Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

====Knyttneve og krigstrussel (1891–1899)====
[[Fil:Ludvig Douglas 1913.JPG|thumb|Den svenske utenriksminister [[Ludvig Douglas]] var lite interessert i å samarbeide med Norge.]]
Konsulatkomiteen konkluderte derfor med at det var nødvendig med et eget konsulatvesen, en konklusjon som kan ha vært forventet.<ref name="knyttneve">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Knyttnevepolitikken», side 349-51. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Venstre gikk til valg på blant annet eget konsulatvesen i 1891, og da de vant, ble saken vedtatt i Stortinget.<ref name="knyttneve"/> Dette ble ikke sanksjonert av Oscar II, etter instruks fra den svenske regjering. Den svenske utenriksministeren [[Carl Lewenhaupt]] hadde beregnet dette, og tilbød om forhandlinger om deler av kravene. Han lykkes med dette å splitte Stortinget mellom Venstre, [[Moderate Venstre]] og [[Høyre|Høire]]. Lewenhaupts ønske om å styrke unionen gjennom å fjerne unødvendige hindringer ble imidlertid ikke imøtekommet fra noen sider av grensen.

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik få igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen anså saken om konusulatvesen for å være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomité. I tillegg hadde Venstres politikere liten tålmodighet. De ønsket å slå til med en gang i en handlingsmåte som ble kalt «knyttnevepolitikken».<ref name="knyttneve"/> Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med å true om krig, og Venstre måtte bøye av. Dette ble et tap både for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler.<ref name="knyttneve"/> 

Svenske politikere satset dermed på en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble [[Francis Hagerups første regjering]] samlet for å finne noen felles punkter i den tredje unionskomité. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, [[Ludvig Douglas]] anbefalt kronprins [[Gustav V av Sverige|Gustaf]] å innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe å øve press på Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]] ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i å nekte å informere fremmede makter om at Norge hadde fått et rent flagg.<ref>side 21, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref>