Redigerer Venus (avsnitt)

== Studier ==
=== Tidlige studier ===
[[Fil:Venus Tablet of Ammisaduqa.jpg|thumb|Ammi-saduqas Venus-tavler, datert 1581 f.Kr., inneholder observasjoner av babylonske astrologer. Den refererer til Venus som ''Nin-dar-an-na'', eller «den lyse dronningen av himmelen».]]
Venus var kjent for oldtidens sivilisasjon både som «morgenstjernen» og «aftenstjernen», navn som reflekterer den tidlige antagelsen at disse var to forskjellige objekter. [[Ammi-saduqas Venus-tavler]], datert 1581 f.Kr., viser at babylonerne forstod at disse to var ett enkelt objekt, referert til i listen som «den lyse dronningen av himmelen», og kan støtte dette synet med detaljerte observasjoner.<ref name="Waerden1974" group="L" /> Grekerne tenkte på de to som separate stjerner, [[Fosforos]] og [[Hesperos]], frem til [[Pythagoras]]' tid i det sjette århundret f.Kr.<ref name="Pliny the Elder1991" group="L" /> Romerne utpekte morgenaspektet av Venus som [[Lucifer]], bokstavelig «lysbringeren», og aftenaspektet som [[Vesper (mytologi)|Vesper]].

[[Venuspassasje]] ble første gang observert i 1032 av den [[Islamsk astronomi|persiske astronomen]] [[Avicenna]], som konkluderte med at Venus er nærmere jorden enn [[solen]]<ref name="Goldstein" /> og fastslo at Venus var, i alle fall noen ganger, under solen.<ref name="S-Ragep" /> I det 12. århundre observerte den [[Al-Andalus|andalusiske]] astronomen [[Avempace|Ibn Bajjah]] «to planeter som sorte flekker foran solen» som senere ble identifisert som passasjer av Venus og Merkur av [[Maragha-observatoriet|Maragha-astronomen]] [[Qotb al-Din Shirazi]] på 1300-tallet.<ref name="Razaullah Ansari2002" group="L" />

[[Fil:Venus' faser.svg|thumb|left|Galileos oppdagelse om at Venus hadde faser (samtidig som den aldri var veldig langt fra solen på vår himmel) beviste at planeten gikk i bane rundt solen og ikke [[jorden]].]]

Da den italienske fysikeren [[Galileo Galilei]] først observerte planeten tidlig på 1600-tallet, oppdaget han at den hadde [[Planetarisk fase|faser]] som månen, varierende fra halvmåne til minkende til full og vice versa. Når Venus er lengst fra solen på himmelen, viser den en [[Elongasjon|halvtent fase]], og når den er nærmest solen på himmelen, vises den som en halvmåne eller full fase. Han tolket det slik at Venus til enkelte tider stod «bak» solen, til andre står mellom solen og jorden. Den kosmologiske konsekvensen av denne fortolkningen var at [[Klaudios Ptolemaios|Ptolemaios]]' [[geosentrisme|geosentriske verdensbilde]], som plasserte jorden som midtpunkt i universet, ikke holdt vann.<ref name="Anonymous" /> Selv om Galilei mente at hans observasjoner støttet [[Nikolaus Kopernikus]]' [[Heliosentrisme|heliosentriske]] modell, beviste de den ikke entydig; fasene er også i overensstemmelse med [[Tycho Brahe]]s [[Tychonisk system|system]] der solen og månen dreier seg om jorden, mens alle de andre planetene dreier seg om solen.

[[Venus' atmosfære]] ble oppdaget i 1761 av den russiske [[Universalgeni|polyhistoren]] [[Mikhail Lomonosov]],<ref name="Marov2004" /><ref name="Britannica" /> og ble observert av den tyske astronomen [[Johann Hieronymus Schröter|Johann Schröter]] i 1790. Schröter fant ut at når planeten var en tynn halvmåne utvidet de imaginære linjene seg gjennom mer enn 180°. Han antok korrekt at dette kom av [[spredning]] av sollyset i den tette atmosfæren. Den amerikanske astronomen [[Chester Lyman|Chester Smith Lyman]] observerte i ettertid en komplett ring rundt den mørke siden av planeten da den var i [[Konjunksjon (astronomi)|nedre konjunksjon]], et ytterligere bevis for en atmosfære.<ref name="Russel1899" /> Atmosfæren kompliserte forsøk på å fastsette rotasjonsperioden for planeten og observatører som den italienskfødte astronomen [[Giovanni Cassini]] og Schröter estimerte perioden feilaktig til rundt 24&nbsp;timer basert på markører på planetens tilsynelatende overflate.<ref name="Hussey1832" />

=== Jordbasert forskning ===
[[Fil:Fontana Venus Satellites.png|thumb|Francesco Fontana’s tegning av de antatte satelitter til Venus 1646). Grensene til lysets rundt Venus, er produsert av optiske effekter.]]
Lite mer ble oppdaget om Venus frem til det 20. århundre. Den tilnærmet strukturløse skiven ga ingen hint om overflaten og det var kun ved utviklingen av [[astronomisk spektroskopi|spektroskopiske]], [[radar]] og [[Ultrafiolett stråling|ultrafiolette]] observasjoner som gjorde at mer av dens hemmeligheter ble avdekket. De første ultrafiolette observasjonene ble gjennomført på 1920-tallet da [[Frank Elmore Ross|Frank E. Ross]] fant at ultrafiolette fotografier avslørte betydelige detaljer som var fraværende ved synlig og infrarød stråling. Han antydet at dette kom av en svært tett, gul og lav atmosfære med høye [[cirrus]]skyer over.<ref name="Ross1928" />

Spektroskopiske observasjoner på 1900-tallet ga de første sporene om Venus' rotasjon. [[Vesto Slipher]] forsøkte å måle [[Dopplereffekt|Doppler-forskyvningen]] av lyset fra Venus, men fant ingen rotasjon. Han antok at planeten måtte ha en mye lengre rotasjonsperiode enn han først hadde antatt.<ref name="Slipher1903" /> Senere arbeid på 1950-tallet viste imidlertid at rotasjonen var retrograd. Radarobservasjoner av Venus ble først gjennomført på 1960-tallet og ga de første målingene av rotasjonsperioden som vær nær de moderne verdiene.<ref name="Godstein1963" />

Radarobservasjoner på 1970-tallet avdekket for første gang detaljer om overflaten. Pulser med radiobølger ble sendt mot planeten ved å bruke det 300&nbsp;m store [[radioteleskop]]et ved [[Arecibo-observatoriet]] og ekkoene avdekket to svært reflekterende regioner, utpekt som Alpha- og Beta-regionene. Observasjonene avdekket også en lys region som ble antatt å være fjell, de ble kalt [[Maxwell Montes]].<ref name="Campbell1976" /> Disse tre strukturene er nå de eneste på Venus som ikke har kvinnelige navn.<ref name="Young1990" />