Redigerer
Kinesisk kirkehistorie
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
===..Det sene Qing: Fra [[1800-tallet]]s begynnelse til keiserdømmets fall (1797-1911)=== ====..Frem til de første traktatene (1796-1842)==== =====Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander===== Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra [[Europa]] (der kirken led under [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]]) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte. Hvor mange kristne [[Kina]] hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200 000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige. Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer. Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, [[Jiaqing-keiseren|Jiaqing]]- (1796/99-1820) og [[Daoguang-keiseren|Daoguang-keiserne]] (1820-1851), ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap ''«[[Den hvite lotus]]»'' raste fra [[1796]] til [[1804]], og hakk i hel fulgte ''«Himmelloven»''s (eller ''«De åtte dobbelttegn»''s) opprør i [[1813]]. [[Qing-dynastiet]] var i tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige [[skriftemål]], og [[dåp]] av syke spedbarn eller [[sykesalving]] av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 175-177</ref> Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra [[Storbritannia]] ([[Macartney-sendeferden]] i 1793 og [[Amhurst-sendeferden]] i [[1815]]) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut [[cohong]]<nowiki></nowiki>kjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «[[kowtow]]», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.<ref>Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i ''Numen'', Vol. 44, no. 3, Leiden:Brill, 1997, s. 296-322</ref> Den kinesiske [[statskassen]] var tom; og den omfattende, men uoffisielle handelen med [[opium]] fra [[India|Britisk India]] gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40 000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder [[sølv]]. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.<ref>Léon Wieger, S.J.: ''Textes historiques: Histoire politique de la Chine'', bind II, Hsien-Hsien [Xianxian] 1923, s. 1813</ref> =====1805-forfølgelsen===== Under de tidligere store og små forfølgelsene hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i [[1805]] ikke fikk noen etterfølger.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90</ref> Med forfølgelsen som fulgte i [[1805]] ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til [[Propagandakongregasjonen]]; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoff[[evnukk]]ene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne<ref>Tekst gjengitt hos Msgr. Favier: ''La mission de Pékin'', bd. II, s. 88ff</ref>, og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til [[Jehol]]. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i [[1804]] utnevnte nye hjelpebiskop for [[Beijing]], msgr. [[Joaquim da Souza Saraiva|de Souza Saraiva]], ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop [[Alexandre de Gouveia|Gouveia]] døde i [[1808]] ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 90-95</ref><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 177-178</ref> =====1811-ediktet og påfølgende forfølgelser===== [[Fil:Chinamap1812.jpg|thumb|Kinakart fra 1812]] I [[1811]] kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks [[lasaristene|lasarister]] og en gammel eks-jesuitt. [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og rett etterpå [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]] i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Beitang-kirken i Beijing|Nord-kirkene]] fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 95-97</ref> En lokal forfølgelse i [[Sichuan]]provinsen fikk et oppsving i [[1814]]. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i [[Chengdu]]; noen ble henrettet,<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 178</ref> de fleste ble forvist til det fjerne [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]] <ref>J.J.M. de Groot: ''Sectarianism and Religious Persecution in China. A page in the History of Religions'', Amsterdam 1903, s. 399-401</ref><ref>J. de Moldrey: ''Confesseurs de la foi en Chine (1784-1862)'', Shanghai 1935</ref> En av de fremste av de henrettede var [[Augustin Zhao Rong]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/atchao.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> Samme året ble den lokale biskop i området, [[Gabriel Dufresse]],<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/gdufress.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i [[1815]]. Årene etter ble to kinesiske prester, [[Josef Yuan Zaide]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jyuen.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> og [[Paulus Liu Hanzuo]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/paulieou.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref>, henrettet i provinsen. I [[1816]] ble fransiskaneren [[Giovanni Lantrua di Triora]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/jtriora.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Changsha]] i [[Hunan]]. I [[Hubei]] ble fire år etter den aldrende presten [[François-Régis Clet]]<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/fclet.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 7. mars 2007.</ref> henrettet i [[Wuchang]], og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i [[1824]], [[1830]], [[1834]], [[1835]] og [[1836]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 179</ref> =====Den første protestantiske misjon i keiserdømmet===== Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på [[Taiwan|Formosa]] på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme. Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble organisert i [[1792]] av engelske [[baptister]]. Andre fulgte, som ''Church Missionary Society'' (1799) og ''British and Foreign Bible Society'' (1804). I [[De forente stater]] tilkom ''American Board of Commissioners for Foreign Missions'' (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært. [[Church of England|Anglikaneren]] [[Joshua Marshman]] ledet en oversettelse av [[Bibelen]] til [[kinesisk]] fra sin base i [[Serampore]] i [[India]] 1806-1811. Den skotske [[presbyterianeren]] [[Robert Morrison]] kom til [[Guangzhou|Kanton]] fra september [[1807]] dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da [[kantonesisk]] og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i [[London]] og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den hellige skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok. Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i [[Malakka]] i [[1814]], og begynte misjon blant de [[Mongolia|mongolske]] [[burjater|burjatene]] i [[1817]]. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar [[1830]]. =====..Nytt liv i de katolske misjoner===== I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under [[den franske revolusjon]], og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong [[Ludvig XVIII av Frankrike]] bistod i å blåse nytt liv i ''[[Det parisiske misjonsselskap]]'' og ''[[lasaristene]]''. [[Propagandakongregasjonen]] ble gjenopprettet i Roma i [[1814]] og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. [[Jesuittordenen]] gjenoppstod høsten samme år. {| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%" |+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Macao) 1810-1845''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716">''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 716</ref> ! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester |- | 1810 || 215 000 || 78 || 35 |- | 1815 || 221 790 || 89 || 80 |- | 1839 || 320 000? || 86 || 72 |- | 1845 || 320 000 || 90 || 80 |- |} I Frankrike opprettet [[Pauline-Marie Jaricot]] ''Selskapet for Troens Utbredelse'' i [[1822]] som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i [[Østerrike]], [[Bayern]], [[Rhinlandet]], [[Belgia]], Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål. Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske)<ref>Marchini i ''Chinese Repository'', Canton 1831-1851, bd. I, s. 443</ref>. Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i [[Fujian]], og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i [[1838]]. I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem [[apostolisk vikariat|apostoliske vikariater]].<ref name="katolsk.no"/> .... .... ====Tilkomsten av protektorater for misjonene (1843-1860)==== =====Opiumskriger og traktater===== [[Fil:Destroying Chinese war junks, by E. Duncan (1843).jpg|thumb|Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen.]] En gjennomgang av de to [[opiumskrigene]] ([[Første opiumkrig|den første]] i 1839-1842, og [[Andre opiumkrig|«Arrowkrigen»]] i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. [[Første opiumskrig]] førte til en anglo-kinesisk traktat, [[Nankingtraktaten]] (1842), som bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. [[Hongkong]] ble overlatt til [[Storbritannia]], og Guangzhou, [[Xiamen|Amoy]] (Xiamen), [[Fuzhou]], [[Ningbo]] og [[Shanghai]] ble «traktathavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med [[De forente stater]] eller [[Frankrike]] (hhv. [[Wangxia-traktaten|Wangxia]]- og [[Whampoa-traktaten]]e). Imidlertid var den franske forhandler [[Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené|Lagrené]] opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler [[Qiying]] førte Whampoa-traktaten (1844) til at [[Yongzheng-keiseren]]s forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av [[Kangxi-keiseren]] i toleranseediktet av [[1692]].<ref>Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: ''The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846'', Franciscan Institute, St. Bonaventure (New York), 1950.</ref> Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktathavnene.<ref>John King Fairbank: ''«The Manchu Appeasement Policy of 1843»'' i ''Journal of the American Oriental Society'' 59, no. 4 (1939), s. 469-84</ref> Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang, men snarere som for eksempel embetsmenn og oversettere. De tolv var [[David Abeel|Abeel]], [[Elijah Coleman Bridgman|Bridgman]], [[Samuel L. Brown|Brown]], [[Karl Gützlaff|Gützlaff]], [[William Lockhart|Lockhart]], [[John Morrison|J. Morrison]], [[Peter Parker (lege)|Parker]], [[I. J. Roberts|Roberts]], [[J. Lewis Shuck|Shuck]], [[Edward B. Squire|Squire]], [[Vincent J. Stanton|Stanton]] og [[S. Wells Williams|Williams]]. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)<ref>Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», s. 146-147, i ''The Pacific Historical Review'', Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161.</ref> De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> I mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 116 og 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og portugisere (særlig i Macao)<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 119''f.'', i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske ''konsekrerte jomfruer'' i virksomhet. Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var ''[[de facto]]'' blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] om å «videreføre» den kongelige proteksjon som [[Ludvig XIV av Frankrike|«Solkongen»]] i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske ''matematiciens de roi''.<ref>H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», s. 478, i ''The American Journal of International Law'', Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491</ref> Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at ''«de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker»''.<ref name="ReferenceC">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 276</ref> Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.<ref>Lu Shiqiang: ''Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860-1874)'' [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860-1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101</ref> [[Fil:Belvedere of the God of Literature, Summer Palace.jpg|thumb|Tårt i [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|det keiserlige sommerpalass]] før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860]] Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under [[Xianfeng-keiseren]] brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten [[Auguste Chapdelaine]] [[M.E.P.]] ble dømt til døden og døde etter tortur i [[Guangxi]] i februar [[1856]], og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i [[Tonkin]] og [[Annam]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/achapdel.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> [[Napoleon III av Frankrike|Keiser Napoleon III]] satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med [[russland|russerne]] og [[USA|amerikanerne]] utkjempet de så den andre opiumskrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i [[1858]], som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion. Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene, men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing ([[1860]]) og plyndret og brente store deler av [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|Sommerpalasset]]. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under [[Kangxi-keiseren]] i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.<ref name="ReferenceC"/> I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med [[Preussen]] (1861), [[Nederland]] (1863), [[Danmark]] (1863), [[Spania]] (1864), [[Belgia]] (1865), [[Italia]] (1866) og [[Portugal]] (1887). På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra [[Matteo Ricci]]s tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette. =====Flere katolske misjonærer===== I [[1841]] kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så langsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i [[Shanghai]] og [[Jiangnan]] og fikk etter hvert ansvaret for tilleggende områder. Etter [[1826]] var det ikke lenger noen europeere tilknyttet [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved [[Paul Xu Guangqi]]s grav i [[Sikawei]] i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort [[bibliotek]] og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt [[det parisiske ytremisjonsselskap]] som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i [[1859]].<ref name="Thaddäus Hang 1963"/><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 328</ref> Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium. Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble ''Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny'' ([[1846]]), og året etter kom ''[[Vincentinerinnene]]'' til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; ''Presentasjonssøstrene'' (1855, Sikawei) og ''Søstrene av Maria hl. hjerte'' (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 234</ref> Slikt arbeide utfør av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til [[Candida Xu]]s dager.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393-397</ref> =====Protestantisk misjon til traktathavnene===== :''(Utdypende artikkel: [[Karl Gützlaff]])'' Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktathavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse. En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var ''[[London Missionary Society]]'' som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktathavner, med ledende misjonærer som [[James Legge]] og [[John Stronach]]; ''[[American Board of Commissioners for Foreign Missions]]''; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under [[Karl Gützlaff]]s veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. [[Det Norske Missionsselskab]] sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om [[Afrika]]. Det var [[Hans Palludan Smith Schreuder]] som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».<ref>Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i ''Missiologi i dag'' (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420</ref> =====Protestantisk bibelsamarbeid===== Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordeling av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide. I [[1843]] bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i [[1847]] løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for [[Gud]] ([[gresk]]: Θεός - ''theos''). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på ''Tiānzhǔ'' (天主 - Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom ''Shén'' (神 - Ånd) og ''Shàngdì'' (上帝 - Den høyeste hersker).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 82''ff''</ref> Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk ''Shàngdì'' og de amerikanske bibler fikk ''Shén''. Også ordet for Ånd (Πνεύμα - ''pneuma'') i konteksten ''[[Den hellige ånd]]'' ble nærmest overlatt til trykkeriene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 260-263</ref> Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste ''Shàngdì''-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde ''Shàngdì'', i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 88</ref> :(I mellomtiden hadde [[kaifeng-jødene|de kinesiske jøder]] i [[Kaifeng]] tatt i bruk både det «katolske» ''Tiānzhǔ'' og det «protestantiske» ''Shàngdì'' i sine inskripsjoner.<ref>Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref><ref>Donald Daniel Leslie: ''The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng'', Leiden: E.J.Brill, 1972, s. 97''f.'')</ref> Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter [[kulturrevolusjonen]] sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både ''Shén''versjonen 神 og ''Shàngdì''versjonen ble videreført.<ref name="nettutgave">John Baptist Zhang Shijiang: ''«The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html |date=20070927014925 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref> Det ble på 1800-tallet etter hvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauisk-fødte konvertitt fra jødedommen, [[Samuel Isaac Joseph Schereschewsky]], anglikansak biskop av Shanghai.<ref>Irene Eber: ''The Jewish Bishop and the Chinese Bible: S.I.J. Schereschewsky (1831-1906)'', i serien "Studies in Christian Mission", Leiden: Brill, 1999</ref> =====Taipingopprøret (1851-1864)===== [[Fil:TaiPingRevolutionSeal.png|right|thumb|Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».]] :''(Utdypende artikkel: [[Taipingopprøret]])'' I [[1851]] brøt [[Taipingopprøret]] ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter ''Taiping Tianguo'' (''Den fullkomne freds himmelske kongerike''), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige [[Kina]] under [[Qing-dynastiet]] og en sekt rundt [[Hong Xiuquan]], en mystiker som var gått over til kristendommen.<ref>Jonathan D. Spence: ''God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan'', New York: W.W.Norton 1996</ref> I [[1836]] hadde han under et besøk i traktatsbyen [[Guangzhou|Kanton]] fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet [[London Missionary Society]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 283</ref> På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, [[Issachar Jacox Roberts]], som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i [[Det gamle testamente]]. Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». ''Shàngdì'' var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant [[hakka]]er og [[miao]]er, men etter hvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etter hvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen [[Guangxi]]; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august [[1851]] proklamerte Hong opprettelsen av ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' og seg selv som dets ''himmelske konge''. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. Til å begynte med feiltolket en del protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million [[Det nye testamente|nytestamenter]] i de områdene opprørerne kontrollerte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 266</ref><ref>William Canton: ''A History of the British and Foreign Bible Society'', London 1904-1910, bd. II, s. 448-450</ref> (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd..<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 296</ref> De kuttet ut studiet av [[de konfucianske klassikere]] og foreskrev bibelstudier i stedet, de forbød [[fotbinding]], fremmet [[monogami]], og forbød [[opium]], [[gambling]], [[tobakk]], [[Etanol|alkohol]], [[polygami]] (inkusive [[konkubinat]]), [[slaveri]] og [[prostitusjon]]. Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet ''Shàngdì'' gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i [[1715]]), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk. Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 293-294</ref> De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret. Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i [[Nanjing]], [[Yangzhou]], [[Jinjiang]] og [[Hangzhou]]. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av [[Auguste Chapdelaine|en fransk prest]] i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 299-302</ref> ====..Frem til bokseropprøret (1860-1900)==== [[Fil:Guangzhou Church DSCN2550.jpg|thumb|Den katolske hovedkirken i [[Guangzhou]], kalt ''[[Steinhuskatedralen i Guangzhou|Steinhuskirken]]'', ble bygd mellom [[1863]] og [[1888]], og var inspirert av [[Sainte-Clotilde de Paris|Ste-Clotilde-basilikaen]] i [[Paris]].]] =====Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter===== Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I [[1875]]/[[1876|76]] førte [[Margary-affæren]] nesten til krig mot [[Storbritannia]], og i [[1879]] ble stridigheter mot [[Russland|russerne]] såvidt avverget. I [[1884]]-[[1885|85]] var det faktisk krig mot [[Frankrike]]. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: [[Burma]] og [[Tonkin]] ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg [[Primorsk kraj|trans-Ussuri-regionen]] og deler av [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]]. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre [[Chang Jiang]]. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet [[Kongedømmet Ryukyu|Loo Choo-øyene]], og i 1895 [[Formosa]] og [[Pescadores|Pescadorene]]. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over [[Korea]]. Grunnet [[Chefoo-konvensjonen]] (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. I de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet. =====Tianjinmassakren 1870===== [[Tianjinmassakren]] den [[21. juni]] [[1870]] var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i [[Tianjin]] hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot [[vincentinerinnene]], en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte. Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene. Én av de traktatene var ''Bi xie ji shi'' («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkake fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i [[alkymi]], og forfører kinesiske kvinner. Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books, 1980, s. 32-33</ref><ref>Paul Cohen: ''China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Antiforeignism, 1860-1870'', Cambridge: Harvard University Press, 1963, s. 229-261</ref> Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492 500 [[tael]]. =====Det franske protektoratet og Vatikanets motstand===== Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort i patronatstiden. {| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%" |+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Hongkong og Macao) 1870-1910''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> ! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester |- | 1870 || 383 941 || 243 || 301 |- | 1880 || 483 403 || 281 || 471 |- | 1890 || 568 628 || 371 || 626 |- | 1900 || 741 562? || 471 || 904 |- | 1910 || 1 292 287 || 667 || 1 402 |- |} Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise ''incognito'' i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover ''(Daqing lüli)'' i [[1870]], var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet<ref>Cordier: ''Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900'', bind 3, s. 326.</ref>, og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg, men grep inn. I [[Beijing]] fikk den katolske biskop [[Joseph-Martial Mouly|Mouly]] i [[1861]] tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: [[Nantang-kirken i Beijing|Sørkirken]] (den eneste som ennå var intakt), [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken]], [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]]. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 162-169</ref> Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra [[1500-tallet]] i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i [[Levanten]].<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> På [[1800-tallet]] måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og [[Konstantinopel]], og mellom Pavestolen og [[Beijing]], løpe via [[Paris]].<ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 86-87.</ref> Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og [[Beijingkonvensjonen]] (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare [[Russland]] hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til [[Hainan]] om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 311</ref> I [[1880]] kontaktet [[Guangxu-keiseren]]s regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203-204</ref> Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra [[konkordat]]et mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref><ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 87-89.</ref> Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede [[Giovanni da Pian del Carpine]] var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1371]]. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til [[1742]].<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203</ref> Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i [[1882]] en [[Jules-Ferry-lovene|skolelov]] som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent [[laïcité|laisistisk]] skoleundervisning, altså motarbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i [[1905]] da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet. Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren [[Otto von Bismarck]]s innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske [[Kulturkampf]] (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske [[Steylermisjonærene]] til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til [[Nederland]], var han fra [[1880-årene]] i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av [[Shandong]] og i øvrige tyske kolonier som i [[Togo]]land.<ref>Karl Josef Rivinius, S.V.D.: ''Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung'', (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, s. 356''ff.''</ref> =====Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa===== Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som [[Hankou]], [[Jiujiang]] og [[Zhenjiang]]. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til [[Qing-dynastiet]]s fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren [[Hudson Taylor]], som i [[1865]] opprettet ''[[China Inland Mission]]''. I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel. Protestantene kom også i gang på Formosa i [[1860-årene]]; misjonen gikk trått i flere år, men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i [[1868]] rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 455, 461</ref> Da de protestantiske misjoner avholdt sin første felles ''General Missionary Council'' i [[1877]] var det 473 misjonærer i Kina, nesten halvparten av dem kvinner. De mannlige misjonærer var raskt på vei til å bli mer tallrike enn de katolske utenlandske prester. Det største av de 29 misjonsselskapene var de amerikanske presbyterianernes, men ''China Inland Mission'' var allerede på annenplass.<ref>Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900, New York 2005, s. 472</ref> De satte evangeliseringen som absolutt førsteprioritet. Som den ledende misjonæren [[Griffith John]] (1831-1912) sa på rådsmøtet: :''«Vi er her ikke for å utvikle landets ressurser eller fremme handelsforbindelser eller for bare å utvikle sivilisasjonen; men for å kjempe mot mørkets makter, frelse mennesker fra synden, og erobre Kina for Kristus»''.<ref>fra Moffett; han siterer fra ''Records of the General Conference of the Protestant Missionaries of China'', Shanghai 1877, s. 32-44</ref> Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var tilstede hos de få.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 473-474</ref> {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:24%" |+ ''Tabell med protestantiske misjonsselskaper og misjonærer i Kina 1858-1889''<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 405-406</ref> ! År !! Misjons- selskaper !! Misjonærer !! Annet |- | 1858 || 20 || 81 || |- | 1864 || 24 || 189 || |- | 1874 || ? || 436 || <small>48% amerikanere, 44,5% briter, 7,5% tyskere</small> |- | 1876 || 29 || 473 <small>(inkludert hustruer)</small> || |- | 1889 || 41 || 1 296 <small>(inkl. 391 hustruer og 16 ugifte kvinner)</small> || <small>56,5% briter, 39,5% amerikanere, 4% øvrige Europa</small> |- |} De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli ''college''r rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsingen avtegnet tegnet seg særlig fra [[1880-årene]]. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren [[Timothy Richard]] tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen [[Shanxi]], her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet.<ref>Soothill: ''Timothy Richard of China'', London: Seeley Service, 1924, s. 253-258</ref> Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i [[Ningbo]] vokste, flyttet, og utviklet seg til «[[Hangchow Christian University]]». Andre lignende historier gjelder «[[Fukien Christian University]]» (Fuzhou 1915), «[[Ginling College]]» (Nanjing 1915), «[[Huachung Christian University]]» (Wuchang 1924), «[[Hwa Nan College]]» (Fuzhou), «[[Lingnan University]]» (Guangzhou), «[[Methodist Nanking University]]», «[[St. John's University (Shanghai)|St. John's University]] (Shanghai)», «[[Shanghai University]]» (1906), «[[Shantung Protestant University (Cheeloo)]]» (1904, etter hvert i [[Jinan]]), «[[Soochow University]]» (1911) «[[West China Union University]]» (1910, etter hvert i Chengdu) og «[[Yenching University]]» (Beijing 1919). For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte [[John Van Nest Talmage]] ba allerede i [[1856]] om å få organisere et ''«classis»'' (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham - og han gjorde det til slutt likevel.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 481-82</ref> Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger. Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er [[Xi Shengmo|pastor Xi]] (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten ''Den gylne pilles religion''. Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i [[1880-årene|1880-]] og [[1890-årene]] en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter.<ref>Nat Brandt: ''Massacre in Shansi'', Syracuse: Syracuse University Press, 1994, 48-48</ref><ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. xxi-xxii</ref> De to første norske kinamisjonærer, [[frikirken|frikirke]]lutheranerne [[Anna Sofie Jakobsen]] og [[Sofie Reuter]] fra [[Christianssand]] og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide. Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene [[Ole Næstegaard|Ole]] og [[Ole S. Næstegaard]]. De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]], grunnlagt [[1891]]. De første misjonærene kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt [[Laohekou]] i [[Hebei]], i [[1894]]. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etter hvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen [[Henan]] i nord. Misjonens første menighet ble organisert i [[1898]]. I [[1900]], samme år da [[Bokseropprøret]] flammet opp, sendte [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i [[Minnesota]] i deres nye hjemland USA.<ref>Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Drew University, 1942</ref> =====..