakgrunnen og delegerte ansvar til [[Stavka]].<ref>Overy 1995, s. 21–22, 258, 269–271</ref><ref>Glantz 2015, s. 151, 230</ref>

<gallery mode="packed" caption="Kampene i 1943">
Bundesarchiv Bild 101III-Merz-014-12A, Russland, Beginn Unternehmen Zitadelle, Panzer.jpg|Tyske panserstyrker før slaget {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Merz-014-12A / Merz / CC-BY-SA 3.0}}
Kursk-1943-Plan-GE.svg|Den tyske planen for angrepet {{byline|Alexpl|type = Kartskisse av}}
RIAN archive 633180 Stream crossing.jpg|Sovjetiske styrker krysser en elv {{byline|RIA Novosti archive, image #633180 / Alpert / CC-BY-SA 3.0}}
Kursk south.svg|Det tyske angrepet fra sør, mot Kursk {{byline|Andrein|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-206-35, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk stridsvogn og pansergrenaderer {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-206-35 / Zschäckel, Friedrich / CC-BY-SA 3.0}}
RIAN archive 4408 Armor piercers on the Kursk Bulge.jpg|Sovjetiske soldater ved Kursk {{byline|Natalia Bode}}
Ukraine dnepr at krementchug.JPG|Elven [[Dnipro (elv)|Dnipro]] ved [[Krementsjuk]] {{byline|Луц Фишер-Лампрехт}}
</gallery>

=== Smolensk, Dnepr og Kyiv ===
{{utdypende|slaget om Smolensk (1943)|slaget ved Dnepr|slaget om Kyiv}}

Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til 2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre den russiske byen [[Smolensk]], etter at den hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Den røde armé gjennomførte en offensiv mot [[Dnepr]] fra september til desember, begge de to stridene partene hadde store tap. De sovjetiske styrkene fikk flere brohoder på den vestlige bredden av elven, og den ukrainske hovedstaden [[Kyiv]] ble gjenerobret tidlig i november. Wehrmacht forsøkte å gjenerobre Kyiv i november og desember, men tross store sovjetiske tap mislyktes de tyske styrkene, og måtte trekke seg tilbake.<ref>Winchester 2014, s. 298–299</ref>

== Tyske tilbaketrekninger ==
[[Fil:Eastern Front 1943-08 to 1944-12.png|miniatyr|Tysk tilbaketrekking gjennom hele Øst-Europa fra august 1943 til desember 1944 {{byline|Drawn by Gdr|type = Kartskisse av}}]]
[[Fil:Eastern Front 1945-01 to 1945-05.png|miniatyr|Frontutviklingen i 1945{{byline|Drawn by Gdr|type = Kartskisse av}}]]

Innen juni 1944 hadde sovjetiske styrker gjenerobret mesteparten av sitt territorium i henhold til grensene i 1938. Tyske styrker kontrollerte fortsatt vesentlige deler av det østlige Karelen til [[Onega (innsjø)|Onega]]-sjøen og elven [[Svir]]. De baltiske landene, Polen (som ble delt mellom Tyskland og Sovjetunionen i september 1939) og deler av Hviterussland var under tysk kontroll. Romania og Bulgaria var alliert med Tyskland. Allierte styrker hadde [[Invasjonen av Sicilia|gått i land på Sicilia]] i juli 1943 og på [[Operasjon Avalanche|det italienske fastlandet]] i september 1943. Innen juni 1944 var Italia sør for [[Roma]] kontrollert av allierte styrker. De allierte åpnet en tredje front på det europeiske fastlandet ved [[Operasjon Overlord|landgangen i Normandie 6. juni 1944]].<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 378-385</ref> Sommeren 1944 satte Sovjetunionen inn 300 divisjoner mot 200 tyske, mens Tyskland på høsten bare 100 divisjoner i felten.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 396</ref> I Hviterussland alene hadde Tyskland mistet over 25 divisjoner og {{formatnum:35000}} mann.<ref>[[#Salisbury|Salisbury (1979)]] s. 172.</ref> I løpet av juli 1944 var tyske styrker fordrevet fra Hviterussland.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203164935 | isbn = 8203170366 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042407033 | side =61 }}</ref>

Churchill hadde lenge argumentert for at de allierte skulle bruke mer ressurser i Italia og gjøre en landgang på Balkan med sikte på Wien og Budapest. Churchill fryktet også at Stalin skulle utnytte situasjonen til å styrke Sovjetunionens stilling i Øst-Europa. Amerikanske ledere holdt fast på sin strategi om å bruke sin materielle overlegenhet til å overvinne Wehrmacht i Frankrike og det vestlige Tyskland. Roosevelt hadde mindre mistillit til Stalins planer enn Churchill. De allierte hadde avtalt hvordan Tyskland skulle deles. Tsjekkoslovakia med Praha skulle ifølge avtalen befris av sovjetiske styrker. Amerikanske styrkers fremrykning fra vest gikk raskere enn planlagt, men ved krigens slutt trakk de seg tilbake til den avtalte linjen.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 398</ref>

=== Kamenets-Podolsk===
{{utdypende|slaget ved Kamenets-Podolsk}}

Ved [[slaget ved Kamenets-Podolsk]] i mars-april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området (20 divisjoner i 1. panserarmé). Disse var utmattet etter kampene ved [[Korsun-Sjevtsjenkivskyj|Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen]]. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk [[Georgij Zjukov]], og den startet offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert. De tyske styrkene lyktes å bryte ut av den sovjetiske omringningen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser [[Schutzstaffel|SS]]-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp, men de mistet en stor del av materiellet.<ref>Winchester 2014, s. 312</ref>

===Operasjon Bagration===
{{utdypende|operasjon Bagration|Lublin-Brest-offensiven}}

22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater - med en umåtelig overmakt av stridsvogner og fly - slo tilbake de rundt 800&nbsp;000 soldatene i den tyske [[armégruppe sentrum]], slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den [[Armia Krajowa|polske hjemmearméen]] 1. august [[Warszawaoppstanden]] som en del av en landsomfattende oppstand. Imidlertid stoppet sovjetstyrkene framrykkingen, og tyskerne knuste oppstanden, som endte i et blodbad.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 397</ref> I den frigjorte storbyen Lublin ble det opprettet en sovjetisk-vennlig provisorisk polsk regjering.<ref>[[#Salisbury|Salisbury (1979)]] s. 172, 184.</ref> Ved Lublin fant sovjetiske styrker utryddelsesleiren [[Majdanek]] som var den første store utryddelsesleiren som ble befridd. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om [[Auschwitz]] og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. [[SS]] lykkes bare delvis å fjerne sporene etter massedrapene i leiren og Majdanek er ved siden av Auschwitz den beste bevarte leiren.<ref name="Orbach">Orbach, D., & Solonin, M. (2013). [https://doi.org/10.1093/hgs/dct002 Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(1), 90-113.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105564 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948501 | side = }} </ref> Sovjetiske styrker nådde elven [[Wisła]] 26. juli 1944.<ref name=":1" />

=== Polen-Baltikum ===
{{utdypende|Warszawaoppstanden}}

Sovjetiske styrker nådde utkanten av [[Warszawa]] i slutten av juli og oppfordret over radio polske undergrunnsstyrker til å gjøre opprør mot den tyske okkupanten. Undergrunnsstyrkene under ledelse av [[Tadeusz Bór-Komorowski]] besto av omkring {{formatnum:40000}} personer og hadde nær kontakt med eksilregjeringen i London. Opprøret begynte 1. august.<ref>Schwonek, M. R. (2008). Gen. Kazimierz Sosnkowski's Order of the Day No. 19. ''Journal of Slavic Military Studies,'' 21(2), 364-376.</ref> Opprørerne holdt lenge en stor del av byen, men klarte i lengden å stå mot tyske styrker som brukte tunge våpen, stridsvogner og fly. Stalin motsatte seg amerikansk og britisk flybåren bistand til opprørerne via sovjetiske flyplasser. De sovjetiske styrkene ble stående på andre siden av elven mens opprørerne 3. oktober (etter to måneder) ga seg for overmakten.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 395</ref>

Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde [[Østersjøen]] ved [[Klaipėda|Memel]] 10. oktober. Ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i [[Kurland]] som var isolert for resten av krigen som [[armégruppe Kurland]].<ref>Winchester 2014, s. 350, 352, 371</ref><ref>Hastings 2012, s. 596, 678</ref> I løpet av september tok sovjetiske styrker kontroll over det meste av Latvia, Litauen og Estland.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 396</ref>
[[Fil:Sovjetrussisk minnesmerke i Kienitz.jpg|miniatyr|Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanzerarmé og 5. Sjokkarmé. {{Byline|Paal Sørensen}}]]

=== Balkan ===
{{utdypende|slaget om Romania (1944)}}

Den røde armé innledet 29. oktober en [[Slaget om Budapest|offensiv i retning av Ungarn, og Budapest]] falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan.

Ved [[Slaget om Romania (1944)|slaget om Romania]] angrep de sovjetiske styrkene, i form av 2. og 3. ukrainske front, som besto av 929&nbsp;000 soldater, 14&nbsp;850 kanoner, 1&nbsp;870 stridsvogner og 1&nbsp;850 kampfly, [[Wehrmacht]] og [[Waffen-SS]]-styrker i [[Bessarabia]] og det østlige Romania.<ref>McATEER, S. M. (2009). ''500 Days: The War in Eastern Europe, 1944-1945. Dorrance Publishing''.</ref> De sovjetiske styrkene brøt gjennom tyske stillinger i Bessarbia under [[Iași|Jassi]]&ndash;[[Chișinău|Kishinev]]-operasjonen som begynte 20. august. De tyske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet. Omkring 100&nbsp;000 tyske soldater ble drept og 150&nbsp;000 tatt til fange. Sovjetiske styrker inntok Bucuresti 31. august.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Lost in the Mud: The (Nearly) Forgotten Collapse of the German Army in the Western Ukraine, March and April 1944|publikasjon=The Journal of Slavic Military Studies|doi=10.1080/13518046.2015.998134|url=https://doi.org/10.1080/13518046.2015.998134|dato=2015-01-02|forfattere=|fornavn=Gregory|etternavn=Liedtke|via=|serie=1|bind=28|hefte=|sider=215–238|issn=1351-8046|besøksdato=2020-03-03|sitat=With only three of its nine original armored and motorized divisions remaining, the army group, though joined by the remnants of the shattered 20. Panzer Division transferred from Heeresgruppe Mitte, proved incapable of successfully defending itself against the Soviet Jassy-Kishinev Offensive launched on 20 August. Once the Red Army breeched the Axis frontline, the lack of significantly powerful mobile reserves rendered the Germans almost helpless when highly mobile Soviet tank and mechanized units poured through the resulting gaps. As the Axis position collapsed, Romania switched sides and joined the Allies on 23 August.}}</ref><ref>Gebhardt, J. F. (Ed.). (1996). ''Commanding the Red Army's Sherman Tanks: The World War II Memoirs of Hero of the Soviet Union, Dmitriy Loza.'' University of Nebraska Press.</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=The German War Machine in World War II: An Encyclopedia|etternavn=Zabecki|fornavn=David T.|utgiver=ABC-CLIO|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

[[Mikael av Romania|Kong Mikael]] gjorde statskupp 23. august 1944 og avsatte den fascistiske regjeringen. Sovjetisk styrker angrep Romania 20. august. Kong Mikael inngikk straks våpenhvile med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland, den tidligere allierte. Sovjetiske styrker omringet 16 tyske divisjoner inne i Romania og nådde Bukarest 31. august. Bulgaria hadde ikke vært i krig med Sovjetunionen som erklærte landet krig i 1944 og inngikk våpenhvile 8. september. Bulgaria erklærte så krig mot Tyskland på samme måte som Romania og stilte sine militære styrker under sovjetisk kommando. De tyske styrkene i Hellas og Jugoslavia var dermed i en utsatt stilling, og Tyskland begynte tilbaketrekning. [[Tito]]s jugoslaviske partisaner rykket frem for å møte de sovjetiske styrkene og Tito inntok Beograd 19. oktober. Tito og hans partisaner hadde under hele okkupasjonen holdt en geriljaoperasjon i gang i det uveisomme terrenget.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 396</ref><ref name=":1">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042407033|tittel=Det 20. århundre|etternavn=|fornavn=|forlag=Aschehoug|år=|isbn=8203170366|utgivelsessted=Oslo|side=62|sider=|kapittel=|sitat=|utgivelsesår=1993}}</ref>

Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Ministerpresident [[Miklós Kállay]] ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen – tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Den ungarske ledelsen innså at Tyskland trolig ville tape krigen og med Horthys stilltiende godkjenning begynte Kállay å undersøke muligheten for å inngå separat våpenhvile med de allierte. For å forhindre separatfred okkuperte Tyskland uten kamp Ungarn 19. mars 1944.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 279.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105556 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948504 | side = }} </ref>{{sfn|Bloch|1992|p=398-399}}

=== Budapest-offensiven ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J28644, Ungarn, gefallene Rotarmisten.jpg|miniatyr|Sovjetiske soldater som falt i kampene i Ungarn, januar 1945. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J28644 / Grönert }}]]
{{utdypende|slaget om Budapest}}

Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra [[Karpato-Ruthenia]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Miklós Horthy|url=http://snl.no/Mikl%C3%B3s_Horthy|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-14|besøksdato=2019-02-09|språk=no|fornavn=Vince|etternavn=Sulyok}}</ref> 

I 1944 da krigslykken hadde snudd for Tyskland og Den røde armé nærmet seg Ungarns grenser ville [[Miklós Horthy]] trekke Ungarn ut av alliansen med Tyskland. Tyske styrker besatte i mars 1944 Budapest og presset da Horthy til å godta en regjering under den tyskvennlige [[Döme Sztójay]]. Den nye regjeringen satte i gang [[Holocaust i Ungarn|deportasjon av landets jøder]] til Auschwitz. Frontlinjen gikk i slutten av august 1944 omtrent ved Ungarns daværende østgrense ved [[Karpatene]] og ved Romanias østgrense. Horthy avsatte i august 1944 Sztójay og innsatte en militærregjering under den moderate generalen [[Géza Lakatos]]. Lakatos gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Sovjetunionen gjennomførte de nazistiske [[pilkorspartiet|pilkorserne]] med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp.<ref name="Bartrop"/>{{sfn|Bloch|1992|p=414}}<ref>Folly, M. (2004). The ''Palgrave Concise Historical Atlas of World War II''. Springer.</ref><ref>Duffy, C. (2014). ''Red Storm on the Reich: The Soviet March on Germany 1945''. Routledge.</ref> Da sovjetiske styrker i oktober 1944 krysset grensen til Ungarn erklærte Horthy at krigen var over for Ungarn.<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Miklós Horthy|url=http://snl.no/Mikl%C3%B3s_Horthy|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-14|besøksdato=2019-02-09|språk=no|fornavn=Vince|etternavn=Sulyok}}</ref> Horthy ble tvunget til å trekke seg som riksforstander, arrestert og sendt til Bayern. Regjeringen ble avsatt og lederen for [[Pilkors-partiet]], [[Ferenc Szálasi]], ble innsatt som statsminister.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Øst-Europas historie | isbn = 8203171699 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020804045 | side =343 }}</ref>

Horthy erklærte 15. oktober 1944 at Ungarn ønsket våpenhvile med Sovjetunionen. Horthy ble da avsatt og arrestert, og en nazistisk regjering under Szálasi innsatt. Tyske og ungarske styrker fortsatte kampene mot sovjetiske styrker i mange måneder. Tyskland og Sovjetunionen kontrollerte hver sin del av Ungarn som ble en slagmark og kampene raserte landet. Sovjetiske styrker under Malinovski nådde Budapest 30. oktober med 64 divisjoner. I løpet av desember var byen helt omringet og beleiret. Sovjetisk styrker inntok Budapest 12. februar 1945 etter beleiring av byen. I midten av april trakk de siste tyske styrkene seg ut av Ungarn.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203164935 | isbn = 8203170366 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042407033 | side =61 }}</ref><ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 397</ref><ref name="Piekalkiewicz" />{{rp|23}} En betydelig del av de ungarske styrkene under generalene Miklós og Vörös gikk over til sovjetisk side og sluttkampene i Ungarn var til dels en borgerkrig. I [[Debrecen]], i den sovjetisk-okkuperte delen, kom en nasjonalforsamling sammen 21. desember. General [[Béla Miklós]] dannet en regjering som erklærte krig mot Tyskland 31. desember.<ref>[[#Vogel|Vogel (1948)]] s. 166.</ref>

=== Wien-offensiven ===
[[Wien]] ble inntatt av sovjetisk styrker 13. april få dager etter at de krysset grensen fra Ungarn.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 397</ref>

===Wisła-Oder-offensiven===
[[Fil:Lodz liberation2.jpg|miniatyr|Sovjetiske soldater kjører gjennom den frigjorte [[Łódź]] med en [[ISU-122]] [[stormkanon]].]]
{{utdypende|Wisła-Oder-offensiven}}

12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte [[Den røde armé]] en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den tyske forsvarslinjen langs [[Wisła]] brøt sammen midt i januar.<ref name="Piekalkiewicz" /> Warszawa ble inntatt 17. januar og Danzig 30. februar.<ref>[[#Christensen|Christensen (1979)]] s. 397</ref> Den 1. hviterussiske front under marskalk [[Georgij Zjukov]] frigjorde [[Łódź]] 19. januar. Den tredje pansebrigadearmé under general Rybalko nådde Breslau i slutten av januar, men byen ble fanatisk forsvart under kommando av [[Karl Hanke]] til slutten av krigen.<ref>Beevor 2013, s. 744</ref> [[Den første ukrainske front]] omringet [[Krakow]] som ble frigjort 19. januar. [[Auschwitz]] ble frigjort av sovjetiske styrker 27. januar, denne datoen ble [[Den internasjonale holocaustdagen]].<ref>Beevor 2013, s. 742–743</ref> I løpet av 28-29. januar besatte sovjetiske styrker kullgruveområdet i Øvre Schlesien, inkludert [[Katowice]].<ref>Glantz 2015, s. 310</ref> 

{{sitat|Russiske soldater voldtok alle tyskere av hunnkjønn fra åtte til åtti ... Det var en hær bestående av voldtektsmenn. Ikke bare fordi de var gale av lyst, dette var også en form for hevn.|note=<ref>Beevor 2013, s. 740</ref>|Den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse, nær venn av [[Andrej Sakharov]], om de sovjetiske soldatenes fremferd i Tyskland}}

Samtidig opprettet den første hviterussiske front og den første ukrainske front brohoder ved [[Oder]] mellom [[Frankfurt (Oder)|Frankfurt]] og [[Küstrin]].<ref name="Piekalkiewicz">{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Annen verdenskrig | isbn = 8240105769 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348084 | side = }}</ref> Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av [[Wisła]] under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene [[Oder]], som de krysset ved landsbyen (tysk: [[ortsteil]]) Kienitz den 31. januar 1945, og nådde også elva [[Neisse]] i [[Vestpreussen|Vest-Preussen]]. Ved [[Küstrin]] stod de nå bare 70&nbsp;km fra [[Berlin]].<ref>Beevor 2013, s. 745</ref> Fortsatt holdt tyskerne deler av [[Østersjøen|Østersjøkysten]] («Østersjøbalkongen»), helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den [[Øst-Preussen|østprøyssiske]] hovedstaden [[Königsberg]] holdt ut helt til 10. april.<ref>Beevor 2013, s. 778</ref> Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til [[Szczecin|Stettin]]; [[Danzig]] falt 22. mars.<ref>Beevor 2013, s. 776</ref>

===Finland og Finnmark===
[[Fil:The German withdrawal from Finland.jpg|miniatyr|Frontlinjer og tysk tilbaketrekning fra Lappland og Finnmark fra september 1944. {{byline|Earl F. Ziemke (1922–2007)|type = Kartskisse av}}]]
{{utdypende|Lapplandskrigen|frigjøringen av Øst-Finnmark|tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms}}

Våren 1944 hadde sovjetiske styrker overtaket ved fronten mot Finland og sovjetiske styrker erobret [[Det karelske neset]] og [[Viborg]] etter offensiv fra 9. juni 1944. Den tysk-finske alliansen opphørte 2. september, da Finland undertegnet en fredsavtale med Sovjetunionen.<ref>Hastings 2012, s. 596</ref> Finland var ifølge fredsbetingelsene med Sovjetunionen forpliktet til å sørge for at alle tyske styrker hadde forlatt landet innen 15. september. Etter kamper mellom tyske og finske styrker ved Torneå og Rovaniemi trakk de tyske styrkene seg unna. Hitler godkjente 3. oktober [[Operation Nordlicht|operasjon nordlys]] (tysk: Operation Nordlicht) og tilbaketrekningen fra finsk Lappland begynte midt i oktober. Tilbaketrekningene skjedde via [[Ivalo]]-[[Karasjok]] og [[Karesuando]]-[[Skibotn]].<ref name="Gamst">{{Kilde bok | forfatter = Gamst, Thorbein | utgivelsesår = 1984 | tittel = Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark" | isbn = 8273600009 | utgivelsessted = Arendal | forlag = Agdin | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016011326003 | side = }} </ref> Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet [[den finske fortsettelseskrigen]]. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå var i krig med hverandre.<ref>Glantz 2015, s. 259</ref>

Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av [[Uleåborgs län]] og i [[Lapplands län]]. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i [[Lappland (Finland)|Lappland]] og sent i november kom de finske styrkene til [[Enare]] og [[Utsjok]] ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved [[Kilpisjärvi]] ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland.<ref name="Alamaki">Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. ''Ottar'', nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.</ref> Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet.<ref>[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 425</ref>

Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra [[Murmanskfronten]] via Kirkenes.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 21-22.</ref> Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Den tyske øverstkommanderende, general [[Lothar Rendulic]], regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 24-25.</ref> General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge.<ref>[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 460</ref> 

Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra [[Varangerhalvøya]] 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast 25. oktober.<ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 179.</ref> Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for [[Lyngen]] i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der.<ref name="Gamst"/>

== Det endelige tyske nederlaget ==

{{Tekstboks
|overskrift=Seierherrenes hevn
|De tyske styrkene hadde gått nådeløst frem i Sovjetunionen, gjengjeldelsen fra de seirende sovjetiske styrkene ble tilsvarende. Frigitte slavearbeidere trakk barn ut av kolonner med flyktninger og massakrerte de foran lamslåtte tyske foreldre.<ref>Winchester 2014, s. 365</ref>
|align=right}}

{{utdypende|slaget om Berlin}}

Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen [[Volkssturm]] og tvangsutskrevne ungdommer i [[Hitlerjugend]] helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange [[Panzerfaust]] de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble ledet av [[marskalk]]ene [[Konstantin Rokossovskij]] (gjennom [[Pommern]] i nord), [[Georgij Zjukov]] (i midten) og [[Ivan Konev]] (gjennom [[Schlesien]] i sør).<ref name="Glantz 2015_328–329">Glantz 2015, s. 328–329, 335, 338</ref>

Ved [[Torgau]] ved [[Elben]] sør for [[Magdeburg]] møttes amerikanske og sovjetiske soldater første gang 25. april.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Vår egen tid | isbn = 8202041031 | isbn = 8202041090 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017020148066 | side = 398}}</ref>

16. april startet sovjeterne offensiven mot Berlin. [[Josef Stalin]] spilte de sovjetiske marskalkene Zjukov og Konev ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning om hvem som først kunne innta selve byen. 25. april hadde Zjukovs og Konevs styrker omringet Berlin. Til slutt var det Zjukovs styrker som inntok byens sentrum og [[Riksdagsbygningen i Berlin|riksdagsbygningen]], mens Konev inntok de sørlige bydeler.<ref name="Glantz 2015_328–329"/>

30. april begikk Hitler selvmord. 2. mai kapitulerte de tyske styrkene i byen, selv om spredt skyting forekom flere dager etterpå. Etter Hitlers selvmord var den såkalte [[Flensburg-regjeringen]], under storadmiral [[Karl Dönitz]], den formelle ledelsen av Tyskland.<ref>Beevor 2013, s. 811</ref>

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i [[Tsjekkoslovakia]] og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen [[Ferdinand Schörner]] hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100&nbsp;000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både med deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7. – 8. mai.<ref>Beevor 2013, s. 818–819</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sluttstriden Tyskland 1945">
Second world war europe 1943-1945 map en.png|Den militære situasjonen i Europa ved det tyske sammenbruddet {{byline|Jarry1250, based on the maps of the University of Texas Libraries|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 183-J31398, Berlin, Volkssturm-Ausbildung.jpg|Eldre menn i ''[[Volkssturm]]'' får opplæring i bruk av ''[[Panzerfaust]]''{{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31398 / CC-BY-SA 3.0}}
Destruction in a Berlin street.jpg|En ødelagt gate rett ved [[Unter den Linden]], fotografert 3. juni 1945 {{byline|No 5 Army Film & Photographic Unit, Wilkes A (Sergeant)}}
</gallery>

===Tsjekkoslovakia===
{{utdypende|Praha-offensiven}}

Etter [[slaget om Berlin]] var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker under feltmarskalk [[Ferdinand Schörner]]. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) som blant annet hadde inntatt [[Bratislava]] 4. april og [[Brno]] 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske [[armégruppe]]r ([[Den andre ukrainske front|den andre]] og fjerde ukrainske [[Front (forband)|front]]). Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker.<ref name="Simons"/> De siste større kampene på østfronten sto om [[Praha]] 5.-11. mai i forbindelse med [[Praha-offensiven]]. Kampen om Praha og det sentrale [[Böhmen]] pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Byen [[Praha]] ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven.<ref name="Glantz2015_342–343">Glantz 2015, s. 342–343</ref> Omkring {{formatnum:600000}} tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.<ref name="Simons"/> Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa. De sovjetisk styrkene møtte [[George S. Patton|General Pattons]] hær ved [[Pilsen]] 11. mai.<ref name="Glantz2015_342–343"/>

== Tematisk oversikt ==
=== Flyktninger og fordrevne ===
{{utdypende|fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 175-S00-00326, Flüchtlinge aus Ostpreußen auf Pferdewagen.jpg|miniatyr|Flyktninger i Øst-Preussen, 1945 {{byline|Bundesarchiv, B 285 Bild-S00-00326}}]]

I sluttfasen av, og etter, krigen ble millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de [[De tidligere tyske østområdene|tidligere østre territoriene til Tyskland]]. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av [[Nazi-Tyskland]]. Det gjaldt daværende Polen, [[Tsjekkoslovakia]], [[Ungarn]], [[Romania]], [[Jugoslavia|Nord-Jugoslavia]], og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.<ref>Douglas 2012, s. 1</ref>

Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under foran den fremrykkende [[Den røde armé|sovjetiske røde armé]] mellom midten av 1944 og starten av 1945.<ref name="Gibney197198"/> Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter [[Wehrmacht]]s tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes [[Potsdamavtalen|enighet i Potsdam]]<ref name="Gibney197198" />, som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.<ref>{{Cite web|url=https://usa.usembassy.de/etexts/ga4-450801.pdf|title=Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference, 17 July – 2 August 1945|publisher= US Embassy Germany|accessdate=15. januar 2022}}</ref>

=== Holocaust ===
{{utdypende|holocaust i Litauen|holocaust i Latvia|holocaust i Romania|myten om det rene Wehrmacht}}

[[Fil:Jews from the Mizocz Ghetto rounded up with the assistance of the Gendarmerie and Ukrainian Schutzmannschaften for execution.jpg|miniatyr|Jøder samlet i en ravine ved den polske byen Mizocz (etter krigen i det vestlige Ukraina). Omkring 1700 menn, kvinner og barn ble drept der 14. oktober 1942 av [[Einsatzgruppe]] C forsterket med ukrainske frivillige. Massakren ble fotografert av en tysk SS-mann.<ref>Struk, J. (2020). ''Photographing the Holocaust: interpretations of the evidence''. Routledge.</ref><ref>https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1065471</ref>]]

[[Holocaust]], massedrap særlig på jøder, begynte samtidig med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Den første fasen av holocaust, også omtalt som «geværkulenes holocaust» (engelsk: ''Holocaust by bullets'', tysk: ''Holocaust durch Erschießung''), foregikk i de erobrede områdene bak østfronten. Det er mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.<ref name="Snyder2012">Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. ''Contemporary European History,'' 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»</ref> 
<ref name="Bruland2008"/><ref name="Matthaus2007" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/the-odessa-massacre-remembering-the-holocaust-by-bullets/a-45844546|tittel=The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' {{!}} DW {{!}} 22.10.2018|besøksdato=2018-11-24|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref><ref name="Beorn" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ushmm.org/information/exhibitions/online-exhibitions/special-focus/desbois|tittel=Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2018-11-24|forfattere=|dato=|språk=en|verk=www.ushmm.org|forlag=|sitat=}}</ref> Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i [[Latvia]], [[Litauen]], [[Hviterussland]] og [[Ukraina]] utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.<ref name="Breitman" /> I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en ''[[Führerbefehl]]'' om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.<ref name="Buchler" /> Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder.<ref name="Matthaus2007" />

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.<ref name="Kwiet" /><ref name="Matthaus" /> Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' [[Einsatzgruppen]] der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 51</ref><ref name="Solonari" /><ref name="Hamot" /><ref name="Fischel" /> Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.<ref name="Schneider, G. 1979" /> SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var rask eller hemmelig nok, og de tok i bruk [[gassvogn]]er til avliving fra sent i 1941.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]]</ref>

Etter andre verdenskrig oppsto en forestilling om at de regulære tyske væpnede styrkene i [[Wehrmacht]] ikke var involvert i [[holocaust]] eller [[krigsforbrytelse]]r under [[andre verdenskrig]] (tysk: ''Saubere Wehrmacht''). Denne [[myten om det rene Wehrmacht]] fornekter ansvaret den tyske generalstaben ([[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW), [[Oberkommando des Heeres]] (OKH), [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] og [[Kriegsmarine]]) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser, og legger ansvaret på «partisoldatene» i [[Schutzstaffel]] (SS).

=== Folkeretten og krigsfangene ===
{{se også|sovjetiske krigsfanger 1941–42|sultplanen}}

Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Krigføringen på østfronten var preget av utbredt lovløshet og manglende etterlevelse av krigens folkerett. Bakgrunn for dette var i hovedsak det tyske regimets valg om «[[total krig]]», uhindret av folkerett og moral. Tyskland argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde akseptert [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]] om krigens folkerett, og at disse derfor ikke gjaldt på østfronten. Sovjetiske politikere fremholdt både før og etter andre verdenskrig at disse konvensjonene bare var en «kodifisering» av allment aksepterte regler for krigføring. Sovjetunionen protesterte i løpet av krigen mot tyske brudd på folkeretten når det gjaldt behandling av [[krigsfange]]r og sivilbefolkning.<ref>Ginsburgs, G. (1960). Laws of war and war crimes on the Russian front during World War II: The Soviet view. ''Soviet Studies'', 11(3), 253-285. « It is now quite definitely established that the chief, and perhaps the only real, reason why the traditional laws of warfare were not at all adhered to in the conduct of military hostilities on the Russian front lies in the conscious and premeditated decision of the Führer and his entourage to wage in that area a 'total' war of annihilation and extermination, wholly unhampered by even the most elementary considerations of international law and morality. The determining factor behind the general lawlessness of the military activities on the East European front was thus wholly a political one, originating in Hitler's racial ideology. (…) June I941 it [Sovjetunionen] had only adhered to the I8 October 1907 Hague Convention for the adaptation of the principles of the Geneva Convention to maritime warfare; the 17 June I935 Geneva Protocol prohibiting the use in war of asphyxiating, poisonous and other gases and of bacteriological methods of warfare; and the 27 June 1929 Geneva Convention regarding the amelioration of the condition of wounded and sick in armies in the Field.»</ref> Genève-konvensjonen (artikkel 52) slo fast at ingen kunne på egne eller andres vegne frikjenne seg selv for grove brudd på konvensjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva conventions on the Eastern Front|etternavn=Heaton|fornavn=Colin D.|utgiver=Algora Publishing|år=2008|isbn=|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> 

Den tyske [[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW) utstedte 16. juni 1941 en ordre om behandling av sovjetiske krigsfanger. Ordren poengterte at [[Bolsjevik|bolsjevismen]] (nazistenes betegnelse på Sovjetunionens ideologi) var tyskernes dødelige fiende og aktiv og passiv motstand skulle slås nådeløst ned. Ordren påpekte at Sovjetunionen ikke hadde signert [[Genève-konvensjonen]] av 1929 om behandling av krigsfanger. Ordren la til grunn at sovjetiske krigsfanger skulle settes i arbeid for den tysk krigsinnsatsen og disiplinære tiltak ikke skulle hindres av begrensninger fra [[Røde kors]]. Navneliste over krigsfanger skulle ikke utleveres og krigsfangene skulle ikke motta hjelp utenfra eller ha kontakt med hjelpeorganisasjoner. OKW utstedte ordre om at krigsfangene bare skulle få den dårligste maten, og i praksis mindre enn det som var nødvendig for å overleve. OKW fastsatte videre 6. august 1941 retningslinjer for mat til krigsfangene: fanger som arbeidet skulle få 2200 [[kcal]], andre fanger skulle få 2040. I praksis fikk fangene mye mindre (300 til 700 kcal noen steder) og i noen områder døde fangene i stort antall i løpet av august.<ref name="Megargee">{{Kilde bok|tittel=War of Annihilation: Combat and Genocide on the Eastern Front, 1941|etternavn=Megargee|fornavn=Geoffrey P.|utgiver=Rowman & Littlefield|år=2006|isbn=|utgivelsessted=Lanham|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> [[Hermann Göring]] (sjef for [[Luftwaffe]]) oppsummerte regimets syn i et møte med statsråd [[Herbert Backe]] 16. september 1941 da han uttalte at Tyskland ikke var forpliktet av noen internasjonale avtaler til å mate krigsfangene. Ifølge Göring var forpleining av fangene avhengig av at de kunne arbeide. Den tyske hæren rapporterte selv fra Stalag ved Lamsdorf i september 1941 at fangene spiste gress og blomster for å fylle magen, [[kannibalisme]] skal også ha forekommet. I leiren Molodecno var dødsraten 1 % daglig, slike dødsrater ble etter hvert typisk og forverret da vinterkulden kom.<ref name="Megargee" />{{rp|90}}

=== Sammenligning av styrker og våpen ved krigsutbruddet ===
Den amerikanske militærhistorikeren [[David Glantz]],<ref>David M. Glantz: ''Stumbling Colossus. The Red Army on the Eve of World War.'' University of Kansas Press, Lawrence 1998, S. 295.</ref> og den russiske militærhistorikeren [[Michail Iwanowitsch Meltjuchow]]<ref>Мельтюхов М.И.: ''Упущенный шанс Сталина. Советский Союз и борьба за Европу, 1939–1941.'' М.: Вече, 2000, S. 479 ([http://militera.lib.ru/research/meltyukhov/12.html militera.lib.ru]).</ref> har forskjellige anslag over de to partenes styrker 22. juni 1941:
{| border="0" cellpadding="5" cellspacing="1" width="100%" style="text-align:left; empty-cells:show; margin-bottom:0.5em; background:#F9F9F9;"
! Stridskrefter
! style="background:#E0E0EE" colspan="2"| Aksemaktene (Tyskland, Romania, Ungarn, Italia)
! style="background:#FBC7C7" colspan="2"| Sovjetunionen - Den røde armé
|-
! Forfatter
! colspan="1"| Glantz
! colspan="1"| Meltjuchow
! colspan="1"| Glantz
! colspan="1"| Meltjuchow
|-
! style="background:#E0E0EE"| Soldater
| style="background:#d1e3e7" | 3&nbsp;767&nbsp;000
| style="background:#d1e3e7" | 4&nbsp;306&nbsp;800
| style="background:#fddcdc" | 2&nbsp;780&nbsp;000
| style="background:#fddcdc" | 3&nbsp;289&nbsp;851
|-
! style="background:#E0E0EE"| Stridsvogner
| style="background:#d1e3e7" | 3&nbsp;612
| style="background:#d1e3e7" | 4&nbsp;171
| style="background:#fddcdc" | 11&nbsp;000
| style="background:#fddcdc" | 15&nbsp;687
|-
! style="background:#E0E0EE"| Fly
| style="background:#d1e3e7" | 2&nbsp;937
| style="background:#d1e3e7" | 4&nbsp;846
| style="background:#fddcdc" | 9&nbsp;917
| style="background:#fddcdc" | 10&nbsp;743
|-
! style="background:#E0E0EE"| Kanoner
| style="background:#d1e3e7" | 12&nbsp;686
| style="background:#d1e3e7" | 42&nbsp;601
| style="background:#fddcdc" | 42&nbsp;872
| style="background:#fddcdc" | 59&nbsp;787
|}

=== Krigsproduksjon ===

{| border="0" cellpadding="5" cellspacing="1" width="100%" style="text-align:left; empty-cells:show; margin-bottom:0.5em; background:#F9F9F9;"
|-
! Sovjetisk (rød) og tysk (blå) krigsproduksjon<ref name="Overy">Richard Overy: ''Russlands Krieg 1941–1945.'' Rowohlt, Hamburg 2004, ISBN 3-498-05032-X.</ref>
|-
! style="background:#E0E0EE"|'''Rustnings og tungindusrri''' (utvalg)
! style="background:#E0E0EE"|1941
! style="background:#E0E0EE"|1942
! style="background:#E0E0EE"|1943
! style="background:#E0E0EE"|1944
! style="background:#E0E0EE"|1945
|-
! style="background:#E0E0EE"|Fly
| style="background:#fddcdc" |15&nbsp;735
| style="background:#fddcdc" |25&nbsp;436
| style="background:#fddcdc" |34&nbsp;900
| style="background:#fddcdc" |40&nbsp;300
| style="background:#fddcdc" |20&nbsp;900
|-
|
| style="background:#d1e3e7" |11&nbsp;776
| style="background:#d1e3e7" |15&nbsp;409
| style="background:#d1e3e7" |28&nbsp;807
| style="background:#d1e3e7" |39&nbsp;807
| style="background:#d1e3e7" |7&nbsp;540
|-
! style="background:#E0E0EE"|Stridsvogner<ref>Panzer für Deutsches Reich inkl. Selbstfahrlafetten u. StuG, ohne Panzer I o. Panzerhaubitzen: F.M. von Senger und Etterlin: ''Die deutschen Panzer 1926–1945.'' ISBN 3-7637-5988-3, S. 345. Zahlen für 1945 siehe in Richard Overy: ''Die Wurzeln des Sieges.'' ISBN 3-499-61314-X, S. 425.</ref>
| style="background:#fddcdc" |6&nbsp;590
| style="background:#fddcdc" |24&nbsp;446
| style="background:#fddcdc" |24&nbsp;089
| style="background:#fddcdc" |28&nbsp;963
| style="background:#fddcdc" |15&nbsp;400
|-
|
| style="background:#d1e3e7" |3&nbsp;804
| style="background:#d1e3e7" |5&nbsp;997
| style="background:#d1e3e7" |12&nbsp;151
| style="background:#d1e3e7" |19&nbsp;087
| style="background:#d1e3e7" |4&nbsp;400
|-
! style="background:#E0E0EE"|Kull (i millioner tonn)
| style="background:#fddcdc" |151,4
| style="background:#fddcdc" |75,5
| style="background:#fddcdc" |93,1
| style="background:#fddcdc" |121,5
| style="background:#fddcdc" |149,3
|-
|
| style="background:#d1e3e7" |315,5
| style="background:#d1e3e7" |317,9
| style="background:#d1e3e7" |340,4
| style="background:#d1e3e7" |347,6
| style="background:#d1e3e7" |Ingen tall tilgjengelig
|-
! style="background:#E0E0EE"|Stål (i millioner tonn)
| style="background:#fddcdc" |17,9
| style="background:#fddcdc" |8,1
| style="background:#fddcdc" |8,5
| style="background:#fddcdc" |10,9
| style="background:#fddcdc" |12,3
|-
|
| style="background:#d1e3e7" |28,2
| style="background:#d1e3e7" |28,7
| style="background:#d1e3e7" |30,6
| style="background:#d1e3e7" |25,8
| style="background:#d1e3e7" |Ingen tall tilgjengelig
|-
! style="background:#E0E0EE"|Olje (i millioner tonn)
| style="background:#fddcdc" |33,0
| style="background:#fddcdc" |22,0
| style="background:#fddcdc" |18,0
| style="background:#fddcdc" |18,2
| style="background:#fddcdc" |19,4
|-
|
| style="background:#d1e3e7" |5,7
| style="background:#d1e3e7" |6,6
| style="background:#d1e3e7" |7,6
| style="background:#d1e3e7" |5,5
| style="background:#d1e3e7" |1,3
|}

===Forsyninger til Sovjetunionen===
[[Fil:Somewhere in Iran. An American engine transporting allied aid for Russia, stopping at a station rimmed by mountains.jpeg|miniatyr|Et amerikansk tog et sted på den iranske jernbanen langs forsyningslinjen til Sovjetunionen {{byline|Nick Parrino}}]]
Krigssituasjonen forhindret Sovjetunionen å få forsyninger over land fra vest. [[De arktiske konvoiene]] tilførte forsyninger fra de allierte via Nord-Atlanteren rundt det okkuperte Norge. Den sovjetisk-britiske okkupasjonen av Iran sikret forsyninger fra Midtøsten og gjennom Iran ([[Den persiske korridor]]) blant annet langs [[Den transiranske jernbane]] og via havnebyer ved [[den persiske gulf]]. Ikke-militære forsyninger ble fraktet med [[Den transsibirske jernbanen]] fra havnebyen [[Vladivostok]].

