Redigerer Urbanisering i Afrika (avsnitt)

== Kolonial tid ==
Med utgangspunkt i [[Berlin-konferansen]] i [[1884]]/[[1885]] ble Afrika delt på en tildels tilfeldig måte nesten som om det var en kake. I [[1914]] var bare [[Etiopia]] og [[Liberia]] igjen som uavhengige områder, resten av kontinentet var under [[Storbritannia|britisk]], [[Frankrike|fransk]], [[Portugal|portugisisk]], [[Tyskland|tysk]], [[Belgia|belgisk]], [[Italia|italiensk]] eller [[Spania|spansk]] kontroll. Det var disse europeiske maktenes interesser som lå til grunn for delingen. Kontinentet var nesten ikke urbanisert og kolonimaktene hadde ikke begynte å ta skikkelig kontroll over, eller investere noe særlig i «kakestykkene» sine (Hernæs, 2003a). Nord-Nigeria hadde for eksempel i 1900 et budsjett på 100&nbsp;000 [[GBP]] og en militærstyrke på 2000 [[Hausa]]-soldater og 120 britiske offiserer. Med dette skulle de styre et enormt område med en befolkning på om lag 10 millioner mennesker (Hernæs, 2003a:10).

Den økonomiske og administrative politikken hadde størst effekt på byveksten. ''[[Cash crop]]s'' (for eksempel [[bomull]], [[mais]], [[tobakk]], [[sukker]], [[kaffe]], [[te]], [[palmeolje]] og [[jordnøtter]] (Dorsey, 1998)) og [[mineral]]er, som var de viktige eksportproduktene, måtte føres ut til havnebyene for eksport. Til dette trengte en [[transport]] ([[jernbane]]), og for å bygge infrastruktur og styre kolonien trengte en administrasjon og personell. Sentraladministrasjonen ble ofte lagt til havnebyene, men det ble ikke opprettet noe nett av små og mellomstore byer (Aase, 2003:3).
[[Fil:Joburg top.jpg|thumb|[[Johannesburg]] sett fra [[Carlton Center]] (2004)<br />(''Foto:Zakysant.)'']]

Nye byer ble lagt til eksisterende bosetning eller på en helt ny plass. Helt nye byer ble opprettet særlig i ''[[kobberbeltet]]'' for å huse arbeiderne i gruvene. Eksempler på dette er [[Johannesburg]] og [[Kimberley (Sør-Afrika)|Kimberley]] i [[Sør-Afrika]], [[Ndola]] og [[Kitwe]] i [[Zambia]] og [[Lubumbashi]] i [[Den demokratiske republikken Kongo]] (Stock, 1995:210). 

Noen eksisterende byer ble brukt, og andre ble tilsidesatt. Ved transportårene vokste byene, mens byer som ble tilsidesatt av transport, og ikke fikk noe administrasjon forsvant så å si. Dette hendte for eksempel med [[Kukawa]] og [[Dahomey]] (Stock, 1995). 

Det var i transport- og administrasjonsbyene en kom i kontakt med myndighetene og handel, og det var således i disse byene det ble investert, slik at det ble bruk for arbeidskraft. Den økonomiske politikken med eksport av råvarer for å finansiere kolonistaten og utvikle Afrika, bestemte således hvilke byer som skulle vokse. Til tross for denne utviklingen var ¾ av de store viktige byene i dag etablert før kolonitiden (Stock, 1995).

Samtidig ble kolonimaktene oppmerksom på problemene som byveksten førte med seg. Den rural-urbane migrasjonen dro arbeidskraft fra landsbygda som produserte de viktige eksportråvarene. Afrikanerne bodde oftest trangt og under dårlige sanitære forhold og ble knyttet til (og smittet med ) sykdommer som for eksempel [[malaria]]. Løsningen til kolonimaktene var ikke å forbedre afrikanernes forhold, men heller å skille europeere, asiater og afrikanere fra hverandre og innføre bybegrensende lover. I [[Sør-Afrika]] kulminerte dette i den offisielle [[apartheid]]politikken fra [[1950]]. Dette var politikk som var særlig utbredt i [[settler]]byer som for eksempel [[Harare]], [[Lusaka]] og [[Nairobi]]. (Stock, 1995).

Den økonomiske kollapsen i [[1930-årene]] førte til lave priser på Afrikas eksportvarer og dermed også økonomisk nedgang og [[arbeidsledighet]]. Før hadde arbeidskraften i [[gruveindustri]]en vært for det meste midlertidig eller sesongbasert, ofte var det også tvangsarbeidskraft. Arbeiderne bodde slik i gruvebyene skilt fra hjem og familie på landsbygda (Aase, 2003).

Fra [[1920-årene]] i [[belgisk Kongo]] og fra [[1940-årene]] i Sør-Afrika og [[Sør-Rhodesia|Sør-]] og [[Nord-Rhodesia]] ville så selskapene ha mer stabil arbeidskraft. Myndighetene skiftet da politikk for å legge til rette for dette. Etterhvert flyttet så arbeiderne sine familier også til byen. Politikken gikk for det meste ut på å styrke statens kontroll over land og byvekst, og legge til rette for europeiske tjenestemenn (Rakodi, 1997).

En kan se hvor stor effekt apartheid og liknende politikk kunne ha på byveksten ved å sammenligne vekstraten i [[det sørlige Afrika]] og resten av Afrika i [[1950-årene]]. Samtidig ser en også at denne politikken ikke fungerte eller ikke ble gjennomført i de andre koloniene: Mens bybefolkningen i det sørlige Afrika vokste med om lag 3,3&nbsp;%, vokste bybefolkningen i hele Afrika med om lag 4,6&nbsp;% (se figur 1).

Etterhvert som økonomien vokste, vokste byene. I [[1940-årene|1940-]] og [[1950-årene|50-årene]] begynte kolonimaktene å styrke «utviklingspolitikken» som hadde fått en knekk på grunn av [[depresjonen]] i 1930-årene. Det ble utviklet sosiale tilbud, spesielt [[grunnskole]]r, men også [[videregående skole]]r, og på slutten av koloniperioden også [[universitet]] i noen av koloniene. [[Infrastruktur]] som [[havn]]er, [[elektrisitetsnett]] og [[veinett]] ble også bygd ut (Hernæs, 2003). Dette innebar økt administrasjon, økt eksport — og økende byvekst som har økt enda mer inn i den postkoloniale perioden.