Redigerer Venstre (avsnitt)

=== Samling og stiftelse ===
[[Fil:Johan Sverdrup porträtt.jpg|thumb|[[Johan Sverdrup]] var Venstres første leder.]]
[[Fil:Venstres hus oslo.jpg|thumb|[[Venstres Hus]] i [[Møllergata (Oslo)|Møllergata]] i Oslo; arkitekt [[Knut Knutsen (arkitekt)|Knut Knutsen]] (1954)]]

Den såkalte [[Reformforeningen]] på Stortinget 1859–1860, under ledelse av [[Johan Sverdrup]] og [[Ole Gabriel Ueland]], regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert, om enn kortlivet, gruppe opposisjonelle på [[Stortinget]], som tok til orde for Norges likestilling i unionen med Sverige, samt en rekke demokratiske reformer.

Historien om Venstres fremvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av [[stemmerett]]en, [[legdommer]]e i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og fremfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså [[parlamentarisme]]. Parlamentarismen ble gradvis innført fra 1884.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Bjørn Arne Steine: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1512-parlamentarisme-og-partidannelser.html «Parlamentarisme og partidannelser»]. Hentet 23. des. 2016.</ref> For det andre var mange opptatt av kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet [[Høyre]]. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var [[Johan Sverdrup]]. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av, etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett, og dømt. [[Parlamentarismen]] ble innført, og Sverdrup dannet [[Johan Sverdrups regjering|Venstres første regjering]]. Venstres første fylkeslag, [[Akershus Venstre]], ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i [[Stortingsvalget 1885|1885]] kunne gå til valg på «tillit til Johan Sverdrup» – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og frem til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891–1893 og 1898–1903. Statsministre var [[Johannes Steen]] og [[Otto Blehr]]. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning.