Redigerer Æneiden

[[Fil:Aeneas'_Flight_from_Troy_by_Federico_Barocci.jpg|miniatyr|300px|«[[Aineias]] flykter fra Troja»<br />[[Federico Barocci]], 1598; [[Galleria Borghese]], [[Roma]].]]
[[Fil:Heinrich Friedrich Füger 006.jpg|miniatyr|300px|«Didos død»<br />[[Heinrich Friedrich Füger]], 1792.]]
'''''Æneiden''''', '''Eneiden''', eller '''''Aeneiden''''' er et [[romersk]] nasjonalepos med utgangspunkt i den [[troja]]nske sagnkrets, skrevet av [[Vergil]] ca. 29–19 f.Kr., i den [[romerske gullalder]].<ref name="snl">Østmoe, Tor Ivar. (2016, 18. april). Æneiden. I Store norske leksikon. Hentet 23. oktober 2016 fra https://snl.no/%C3%86neiden.</ref> Hele [[epos]]et er skrevet på [[daktylisk heksameter]]. 

Vergil formet verket etter mønster av [[Homer]]s ''[[Odysseen]]'', og ''Æneiden'' er også innholdsmessig knyttet til dette verk idet hovedpersonen, [[Aineias]], som har gitt verket navn, er en trojaner som deltok i [[den trojanske krig]].

== Innhold ==
''Æneiden'' beretter om helten Aineias' seilas fra [[Sicilia]] til «Hesperia» (dagens [[Italia]]). Dit drar han, på oppdrag fra gudene, for å grunnlegge byen Lavinia, et foreløpig nytt [[Troja]], og [[Roma]]s forløper. Han har av gudene fått i oppdrag å grunnlegge Romerriket, men på sin seilas driver han inn på den [[nordafrika]]nske kyst og møter der [[Kartago]]s [[dronning]] [[Dido av Kartago|Dido]]. De forelsker seg i hverandre, og Aineias slites i den klassiske konflikt mellom plikt og følelser, mellom den høye oppgave gudene gav ham og sin egeninteresse, kjærligheten til Dido. Plikten seirer. Han bryter forholdet til Kartagos dronning, som knust av sorg bestiger bålet og tar sitt liv. Dette er hovedinnholdet i 4. sang av ''Æneiden''. Aineias drar videre med sine menn til Italia og fullbyrder sitt oppdrag.

Med ''Æneiden'' skriver Vergil [[Romerriket]]s tilblivelseshistorie inn i en [[mytologi]]sk sammenheng. Han trekker paralleller mellom Trojas fall, angivelig rundt år 1100, og datidens Roma. Eposet fikk en viktig [[nasjonsbygging|nasjonsbyggende]] funksjon ved at det konstruerte et kulturpolitisk fellesskap, og Vergil refereres ofte til som «romersk [[skald|nasjonalskald]]»''. 

Før sin død skal Vergil ha bedt om at verket ble brent, men [[Augustus]] sørget for at ønsket ikke ble tatt til følge.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Virgil «Vergil», ''1911 Encyclopædia Britannica]</ref> Ifølge Aelius Donatus' ''Vergils liv'' fra 300-tallet var Vergil en perfeksjonist som under arbeidet med ''[[Georgica]]'' vanligvis dikterte en rekke vers han hadde tenkt ut om morgenen, og i løpet av dagen reduserte dem til noen få. «Selv sa han at han skapte sine vers ved å slikke dem som [[bjørner|bjørnen]]» [slikker sin pels].<ref>[http://virgil.org/vitae/ Donatus: «Vergils liv», om ''Georgica'' i kap. 22]</ref>

== Virkningshistorie ==
I to tusen år har ''Æneiden'' stått på leselisten i [[Europa]]s latinskoler. ''Æneidens'' resepsjonshistorie kombinerer sammenhengende tradisjon med høy anseelse. I middelalderpoeten [[Dante Alighieri]]s kristne epos, ''[[La Divina Commedia]]'' (''Den guddommelige komedie''), opptrer Vergil som en idealisert veiviser, midtveis mellom helvete og himmelen.

== Paralleller ==
''Æneiden'' inneholder en rekke opptrinn som finner sine paralleller i ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Æneas forteller sin historie til punerne, slik Odyssevs gjør hos faiarkene. Dido motsvarer Calypso, og både Æneas og Odyssevs besøker underverdenen. Den ene gjenser Teiresias og [[Patroklos]] der, den andre [[Anchises]] og Pallas. Beleiringen av Laurentum gjenspeiler beleiringen av Troja, og da Juturna gir Turnus et nytt sverd, minner det om Athene som ga Akhillevs et spyd. 