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)===== :''(Utdypende artikkel: [[Bokseropprøret]])'' [[Fil:Empress_Dowager_Cixi_(c._1890).png|thumb|Enkekeiserinne [[Cixi]], 1835-1908.]] Sent [[1899]] kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet ''bokserne'' (navnet ''Yìhétuán'' betyr omtrent ''de i rettskaffenhet forente nevekjempere'', noen av gruppene drev trening som kan minne om [[Tai Chi]], og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i [[1895]]. Utbruddet i 1899 kom i [[Shandong]], men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til [[Shanxi]] og nordover til [[Zhili]] med [[Beijing]] og [[Tianjin]]. Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 502</ref> [[Fil:Boxerspamphlet.png|thumb|left|En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne.]] Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen [[Cixi]] arresterte sin nevø, den unge keiseren [[Guangxu-keiseren|Guangxu]], fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.<ref name="ReferenceD">[http://www.katolsk.no/biografi/bokser56.htm] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref> Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den [[1. juni]] [[1900]]. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.<ref name="ReferenceD"/> Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.<ref>Pierre Xavier Mertens S.J.: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939</ref> De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen [[Zhili]] var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. ''China Inland Mission'' og ''Christian Mission Alliance'' mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i [[Baoding]] (Zhili) og [[Taiyuan]] (Shanxi).<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 484-486</ref> Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. [[Fil:Xishiku church01.jpg|thumb|right|[[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]], som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne.]] I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]] fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 193</ref> Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca. 30 000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10 000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1 912 kinesiske protestanter.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 486</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble også myrdet. {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:23%" |+ ''Utenlandske protestantiske misjonærer med barn drept under bokseropprøret, etter misjonsselskap''<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 253</ref> ! Gruppe !! Voksne !! Barn !! Sum |- | <small>[[China Inland Mission]]</small> || <small>58</small> || <small>20</small> || <small>78</small> |- | <small>Christian and Mission Alliances</small> || <small>21</small> || <small>15</small> || <small>36</small> |- | <small>American Board</small> || <small>13</small> || <small>5</small> || <small>18</small> |- | <small>English Baptist Mission</small> || <small>13</small> || <small>3</small> || <small>16</small> |- | <small>Sheoyang Mission</small> || <small>11</small> || <small>2</small> || <small>13</small> |- | <small>American Presbyterian</small> || <small>5</small> || <small>3</small> || <small>8</small> |- | <small>Skand. Alliance Mongolmission</small> || <small>5</small> || <small>-</small> || <small>5</small> |- | <small>Den svenske mongolmisjon</small> || <small>3</small> || <small>1</small> || <small>4</small> |- | <small>Society for the Propagation of the Gospel</small> || <small>3</small> || <small>-</small> || <small>3</small> |- | <small>British and Foreign Bible Society</small> || <small>2</small> || <small>3</small> || <small>5</small> |- | <small> </small> || <small>'''134'''</small> || <small>'''52'''</small> || <small>'''186'''</small> |} Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnær-familier var i Shanxi.<ref name="Thorstein Himle 1902">Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254</ref> I det sørlige Shanxi ble også avdøde [[Xi Shengmo]]s kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.<ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. 395-421</ref> Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.<ref name="Thorstein Himle 1902"/> Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham helseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.<ref>Paul Hattaway: ''China's Christian Martyrs'', Oxford:Monarch Books, 2007, s. 250</ref> Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene [[Gregorio Grassi]] og [[Francesco Fogolla]], deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: ''«La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand»''. De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla: :''- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?'' :''- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.'' :''- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.'' :''- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.'' Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen [[absolusjon]]en, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster [[Maria della Pace]] istemte ''«[[Te Deum]]»'' og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/bokser.htm] De foregående avsnitt fra en martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref> I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]], [[Dongtang-kirken i Beijing|Øst-]] og [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirkene]],<ref name="Jean Charbonnier 2004">Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48</ref><ref>William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930</ref> og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved [[Zhalan]] ble også dette gravfeltet tilført store skader.<ref>Jean-Marie Planchet: ''Le Cimitière et Les Oeuvres Catholiques de Chala 1610-1927'', Pékin: Imprimerie des Lazaristes 1928, s. 102-119</ref> I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen|Åtte-nasjoners-alliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901. I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, [[Ole Næstegaard]], sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 121</ref> Han skal ble mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.<ref>*Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942, s. 44</ref> Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref> ====Keiserdømmets siste år, overgangsårene (1901-1911, 1917)==== [[Fil:WangfujingCathedral.jpg|thumb|[[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken (Dongtang)]] (katolsk) i [[Beijing]], gjenoppbygd i [[1904]].]] =====Bokserprotokollen===== Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september [[1901]] måtte kineserne underskrive [[Bokserprotokollen]], som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 521, med henvisning til ''Resolutions of missionaries in Shanghai'', gjengitt i «Spirit of Missions», Burlington N.J. (66), s. 560.</ref> [[Fil:Inside of westen beijing church 2.jpg|thumb|right|Fra [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] i Beijing]] Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i [[Shanxi]] 2,25 mill. [[tael]] og et stort kollegium i [[Taiyuan]] som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.<ref>E.H. Edwards: ''Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians'', New York, s. 164-172</ref> Biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier|Favier]] i [[Beijing]] aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.<ref>Léon Joly: ''Le Christianisme et l'Éxtrême Orient'', Bind 1, Paris 1908, s. 136</ref> De nedbrente [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirkene]] ble gjenoppbygd og åpnet i [[1904]], med [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] tok det åtte år til.<ref name="Jean Charbonnier 2004"/> Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene, men også katolikkene. Landets første katolske universitet, [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurorauniversitetet]], ble opprettet av jesuittene i Shanghai i [[1903]]. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i [[Tianjin]] (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.<ref>L. Kervyn: ''Méthode de l'apostolat moderne en Chine'', Hong Kong 1911</ref> Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca. 720 000<ref>''Missiones Catholicae cura S. Congregationis de Propaganda Fide'', Roma 1907</ref> ved århundreskiftet til 1 431 000 troende i [[1912]]. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen [[Zhili]], og deretter fulgte [[Jiangsu]], [[Sichuan]] og [[Shandong]]. Tallmessig svakest stod katolisismen i [[Heilongjiang]] og [[Gansu]]<ref name="ReferenceE">Hoffmann: ''Zeitschrift für Missionswissenschaft'', IV. bind, s. 42</ref> I disse tallene er ikke [[katekumenat|katekumenene]] medregnet, som talte over 400 000.<ref name="ReferenceE"/> [[Fil:Beijing Anglican Church.jpg|thumb|Den anglikanske kirken i Beijing ble bygd i [[1907]].]] Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I [[1900]] var de rundt 85 000, og i 1914 ca. 235 000, nesten en tredobling.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s 567</ref> Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten. Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det [[Laïcité|laisistiske]] Frankrike gav seg selv en lov i [[1905]] og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og [[Pavestolen]] var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i [[Ningbo]], biskop [[Paul-Marie Reynaud]] C.M., som i [[1901]] talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.<ref>Jacques Leclerc: ''Thunder in the Distance'', New York: Sheed and Ward 1958, s. 55-56</ref> At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> [[Republikken Kina]] ønsket i [[1918]] å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.<ref>Eric O. Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): ''China and Christianity, Historican and Future Encounters'', Notre Dame (Indiana) 1979, s. 142-143</ref><ref>Arne B. Sovik: ''Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945'', i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957), s. 72</ref> Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma. =====Misjon og stormakter===== Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under [[Kangxi-keiseren]], var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6 500 misjonærer i [[1920]] (katolikkene hadde samtidig 3 000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen).<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 41</ref> Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler.<ref>Chao i ''The Chinese Recorder'', Shanghai 1911-1930, LIII, s. 743-748</ref> De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro. [[Fil:Cathedral in Xujiahui.jpg|thumb|right|[[Xujiahui-katedralen i Shanghai|Xujiahuikirken]], den katolske domkirken i [[Shanghai]], ble bygd mellom [[1905]] og [[1911]]. Den er Kinas største kirke.]] =====Nye katolske ordener===== I disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene ''Salesianerne'' (1902, [[Guangdong]]) og ''Parmamisjonærene'' (1904, sørlige [[Henan]]) og søsterkongregasjonene ''Helligåndsøstrene'' (1902), de fransk-kanadiske ''Søstrene av Maria uplettede unnfangelse'' (1909, [[Guangzhou]])<ref>Alvyn J. Austin: ''Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959'', Toronto: University of Toronto Press, 1986</ref> og ''Fransiskanersøstrene av Egypt'' (1915, nordvestre [[Hubei]]). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren [[Vincent Lebbe]], som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/l/Lebbe.shtml] Oppslagsordet LEBBE i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bautz Verlag, artikkel av Karl Josef Rivinius. Nettversjon - nettsted kontrollert 1. oktober 2007.</ref> =====Katolsk bibelarbeid===== I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav ''Xinjing Shiyi'' (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte ''Xinjing Quanji'' (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i [[Xianxian]] i 1922.<ref name="nettutgave"/> Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren [[Gabriele Allegra]]. Han hadde påbegynt det under [[annen verdenskrig]], og arbeidet ble sluttført i Hongkong.<ref>Kam Louie: Review of Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): "Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact", i ''The China Quarterly'', No. 163 (Sep., 2000), s. 874-875</ref> =====.... Forsterket protestantisk misjon===== Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken i disse årene. I [[1900]] skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I [[1906]] var tallet økt til 67, og i [[1919]] til 130.<ref>Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): ''The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921'', China Continuation Committee, Shanghai 1922, s. 34</ref> {| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:38%" |+ ''Tabell med utvalg av protestantiske misjonsselskap som kom til Kina 1901-1914'' ! Gruppe !! Fra !! Tros- retning !! An- komst !! Primær misjonsmark i Kina |- | <small>Finska Missionssällskapet</small> || <small>Finland</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1901</small> || <small>Mandsjuria, Mongolia</small> |- | <small>[[Det Norske Misjonsselskap|Det Norske Missionsselskab]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hunan</small> |- | <small>American Lutheran Brethren Mission</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1902</small> || <small>Hubei, Henan</small> |- | <small>Evangelical Association of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Evangelisk</small> || <small>1904</small> || <small>Hunan</small> |- | <small>Den svenske Mongolmisjon</small> || <small>Sverige</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Mongolia</small> |- | <small>Augustana Synod</small> || <small>USA</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small> |- | <small>Gen. Missionary Board of the Free Methodist Church of North America</small> || <small>USA/ Canada</small> || <small>Metodistisk</small> || <small>1905</small> || <small>Henan</small> |- | <small>[[Den Norske Misjonsallianse]]</small> || <small>Norge</small> || <small>Luthersk</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small> |- | <small>[[De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon|Norges frie evangeliske Hedningemission]]</small><ref>Navn fra 1920, ''Ad hoc''-organisert i 1910</ref> || <small>Norge</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>[[Zhili]] ([[Chahar]]<nowiki></nowiki>delen)</small> |- | <small>Missionary Society of the Church of England in Canada</small> || <small>Canada</small> || <small>Anglikansk</small> || <small>1910</small> || <small>Henan</small> |- | <small>Pentecostal Assemblies of the World</small> || <small>USA</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1910</small> || <small>Shanxi</small> |- | <small>Mennonite Brethren Church</small> || <small>USA</small> || <small>Mennonitter</small> || <small>1911</small> || <small>Fujian</small> |- | <small>Pentecostal Missionary Union for Great Britain and Ireland</small> || <small>Storbritannia</small> || <small>Pinse- vennene</small> || <small>1912</small> || <small>Yunnan</small> |- | <small>Swedish Independent Baptist Mission</small> || <small>Sverige</small> || <small>Baptistisk</small> || <small>1913</small> || <small>Shaanxi</small> |- |} Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne. En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i ''xiàn'' (县, [[fylke (Kina)|fylke]]r) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I [[1920]] var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1 704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet.<ref>Albert Feuerwerker: ''The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century'', Ann Arbor (Michigan) 1976</ref> Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av. Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]]s misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten [[1901]] kunne de vende tilbake. Og i [[1902]] sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige [[Hebei]] og sørvestlige [[Hunan]], og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. [[Marie Monsen]] og [[Knut Samset]] kom på den tiden. I [[1909]] kom legemisjonæren [[Tønnes Frøyland]], som bygde et sykehus i [[Laohekou]] og ble drept av en røverbande i [[1914]]. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av ''The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America''. Det samarbeidende amerikanske ''[[Hauge Synodes Kinamission]]'', som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, 2. 234-243</ref> på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst<ref>Thorstein Himle (red.): Evangeliets Seier: Festskrift for Hauge Synode Kinamissions 25 Aars Jubilæum, Minneapolis, Minnesota: Hauge's Norwegian Evangelical Lutheran Synod, 1916, s. 30, og kart bak</ref>, styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan. Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken ''The Swedish Evangelical Mission Covenant of America'', som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 575-576</ref> ''China Inland Mission'' fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs ''okkuperte'' tidligere ''uokkuperte'' områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok - «opptatt» ''(occupied)'' av andre misjonsselskaper - men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonoalistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 580-581, 583-584</ref> De trengte helt frem til [[Ürümqi]] i vest og til grensetraktene til [[Tibet]] i [[Sichuan]] og [[Gansu]]. Nordiske misjoner koordinerte med ''China Inland Mission'', og slik var det at [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] fikk sitt felt i [[Longjuzhai]] i [[Shaanxi]] (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 582-583</ref> Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side.<ref>Kenneth Scott Latourette: «Roman Catholic and Protestant Missions in China: Some Comparisons», i ''The International Review of Missions'', 1926, s. 173</ref> Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon,<ref>Miner Searle Bates: «The Theology of American Missionaries», i J.K. Fairbank (red.): The Missionary Enterprise in China and America, Cambridge, MA, 1974, s. 135-138</ref> men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene.<ref>Georg Evers: «Die Rolle der christlichen Mission als Werkzeug gesellschäftlicher und kultureller Veränderung am Beispiel Chinas», i Roman Malek (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 190</ref> Med [[YMCA]] gjorde forkjemperne for ''«[[Social Gospel|The Social Gospel]]»'' sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier.<ref>Jun Xing: ''Baptized in the Fire of Revolution: The American Socian Gospel und the YMCA in China, 1919-1937'', doktoravhandling, University of Minnesota, 1993</ref> .... .... Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i [[1911]] da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt [[Puyi|den siste keiser]] fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i [[1917]]. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «[[4. mai-bevegelsen|den litterære revolusjon]]» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet ugjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol.<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 720-721</ref>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 2 skjulte kategorier:
Kategori:Opprydning-statistikk
Kategori:Opprydning 2025-04
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon