Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====..Frem til de første traktatene (1796-1842)====
=====Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander===== 
Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra [[Europa]] (der kirken led under [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]]) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte.

Hvor mange kristne [[Kina]] hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200&nbsp;000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige.

Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer.  Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, [[Jiaqing-keiseren|Jiaqing]]- (1796/99-1820) og [[Daoguang-keiseren|Daoguang-keiserne]] (1820-1851),  ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap ''«[[Den hvite lotus]]»'' raste fra [[1796]] til [[1804]], og hakk i hel fulgte ''«Himmelloven»''s (eller ''«De åtte dobbelttegn»''s) opprør i [[1813]]. [[Qing-dynastiet]] var i tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige [[skriftemål]], og [[dåp]] av syke spedbarn eller [[sykesalving]] av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 175-177</ref>

Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra [[Storbritannia]] ([[Macartney-sendeferden]] i 1793 og [[Amhurst-sendeferden]] i [[1815]]) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut [[cohong]]<nowiki></nowiki>kjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «[[kowtow]]», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.<ref>Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i ''Numen'', Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322</ref>

Den kinesiske [[statskassen]] var tom; og den omfattende, men uoffisielle handelen med [[opium]] fra [[India|Britisk India]] gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40&nbsp;000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder [[sølv]]. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.<ref>Léon Wieger, S.J.: ''Textes historiques: Histoire politique de la Chine'', bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923, s. 1813</ref>

=====1805-forfølgelsen=====
Under de tidligere store og små forfølgelsene hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i [[1805]] ikke fikk noen etterfølger.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90</ref> Med forfølgelsen som fulgte i [[1805]] ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til [[Propagandakongregasjonen]]; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoff[[evnukk]]ene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne<ref>Tekst gjengitt hos Msgr. Favier: ''La mission de Pékin'', bd. II, s. 88ff</ref>, og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til [[Jehol]]. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i [[1804]] utnevnte nye hjelpebiskop for [[Beijing]], msgr. [[Joaquim da Souza Saraiva|de Souza Saraiva]], ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop [[Alexandre de Gouveia|Gouveia]] døde i [[1808]] ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90-95</ref><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 177-178</ref>

=====1811-ediktet og påfølgende forfølgelser=====
[[Fil:Chinamap1812.jpg|thumb|Kinakart fra 1812]]
I [[1811]] kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks [[lasaristene|lasarister]] og en gammel eks-jesuitt. [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og rett etterpå [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]] i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Beitang-kirken i Beijing|Nord-kirkene]] fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 95-97</ref>

En lokal forfølgelse i [[Sichuan]]provinsen fikk et oppsving i [[1814]]. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i [[Chengdu]]; noen ble henrettet,<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 178</ref> de fleste ble forvist til det fjerne [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]]
<ref>J.J.M. de Groot: ''Sectarianism and Religious Persecution in China. A page in the History of Religions'', Amsterdam 1903, s. 399-401</ref><ref>J. de Moldrey: ''Confesseurs de la foi en Chine (1784-1862)'', Shanghai 1935</ref> En av de fremste av de henrettede var [[Augustin Zhao Rong]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/atchao.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> Samme året ble den lokale biskop i området, [[Gabriel Dufresse]],<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/gdufress.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i [[1815]]. Årene etter ble to kinesiske prester, [[Josef Yuan Zaide]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jyuen.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> og [[Paulus Liu Hanzuo]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/paulieou.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref>, henrettet i provinsen. I [[1816]] ble fransiskaneren [[Giovanni Lantrua di Triora]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jtriora.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Changsha]] i [[Hunan]]. I [[Hubei]] ble fire år etter den aldrende presten [[François-Régis Clet]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fclet.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Wuchang]], og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i [[1824]], [[1830]], [[1834]], [[1835]] og [[1836]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 179</ref>

=====Den første protestantiske misjon i keiserdømmet=====
Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på [[Taiwan|Formosa]] på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme.

Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble  organisert i [[1792]] av engelske [[baptister]]. Andre fulgte, som ''Church Missionary Society'' (1799) og ''British and Foreign Bible Society'' (1804). I [[De forente stater]] tilkom ''American Board of Commissioners for Foreign Missions'' (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært.

[[Church of England|Anglikaneren]] [[Joshua Marshman]] ledet en oversettelse av [[Bibelen]] til [[kinesisk]] fra sin base i [[Serampore]] i [[India]] 1806-1811. Den skotske [[presbyterianeren]] [[Robert Morrison]] kom til [[Guangzhou|Kanton]] fra september [[1807]]  dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da [[kantonesisk]] og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i [[London]] og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den hellige skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok.

Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i [[Malakka]] i [[1814]], og begynte misjon blant de [[Mongolia|mongolske]] [[burjater|burjatene]] i [[1817]]. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar [[1830]].

=====..Nytt liv i de katolske misjoner=====
I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under [[den franske revolusjon]], og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong [[Ludvig XVIII av Frankrike]] bistod i å blåse nytt liv i ''[[Det parisiske misjonsselskap]]'' og ''[[lasaristene]]''. [[Propagandakongregasjonen]] ble gjenopprettet i Roma i [[1814]] og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. [[Jesuittordenen]] gjenoppstod høsten samme år. 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%"
|+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Macao) 1810-1845''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716">''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 716</ref>
! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester   
|-
| 1810 || 215 000 || 78 || 35 
|-
| 1815 || 221 790 || 89 || 80 
|-
| 1839 || 320 000? || 86 || 72 
|-
| 1845 || 320 000 || 90 || 80 
|-
|}
I Frankrike opprettet [[Pauline-Marie Jaricot]] ''Selskapet for Troens Utbredelse'' i [[1822]] som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i [[Østerrike]], [[Bayern]], [[Rhinlandet]], [[Belgia]], Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål.

Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske)<ref>Marchini i ''Chinese Repository'', Canton 1831-1851, bd. I, s. 443</ref>. Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i [[Fujian]], og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i [[1838]].
     
I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem [[apostolisk vikariat|apostoliske vikariater]].<ref name="katolsk.no"/>

....

....