== Ettertidens vurdering ==

Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 og de etterfølgende fire år med krigføring ble ved rettsoppgjøret særlig i [[Nürnbergprosessen]] (1945–1946) ansett som [[Forbrytelse mot freden|aggressiv erobringskrig]] der det ble gjennomført [[forbrytelser mot menneskeheten]] (massedrap og andre overgrep mot sivilebefolkningen) og [[krigsforbrytelse]]r.<ref>Evans 2009, s. 741</ref><ref group="note">«In a series of trials, beginning with the major war criminals (November 1945 to October 1946), Allied prosecutors presented a wealth of evidence of Nazi criminality, accusing Göring, Ribbentrop and others of waging an aggressive war of conquest, committing the mass murder of innocent civilians and carrying out a wide variety of atrocities and crimes against humanity and in violation of internationally agreed laws of war.», fra Evans 2009, s. 741</ref> Den tyske forbundspresidenten [[Frank-Walter Steinmeier]] karakteriserte i forbindelse med markeringen av at det var 80 år siden angrepet som «morderisk barbari», og sa videre at lidelsene til innbyggerne i Sovjetunionen burde «brennes inn i Tysklands kollektive minne.».<ref name="DW18_06_2021">{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/nazi-invasion-of-soviet-union-was-murderous-barbarity/a-57947672|tittel=Nazi invasion of Soviet Union was 'murderous barbarity'|besøksdato=20. november 2021|forfattere=Wesley Rahn|dato=18. juni 2021|forlag=Deutsche Welle|sitat=Commemorating the upcoming 80th anniversary of Operation Barbarossa, German President Frank-Walter Steinmeier said the suffering of the former Soviet people should be "burned into Germany's collective memory."}}</ref>

{{sitat|Det preger oss at våre fedre, bestefedre, oldefedre som utførte denne krigen, var involvert i disse forbrytelsene|note=<ref group="note">It weighs on us that our fathers, grandfathers, great-grandfathers who waged this war, were involved in these crimes</ref><ref name="DW18_06_2021"/>|Forbundspresident [[Frank-Walter Steinmeier]] i minnetale 18. juni 2021, ved [[Tysk-russisk museum Karlshorst]]}}

På det meste kontrollerte det tyske Wehrmacht om lag 9 % av Sovjetunionens landområde, som hadde omfattet rundt 45 % av landets befolkning, før invasjonen.<ref>Bosworth 2017, s. 488</ref>

Tilgang til råmaterialer og forsyninger var for Tyskland vesentlige hindringer for å opprettholde krigføringen på østfronten. Blant annet ble det knapphet på ammunisjon. Den tyske ledelsen undervurderte den sovjetiske evnen til å motstå invasjonen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Capani, Jennifer B.|år=2018|tittel= An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling)|utgiver= St. Johns University|sted= New York|ref={{SfnRef|Capani2018}}}}</ref>

== Se også ==

* [[Sovjetiske krigsfanger 1941-42]]
* [[Østfrontmedaljen]]

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references>
<ref name="Beorn">Beorn, W. W. (2017). [https://doi.org/10.1093/gerhis/ghx030 The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990]. ''German History,'' Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.</ref>

<ref name="Bartrop">Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 279.</ref> 

<ref name="Breitman">Breitman, R. (1991). [https://doi.org/10.1177/002200949102600305 Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners]. ''Journal of Contemporary History'', 26(3), 431-451.</ref>

<ref name="Buchler">Büchler, Y. R. (2003). [https://doi.org/10.1093/hgs/dcg021 “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner.] ''Holocaust and Genocide Studies,'' 17(3), 409-429.</ref>

<ref name="Dau">{{ Kilde bok | forfatter = Dau, Mary | utgivelsesår = 1990 | tittel = Øst-Europas Hvem hva hvor | isbn = 8251613574 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009091504055 | side = }}</ref>

<ref name="Dumitru">Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). [https://doi.org/10.1017/S0960777300000394 Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania]. ''World Politics'', 63(1), 1-42.</ref>

<ref name="Elster1939">{{ Kilde bok | forfatter = Elster, Torolf | utgivelsesår = 1939 | tittel = Øst-Europa og den tyske imperialismen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017021548079 | side = }}</ref>

<ref name="Gibney197198">{{Cite book|title=Immigration and Asylum: From 1900 to the Present|url=https://archive.org/details/immigrationasylu01gibn|first1=Matthew J.|last1=Gibney|first2=Randall |last2=Hansen|year=2005|pages=[https://archive.org/details/immigrationasylu01gibn/page/n209 197]–98|isbn=1-57607-796-9|publisher=ABC-CLIO|location=Santa Barbara, Calif.}}</ref>

<ref name="Matthaus2007">Matthäus, J. (2007). [https://doi.org/10.1093/hgs/dcm037 Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 21(2), 218-242.</ref>

<ref name="Matthaus">Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: ''The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy'', University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.</ref>
<ref name="Bruland2008">{{Kilde bok
 | forfatter= [[Bjarte Bruland|Bruland, Bjarte]]
 | utgivelsesår= 2008
 | tittel= Det norske Holocaust
 | forlag=HL-senteret
 | isbn=9788299750394 }}</ref>

<ref name="Fischel">Fischel, J. (1998). ''The Holocaust.'' Greenwood Publishing Group.</ref>

<ref name="Hamot">Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). [https://doi.org/10.1080/00131940701513268 Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows]. ''Educational Studies'', 42(2), 155-173.</ref>

<ref name="Kwiet">Kwiet, K. (1998). [https://doi.org/10.1093/hgs/12.1.3 Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26. «Lithuanian Jews were among the first victims of the Holocaust and likewise their German executioners among the first perpetrators. Konrad Kwiet thus views Lithuania as an Ideal case study for the organization and implementation of the Final Solution after the onset of Operation Barbarossa. In this broadly conceived artide, he examines both local and German killing initiatives, the chain of command for the Nazis' murderous policies, the role of antisemitic propaganda and the Judeo-Bolshevik myth, and finally the psychological effects on both the Jewish victims and their German killers.»</ref>
<ref name="Lofotposten">[http://www.lofotposten.no/_Da_tyskerne_svidde_av_Kam_yv_r__Skarsv_g_og_Gjesv_r-5-29-10831.html Da tyskerne svidde av Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær] ''Lofotposten'', 31.10.2014.</ref>
<ref name="Schneider, G. 1979">Schneider, G. (1979). ''Journey into terror: story of the Riga Ghetto''. Ardent Media.</ref>

<ref name="Lorman">{{Kilde artikkel|tittel=Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940-1944|publikasjon=The English Historical Review|doi=10.1093/ehr/cen381|url=https://academic.oup.com/ehr/article/CXXIV/506/239/475413|dato=2009-02-01|forfattere=|fornavn=Tom|etternavn=Lorman|via=|serie=506|språk=en|bind=CXXIV|hefte=|sider=239–241|issn=0013-8266|besøksdato=2020-03-02|sitat=Marshal Ion Antonescu is, perhaps, the most controversial figure in modern Romanian history. That country's leader from 1940 to 1944, he was executed, at the end of the war, for ordering Romania's participation in the German invasion of the Soviet Union, and for crimes against humanity. Even, however, before the post-war Communist regime met its own demise, efforts were underway to secure the Marshal's rehabilitation}}</ref>

