Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

== Krigens gang: 1939 ==
=== Krigsutbruddet ===
[[Fil:Talvisota Soviet infantry crossing Rajajoki.PNG|thumb|Sovjetisk infanteri krysset Rajajoki-elven på det Karelske nes den 30. november 1939.]][[Fil:Talvisota SB Helsinki.png|thumb|Russiske SB-2 bombefly over Helsingfors om morgenen 30. november 1939.]][[Fil:Talvisota_Bombing_of_Helsinki_30.11.39.png|thumb|Helsingfors etter russiske bombeangrep den 30. november 1939.]]

Den 30. november 1939 kl. 06:50 om morgenen begynte vinterkrigen med forberedende bombardement fra sovjetisk artilleri mot de finske stillingene langs grensen.<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939" /> Klokken 8.30 krysset 460&nbsp;000 soldater fra Den røde armé, støttet av 1&nbsp;500 stridsvogner, den finsk-sovjetiske grensen på det Karelske nes, nord for Ladogasjøen og ved [[Petsjenga|Petsamo]].<ref>Kolomyec, Maksym: side 10</ref> Den offisielle sovjetiske forklaringen var at Finland hadde beskutt sovjetiske tropper ved Mainila, noe som senere viste seg å være en fabrikkert historie. I løpet av morgenen krysset sovjetiske tropper grensen også ved Rajajoki, Joutselkä og Lipola.

Klokken 09.20 om morgenen ble de første russiske flyene observert over [[Helsingfors]].<ref name="Trotter, William R.: side 48">Trotter, William R.: side 48</ref> Disse flyene kastet ned flere tusen [[flyveblad]]er som oppfordret innbyggerne til å styrte Mannerheim-Cajander-Erkko-regjeringen. Deretter fløy de videre og slapp fem lette bomber i området nær [[Malm (Helsingfors)|Malm]] lufthavn. Klokken 10.30 fløy ni [[Tupolev SB-2|SB-2]] mellomtunge bombefly over Helsingfors og kastet sine bomber over havnen, men de falt harmløst i vannet. Deretter fortsatte formasjonen mot den arkitektonisk berømte [[Helsingfors jernbanestasjon]]. 
[[Fil:Lahti-Saloranta M-26 in position.jpg|mini|Finsk soldat bemmaner M-26 maskingevær.]]

På tross av ideelle værforhold og ingen motstand klarte flyene ikke å få et eneste treff på selve stasjonen, men bombene falt på den åpne plassen foran, og det kostet 40 sivile livet. Tre fly forlot formasjonen for å angripe en mindre flyplass i nærheten, og en hangar ble satt i brann. Helsingfors Tekniske Institutt ble hardt rammet, og flere elever og medlemmer av lærerstaben ble drept. Formasjonen brøt deretter opp i små grupper som deretter fløy i tilfeldige retninger over byen og kastet små klaser av brannbomber, noe som førte til få skader, men ble en påkjenning nær bristepunktet for byens brannkorps. Deretter slapp de sine siste bomber over byens sentrum, og ironisk nok ødela de fasaden til bygningen hvor den sovjetiske legasjonen holdt til. Deretter fløy de østover mens de ble beskutt av finske luftvernbatterier.

Et nytt luftangrep ble gjennomført av 15 SB-2 bombefly klokken 14.30 mens veier og gater var fulle av mennesker og biltrafikk. Bombene falt for de meste tilfeldig, men ytterligere 50 sivile ble drept og to eller tre ganger så mange ble skadet. I alt nådde de sivile tapstallene i Helsingfors 200 døde. Det sovjetiske luftvåpen utførte dessuten luftangrep på [[Vyborg|Viborg]], havnen i [[Åbo]], vannkraftverket i [[Imatra]], gassmaskefabrikken i [[Lahtis]], [[Svetogorsk|Enso]] og [[Hangö]].<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939">{{Kilde www |url=http://www.mil.fi/perustietoa/talvisota_eng/timer.html |tittel=Finnish Defence Forces: The Winter War 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939 |besøksdato=23. februar 2009 |arkiv-dato=1. november 2009 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081101171231/http://www.mil.fi/perustietoa/talvisota_eng/timer.html |url-status=død }}</ref><ref name="Trotter, William R.: side 50">Trotter, William R.: side 50</ref>
[[File:Swedish Winter War volunteers.jpg| thumb|Svenske frivillige med Boys anti-tank rifler]]

I Finskebukta okkuperte marinestyrker fra den sovjetiske baltiske flåte de omstridte øyene [[Seskar|Seitskär]] (Seiskari), [[Mosjtsjnyj|Lavansaari]], [[Bolsjoj Tjuters|Tyterskär]] (Tytärsaari) og [[Hogland]] (Suursari). På Sieksari ble et sovjetisk flagg observert klokken 13.55.<ref name="Talvisota 1939-1940 - Day 1: November 30, 1939" />

Under og kort tid etter de sovjetiske luftangrepene mot Helsingfors ble det gjort store forandringer i både den politiske og i den militære ledelse i Finland. Etter å ha kjørt flere omveier for å unngå bombekratere, lik og brennende ruiner, ankom Carl Gustav Mannerheim regjeringsbygningen, hvor president Kyösti Kallio ventet ham. Da han møtte Kallio, trakk Mannerheim sin oppsigelse tilbake, og Kallio utnevnte ham til øverstkommanderende for den finske hæren.<ref name="Trotter, William R.: side 50" />

Angrepet kom som et sjokk for den finske regjeringen. Som resten av Helsingfors' befolkning hadde regjeringen møtt opp til arbeid som alle andre dager, og den var samlet da den første flyalarmen lød. Mens de så forundret på hverandre, forlot de etter forsvarsminister Niukkanens lakoniske forslag regjeringsbygningen og samlet seg under trærne i parken utenfor.<ref name="Koch, Hans Dahlerup: side">Koch, Hans Dahlerup: side _</ref> Samme kveld trådte Riksdagen sammen i Folkets Hus, som de anså som sikrere enn Riksdagsbygningen. Etter at statsminister [[Aimo Cajander]], utenriksminister [[Eljas Erkko]] og forsvarsminister Niukkanen hadde redegjort for situasjonen, og riksdagsgruppene hadde uttalt seg, mottok regjeringen en tillitserklæring.<ref name="Trotter, William R.: side 51">Trotter, William R.: side 51</ref>

Etter møtet ble regjeringen og riksdagen evakuert til Kauhajoki nordøst for Helsingfors. Men [[Väinö Tanner]] mente at regjeringen, ledet av det høyreorienterte partiet [[Kansallinen Edistyspuolue]], var delvis ansvarlig for den elendige situasjonen og ikke hadde forutsetninger for å innlede fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og hadde derfor som mål å styrte regjeringen. Paasikivi hadde dagen før understreket for president Kallio at Erkko hadde vist seg som uegnet for rollen som utenriksminister, og han foreslo at Tanner skulle avløse ham. Etter riksdagsmøtet henvendte Tanner seg til Cajander og krevde hans og utenriksminister Erkkos avgang. Cajander valgte å frasi seg makten med æren i behold, og neste morgen hadde Tanner overtatt posten som utenriksminister, mens han valgte [[Risto Ryti]], presidenten for Finlands Bank, som statsminister. Mens Tanner arbeidet med det diplomatiske, skulle Ryti styre krigsinnsatsen, som også inkluderte å få internasjonal støtte. Ryti arbeidet tett med Mannerheim fra marskalkens eget hovedkvarter i stedet for regjeringens i Kauhajoki.<ref name="Trotter, William R.: side 51" />

Ved den nye regjeringens første møte meddelte statsminister Ryti at dens primære oppgave var at Finland skulle gjenåpne forhandlinger og avslutte fiendtlighetene så raskt som mulig, og øke nasjonens forhandlingsevne gjennom en militær strategi som gikk ut på å beskytte nasjonen og dens uavhengighet ved å forsvare hver meter av finsk territorium og påføre russerne alvorlige tap – for å overbevise Stalin om at forhandlinger ville være den eneste løsningen for å avslutte kamphandlingene. 

Men midt under møtet fikk regjeringen melding om at det forelå en risiko for at Sovjetunionen ville angripe [[Åland]]søyene, noe som fikk regjeringen til å foreslå for Sverige å befeste øygruppen i fellesskap.<ref name="Koch, Hans Dahlerup: side"/> Sveriges avslag den 2. desember kom som en stor skuffelse, men ikke som noen overraskelse, ettersom den svenske regjeringen under statsminister [[Per Albin Hansson]] hadde gitt samme svar en uke tidligere. Selv om svenskene hadde sympati med finnenes sak, holdt de fast ved sin strenge nøytralitetspolitikk. Beslutningen skapte en viss bitterhet mot Sverige hos finnene, men de bitre følelsene ble dempet ved at svenskene støttet den finske saken uoffisielt gjennom omfattende våpenhjelp og omkring 8&nbsp;000 frivillige. Det har senere kommet opplysninger om at Sovjetunionen faktisk hadde utarbeidet [[Sovjetunionens planer for å angripe Ålandsøyene|planer for å angripe Ålandsøyene]], men de ble aldri satt ut i livet.<ref>RGAVMF (''Rossiiskii gosudarstvennyi arkhiv Voenno-Morskogo Flota, Den russiske marines statsarkiv'') Fond 92 opis 2 delo 660, delo 669</ref>

Samtidig foretok Moskva den 1. desember et politisk utspill ved å meddele at «[[Terijokiregjeringen|Finlands demokratiske republikk]]» var opprettet i [[Zelenogorsk (Sankt Petersburg)|Terijoki]] – et kjent badested nær grensen, som de finske troppene hadde oppgitt, og som nå var okkupert av sovjetiske soldater – med kommunisten [[Otto Ville Kuusinen]] som formann og utenriksminister.<ref>Trotter, William R.: side 58"</ref> «Folkeregjeringens» første handling var å utstede en proklamasjon til det finske folk. Den hilste «med største begeistring» den tapre, uovervinnelige [[Den røde armé|Røde armé]] velkommen som folkets venn og befrier, ikke som erobrer. Den skulle befri det sultende finske folk fra fiendene Cajander, Ryti og Mannerheim. 

Neste dag undertegnet Sovjetunionen en bistandpakt med Terijokiregjeringen. Bortsett fra de mange proklamasjonene og nedkastning av flyveblader over Finland, spilte ikke marionettregjeringen noen særlig stor rolle. Opprettelsen av Terijokiregjeringen fikk den motsatte effekt og samlet det finske folket, såvel de høyreorienterte som de venstreorienterte, mot den sovjetiske invasjonen.<ref>Trotter, William R.: side 60</ref>

=== De første kamphandlingene ===
[[Fil:Winterwaroverview.JPG|thumb|right|Det første sovjetiske angrepet på Finland i desember 1939, fra The Department of History ved the U.S. Military Academy]]
Selv om et angrep av Sovjetunionen var ventet, kom det som et sjokk på både finnene og verdenssamfunnet. De sovjetiske invasjonstroppene var overlegne i styrke, både i antall soldater, artilleri og kampfly, og hadde også nesten monopol på stridsvogner. Mens angrepet gikk relativt langsomt på neset, oppstod den mest alarmerende utviklingen i Ladoga-Karelen. Da dette var «bakveien» til Mannerheimlinjens forsvarsverker på neset og til det finske baklandet og hadde infrastrukturen som var velegnet for både stridsvogner og motoriserte enheter, var det her finnene regnet med et større sovjetisk angrep, og flere feltmanøvrer hadde blitt holdt her. 

Planen var å la russerne rykke helt frem til en forsvarslinje som gikk fra Ladogasjøen over Kitelä til Syskyjärvisjøen. Når det sovjetiske angrepet hadde blitt stoppet, og russernes forsyningslinjer var strukket til det ytterste og var blitt ekstremt sårbare, ville et kraftig finsk motangrep mot russernes høyre flanke fra de tett skogbevokste områdene ved Loimola og Kollaa avskjære russerne, hvoretter den omringede hovedstyrken kunne utslettes. Men problemer oppstod; blant annet hadde russerne i løpet av høsten 1939 bygget en ny jernbanelinje fra Petrozavodsk til grensen, ikke langt fra byen Suojärvi, hvilket fordoblet den 8. armés forsyningsmuligheter i området.

Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling i Ladoga-Karelen:<ref>Trotter, William R.: side 52-53</ref>
* Ved det sårbare veinettet ved Tolvajärvi rykket den 139. divisjon under [[komdiv]] Beljajev frem, bestående av 20&nbsp;000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner. I dette området kunne finnene kun kjempe imot med en styrke på 4&nbsp;200 mann, hvorav alle var grensevakter og heimevernstropper. Angrepet ble støttet av den 56. divisjon, som stormet over grensen ved Suojärvi og deretter dreide sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen.
* Ved den nordlige bredden av selve Ladogasjøen krysset komdiv Bondarevs 168. divisjon ved Salmi. Planen var å rykke frem til en linje som gikk mellom Koirinoja til Kitelä, og deretter møtes med den 18. divisjon under komdiv Kondrasjev, som hadde rykket frem langs Uomaa-veien, parallelt med og omkring 32&nbsp;km nord for kystveien langs Ladogasjøen. Planen utvikler seg således at den 18. divisjon fikk ordre om å rykke frem nordover mot Syskyjärvi, 6&nbsp;km nord for veikrysset ved Lemetti, for deretter å angripe forsvarslinjen ved Kollaa bakfra, samtidig med at de sikret 168. divisjons flanke. Men på grunn av de sterke finske forsvarslinjene viste de seg at divisjonen ikke ble noen stor trussel mot Kollaalinjen.

En annen alvorlig belastning på Mannerheims reserver var de kraftige, men isolerte angrepene i de tette skogområdene i Sentral- og Nord-Finland. Nord for IV. korps' front var det få veier og et landskap som egnet seg dårlig for militære operasjoner (og i særdeleshet om vinteren). Finnene regnet derfor ikke med større sovjetiske angrep mellom Kitelä og Petsamo. Men i stedet sendte russerne 8 divisjoner støttet av stridsvogner og artilleri inn i de tette skogene.

Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling fra Petsamo i nord til Kitelä i sør:<ref>Trotter, William R.: side 53-54</ref>

[[Fil:Mannerheim studying a map.jpg|thumb|right|Carl Gustaf Mannerheim studerer et kart under vinterkrigen.]]
* Ved Petsamo hadde den 104. divisjon angrepet både fra havet og fra land, støttet av skipsartilleri og kystbatterier som lå ved Murmansk. Planen var at divisjonen skulle okkupere Petsamo og deretter rykke sørover og okkupere [[Rovaniemi]] innen den 12. desember. Dette så ut som en rimelig tidsberegning, ettersom russerne hadde en tallmessig overlegenhet 
på omkring 42 til 1. To ekstra regimenter sluttet seg til styrken etter de første grensekrysningene og landgangene.

* Et angrep bestående av den 88. og den 122. divisjon var rettet mot den lille byen Salla. Deres mål var byen Kemijärvi, hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot Rovaniemi på gode veier. Der ville de møte den 14. armé, som hadde til oppgave å okkupere Petsamo. Da finnene ikke regnet med at russerne ville kunne rykke særlig raskt frem gjennom den 480&nbsp;km lange strekningen med tundra, anså de angrepet mot Salla som mer truende mot Rovaniemi.

* Den lille landsbyen [[Suomussalmi]] ble et mål for de sovjetiske angrepsstyrkene utelukkende fordi den blokkerte den eneste veien til Finlands tynne «midje», og fordi den korteste veien til havnebyen [[Uleåborg]] gikk gjennom landsbyen. Angrepet ble innledet av den 163. divisjon (17&nbsp;000 mann) som ble tynget ned ikke bare med mange stridsvogner og mekanisert utstyr, men også med et helt hornorkester, trykkerier, lastebiler fullastet med propagandaflyveblader, og sekker med gaver, formodentlig til alle de misfornøyde finske arbeiderne som troppene ville møte i skogen. Sovjetiske agenter hadde lenge vært aktive i området, og befolkningen i Suomussalmi var for det meste venstreorienterte og stemte derfor på venstreorienterte politikere. Hvis russerne tok Suomussalmi, ville de få god tilgang til jernbanestasjonen ved [[Hyrynsalmi]]. Derfra lå Uleåborg bare 140&nbsp;km vekk, og hvis Uleåborg falt, ville Finland bli delt i to.

* Den 54. divisjon under komdiv Gusevski krysset grensen og rykket frem mot Kuhmo med 12&nbsp;800 soldater, 120 kanoner og 35 stridsvogner. Mot dem kunne finnene bare stille opp med en styrke på 1&nbsp;200 mann bestående av grensevakter og reservister.

* Sør for Kuhmo angrep den 155. divisjon mot Lieksa med 6&nbsp;500 soldater, 40 kanoner og en håndfull stridsvogner. Mot dem hadde finnene to bataljoner (3&nbsp;000 mann) og 4 foreldede lette feltkanoner til rådighet.

=== De første trefningene på neset ===
[[Fil:Talvisota 7th Army 1939.PNG|thumb|right|Sovjetiske tropper støttet av T-26 stridsvogner og GAZ-AA lastebiler fra den 7. armé under fremrykning på Det karelske nes 2. desember 1939.]]

Klokken 8.30 om morgenen den 30. november krysset komandarm Meretskovs 7. armé den finsk-sovjetiske grensen med 120&nbsp;000 mann støttet av 1&nbsp;000 stridsvogner og med artilleristøtte fra 600 kanoner. I buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen hadde general Österman utplassert 4 sikringsgrupper med en styrke på 21&nbsp;000 mann. General Öhquists II. armékorps hadde kommandoen over gruppene «U», «M» og «L», og general Heinrichs' III. armékorps hadde kommandoen over gruppen «R», som fra krigens første stund kjempet mot en enorm overmakt. Sikringgruppene var utplassert langs en linje av karelske landsbyer: «U» ved Uusikirkko ([[Poljany|Nykyrka]]), «M» ved [[Pravdino|Muolaa]], «L» ved Lipola og «R» ved [[Sosnovo|Rautu]]. 

1. divisjons 3. brigade lå i reserve mellom Mannerheimlinjen og sikringsstyrkene mellom sjøene Suulajärvi og Valkjärvi. Mannerheims opprinnelige plan var at sikringsgruppene skulle holde russerne i sjakk mens 3. brigade av 1. divisjon skulle utføre et motangrep før de måtte trekke seg tilbake til Mannerheimlinjen. Men situasjonen lå ikke til rette for å gjennomføre planen, samtidig med at Österman anså den for å være for ambisiøs for utrente tropper. Derfor ga han styrken ordre om kun å forsinke russerne så lenge som mulig.<ref name="Trotter, William R.: side 69">Trotter, William R.: side 69</ref>

Mens finnene kjempet for å forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, fortsatte soldatene å evakuere de siste sivilistene. I perioden mellom forhandlingsbruddet og krigsutbruddet hadde finnene evakuert tusenvis av karelske familier, og etter at sivilistene hadde forlatt hjemmene sine, plasserte finnene dødsfeller og minerte husene og inventaret med en listighet og oppfinnsomhet som fikk ''[[Pravda]]'' til å klage over finnenes bruk av «barbariske og motbydelige triks.» Nesten tilfrosne innsjøer ble også minelagt så stridsvognene ville synke i sjøen ved detonasjon. Da nyhetene om denne taktikken nådde frem til de sovjetiske troppene, unngikk de å krysse innsjøene, og dermed oppnådde finnenes hensikten med mineleggingen.<ref>Trotter, William R.: side 68</ref>

Allerede fra krigens første stund oppstod det køer i de sovjetiske kolonnene. De finske veiene var ikke store nok til å klare presset fra de mange hundre kjøretøyene som skulle rykke frem gjennom Finland, og dermed oppstod det køer hvor kjøretøyene ble stående støtfanger til støtfanger, mens andre kjøretøyer endte i veigrøftene eller kjørte seg fast i snødriver og sumper. Sporadiske men kraftige snøstormer og sporadisk finsk ildgivning bidrog også til å øke russernes forvirring.<ref name="Trotter, William R.: side 69" />

[[Fil:Talvisota Covering Force Isthmus.PNG|mini|Finske sikringstropper forlater stillingene på Det karelske nes.]]
[[Fil:Winter War tracerfire.jpg|mini|Sporlysammunisjon under en nattlig trefning {{Byline|SA-photo (SA-Kuva)}}]]

Östermans visjon var at sikringstroppene utelukkende skulle forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, mens hovedstyrkens skulle utplasseres langs Mannerheimlinjen. Ettersom hovedstyrken allerede hadde blitt utplassert langs Mannerheimlinjen ved krigens utbrudd, mente Österman at det var bortkastet å risikere gode tropper foran gode forsvarsstillinger i stedet for bak dem. Resultatet av usikkerheten var at det ble gjort tøff motstand noen steder, middelmådig eller liten motstand andre steder, og som helhet en middelmådig forsvarsinnsats i stedet for en felles defensiv strategi i buffersonen.

Mot slutten av krigens første dag hadde russerne tvunget soldatene fra «Gruppe U» tilbake til de østlige utkantene av landsbyen Terijoki. Her var motstanden kraftig, og omkring halvdelen av landsbyen hadde blitt ødelagt enten på grunn av sovjetisk artilleriild eller av finnenes bruk av [[brent jords taktikk]]. Finnene utførte flere motangrep mot de sovjetiske styrkene som hadde brutt gjennom de finske stillingene bare noen kilometer fra Summa ved Mannerheimlinjen. Begge hadde falt i løpet av natten og påførte finnene betydelige tap. Da sikringsstyrkene måtte trekke seg tilbake neste morgen, sprengte de en jernbanebro, hvilket forsinket fremrykningen til russernes mekaniserte tropper i omkring ti timer. Ved landsbyen Palkeala, ikke langt fra Rautu, hadde russerne forsøkt å bryte gjennom med infanteri støttet av stridsvogner, men angrepet ble avverget. 

Om kvelden den 2. desember hadde de sovjetiske styrkene nådd linjen Vammelsuu-Kivinebb-Rautu-Taipale, og Mannerheims generaler hadde nå fått et ganske presist bilde av det sovjetiske angrepet. Angrepsstyrkene rykket frem langsomt og forsiktig, og miner, dødsfeller og sporadisk motstand bidro til å skape frykt i russernes rekker. De holdt seg til veiene og opererte i isolerte kolonner uten kontakt med hverandre, noe som gjorde deres flanker sårbare for de motangrepene [[Mannerheim]] hadde i tankene. Noen fristende muligheter oppstod, men før Österman rakk å legge planene, hadde situasjonen endret seg, og finnene ble derfor forhindret fra å utnytte russernes sårbarhet. De sovjetiske stridsvognene var hovedgrunnen. Ingen finsk soldat hadde konfrontert en bølge av fiendtlige stridsvogner, eller en enkelt moderne stridsvogn, i førkrigstidens militærøvelser. Selv om offiserene hadde prøvd å trene soldatene opp mentalt for å forberede dem på møtet med fiendtlige stridsvogner, var det å møte stridsvogner i virkeligheten noe helt annet.

Den 2. desember om kvelden fikk arméstaben i Imatra en rapport om at en fiendestyrke var blitt landsatt bak U-gruppens høyre flanke, i [[Puumala]] på kysten av Finskebukta. En stund senere ble det også meldt fra sentrale områder på Neset at fienden hadde rykket helt frem til Sormula by, foran hovedforsvarstillingen, og derved delt forterrenget i to. Arméstaben reagerte umiddelbart på begge disse truslene og ga ordre om at U- og R-gruppen skulle trekkes tilbake, U gruppen til Nykirke og R-gruppen tildels over Suvanto, tildels bakom II Armékorps' forsvarslinjer. Ordren var allerede blitt iverksatt da det ble klart at meldingene var feil. Det første ryktet hadde oppstått ved en misforståelse. Noen sivile på vei bort fra frontsonen hadde slaktet dyr de ikke kunne få med seg, og en finsk patrulje hadde tatt dem for russere, da de gikk ut fra at alle sivile var evakuert. Den andre rapporten forekom i begynnelsen helt troverdig, ettersom man var klar over at russerne hadde slått en kile mellom M-og L-gruppen. Men denne meldingen viste seg også snart ikke å være riktig. Da misforståelsene ble oppdaget, var tilbaketrekningen i gang, og det var for sent å slå kontraordre.

Den 3. desember falt [[Sosnovo|Rautu]], [[Mitsjurinskoje|Valkjärvi]] og [[Poljany|Nykyrka]] for de sovjetiske invasjonsstyrkene.

Den 4. desember angrep sovjetiske styrket støttet av stridsvogner langs sjøene Suulajärvi, Nurmijärvi og Valkjärvi og ved Kiviniemi. Senere samme dag kom Mannerheim stormende ned til Östermans hovedkvarter i [[Imatra]]. Öhquist, som hadde mange andre og bedre ting å gjøre, fikk ordre om å delta. Mannerheim skjelte ut Österman og anklaget ham for å ha fulgt ordrene halvhjertet, og for å ha skylden for at Mannerheims buffersonestrategi brøt sammen på grunn av ordren om å trekke R- og U-gruppen tilbake natten til 3. desember. Både Österman og Mannerheim tilbød seg å fratre sine stillinger, men de unngikk en konfrontasjon da de innså hvilken ødeleggende effekt en slik hendelse vil ha for finnenes moral.

[[Fil:Talvisota_Molotov_Cocktail.PNG|mini|Molotovcocktailen var et improvisert panservernsvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, og hadde stor virkning mot de sovjetiske stridsvognene.]]

Samtidig begynte det å vise seg tegn til at den finske hæren var i ferd med å stabilisere seg. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte de finske soldatene å finne måter til å løse problemet med de sovjetiske stridsvognene, og de fant ut av at de kunne stoppes på forskjellige måter. Tømmerstokker og brekkjern kunne stikkes inn mellom drivhjulene på stridsvognene for å ødelegge beltene. Et annet improvisert panservernvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, var flasker fylt med en brennbar væske, ofte bensin, med en fille stappet ned i flaskehalsen til lunte. Selv om det ikke var finnene som oppfant våpenet, var det de som kort etter krigsutbruddet ga dem det navnet som stadig blir brukt i dag, «[[molotovcocktail]]», oppkalt etter Sovjetunionens regjeringssjef og utenriksminister [[Vjatsjeslav Molotov]]. 

I løpet av den første uken produserte finnene store mengder av dette våpenet, og når forrådet av flasker begynte å ta slutt, forsynte vinmonopolet i Helsingfors ([[Alko|Oy Alkoholiliike Ab]]) de finske soldatene ved fronten med 40&nbsp;000 tomme spritflasker. Vinmonopolet startet også en industriell fremstilling av molotovcocktailer på fabrikken i Rajamäki, og sendte dem til fronten sammen med de nødvendige fyrstikkene. Ved krigens slutt var 542&nbsp;194 molotovcocktailer blitt produsert på fabrikken i Rajamäki av en arbeidsstyrke på 87 kvinner og 5 menn.<ref>[http://winterwar.com/Weapons/FinAT/FINantitank2.htm Anti-tank weapons used by the Finns in the Winter War – www.winterwar.com]</ref>

De harde kampene fortsatte på flere adskilte steder, mens resten av styrken trakk seg tilbake til Mannerheimlinjen. Den 5. desember forlot deler av 5. divisjon linjen for å dekke «Gruppe U»s venstre flanke. I motsetning til soldatene fra sikringsgruppen hadde disse soldatene aldri vært i kamp, og ingen hadde sett en fiendtlig stridsvogn i kamp før. Mens de var i ferd med å innta stillingene på Us flanke, ble det ropt fra en rekognoserende kavalerienhet at sovjetiske stridsvogner var på vei. De panikkslagne soldatene forlot da sine lastebiler, kanoner og sårede og flyktet tilbake til Mannerheimlinjen, hvor offiserene truet dem med å bli banket opp eller skutt. Det viste seg senere at det som ble tatt for å være fienden, var en finsk panserbil på rekognoseringsoppdrag for de utrykkende infanteristene.

Mannerheims utbrudd hadde gitt resultater, og kampviljen til de finske soldatene i buffersonen ble styrket i løpet av natten mellom 5. og 6. desember. En rekke overfall ble rettet mot de sovjetiske kolonnene, og et siste motangrep rettet mot Perkjärvi resulterte i høye tapstall blant russerne. Men om morgenen den 6. desember var det ikke mye igjen av den såkalte buffersonen, og det var nå kun noen få finske enklaver foran Mannerheimlinjen. Senere på dagen trakk de siste sikringsstyrkene ved Kiviniemi seg tilbake til linjen nord for Vuoksi.

Selv om kampene ikke hadde resultert i noen større finsk seier, hadde russerne heller ikke fått til noe avgjørende gjennombrudd som i [[Felttoget i Polen i 1939|felttoget i Polen]]. Og de mange finske enhetene som ikke hadde kjempet effektivt, kom seg etter sjokket over møtet med de sovjetiske stridsvognene. De hadde nå fått verdifull kamperfaring som de delte med de andre styrkene langs Mannerheimlinjen. Russerne var langsomme, klossete, lite oppfinnsomme og ikke særlig aggressive. Også de hadde også lidd relativt store tap; i løpet av krigens første seks dager mistet de 80 stridsvogner. Samtidig forberedte finnene seg på de ventede angrepene mot Mannerheimlinjen.

=== Slaget om Mannerheimlinjen: del 1 ===
{{Utdypende artikkel|Slaget om Taipale|Det første slaget om Summa}}

[[Fil:Talvisota Taipale 1.PNG|mini|Finske soldater iført uniform av modell «Cajander» i en skyttergrav ved Taipale i desember 1939.]]
[[Fil:Winterwar-december1939-karelianisthmus.png|mini|Kartskisse som viser sovjetiske angrep på det karelske neset i desember 1939]]
[[Fil:Karelian Isthmus 13 March 1940.png|mini|Kartskisse som viser posisjonene på Det karelske neset ved våpenstillstand 13. mars 1940]]
Etter at sikringsstyrkene hadde trukket seg tilbake til Mannerheimlinjen, forberedte begge parter seg for den forestående kampen om forsvarslinjen. Mannerheim var utilfreds med sikringstroppenes mangel på aktivitet, og krevde at de skulle utføre flere angrep og nattraid mot de sovjetiske troppene. Siden desember er årstiden med de lengste nettene, og det var mangel på signalpistoler, valgte mange offiserer likevel ikke å sende tropper uten kamperfaring ut på nattangrep.

Imens forberedte Meretskov seg på å angripe forsvarslinjen. Han visste at finnene regnet med et angrep mot Summa- og Lähde-sektorene som lå nær Viborg, og som ikke var særlig bevokst med skog, og at de derfor hadde de fleste av forsvarsverkene og reserveenheter her. Han valgte derfor å rette et kraftig angrep mot Taipale for å lokke finnene til å overføre reserver til å forsterke Taipale-sektoren og dermed svekke forsvaret ved Summa.

Men den finske 10. divisjon, som hadde tatt opp stilling langs elven Taipaleenjoki, viste at de ikke kunne regne med å motta forsterkninger av betydning. Mannerheim og hans generaler visste nøyaktig hva Meretskovs plan var, og forflyttet derfor ingen reservestyrker til Taipale. Forsvarslinjen ved Taipale lå ved en høydeformasjon som gikk langs Suvantogrenen av Vuoksi-elven i sør og til [[Ladoga]]sjøen i nord. Langs Suvanto utnyttet finnene høydefordelen. Halvøyen Koukkuniemi var [[ingenmannsland]], da dette området var flatt og sumpet, og nesten trebart. Ved å la Koukunniemi forbli uforsvart kunne finnene konsentrere sine forsvarsstyrker på viktigere deler av sektoren, og de håpet dessuten at russerne ville bli fristet av å rette hovedangrepet her. Det finske artilleriet hadde derfor lagt en ildplan for å utslette fienden så snart de hadde opprettet et brohode på Koukkuniemi.

Det første sovjetiske [[Slaget om Taipale|angrepet mot Taipale]] fant sted klokken 8.15 om morgenen den 6. desember, etter at det sovjetiske artilleriet hadde nådd frem til fronten. Etter et fire timer langt forberedende artilleribombardement mot Neosaari, Koukkuniemi og Villakaa gikk stridsvogner fra den sovjetiske 49. divisjon ved 11-tiden til angrep mot Neosaari, hvor oberst Sihvonens JR 28 hadde tatt opp stilling. Da de møtte russerne, trakk de seg tilbake, men russerne klarte ikke å krysse elven ved fergehavnen Lossi. En time senere krysset sovjetisk infanteri Taipaleenjoki ved Koukkuniemi og fortsatte mot de finske stillingene ved Kirvesmäki. Mens styrkene krysset det åpne terrenget på Koukkuniemi, kom de under kraftig og presis finsk artilleri- og maskingeværild, og de trakk seg da tilbake med store tap både av soldater og materiell. I løpet av natten gikk finnene til motangrep ved Terentillä og Koukkuniemi, men uten hell. 

[[Fil:Talvisota Taipale 2.PNG|thumb|right|Finske soldater med et maskingevær ved Taipale i desember 1939.]]

Taipale-sektoren var relativt rolig om man ser bort fra de kraftige sovjetiske artilleribombardementene i de følgende dagene, og det neste store angrepet kom ikke før den 15. desember. Etter å ha blitt forsterket med den 150. og den 142. divisjon dagen før, gikk russerne til angrep mot Taipaleenjoki, for første gang med et komplett stridsvognsangrep. Mens det sovjetiske artilleriet bombarderte de finske stillingene, ryddet ingeniørtropper vei ved Mustaoja-elveleiet, men passasjen var for smal for stridsvognene. Klokken 11.30 stoppet artillerioverfallet, og stridsvognene kjørte deretter mot Terenttilä gjennom Mustaojaravinen, mens infanteriet marsjerte over Koukkuniemi. 

Mens det finske artilleriet utslettet det russiske infanteriet, fortsatte stridsvognene gjennom de finske stillingene inntil de måtte stoppe på grunn av bensinmangel. De ble deretter angrepet av finske soldater utrustet med panservernvåpen som molotovcocktailer, Kasapanos og håndgranater. Klokken 14.40 angrep russerne de finske stillingene ved Kirvesmäki, og de finske troppene på høyre flanke ble tvunget tilbake. Men dagen hadde vært et nederlag for russerne, med mellom 300 og 400 drepte og mellom 12 og 18 stridsvogner ødelagt. Neste dag prøvde russerne seg igjen, også denne gang uten hell.

I løpet av de følgende dagene fortsatte russerne sine angrep mot fronten ved Taipale, og med hovedtrykket mot Terenttilä og Kirvesmäki. Russerne ble i de følgende dagene forsterket med enda en divisjon og flere artilleribatterier. 25. desember krysset den sovjetiske 4. divisjon Suvanto omkring 8–10&nbsp;km nordvest for Taipalefronten og opprettet brohoder ved Patoniemi, Pähkemikkö/Volosula og Kelja under dekke av tåke. Men da tåken forsvant, ble russerne i Patoniemi og Pähkemikkö/Volosula angrepet av JR 30, mens 3./JR 30 blokkerte Patoniemi fra sørøst, og over 500 sovjetiske soldater ble drept. Imens ble de sovjetiske bataljonene ved Kelja forsterket med feltkanoner. Det sovjetiske brohodet ved Kelja var en alvorlig trussel mot den 10. divisjons flanke, og klokken 7.30 om morgenen den 26. desember gikk finnene til motangrep mot russerne ved Kelja. Russerne forsøkte å forsterke brohodet med infanteri og artilleri, men med støtte fra kystbatteriet ved Kaarnajoki klarte finnene å nedkjempe brohodet og kaste russerne tilbake. Over 2&nbsp;000 sovjetiske soldater hadde blitt drept, mens finnene hadde mistet 500. De hadde også tatt som bytte 140 maskingeværer, 12 panservernkanoner, 500 automatgeværer, 200 geværer og store mengder ammunisjon. Den 29. desember ble det stille på Taipalefronten, kun avbrutt av artilleridueller og små angrep.

I midten av desember flyttet russerne oppmerksomheten fra Taipale-sektoren til Summa-sektoren. Det første store [[Det første slaget om Summa|angrepet mot Summa]] startet klokken 10 om morgenen den 17. desember, etter et fem timer langt artilleribombardement og bombeangrep av omkring 200 SB-2 taktiske bombefly. Hovedangrepet ble delt opp i to angrep, det ene mot Summa og det andre mot Lähde, som lå omkring to kilometer nordøst for Summa. Landsbyen lå bak selve linjen ved et strategisk viktig veikryss. Etter at artilleriet og bombeflyene hadde gjort sitt, gikk ingeniørtropper i gang med å fjerne piggtrådsperringer og granittblokker (som hadde blitt lagt langs hele linjen som pansersperrer). Etter at sprengladninger hadde ryddet veien for granittblokker og piggtråd, stormet 50 stridsvogner gjennom linjen og nærmet seg de finske soldatene i forsvarslinjens skyttergravssystemer. 

Infanteriet hadde fått ordre om ikke å trekke seg tilbake, men vente til stridsvognene hadde kjørt videre, så finnene kunne stoppe det sovjetiske infanteriet som kom etter. Meningen var at stridsvognene ville bli forsvarsløse og dermed tvunget til å trekke seg tilbake. Taktikken var desperat, men virket. I det andre angrepet brukte den sovjetiske kommandanten enten ikke ingeniørsoldater, eller de ble utslettet av sitt eget artilleri, for det var nesten ikke gjort skade på pansersperringene. De fleste stridsvognene kunne derfor ikke fortsette, og de som klarte å forsere sperrene ble umiddelbart mål for de finske panservernsoldatene. På grunn av elendig koordinering mellom infanteri og stridsvogner, og velvalgt finsk taktikk, mistet russerne over 35 stridsvogner i det første angrepet mot Summa, en tredjedel av stridsvognene som hadde deltatt.

[[Fil:Talvisota Summa.PNG|thumb|right|Finske soldater i Mannerheimlinjens skyttergraver ved Summa-sektoren i desember 1939.]][[Fil:SJ5 Miljoonalinnake Mannerheim Line.png|thumb|right|Steinbarrierer og piggtrådsgjerder ved Mannerheimlinjen. I bakgrunnen ses den finske bunkeren Sj 5.]] 
Et enda kraftigere angrep ble den 18. desember rettet mot Lähde, hvor 68 stridsvogner gikk til angrep etter kraftig artilleriforberedelse og flyangrep. Det finske artilleriet, som allerede før krigen hadde kartfestet sine mål, ødela 10 stridsvogner før de overhodet hadde nådd frem til selve forsvarslinjen, og ytterligere 15 ble ødelagt i nærkamp. Infanteriet nådde aldri frem til linjen. Ved Summa mistet russerne over 500 mann i et mislykket infanteriangrep. Den 19. desember utførte russerne kontinuerlige angrep mot Summa, mens hovedangrepet ble rettet øst for Summa ved sjøen Muolaanjärvi, hvor de tunge stridsvognene [[KV (stridsvogn)|KV]], [[SMK (stridsvogn)|SMK]] og [[T-100]] ble testet i kamp for første gang. 

Kampene spredde seg helt til Summa. Mens stridsvognene manøvrerte seg gjennom de trange gatene, svermet de finske soldatene over dem med molotovcocktailer, miner og Kasapanos-sprengladninger mens de skjøt gjennom observasjonslukene med sine [[Suomi M-31|Suomi]]-maskinpistoler. Da kampene ebbet ut den 20. desember, hadde 58 stridsvogner blitt ødelagt. Ved Lähde hadde den strategisk viktige bunkeren «Poppius» fått skader av stridsvognild og var blitt omringet av fienden. Likevel klarte de finske soldatene å holde dem unna med håndgranater og håndvåpen inntil et finsk motangrep gjenerobret området og befridde dem. 

Den 20. desember gikk russerne til angrep igjen, men ikke med samme styrke som før. Av de tyve stridsvognene som angrep ved Summa ble åtte ødelagt. Støttet av 500 kanoner, mellom 800 og 1&nbsp;000 fly og to stridsvognsbrigader burde det ha vært lett å bryte igjennom linjen ved Summa. Men russerne hadde brukt opp alle sine forsyninger i angrepene mot Summa, og mer enn tre femtedeler av stridsvognene var ødelagt. Sjefen for en av stridsvognsbrigadene deserterte i stedet for å rapportere tapene til den politiske kommissæren. Finnene hadde hindret russerne i å bryte gjennom Mannerheimlinjen.

[[Fil:Polttopullo.jpg|thumb|right|Forskjellige panservernsvåpen benyttet av finnene i vinterkrigen. Fra venstre: [[Kasapanos]], [[håndgranat]], [[håndgranat|stavhåndgranat]] og en [[Molotovcocktail]].]]
Etter at finnene hadde klart å forhindre et sovjetisk gjennombrudd på neset, mente både Öhquist og Österman at dette var det optimale tidspunktet for å utføre et motangrep. Russerne var i gang med å omgruppere seg etter de mislykkede angrepene i området omkring Summa og Muolaanjärvisjøen, og brev og dagbøker fra døde sovjetiske soldater, sammen med informasjon fra forhør av tilfangetagne sovjetiske soldater, beskrev den sovjetiske situasjonen som svært dyster. Det ble gitt ordre om å utføre motangrepet, og tidspunktet ble satt til natten mellom den 20. og 21. desember. Problemet var bare at de fleste enhetene som ifølge planen skulle brukes, fortsatt var opptatt med å nedkjempe de siste små lommene med sovjetiske tropper. Öhquist hadde insistert på at angrepet skulle utføres med en stor del av de uthvilte troppene fra 6. divisjon, men da divisjonen var en del av forsvarssjefens reserver, og var igang med å utbygge forsvarsstillinger omkring Viborg, tok det 48 timer før Mannerheim ga tillatelse til å bruke divisjonen. Da var det for sent å starte operasjonen tidligere enn den 23. desember.<ref>Trotter, William R.: side 85-90</ref>

Motangrepet ble innledet klokken 06.30 den 23. desember, og etter et kort artilleribombardement begynte fem divisjoner å rykke frem. Hensikten med motangrepet var å redusere de sovjetiske styrkenes kampevne for å gjøre dem mindre skikket til å utføre offensive operasjoner. Men finnene møtte snart hard motstand fra russisk infanteri og kraftig og presis artilleribeskytning. Siden det dessuten oppsto kommunikasjons- og logistikkproblemer, og fordi troppene var utslitt, ga den finske overkommandoen klokken 15.00 ordre om å innstille motangrepet. Det var mislykket fordi de finske styrkene ikke hadde rykket lenger frem enn 3&nbsp;km, og mange ikke mer enn noen hundre meter. Betydningsfulle mål som ammunisjons- og drivstoffslagre, mobile radioenheter og ubeskyttede artilleribatterier kunne ikke ødelegges fordi disse målene enten var utenfor rekkevidde for det finske artilleriet, eller på grunn av kommunikasjonsproblemer. De finske tapene var også høye: 1 300 mann ble drept i motangrepet, og russerne hadde omtrent like store tap.<ref>Trotter, William R.: side 89</ref>

Etter motangrepet ble fronten på det karelske nes relativt rolig i de neste to månedene.

=== Slaget ved Tolvajärvi ===
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Tolvajärvi}}

[[Fil:Ladogakarelia-winterwar-dec-1939 finnish.png|thumb|right|Kart som viser de Sovjetrussiske angrepene mot Impilahti-Umoaa, Kollaa og Kivijärvi-Tolvajärvi]]
Etter at den sovjetiske 139. divisjon krysset grensen den 30. desember 1939, iverksatte de finske styrkene fra IV. Armeijakunta en forhåndsplanlagt retrettplan, siden de var underlegne på nesten alle måter. De antok at det ikke ville være mulig for russerne å utplassere større troppestyrker i området nord for [[Ladoga]]sjøen, hvor det var tette skogområder og få veier, men russerne klarte å utplasserte en full divisjon bestående av 20&nbsp;000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner, som rykket frem langs veiene mellom Suojärvi og Tolvajärvi. 

Siden finnene ikke var forberedt på å møte et større fiendtlig angrep i dette området, hadde de få muligheter til å stoppe den sovjetiske fremrykkningen, og for hver dag som gikk økte trusselen mot IV. Armeijakuntas kommunikasjonslinjer. For å stoppe russernes fremmarsj og avverge trusselen som denne påførte frontlinjen, opprettet den finske overkommandoen en kampgruppe under navnet «Osasto Talvela», ledet av oberst [[Paavo Talvela]]. Talvela hadde som mange andre finske offiserer tjenestegjort i den [[27. kongelige prøyssiske jägerbataljon]] under [[den finske borgerkrigen|borgerkrigen]]. Under seg hadde han et infanteriregiment (JR 16), ledet av oberstløytnant [[Aaro Pajari]], som også var en jäger-veteran.

Talvelas plan var å omringe den sovjetiske 139. divisjon ved en knipetangsmanøvre over de tilfrosne sjøene Hirvasjärvi og Tolvajärvi. Angrepet over Hirvasjärvi skulle ifølge planen begynne klokken 8.00 om morgenen den 12. desember 1939, og det andre angrepet skulle begynne etter at det første hadde begynt å vise resultater. Senere ble tidspunktene for å innlede begge angrepene satt til klokken 8.00.

Den nordlige gruppen, som bestod av to bataljoner, møtte etter kort tid sovjetisk motstand. De støtte sammen med det sovjetiske 718. regiment, som selv hadde planlagt å angripe den finske flanken. Ved middagstid trakk de finske styrkene seg tilbake til sine egne linjer. Selv om angrepet mislyktes, hadde det forhindret russernes 718. regiment fra å angripe den finske flanken og fra å vende styrkene sørover for å forsterke de andre sovjetiske troppene der. 

[[Fil:Talvisota_Tolvajarvi_1.PNG|thumb|right|Sovjetiske T-26 stridsvogner ved Tolvajärvi.]]

Mens regimentet II/JR 16 forberedte seg på å angripe langs veien, ble det overfalt av det sovjetiske 609. regiment. Finnene kunne fortsette angrepet etter at de hadde mottatt artilleristøtte, og de rykket videre frem mot et turisthotell som lå på en høyde mellom de to innsjøene. Pajari besluttet å bruke sine reserver til en knipetangsmanøvre mot hotellet. Etter harde kamper klarte finnene til slutt å nedkjempe alle forsvarerne i bygningen, inkludert en regimentskommandør.

I løpet av natten trakk finnene seg tilbake. Neste morgenen krevde oberst Talvela at man skulle utføre et nytt angrep, og i løpet av de neste dagene presset de finske styrkene den 139. divisjon tilbake. Mellom den 20. og 22. desember utslettet de størstedelen av divisjonen ved Ägläjärvi (omkring 20&nbsp;km fra Tolvajärvi). Men her møtte de hardere motstand fra den 75. divisjon som hadde ankommet for å forsterke restene av 139. divisjon. Den 24. desember nådde de elven Aittojoki, omkring 30&nbsp;km fra Tolvajärvi. Her ble offensiven etter ordre fra Mannerheim stoppet.

De finske tapene var over 100 drepte og 250 sårede. De sovjetiske tapene var minst 1&nbsp;000 falne. En stor mengde materiell ble erobret av finnene: haubitsere tilsvarende to batterier, panservernkanoner, omkring 20 stridsvogner (de fleste av dem [[T-26]]ere) og 60 mitraljøser. Slaget var en viktig seier for Finland og viktig for den finske hæren i helhet. Russerne prøvde seg ikke på en liknende offensiv mot Tolvajärvi-fronten for resten av krigen.

=== Slaget om Kollaa ===
{{Utdypende artikkel|Slaget om Kollaa}}
[[Fil:Talvisota Aarne Juutilainen at Kollaa.JPG|thumb|right|Kaptein Aarne Juutilainen ved fronten ved Kollaa.]]
[[Fil:Kollaan-taistelut-maalis-1940.png‎|thumb|left|Kart over stillngene ved Kollaa.]]
[[Fil:Simo hayha honorary rifle.jpg|mini|Den legendariske finske skarpskytteren Simo Häyhä]]
Den 30. november 1939 krysset den sovjetiske 56. divisjon grensen ved [[Suojarvi|Suojärvi]] og vendte deretter sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen. Finnene, som ikke hadde regnet med en sovjetisk offensiv i dette området, var russerne underlegne og måtte trekke seg tilbake til Kollaanjoki. Her valgte de å ta opp kampen, og opprettet en forsvarslinje langs elven. 

Den 7. desember angrep de sovjetiske styrkene de finske troppene i Kollaalinjen for første gang. Angrepet mislyktes, og mellom desember og mars prøvde russerne gang på gang å bryte igjennom de finske linjene ved Kollaa, men alle gangene klarte finnene å forhindre et gjennombrudd her, på tross av store tap etter tung artilleribeskyting og angrep fra horder av sovjetisk infanteri støttet av stridsvogner.

Et kjent sitat fra slaget om Kollaa er generalmajor [[Woldemar Hägglund]]s spørsmål «Vil Kollaa-linjen holde stand? (Kestääkö Kollaa)», hvortil kaptein [[Aarne Juutilainen]] svarte «Kollaa holder stand (Kollaa kestää) inntil vi blir beordret til å trekke oss tilbake.»

Selv om finnene klarte å stoppe Den røde armé, led 12. divisjon store tap, og forsvarslinjen var ved å bryte sammen da de finske troppene forlot hovedstillingene langs Kollaanjoki den 12. mars, men de utførte likevel et motangrep mot de sovjetiske troppene den 13. mars. Tapene var omkring 1&nbsp;000 drepte på finsk side, mens over 8&nbsp;000 sovjetiske soldater falt i de harde kampene om forsvarslinjen.

Den legendariske finske skarpskytteren [[Simo Häyhä]] tjenestegjorde ved Kollaa-fronten, hvor han fikk æren for 542 bekreftede treff, hvilket formentlig gjør ham til den fremste skarpskytten i [[militærhistorie]]n.<ref name="snipercentral.com">[http://www.snipercentral.com/snipers.htm#WWII The Sniper Log Book—World War II]</ref> Da Den røde armé selv begynte å bruke skarpskyttere, gjorde finnerne et mottrekk, kjent som «Kylmä-Kalle-taktikken», som gikk ut på å stille opp en dukke kledd ut som et fristende mål (for eksempel en offiser). De sovjetiske skarpskytterne kunne som regel ikke motstå fristelsen til å skyte på den, og når finnene hadde regnet ut fra hvilken retning skuddet kom, skjøt man med tyngre skyts (som panservernrifler eller maskingeværer) for å drepe skytteren.

=== Slaget ved Suomussalmi ===
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Suomussalmi}}
[[Fil:Raate_road.jpg|thumb|right|Rester av den sovjetiske 44. divisjon på Raateentie-veien etter å ha blitt utslettet av finske styrker.]]

Den 30. desember 1939 krysset den sovjetiske 163. divisjon den finsk-sovjetiske grensen og rykket frem fra nordøst mot landsbyen [[Suomussalmi]]. Russernes mål var å rykke frem mot og okkupere byen [[Uleåborg]], hvilket ville medføre at Finland ble delt i to. I denne sektoren hadde finnene kun én bataljon tilgjengelig, Er.P 15, som var plassert nær Raate langs veien til Suomussalmi.

Russerne møtte liten motstand fra de finske troppene. Kun to ufullstendige kompanier hadde utført forsinkelsesaksjoner på veien mot Suomussalmi, og de sovjetiske styrkene okkuperte landsbyen den 7. desember. Men finnene hadde anvendt «[[brent jords taktikk]]» for å hindre russerne i å søke ly i landsbyens bygninger, og trakk seg tilbake til innsjøene Niskanselkä og Haukiperä.

De første harde kampene startet den 8. desember da russerne uten hell prøvde å angripe finnene på motsatt side av innsjøene vest for landsbyen. Samtidig prøvde russene å angripe Puolanka mot nordvest, hvor Er.P 16 hadde tatt opp stilling. Dette angrepet var også mislykket. Den 9. desember ble de finske styrkene forsterket med et nyoppretter infanteriregiment (JR 27) under oberst [[Hjalmar Siilasvuo]] og forberedte seg på å gjenerobre Suomussalmi. Hovedstyrken prøvde å angipe byen, men møtte hard motstand, noe som resulterte i store tap.

Den 24. desember prøvde russerne seg på et motangrep, men klarte ikke å bryte igjennom de finske styrkene som hadde omringet landsbyen. Etter å ha blitt forsterket med ytterligere to regimenter (JR 64 og JR 65), angrep finnene igjen landsbyen den 27. desember. Denne gangen klarte de å få kontrolle over landsbyen, og restene av de sovjetiske troppene trakk seg tilbake over de frosne sjøene.

Samtidig hadde den sovjetiske 44. divisjon (som hovedsakelig bestod av ukrainere) rykket frem mot [[Suomussalmi]] fra øst, og hadde tatt opp stilling langs veien mellom Suomussalmi og Raate (Raatteentie). Der møtte de restene av 163. divisjon, som trakk seg tilbake fra Suomussalmi. Mellom den 4. og 8. januar 1940 ble den 44. divisjon delt i isolerte grupper og utslettet en etter en av de finske troppene (kjent som motti-taktikken). Resultatet var overveldende; 27&nbsp;500 sovjetiske soldater hadde falt, 2&nbsp;100 var tatt til fange, og 43 stridsvogner var ødelagt, mens de finske tapene var mellom 350 og 900 drepte og 600 sårede. 

Finnene overtok også et betydelig krigsbytte bestående av 43 stridsvogner, 71 felthaubitsere, 260 lastebiler, 1&nbsp;170 hester, 29 panservernskanoner og 55 feltkjøkkener. Både i Finland og internasjonalt blir slaget fremdeles sett på som et symbol på hvordan underlegne finske styrker hevdet seg i vinterkrigen.

=== «Mottikampene» nord for Ladoga ===
[[Fil: Ladogakarelia-winterwar-dec-1939 finnish.png|thumb|right|Fronten i Ladogakarelen]]
Mens situasjonen på det Karelske neset i januar 1940 nærmest hadde karakter av en stillingskrig, forekom det store operasjoner på fronten mellom den store innsjøen [[Ladoga]] og stillingene ved Kolla. I de fleste tilfeller var det finnene som hadde initiativet.
I [[Ladogakarelen]], ved Ladogas nordre kyst, hadde de russiske 168. divisjon, 18.divisjon og 34. panserbrigade rykket frem for å komme i ryggen på de finske styrkene som kjempet på Det karelske nes og i stillingen ved Kolla.

I slutten av desember 1939 klarte oberst Hannula med sin 13. divisjon å stanse fremrykkingen ved Kitilä. Den 28. desember klarte 13. divisjon også å ta og holde veistrekningen [[Käsnäselkä]]-[[Uomaa]]–[[Kitilä]]. Under finnenes angrep hadde flere store sovjetrussiske avdelinger blitt omringet. Også på kystveien langs Ladoga fikk sovjetrusserne store problemer da de finske styrkene ble støttet av kystartilleri på fortet [[Mantsi]], samtidig som sterke finske patruljer angrep over isen på Ladoga. Finnene fikk også hjelp av en kraftig snøstorm som raste hele 2. januar 1940 og gjorde de sovjetrussiske forsyningsveiene ubrukbare.

I staben til IV Armékorps hadde man godt kjennskap til de sovjetrussiske forsyningsproblemene, og etter ordre fra det finske Hovedkarteret på nyttårsaften satte man i gang planlegging av et stort motangrep for å tilintetgjøre LVI Armékorps, som var innestengt i området [[Koirinoja]]-Kitilä-[[Syksyjärvi]]. Angrepet skulle ledes av IV Armékorps’ sjef, generalmajor Woldemar Hägglund. Til disposisjon fikk han 12. og 13. divisjon forsterket med tre bataljoner infanteri, ett maskingeværkompani, én kavaleribrigade og to selvstendige infanteriregimenter.

Angrepet ble innledet 5. januar. Taktikken gikk ut på å angripe fienden fra nord i hans åpne flanke, og å kutte hans forsyningslinjer og kontaktlinjer tilbake til Sovjetunionen. Hägglund angrep med elleve bataljoner støttet av to artilleriavdelinger, samtidig som seks infanteribataljoner og to artilleriseksjoner bandt fienden i fronten. Innledningen gikk helt etter planen, og de finske styrkene kunne trenge helt frem til bredden av Ladoga ved Koirinoja, slik at de sovjetrussiske troppene ble helt avskåret. I et nytt angrep erobret finnene også hele veien langs Ladoga frem til [[Pitkäranta]]. Nå var det bare om å gjøre å nedkjempe alle de «mottiene» som hadde dannet seg. (''Motti'' er et finsk ord lånt fra svenska ''mått'', «mål». I finsk skogsdrift brukes det om tømmer som blir stablet i lunner på ca. 1 m³ på spredte steder i skogen, for å bli hentet senere). 

Etter mønster fra kampene ved Raatevegen gikk Hägglund først løs på den sovjetiske 18. divisjon, som var splittet i et titals mindre mottier. Sovjetrusserne lykkes i å befeste disse isolerte stillingene, og de gravde seg godt ned til et meget effektivt forsvar. Stridsvogner sto nedgravd med infanteristillinger omkring, og i midten var tren, artilleri og ledelse plassert. De omringede troppenes største problem var forsyninger, og sovjetrusserne forsøkte å slippe forsyninger fra fly. De lykkes dårlig, og mesteparten av forsyningene endte hos finnene. Til tross for at de omringede styrkene hadde det svært vanskelig, kjempet de beundringsverdig og viste en utrolig kampvilje.

De to største mottiene lå ved [[Lemetti]] på veien mot Uomoaa. Den vestre kaltes «regimentsmottien» og ble nedkjempet først den 4. februar, mens den østre «generalsmottien» først falt i slutten av februar, etter angrep fra den forsterkede Kavaleribrigaden. Dermed var 34. panserbrigade og 18. divisjon knust. Krigsbyttet overtraff alle finske forventninger: 128 panservogner, 91 artilleriskyts, 120 biler, og en mengde infanterivåpen og annet materiell.

Tross seieren ved Lemetti var trusselen fra sovjetstyrkene på dette avsnittet langt fra avverget. To forsterkede finske divisjoner hadde riktignok lykkes i å omringe to sovjetrussiske divisjoner og en panserbrigade, men finnenes krefter strakk ikke til for virkelig å nedkjempe 168. divisjon, som gjorde hard motstand der den lå i godt befestede stillinger i området omkring Koirinoja.

Sovjetrusserne satte også inn to nye divisjoner, 128. divisjon og 164. divisjon, i retning av Kolla mellom [[Loimola]] og [[Suvilahti]], der 56. divisjon helt fra krigens begynnelse hadde presset det finske forsvaret sterkt. Men selv med disse to nye divisjonene mot seg lyktes det forsvarerne ved Kolla å holde stillingene, noe som var forutsetningen for at finnene kunne gjennomføre motti-stridene lenger syd.

For å unnsette den omringede 168. divisjon angrep sovjetrusserne også langs kystveien med 25. motoriserte kavaleridivisjon, og etter denne 11. og 72. infanteridivisjon. Langs veien til Uomaa trengte 60. divisjon frem. Til tross for at sovjetrusserne her satte inn hele 6 nye divisjoner, klarte de ikke på noen avgjørende måte å endre situasjonen.

Situasjonen til den avskårne 168. divisjon var lite misunnelsesverdig. Man lyktes her bedre med å etterforsyne fra luften, og soldatene hadde rikelig tilgang på hestekjøtt. Det ble også gjort forsøk på å forsyne divisjonen med kolonner av hestekjøretøyer over isen på Ladoga. Disse forsøkene ble hensynsløst stanset av finnene, og sovjetrusserne led store tap. 168. divisjon holdt ut i sine stillinger til krigens slutt.

Det hersker ingen tvil om at sovjetledelsen på dette frontavsnittet hadde som mål å innta Sordavala, slik at de kunne falle de finske styrkene på Det karelske nes og ved Kolla i ryggen. Det hersker heller ingen tvil om at sovjetrusserne ville ha tatt initiativet tilbake på dette frontavsnittet dersom krigen hadde vart noen uker lenger.

=== Kampene i Nord-Finland ===
{{Utdypende artikkel|Slaget om Salla|Slaget om Petsamo}}
[[Fil:Finn_ski_troops.jpg|thumb|right|Finske skijegere av ''Lapin Ryhmä'' i kamp mot sovjetiske soldater i Nord-Finland den 12. januar 1940.]][[Fil:Talvisota_Finnish_soldiers_with_banner.jpg|thumb|right|Finske soldater med en fane tilhørende en utslettet sovjetisk stridsvognsbataljon.]]Den sovjetiske 122. divisjon overskred grensen den 30. november 1939 og rykket frem mot den lille byen [[Salla]]. Deres mål var byen [[Kemijärvi]], hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot [[Rovaniemi]] på gode veier, hvor de ville møte den 14. armé som hadde til oppgave å okkupere [[Petsjenga|Petsamo]]. De få finske soldatene i området prøvde å forsinke de fremrykkende russiske styrkene hvor situasjonen tillot det, men den 9. desember okkuperte de russiske styrkene Salla. Dette ga dem to muligheter; den ene var å rykke frem mot landsbyen [[Sodankylä]] gjennom landsbyen [[Pelkosenniemi]] for dermed å avskjære de finske troppene fra Gruppe Pennanen (Os. Pennanen), som kjempet ved Petsamo-sektoren. 104. divisjon hadde klart å okkupere Petsamo, men hadde problemer med å nedkjempe de finske styrkene sør for byen. Den andre muligheten var å okkupere byen [[Kemijärvi]], hvorfra de kunne rykke frem og okkupere deres egentlige hovedmål, Rovaniemi. De besluttet å dele angrepsstyrken i to for så å rykke frem mot begge målene.

Den finske hærens overkommando under [[Carl Gustaf Mannerheim|Mannerheim]] hadde fulgt den økende trusselen mot Rovaniemi fra Salla med stor uro, og utnevnte generalmajor [[Kurt Martti Wallenius]] til sjef for Lapplandsgruppen (Lapin Ryhmä), som ble forsterket med den 18. selvstendige bataljon (Er.P 17). Wallenius overtok selv kommandoen over styrken og innledet den 17. desember sitt første motangrep mot de fremrykkende sovjetiske styrkende ved Pelkosenniemi. Gjennom et overraskelsesangrep utført av skijegere tvang finnene de sovjetiske styrkene til å trekke seg 70&nbsp;km tilbake. Etter at finnene hadde slått tilbake 122. divisjons angrep mot Pelkosenniemi, ble hovedoppgaven å stanse offensiven mot Kemijärvi, hvor de sovjetiske styrkene bare stod få kilometer fra målet. Her var motstanden kraftigere, og russerne trakk seg kun noen få kilometer tilbake før de gikk over på defensiven. Men russerne klarte ikke å erobre for annen gang de områdene som finnene hadde gjenerobret, på tross av at de ble forsterket med den 88. divisjon. Den 14. januar 1940 ble det siste finske forsøket på å tvinge de sovjetiske styrkene tilbake avsluttet uten hell. Den 28. februar overtok «[[Svenska Frivilligkåren]]» bestående av svenske og norske frivillige ansvaret for forsvaret av Salla-fronten, mens de finske troppene under Wallenius ble sendt til Det karelske nes. Frem til våpenstillstanden den 13. mars gjennomførte hverken russerne eller SFK større angrep.

Ved Petsamo krysset deler av den sovjetiske 104. divisjon grensen den 30. november 1939 og okkuperte den finske delen av [[Fiskerhalvøya]]. 104. divisjons 242. infanteririgement nådde Parkkina dagen etter. De finske styrkene i Petsamo-sektoren, som bestod av et kompani (10.Er.K) og et artilleribatteri under kaptein Antti Pennanen, var de russiske troppene håpløst underlegne og trakk seg derfor tilbake til Luostari. Den 52. divisjon ble transportert til Petsamo med båt, overtok ansvaret for offensiven etter 104. divisjon, og presset Gruppe Pennanen tilbake hele veien til Höyhenjärvi, hvor finnene klarte å stoppe den sovjetiske offensiven den 18. desember. I to måneder stod de sovjetiske styrkene stille, og finnene utførte flere rekognoserings- og geriljaraid bak fiendens linjer. Etter to måneder gjenopptok russerne angrepene, og den 25. februar tvang de finnene tilbake til Nautsi i nærheten av [[Enaresjøen]] (Inarijärvi på finsk). Her ble de finske styrkene stående inntil krigens avslutning 13. mars.