Redigerer Vikingtiden i Norge (avsnitt)

== De siste vikingkongene ==
Etter Olav gjorde også en annen hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet. Det var Trygve Olavsson, sønn av [[Olav Tryggvason]], i [[1033]].{{tr}}

De norske høvdingene reiste seg etterhvert opp mot danskene, i [[1035]] ble de kastet ut og [[Magnus den gode]], Olav Digres sønn, ble valgt til konge. Olav den helliges martyrdød ved [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]] i 1030 hadde ført til en opphøyet status for hans etterkommere. 

Stormennene fant ut at de best kunne ivareta sine politiske og åndelige ambisjoner ved å støtte rikssamlingen, og i tiden etter 1030 vokste støtten til kongemakten. Selv de som satt i opposisjon til kongen valgte nå å gjøre det gjennom kongedømmet som institusjon, og Magnus ble opphøyet til konge over landet uten store indre stridigheter. I den første tiden av hans regjering ble mye av styret av Opplandene gitt tilbake til småkongene der, men dette ble tilbakeført ved [[Harald Hardråde]]s blodige oppgjør i [[1060-årene]]. Etter opplendingenes underkuelse ble dette området også endelig fullstendig integrert i kongedømmet.

Magnus og Knut den mektiges sønn, [[Hardeknut]], lå stadig i stridigheter, de var begge ute etter å erobre den andres rike. Knut ble tvunget til å komme til enighet med Magnus på grunn av hans halvbror [[Harald Harefot]]s handlinger som regent i England. Knut og Magnus ble enige om en avtale som skulle gjøre den av de som levde lengst til arving av den andres rike. Slik ble Magnus konge av Danmark, da Knut døde i [[1042]].

I [[1045]] kom Olav Digres halvbror Harald Sigurdsson tilbake til Norge. Han ble tvunget til å flykte etter [[slaget ved Stiklestad]], og hadde tjent som kommandant i den bysantinske keiser [[Mikael IV]]s [[væring]]-garde. Han hadde tjent seg store skatter, og da han fikk høre om at hans nevø, Magnus, hadde blitt tatt til konge, dro han til hjemlandet for å kreve en del av kongeriket. De ble enige om å dele rikdommene og makta. På sitt dødsleie i [[1047]] ga Magnus Norge til Harald, og Danmark til sin jarl, [[Svein Estridsson]].

Kong Harald gjorde, på tross av Magnus sin vilje, krav på Danmark, men hans forsøk på invasjon mislyktes. Etter [[Edvard Bekjenneren]]s død i [[1066]] hevdet Harald at han hadde blitt lovet den engelske tronen av den avdøde kongen. Han seilte over til England for å heve sin rettmessige arv, men ble drept av [[Harald II av England|Harold Godwinsons]] hær ved [[slaget ved Stamford Bridge|Stamford Bridge]]. Harald Hardråde regnes som den siste vikingkongen av Norge, og med hans fall avsluttes vikingtiden som historisk epoke.