Redigerer Visebølgen i Norge (avsnitt)

===Två tungor===
Høsten 1972 ga [[Fred Åkerström]] ut et album som illustrerer den daværende spennvidden i norsk og nordisk visesang. Tittelsporet er Åkerströms egen gjendikting av Inger Hagerups tekst med melodi av [[Finn Kalvik]]. Kjærlighetsdiktet blir også en metafor for albumet som helhet. A-sida er var og poetisk, mens B-sida er eksplisitt venstreradikal. Som sentrale musikere under innspillingen, bidrar Kalvik og [[Lillebjørn Nilsen]] til å demonstrere i hvor stor grad musikalske ferdigheter var en viktig del av visebølgen. Finn Kalvik har sagt: «Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som [[Bert Jansch]] og [[Paul Simon]].» <ref>[http://www.tono.no/finn-kalvik-om-latskriving/ Finn Kalvik om låtskriving] TONO-magasinet 27. juni 2014. (Lest 16.12.2014.)</ref>

Den politiske visesangen, «protestvisene», hadde vært en viktig del av den amerikanske bølgen i 1960-årene og ble også med inn i den norske. Den eldre garde var til dels skeptisk, som Otto Nielsen: «[J]eg kan ikke akseptere alle som synger om all verdens nød og urettferdighet og fattigdom og soper inn en masse penger på det. [...] [D]et vesentlige for meg blir: formidling av glede.» <ref>Arne Hestnes: ''Florett : plut'ske støt og parader'' (1978, s.78).</ref> 1970-tallet skulle gi oss mange norske visesangere som sang om urettferdighet, men uten å sope inn penger. Samtidig var det mange som gjorde sitt beste for å spre glede - eller var poesi. Når det er sagt: Otto Nielsen skrev sjøl minst to protestviser: ''[[He Is Dead, But He Won't Lie Down]]'' (1966) og ''[[Kjære Trægde]]'' (1978).<ref>[http://visearkivaren.blogspot.no/2010/07/kjre-trgde.html ''Kjære Trægde''] Visearkivarens blogg 9. juli 2010. (Lest 16.12.2014.)</ref>

====Fløtt deg EEC====
Platetittelen ''[[Fløtt deg EEC, du står i veien for sola]]'' er blitt stående som et slags symbol på den politiske musikkulturen i forkant av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|folkeavstemningen]] i 1972 om norsk medlemskap i [[EF]]. Et tydeligere eksempel er visa ''[[Karlsøy i Troms]]'' med [[PS-gruppa]] (1971), om et fraflyttingstrua lokalsamfunn i Nord-Norge. Distriktspolitikken var et svært viktig tema i den norske EF-kampen. Problemstillinger omkring sentrum kontra utkant skulle gjennom de neste åra prege den politiske debatten, og også sette dype spor i visemiljøet. Det samme gjaldt en rekke andre saker som var aktuelle fram mot folkeavstemningen.

Som medlem av PS-gruppa satte [[Jon Arne Corell]] melodi til flere tekster av [[Rudolf Nilsen]]. I 1973 ga de tidligere Dolphins-aktivistene Corell, [[Carl Morten Iversen]], [[Lars Klevstrand]], [[Lillebjørn Nilsen]], [[Steinar Ofsdal]] (også fra PS-gruppa) og [[Kari Svendsen]] ut ''[[På stengrunn]] - 16 Sanger av Rudolf Nilsen'', et album som viser ikke bare de politiske sidene ved forfatteren, men også poesien og humoren.

====Viseverksteder====
Det første [[viseverksted]]et ble gjennomført av [[Lars Hauge]] under [[Festspillene i Nord-Norge]] i 1971. I forkant av viseverkstedet under festspillene i 1972, reiste Hauge i regionen i flere uker for å finne visemiljøer og folk som ville delta i Harstad.  Resultatet ble danning av interimstyre for [[Nordnorsk Viseforum]].<ref>Aftenposten 24. juni 1972.</ref> Gjennom det neste tiåret ble nasjonale, regionale og lokale viseverksteder viktige for utviklingen av visemiljøet. Formen var gjerne en kombinasjon av seminarer, sosialt samvær og om kveldene konsert eller visekro som var åpen for publikum.

====Dialektbølgen====
[[Fil:Hans Rotmo under Feginsfestivalen i Trondheim 1982. Foto Idar Lind..jpg|thumb|250px|Hans Rotmo under Feginsfestivalen i Trondheim 1982. Foto Idar Lind.]]Da visebølgen kom i 1960-årene, skjedde det stort sett på normalisert bokmål og nynorsk – i tillegg til engelsk, svensk og litt dansk og fransk. [[Alf Prøysen]] og [[Vidar Sandbeck]] hadde tidligere skapt slagere på hedmarksdialekt, men for de unge visesangerne var dette foreldregenerasjonens populærmusikk. Med sjuendeplass da [[VG-lista|albumlista i VG]] startet i 1967, ble [[Erik Bye]]s utgivelse med tekster av [[Einar Skjæraasen]] den første dialektbaserte LP-en på hitlistene. Den neste var samleplata med Alf Prøysen i 1971, ''[[Du ska få en dag i mårå]]''.<ref>[http://lista.vg.no/ VG-lista] (lest 21.12.2014).</ref>

Sporadiske dialektinnslag dukket opp på norske plateutgivelser, som to av Skjæraasens tonsatte dikt på ''[[Dobbeltportrett]]'' med [[Hege Tunaal]] og [[Lars Klevstrand]] (1969). [[Ivar Bøksle|Ivar]] og [[Eivind Bøksle]] ga ut ''[[Viser fra Sørlandet]]'' (1972). Men dialektbølgen tok ikke av før med LP-en ''[[Vømmøl'n]]'' i 1974. De fire venstreradikale [[Blindern]]-studentene i [[Vømmøl Spellmannslag]] kom fra ulike kanter av landet, men det var [[Verdal]]-dialekten til [[Hans Rotmo]] som dominerte. Gruppa ga ut to LP-er som begge ble enorme salgssuksesser, og som dermed viste vei for norsk populærmusikk generelt.

I 1974 kom det som visstnok var den første plata på nordnorsk, singelen ''[[50 mil for Norge]]''/''[[Bygdevise (Kor er hammaren, Edvard)]]'' med [[Jack Berntsen]] og Kystfolket. Året etter kom en LP med sanger fra to [[Hålogaland Teater]]-oppsettinger, ''[[Det e her æ høre tel]]'' (1973) og ''[[Æ e ikkje aleina]]'' (1974). Senere skulle forfatteren [[Klaus Hagerup]] og teatret levere viser som ''[[Sangen om fattigfolks lærdommer]]'' (1975, gitt ut med [[Nordnorsk Visegruppe]] 1977) og ''[[Ellinors vise|Sluttsang (Ellinors vise)]]'' (1977, gitt ut med [[Ungdomslaget Ny Von]] 1978).

Blant utøvere som etter hvert begynte å synge på dialekt, var [[Halvdan Sivertsen]] og [[Jan Eggum]]. Sivertsen (platedebut 1973) gikk over til nordnorsk på ''[[Nordaførr]]'' (1979), mens Eggum (debut 1975) for alvor tok i bruk bergensdialekten på ''[[Alarmen går]]'' (1982).

====Organisering====
Organiseringen av visemiljøet startet i Nord-Norge, med danning av et interimstyre for [[Nordnorsk Viseforum]] i 1972 og formell stifting året etter.<ref>Aftenposten 24. juni 1972 og 3. juli 1973.</ref> [[Østnorsk Viseforum]] fulgte ett år etter.<ref>Aftenposten 6. august 1973 og 5. august 1974.</ref> Da den nasjonale overbygningen [[Norsk Viseforum]] ble stiftet på Vinstra 4. august 1975, var det også etablert visefora på [[Sørlandets Viseforum|Sørlandet]], [[Vestnorsk Vise- og Lyrikkforum|Vestlandet]] og i [[Møre og Romsdal Impulsforum|Møre og Romsdal]].<ref>Aftenposten 25. juli 1975.</ref> I løpet av det neste året kom også [[Trøndersk Vise- og Lyrikkforum|Trøndelag]] med.

Organiseringa skjedde delvis som en konsekvens av de statlige kulturmeldingene i 1973 og 1974, som la stor vekt på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng, og som også understreket verdien av kulturell egenaktivitet.<ref>[https://snl.no/Norsk_kulturpolitikk Store norske leksikon: Norsk kulturpolitikk] (lest 22.12.2014).</ref> Etter hvert ble Norsk Vise- og Lyrikkforum (navneskifte i 1976) medlem i Fellesrådet for sang- og musikkorganisasjoner i Norge (senere [[Norsk Musikkråd]]).

Visemiljøet var lite homogent. Til en viss grad fungerte klubbene som kjernen i aktiviteten, men disse var ganske ulike. Noen var sosiale foreninger som for en stor del baserte seg på allsang, kombinert med at gitaren ble sendt rundt for soloinnslag. Andre praktiserte åpen scene foran et publikum som sjøl ikke var utøvende. Noen var i realiteten mer og mindre fast organiserte visegrupper. En del var rene konsertarrangører som engasjerte profesjonelle artister. Flere steder var det kombinerte jazz- og viseklubber. Svært mange av disse miljøene hadde en levetid på bare noen få år.

[[Fil:Tråilltampen 1978, Storjord i Tysfjord. Foto Idar Lind..jpg|thumb|250px|Tråilltampen 1978, Storjord i Tysfjord. Foto Idar Lind.]]De regionale viseforaene fanget også opp enkeltutøvere og grupper som ikke var del av et lokalt visemiljø. Både nasjonalt og regionalt var viseforaene i hovedsak en amatøraktivitet, men uten å ekskludere de profesjonelle. Det samme gjaldt festivaler som [[Tråilltampen]], som eksisterte fra 1973 til 1987. Her var det fri påmelding og ingen markedsføring basert på kjendiser. Både amatører og profesjonelle fikk reiseutgiftene dekt og gratis overnatting i telt. Initiativtakeren Jack Berntsen sa det slik i 1978:

«Vi ønsker å hjelpe til å bygge opp en bred amatørbevegelse. Uten denne kan det ikke utvikles et skikkelig profesjonelt miljø. Du kan si at vårt mål er å vanne den grasrota kunsten kommer fra. Målet vårt er å få folk til å lage noe sjøl, som en motvekt til discokulturen og kommersialiseringen som bare sløver og passiviserer.» <ref>{{Kilde www |url=http://skrift.no/index.asp?a=idarlind/0000000012.asp |tittel=Jack Berntsen til Adresseavisen 12. juli 1978. |besøksdato=2014-12-22 |arkiv-dato=2016-03-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160305124622/http://skrift.no/index.asp?a=idarlind/0000000012.asp |url-status=yes }}</ref>

Andre festivaler i delvis samme kategori var [[Draugenfestivalen]] på Senja (1975-82), [[Åsgårdspell]] i Tromsø (1979-81) <ref>[http://www.unn.no/pingvinen-magazine/2011-10/files/assets/seo/page16.html Pingvinen nr. 9 2011]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>, [[Digrefestivalen]] på Stiklestad (1980-84), [[Feginsfestivalen]] i Trondheim (1981-82) og [[Vestlandsfestivalen]] i Os ved Bergen (1981-82).

I det organiserte visemiljøet er det også i perioder gitt ut ulike medlemsblad. [[Novisa]] (Nordnorsk Viseforum ca.1974-?), [[Vis-a-visa]] (Nordnorsk Viseforum 1977- ca. 1985) [[VisAvis]] (Østnorsk Viseforum 1977-), [[Versego]] (Trøndersk Vise- og Lyrikkforum 1980-87) og [[Viseversa]] (Norsk Vise- og Lyrikkforum ca. 1981-86).

====Viser som populær musikk====
Med ''[[Det året det var så bratt]]'' (1971) var [[Øystein Sunde]] den første fra Dolphins-miljøet som nådde toppen av den norske albumlista. Året før hadde ''[[1001 fnatt]]'' vært oppe på 4.-plass. Ved årsskiftet 1970/71 lå singelen ''[[Jaktprat]]'' topp 10 i fire måneder. Et års tid senere hadde [[Finn Kalvik]] suksess med singelen ''[[En tur rundt i byen]]'' og albumet ''[[Tusenfryd og grå hverdag]]'', og i 1973/74 var det [[Lillebjørn Nilsen]]s tur til å gå helt til topps med singelen ''[[Barn av regnbuen]]'' og albumet ''[[Portrett (album)|Portrett]]''. [[Ole Paus]] hadde tre album på topp 20 i 1973-75, men nådde topp 10 først med de tre [[Paus-posten]]platene (1977-78).

Andre viseartister som var 10 eller bedre på albumlista i perioden 1967-87, var [[Alf Cranner]] (1967, best 10), [[Birgitte Grimstad]] (1967, best 10), [[Erik Bye]] (1968 og 1973, best 6), [[Alf Prøysen]] (1971-72, best 2), ''[[På stengrunn]]''-albumet (1974, best 10), [[Vømmøl Spellmannslag]] (1974 og 1975, best 1), [[Stein Ove Berg]] (1975, best 7), [[Lars Klevstrand]] (1977, best 9), [[Ballade!]] (1978 og 1980, best 5) og [[Knutsen & Ludvigsen]] (1983, best 3).<ref>[http://lista.vg.no/ VG-lista.] (Lest 23.12.2014.)</ref>

====Visegrupper====
I Aftenpostens spalter dukker ordet «visegruppe» opp for første gang i 1966, men da brukt om en viseklubb internt i [[Håløyglaget]] i Oslo. I oktober 1967 omtales «visegruppen [[The Young Norwegians]]». Dette var ikke den eneste gruppa i Dolphins-miljøet, men den første som gjennom plateutgivelser ble synlig for et større publikum. Om begrepet var nytt, hadde «[[vokalgruppe]]r» eksistert lenge som del av populærmusikken. Fra 1940-årene og framover hadde duoen [[Kurt Foss]] og [[Reidar Bøe]] enorm suksess, ikke minst med [[Arne Paasche Aasen]]s ''[[Blåveispiken]]'' som solgte over 100&nbsp;000.<ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kurt_foss_og_reidar_b%C3%B8e/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kurt_foss_og_reidar_b%C3%B8e/|date=20150108112610}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref> Andre populære vokalgrupper var [[The Monn Keys]], [[Søstrene Bjørklund]] og [[Salhuskvintetten]].

Visegruppene i den nye visebølgen var for en stor del inspirert av den amerikanske og britiske tradisjonen. Som navnet sier, hentet [[Christiania Fusel og Blaagress]] elementer fra [[bluegrass]], og som i [[skiffle]]-musikken brukte de vaskebrett som musikkinstrument. Den mest suksessrike av de [[Simon & Garfunkel]]-inspirerte duoene, [[Tobben & Ero]], fant tekster hos norske lyrikere. Det samme gjorde for en stor del [[Convivium]]. Her var det mulig å spore påvirkning fra engelske grupper som [[Pentangle]] og [[Fairport Convention]].

Utover 1970-årene kom plateutgivelser med eksplisitt politisk orienterte visegrupper som [[PS-gruppa]] (1971/72, videreført i [[På stengrunn]]-prosjektet 1973), [[Isenkram (musikkgruppe)|Isenkram]] (1974) og [[Kjerringrokk]] (1975). Fra etableringen i 1974 ga [[Plateselskapet Mai]] ut plater med en rekke grupper som [[Vømmøl Spellmannslag]] (1974) og senere [[Hans Rotmo]]-prosjekter, [[Amtmandens døtre (visegruppe)|Amtmandens døtre]], [[Folk flest]] (1975), [[Strengegjengen]], [[Hans og Stein]], [[Viseklubben Lovisa]], [[Frosk (band)|Frosk]] (1976) og [[Ungdomslaget Ny Von]] (1978).

Samtidig var det en stor flora av grupper med repertoar som representerte bredden i visemiljøet. Blant visegrupper som la stor vekt på et gjennomarbeidet musikalsk uttrykk, kan nevnes [[Stiftelsen]], fra starten Loelvens Stiftelse, som eksisterte i to utgaver (plateutgivelser i 1974 og 1981), [[Nordnorsk Visegruppe]] (1977 og 1979) og [[Ryfylke Visegruppe]] (1981, 1983 og i 1985 som Ryfylke).

====Folkrock og visejazz====
Begrepet folkrock blir dels brukt om krysningen av «folk song» og rock, dels om tradisjonsmusikk i kombinasjon med rock. I den første betydningen var [[Asbjørn Krogtoft|Asbjørn «ASA» Krogtoft]] en pioner i Norge med bandet [[1-2-6]] og singelen ''[[Graveyard Paradise]]'' (1967). Som soloartist fulgte han opp med singelen ''[[Rekkene]]'' som ble en stor hit i 1969. [[Inger Lise Rypdal|Inger Lise Andersen]] (senere Rypdal) hadde i 1968/69 suksess med ''[[Fru Johnsen]]'', en norsk versjon av countryrock-sangen ''[[Harper Valley PTA]]'' og ett av mange eksempel på populærmusikk som kommenterte samfunnsforhold.

I bandet på albumet ''[[Garman (album)|Garman]]'' (1972) hadde Ole Paus blant andre med seg musikere fra rockegruppa [[Pussycats]]. Han var ikke den eneste som supplerte den akustiske gitaren med et tyngre lydbilde. Mange av viseplatene i 1970-årene kan like gjerne kalles pop eller rock – eller jazz. På det siste feltet var Alf Cranner pioneren med ''[[Rosemalt Sound]]'' (1967) i samarbeid med [[Alfred Janson]]. En som markerte seg med flere jazzorienterte utgivelser i 1970-årene, var Lars Klevstrand.

Samarbeidet mellom felespilleren [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] og [[Saft (band)|Saft]] førte til opptreden under [[Ragnarock]]-festivalen i 1973 og LP-en ''[[Stev, Sull, Rock og Rull]]'' der Osa var med på 3 av 14 spor. Mange grupper hentet elementer fra norsk folkemusikk inn i rocken, men få prøvde å reindyrke kombinasjonen. Det tydeligste eksemplet var [[Folque]] som ga ut sju studioalbum mellom 1974 og 1983, svært inspirert av britiske band. Med sterke innslag av folkemusikk fra Møre og Romsdal, grenser også de to platene med [[Vårsøg (visegruppe)|Vårsøg]] (1977 og 1978) til folkrock.