Redigerer Trost i taklampa (avsnitt)

== Dramatiseringer ==
[[Fil:Prøysenhuset teaterplakater.jpg|miniatyr|En samling teaterplakater. Fra utstillingene i [[Prøysenhuset]].]]
[[Fil:Trost i taklampa 04.jpg|thumb|Snekkersvekara i [[Trøndelag Teater]]s oppsetning i 1975. Skuespillerne er, fra venstre mot høyre:  [[Trond Lie (regissør)|Trond Lie]], [[Geir Nergaard]], [[Harald Brenna]] og [[Carsten Byhring]]. Til høyre Jan Erik Berntsen som handelsbetjenten Roy.{{Byline|Roar Øhlander/NTNU UB}}]]
[[Fil:Rigmor Delphin Alf Prøysen med skrivemaskin 1964 3.jpg|thumb|Alf Prøysen anno 1964{{Byline|[[Rigmor Dahl Delphin]]}}]]
=== Teater 1952 ===
Ideen om å dramatisere romanen oppsto først hos skuespilleren [[Asbjørn Toms]] (1915–90) ved nyttår 1950. Den daværende teatersjefen [[Edvard Drabløs|Drabløs]] ved [[Det norske teatret]] var skeptisk, men senere i 1951 ga etterfølgeren [[Ole Gregor Liljedahl Barman|Ole Barman]] klarsignal. Prøysen insisterte på Toms som medforfatter av manus og som regissør.<ref name="AT" /> [[Siri Rom]] spilte hovedrollen i denne første oppsetningen, som hadde premiere 10. februar 1952. Dramatiseringen «la vekt på Gunvors opprørstrang, men også humoren i boka kom til sin rett.»<ref name="OR92" />

Den første oppsetningen ble spilte 208 ganger<ref name="SEBPT">[[Svein Erik Brodal]]. «Prøysen og teateret»: I ''Prøysenårbok 2004''</ref>. Stykket ble satt opp på nytt i 1957.<ref name="DNT75" /> Dramatiseringen «var ikkje noko fullkomi arbeid. Fleire av scenene høyrer avgjort til på amatørplanet, og fleire av rollene gir lite å spela på. Likevel er teaterstykket så saftig og frodig at ugraset kjem i skuggen av dei gode vokstrane.»<ref>{{Kilde bok| utgivelsesår = 1963 | tittel = Det Norske teatret: femti år 1913-1963 | forfatter = Nils Sletbak | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007050204067 | side = 258 }} </ref> Teatrets første historiker, [[Olav Dalgard]] skrev i 1953: «Det har vori sagt mykje både for og imot denne dramatiseringa av folkeliv på Hedmarka, men ingen kan fråkjenne henne sakleg aktualitet og friskt humør.»<ref>{{Kilde bok| forfatter = Olav Dalgard | utgivelsesår = 1953 | tittel = Det norske teatret | utgivelsessted = | forlag = Noregs boklag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008050604020 | side = }} </ref>

Prøysen og Toms samarbeidet også om en dramatisering som [[Trost i taklampa (hørespill)|hørespill]] i [[Radioteatret]] høsten 1952. Toms hadde regien<ref>[http://nabo.nb.no/trip?_t=0&_b=samteater&_r=9378 Trost i taklampa] i databasen SAMTEATER hos nb.no</ref>, og Siri Rom hadde hovedrollen i radioversjonen også.

=== Film 1955 ===
''Trost i taklampa'' ble filmatisert som ''[[Trost i taklampa (film)|Trost i taklampa]]''. Filmen hadde premiere i januar 1955; regien var ved [[Erik Borge]], og musikken var av [[Maj Sønstevold]].<ref>[https://www.nb.no/filmografi/show?id=85833 Trost i taklampa] i Nasjonalbibliotekets filmografi]</ref><ref name="GI">Gunnar Iversen. «Erik Borge og filmen : et portrett av en filmveteran samt en analyse av Trost i taklampa». I: ''Z, filmtidsskrift''; nr 4, 1988. Også i forkortet form som etterord i 1989-utgave av romanen. ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102324018 ebok fra bokhylla.no])</ref><ref name="INT55">«'Gunvor Smikkstugun er jenta mi det', lørdagskveld hos Prøysens i Nittedal og omkring premieren på Trost i taklampa». Anonymt intervju med Prøysen. I: ''Hamar Arbeiderblad'' 19. januar 1955. Opptrykt i: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. Redigert av Knut Imerslund. Utgitt av [[Landslaget for norskundervisning|LNU]] og Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7</ref><ref name="KIFILM">Knut Imerslund. «Filmatiseringen av Trost i taklampa». I: ''PrøysenVennen''; nr 2, 2005 ([http://proysensvenner.no/index.php?artID=61&navB=1 pdf])</ref> Torhild Viken mener at Sønstevolds musikk gir fortellingen «et flair av byens toner, av [[jazz]]. Med dette grepet satte Sønstevold et urbant bakteppe opp bak Gunvors opphold i hjembygda. Vi ser ikke byen, men den er til stede som musikk.»<ref name="TV95" />

