Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander===== 
Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra [[Europa]] (der kirken led under [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]]) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte.

Hvor mange kristne [[Kina]] hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200&nbsp;000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige.

Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer.  Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, [[Jiaqing-keiseren|Jiaqing]]- (1796/99-1820) og [[Daoguang-keiseren|Daoguang-keiserne]] (1820-1851),  ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap ''«[[Den hvite lotus]]»'' raste fra [[1796]] til [[1804]], og hakk i hel fulgte ''«Himmelloven»''s (eller ''«De åtte dobbelttegn»''s) opprør i [[1813]]. [[Qing-dynastiet]] var i tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige [[skriftemål]], og [[dåp]] av syke spedbarn eller [[sykesalving]] av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 175-177</ref>

Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra [[Storbritannia]] ([[Macartney-sendeferden]] i 1793 og [[Amhurst-sendeferden]] i [[1815]]) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut [[cohong]]<nowiki></nowiki>kjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «[[kowtow]]», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.<ref>Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i ''Numen'', Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322</ref>

Den kinesiske [[statskassen]] var tom; og den omfattende, men uoffisielle handelen med [[opium]] fra [[India|Britisk India]] gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40&nbsp;000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder [[sølv]]. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.<ref>Léon Wieger, S.J.: ''Textes historiques: Histoire politique de la Chine'', bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923, s. 1813</ref>