Redigerer Stortinget i 1814 (avsnitt)

==Vurdering==
Det overordentlige Stortinget i 1814 er ikke omgitt av samme glans som riksforsamlingen på Eidsvoll tidligere samme år. Likevel utførte det et nesten like viktig arbeid, siden det i realiteten var en ny grunnlovgivende forsamling. Mens riksforsamlingen hadde skapt en ny Grunnlov, var det overordentlige Stortingets oppgave å bevare denne Grunnloven som best man kunne i forhandling med de svenske kommissærene. Det var ingen egentlig partimotsetninger som på Eidsvoll; nesten alle var enige i at unionen var uunngåelig, spørsmålet gjaldt hvordan unionsinngåelsen skulle skje.

Det gamle unionspartiet hadde med Christian Fredriks abdikasjon nådd sitt mål om en norsk union med Sverige. Unionstilhengerne ville helst ha unionen gjennomført så fort som mulig. For selvstendighetspartiet var det derimot om å gjøre at Norges stilling i unionen ble så fordelaktig som mulig, når en union ikke kunne unngås. Stortingspresident W. F. K. Christie trådte i spissen for dette synet og ledet arbeidet i Stortinget slik at man til slutt satt igjen med en grunnlov som bevarte ånden fra eidsvollsgrunnloven. På Stortinget i 1814 trådte Christie frem som landets fremste mann. Riktignok hadde han også spilt en rolle på riksforsamlingen, men gjennom sine fortjenester som president på dette viktige Stortinget skaffet han seg en anseelse og popularitet som fulgte ham livet ut.

Unionen med Sverige var tilsynelatende et nederlag for det norske selvstendighetspartiet, men på lang sikt representerte 4. november-grunnloven en seier for norsk selvstendighet; [[Jens Arup Seip]] har skrevet at Christian Fredrik seiret gjennom Christie på Stortinget i 1814.<ref name=Seip58/> Norge skulle fremdeles være nasjonalt selvstendig selv om landet nå hadde felles konge med Sverige. [[Knut Mykland]] har påpekt det merkverdige i at svenskene tillot Norge en såpass fri stilling i unionen som 4. november-grunnloven representerte, også etter at en union var blitt uunngåelig.<ref name=Mykland469/> Hvorfor var svenskene så ettergivende overfor Stortinget, som jo nektet å etterkomme deres ønsker blant annet i spørsmålet om kongens råderett over krigsmakten og naturaliseringsspørsmålet?

For kronprins Carl Johan må det ha vært av betydning at eidsvollsgrunnloven tilla kongen en sterk maktstilling. Ved å bygge på denne Grunnloven i forhandlingene om unionen håpet han å få myndighet over Norges utenrikspolitikk og militærvesen.<ref name=Mykland445/> For de norske selvstendighetsmennene var det derimot om å gjøre å begrense unionskongens makt mest mulig. I 4. november-grunnloven fikk Stortinget en sterkere stilling overfor kongen enn det hadde hatt i eidsvollsgrunnloven, og mens Christian Fredrik hadde ønsket å holde statsrådet i bakgrunnen, trådte det norske statsrådet nå frem som et selvstendig organ.<ref name=Mykland470/> Carl Johan og svenskene måtte godta at Norge fikk en friere stilling i unionen enn de hadde tenkt, først og fremst fordi de ønsket å få unionen i stand så raskt som mulig. Carl Johan hadde flere baller i luften høsten 1814; han fryktet at stormaktene skulle blande seg inn, han var usikker på sin egen stilling i Sverige, og han næret håp om å komme på tronen i Frankrike etter [[Napoleon]]s fall. Svenskene trodde dessuten at Norge og Sverige uansett ville komme til å smelte sammen i en tettere union etter hvert som tiden gikk. Det ble antatt at Norge ville innta samme rolle i forhold til Sverige som Finland tidligere hadde inntatt.

Stortinget i 1814 ble altså bestemmende for Norges forhold til Sverige gjennom resten av århundret, helt til [[unionsoppløsningen]] i 1905. Dagen for kongevalget, [[4. november]], ble helt til unionsoppløsningen i 1905 holdt for en festdag blant tilhengerne av unionen med Sverige. Tilhengerne av en friere stilling for Norge i unionen begynte på 1820-tallet å feire 17. mai, som kom til å stille 4. november i skyggen.