Filmen har Prøysens fortellerstemme som [[voiceover]], i tillegg til at han synger fem sanger. Han opptrer også i siste scene, som togpassasjer sammen med Gunvor, når hun vender tilbake til byen.<ref name="KIFILM" /> Noen av personene fra romanen er utelatt i filmen, mest tydelig redaktør Gregersen. Sluttscenen med Matja Berjom og Even Smikkstad er også tatt ut, og Krestine Krokengen har fått mindre plass.<ref name="KIFILM" /> Erik Borge har i intervju med Knut Imerslund fortalt at «hensikten med filmen var å dokumentere de sosiale motsetningene på Hedmarken, mer enn teaterversjonen hadde gjort. Dessuten var det et mål å billedlegge sommerstemningen i Innlands-Norge på en måte som bare filmmediet gir muligheter til. Hedmarks-sommeren spiller en sentral rolle i filmen.»<ref name="KIFILM" /> «Filmens to sentrale motsetninger blir mellom individ og kollektiv og mellom by og land,» sier Gunnar Iversen.<ref name="GI" />

=== Musikal 1963 ===
Romanen/teaterstykket ble bearbeidet til [[musikal]] i 1963, av Prøysen, Toms og komponisten [[Finn Ludt]]. Den hadde premiere på [[Det norske teatret|DNT]] 28. april i [[Barthold Halle]]s regi, og med ballettinnslag av [[Edith Roger]].<ref name="DNT75">{{Kilde bok| utgivelsesår = 1988 | tittel = Det Norske teatret 75 år: 1963–1988 | isbn = 8252133142 | forfatter = Leif Mæhle (red.) | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012102907057 | side = }}</ref> Sanger som «[[Blåklokkevikua]]», «Bære vent» og «Snekkersve-marsj» er skrevet til musikalen.<ref name="TV95" /><ref name="Snekkersve">[https://www.youtube.com/watch?v=MzTHpbggG4Y Snekkersvekara] («Snekkersve-marsj») hos Youtube</ref>  
[[Sølvi Wang]] var den første som spilte hovedrollen som Gunvor Smikkstugun; senere har blant andre [[Gerdi Schjelderup]], [[Kirsti Sparboe]], [[Marit Bolling]], [[Britt Langlie]], [[Inger Lise Rypdal]] og [[Charlotte Frogner]] spilt hovedrollen. Musikalen er senere satt opp på Det norske i 1984<ref name="DNT75" /> og 2014<ref>[http://sceneweb.no/nb/production/38294/ sceneweb.no] 2014</ref>, på [[Rogaland Teater]] i 1965, på [[Trøndelag teater]] i 1975 og på [[Riksteatret]] i 1979 og 1994<ref>[http://sceneweb.no/nb/production/35513/ sceneweb.no] 1994</ref><ref>Kilde for opplysningene om musikaloppsetningene i 1965, 1974 og 1979 er BIBSYS</ref>.

Ludts musikk til musikalen er preget av «et lag med disharmoniske klanger, som ligger der som en vedvarende og insisterende dissonans.»<ref name="TV95" /> Musikken preges også av at Ludt hentet musikalske forelegg fra flere sjangre: nasjonalsanger, slagere fra amerikansk popmusikk, arbeidersanger, gammeldans og moderne standarddanser; «bruken av forelegg er så gjennomført at det blir et dominerende musikalsk trekk.»<ref name="TV95" />

Viken<ref name="TV95" /> mener at Prøysen i musikalversjonen «toner ned en rekke markeringstrekk» ved Gunvor. I musikalen framstår Gunvor som «mer konsolidert og mindre dobbel», og musikalen gir mindre belegg for dobbelheten mellom solidarisk opprør og individuell hevn. I Riksteatrets programhefte fra 1994<ref name="RT94" /> drøftes også forholdet mellom romanen og musikalversjonen:
:«Det sier seg selv at den syngende 'Trosten' måtte bli mindre farlig enn originalen. Tiden hadde også gjort sitt; romanens tematikk var etterhvert blitt en del av vår nære historie. Man hadde fått det hele på avstand, og tonen ble mer forsonlig. I [musikalen] fremstår derfor Gunvor Smikkstugun som den udiskutable heltinne. Mye av romanens brodd og dobbeltbunn er borte, men Prøysens ånd er intakt.<br />Det er urimelig å 'måle' musikalen mot romanen. De to versjonene av 'Trosten' speiler hver sin tid, og musikalen lever sitt eget liv innenfor sine rammer. den har mye kraft og trøkk, og visene, og ikke minst Finn Ludts kongeniale musikk, har tilført teaterversjonen en særegen nostalgisk-poetisk klangbunn.»