Likevel er ikke ''Æneiden'' noe [[plagiat]]. Det er heller slik at Vergil brukte et kjent stoff til å skape noe nytt. Han griper [[tema]]ene - «krig» i ''Iliaden'', «hjemreise» i ''Odysseen'' - men i ''Æneiden'' er rekkefølgen omvendt.<ref>Vibeke Roggen m.f.: ''Antikkens kultur'' (s. 127), Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7</ref> [[Ludvig Holberg]] bygger sin berømte episke [[parodi]] ''[[Peder Paars]]'' på ''Æneiden'', idet han med bibehold av grunnmotivet transponerer persongalleri, handling og konfliktstoff ned til hverdagsnivå med stor komisk virkning.

== Oversettelser ==
Antallet manuskriptkopier av ''Æneiden'' steg markant over det meste av Europa på [[1100-tallet]]. Vergils epos ble flittig studert i [[klosterskole]]ne, og oversatt til [[fransk]] og [[tysk]].

Den anonyme, franske versromanen ''Eneas'' fra ca. 1160 er en av de første franskspråklige romanene overhodet. Stoffet er tilpasset, slik at handlingen begynner med Trojas fall, altså i kronologisk orden og ikke, som originalen, midt i handlingen. Aineias møter Dido, besøker underverdenen, og lander deretter i Italia. Den kommende romerske storheten utpensles ikke, slaget ved Actium nevnes eksempelvis ikke med et ord. Menneskelige motiver erstatter gudenes, selv om [[Venus]] og [[Juno]] ikke kan utelates helt. I siste delen er hovedvekten lagt på kjærlighetshistorien mellom Aineias og [[Lavinia]], som – i motsetning til enken [[Dido av Kartago|Dido]] – er ung og uerfaren, og derfor må belæres om kjærlighetens natur. Her låner forfatteren mye fra [[Ovid]], slik at ''Eneas'' fremstår som en blanding av to ytterst ulike romerske forfattere. Og med ''Eneas'' er grunnen lagt for den [[sjanger]]en, [[Chrétien de Troyes]] førte videre ca. 1170 med romanene om [[kong Arthur]].<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», ''Antikken i ettertiden'', s. 75-76, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 978-82-15-01482-1</ref>

Heinrich von Veldekes tyske oversettelse ble avsluttet ca. 1185, og er ca. 3 000 verselinjer lenger. Hans ''Eneasroman'' inspirerte likeledes andre diktverk, som [[Nibelungenlied]] og  [[Wolfram von Eschenbach]]s ''Parzival''. En tilføyelse er likevel von Veldekes egen, nemlig beskrivelsen av Pallas' gravferd. Euander skal ha lagt en evig brennende edelsten i sønnens grav, og da graven nylig ble åpnet, dvs i [[1155]] under keiser [[Frederik Barbarossa]]s tokt til Italia, fant man igjen edelstenen, fremdeles brennende – selv om den sluknet, straks vinden slapp inn i graven.<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», s. 77</ref> ''Æneiden''s hovedpersoner ble altså betraktet som historiske, slik som når Gervasius av Tilbury skriver om funnet av Vergils knokler. 

Pallas' grav dukker også opp i Teoderik Munks latinske ''Norgeshistorie''. I beskrivelsen av [[Olav Haraldsson|Olav den helliges]] hjemkomst til [[Norge]] for å bli [[martyr]], skriver Teoderik: «For omtrent 70 år siden ble Pallas, Euanders søn, funnet i Roma – den Pallas, som Turnus drepte, og som, ifølge den hellige [[Augustin]], ble begrått av en Apollon-statue ved en [[demon]]s forunderlige kraft.» [[Saxo Grammaticus]] hentet også inspirasjon fra ''Æneiden'' da han skrev [[Bjarkemål]].<ref>Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», s. 77-78</ref>

== Norske utgaver ==
Egil Kraggerud, Suttung forlag, 1983, 7 bind, uavkortet. Vergils inndeling i 12 bøker er her beholdt.

==Referanser==
<references/>

{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}
{{Kursiv tittel}}

[[Kategori:Bøker fra antikkens Roma]]
[[Kategori:Romersk religion]]
[[Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter]]