<ref name="Simons">{{ Kilde bok | forfatter = Simons, Gerald | utgivelsesår = 1982 | tittel = Seier i Europa | isbn = 8205132577 | isbn = 8205116776 | isbn = 8205132488 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400174 | side = }} </ref>
<ref name="Solonari">Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. ''Nationalities Papers'', 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»</ref>

<ref name="Wagner">{{Kilde artikkel|tittel=Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat|publikasjon=Hungarian Studies Review|url=|dato=1983|forfattere=Wagner, Francis S.|via=|bind=X|hefte=1|sider=67-78|sitat=}}</ref>
</references>

== Kilder ==
===På norsk===
* [[Antony Beevor|Beevor, Antony]], ''Stalingrad'', [[Spartacus forlag]] 2002, ISBN 82-430-0263-4
* Beevor, Antony, ''Berlin – nederlaget 1945'', [[Damm|N.W.Damm&Søn]] 2004, ISBN 82-04-09992-4
* Beevor, Antony, ''Den andre verdenskrig'', Cappelen Damm, 2013, ISBN 978-82-02-42146-5
* [[Rodric Braithwaite|Braithwaite, Rodric]], ''Moskva 1941 – en by i krig'', Oslo: Damm, 2007 ISBN 978-82-04-12898-0
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Christian A.R. Christensen|Christensen, Chr. A.R.]] | utgivelsesår = 1979 | tittel = Vår egen tid | isbn = 8202041031 | isbn = 8202041090 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017020148066 | ref= Christensen}}
* [[Norman Davies|Davies, Norman]], ''Europa i krig 1939–1945: Ingen enkel seier'', Gyldendal 2007 ISBN 978-82-05-37623-6
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Kjell Fjørtoft|Fjørtoft, Kjell]] | utgivelsesår = 1984 | tittel = Vi fikk vår frihet: Finnmark høsten 1944 | isbn = 8205148945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111007534 | ref= refFjortoft1984}}
* Hastings, Max, ''Helvete brøt løs: Verden i krig 1939–1945'', Font forlag 2012 ISBN 978-82-8169-210-7
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* [[Asbjørn Jaklin|Jaklin, Asbjørn]], ''Nordfronten – Hitlers skjebneområde'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], 2006, ISBN 978-82-05-36617-6
* Jones, Michael, ''Leningrad - Beleiringen'', Bergen 2009 ISBN 978-82-419-0604-6
* [[Ian Kershaw|Kershaw, Ian]]: ''Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941'', Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
* [[Lindgjerdet, Frode]], ''Østfronten - De hardeste slagene 1941-1945'', 2018, ISBN 9788292938584
* [[Roberts, Andrew|Andrew Roberts (historiker)]], ''Krigens storm - historien om andre verdenskrig sett med nye øyne'', Cappelen Damm, 2010, ISBN 978-82-02-27666-9
* {{ Kilde bok | forfatter = Rødder, Sverre | utgivelsesår = 1990 | tittel = Min ære er troskap: om politiminister Jonas Lie | isbn = 8203162827 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007090301056 | ref=refRodder1990 }} 
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Harrison Salisbury|Salisbury, Harrison E.]] | utgivelsesår = 1979 | tittel = Den ukjente krigen | isbn = 8202043174 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071600051 | ref=Salisbury }}
* Thuesen, Nils Petter, ''Den andre verdenskrig fra dag til dag'', Historie og kultur, Oslo, 2014 ISBN 978-82-92870-94-5
* Turner, Jason, ''Stalingrad: Dag for dag'', Vega forlag, 2013 ISBN 978-82-8211-342-7
* {{ Kilde bok | forfatter = Vogel-Jørgensen, T. | utgivelsesår = 1948 | tittel = Verden siden 1939: i bilder med tekst | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071605009 | ref=Vogel }}
* {{ Kilde bok | forfatter = Voksø, Per (red.) | utgivelsesår = 1984 | tittel = Krigens dagbok: Norge 1940-1945 | isbn = 8270101664 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062048028 | ref= refDagbok}}
* Winchester, Charles, ''Østfronten: Hitlers krig mot Russland 1941–1945'', Ares forlag 2014, ISBN 978-82-92938-10-2

===På engelsk===
*{{Kilde bok|tittel=The Holocaust in the Soviet Union|etternavn=Arad|fornavn=Yitzhak|utgiver=Nebraska University Press / Yad Vashem|år=2009|isbn=9780803220591|utgivelsessted=Lincoln / Jerusalem|side=|sider=|kapittel=|ref={{SfnRef|Arad2009}}}}
*{{Kilde bok |tittel=Ribbentrop|etternavn=Bloch|fornavn=Michael|utgiver=Crown Publishers|år=1992|isbn=0517593106|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|ref={{SfnRef|Bloch1992}}}}
*{{Kilde artikkel|tittel=Rescue operations in Hungary: Myth and reality|publikasjon=East European Quarterly|url=|dato=2004|forfattere=Braham, Randolph. L|via=|bind=XXXVIII|hefte=2|sider=173-203|ref={{SfnRef|Braham2004}}}}
* [[Norman Davies|Davies, Norman]], ''Europe at War 1939-1945 – No Simple Victory'', Pan Macmillan, 2006, ISBN 978-0-330-35212-3
* Douglas, Raymond M., ''Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War'', Yale University Press 2012, ISBN 978-0-300-19820-1
* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]], The Third Reich at War'', Penguin, 2009, ISBN 978-0-141-01548-4''
* Glantz, David M. og House, Jonathan M., ''When Titans Clashed'', University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
* [[Michael Howard (historiker)|Howard, Michael]] (2002), ''The First World War : A Very Short Introduction'', [[Oxford University Press]], ISBN 978-0-19-920559-2
* Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) ''The Cambridge History of the Second World War''
** Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
** Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
** Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
* [[Richard Overy|Overy, Richard]], (1995), ''Why the Allies Won'', London 1995, ISBN 0-224-04172-X
* {{Kilde bok|tittel=Encyclopedia of the Holocaust|etternavn=Rozett|fornavn=Robert|etternavn2=Spector|fornavn2=Shmuel|utgiver=Routledge|år=2013|isbn=1-57958-307-5|utgivelsessted=New York|ref=Encyclopedia|kommentar=with [[David Cesarani]] og David Silberklang}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://www.youtube.com/watch?v=I98P1AxQRUM «Why Germany lost»], foredrag om hvorfor Tyskland tapte krigen mot Sovjet, på [[Youtube]] (engelsk) lengde 1:29:58
* [https://www.youtube.com/watch?v=zinPbUZUHDE&t=12s «How the Red Army Defeated Germany: The Three Alibis - Dr. Jonathon House»], på Youtube (engelsk) lengde 0:55:39

{{Portal|den andre verdenskrig}}
{{Andre verdenskrig}}
{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Operasjoner under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Sovjetunionen under andre verdenskrig]]