Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

==== Stenderforsamlingen som en svensk arv ====
[[Fil:Valtiopäivät 1863.jpg|thumb|[[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] åpner Riksdagen i Helsingfors 1863.<br /><small>Maleri av R. W. Ekman.</small>]]
Den svenske [[stenderforsamling]]en, ''Ståndsriksdagen'', var betegnelsen på de regelmessig innkalte representantene for de fire stendene;  adelen, presteskapet, borgerne og de selveiende bøndene. Fram til Sverige og Finland skilte lag møtte delegatene fra de finske områdene på samme vilkår som fra de andre kjerneområdene i det svenske riket. I storfyrstedømmet fortsatte denne ordningen uendret med den forskjell at de finske områdene fikk sin egen riksdag.

Etter den gustavianske forfatningen måtte Riksdagen godkjenne nye eller endrede lover, men hadde ingen rett til å ta initiativet selv. Derimot hadde kongen rett til å regulere forvaltningmessige og økonomiske forhold uten innblanding fra stendene. Forfatningen var uklar når det gjaldt omfanget av kongens forføyningsrett og dette benyttet både svenskekongen og tsaren seg flittig av for å unngå å involvere stenderforsamlingen.<ref>Virrankoski I, s. 323</ref>

Innkalling av stendene skjedde på monarkens initiativ. Etter riksdagen i Borgå 1809, som samtiden benevnte som ''Lantdag'', unngikk både tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] og etterfølgeren [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] i hele deres regjeringsperioder å kalle inn Riksdagen. Først [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] så det som nødvendig for å få gjennomført sine mange økonomiske reformer, og sammenkalte stenderforsamlingen i 1863. Dette utløste en begeistringsbølge i Finland og gjorde tsaren svært populær i landet.<ref>Klinge, s. 286</ref>

[[Fil:House_of_the_Estates,_Helsinki,_Finland_-_20061130.jpg|thumb|''Ständerhuset'' i Helsingfors ble reist i 1891 og var til parlamentsreformen i 1906 møtestedet for de ikke-adelige stendene.]]
Tsar Aleksander II opprettet to utvalg som fikk i oppgave å utarbeide en ny finsk grunnlov basert på den gustavianske forfatningen og reorganisere forvaltningen. En virkeliggjøring av prosjektet ville blant annet gitt stendene en lovlig initiativrett og gjort Senatet selvstendig. Den stort anlagte reformen ble imidlertid hindret av en økende innenrikspolitisk spenning i Russland, spesielt som følge av den [[Polen|polske]] [[januaroppstanden]] i 1863 og attentatforsøket på tsaren i 1866. Bare ordningen med at Riksdagen skulle innkalles hvert femte år ble gjennomført.<ref>Klinge, s. 224 f.</ref> Først i 1882 gav [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]] Riksdagen initiativrett og innførte at Riksdagen skulle møtes hvert tredje år.<ref>Klinge, s. 225</ref>

Riksdagens sammensetning var bestemt i Riksdagsordningen av 1617. De fire stendene møttes og foretok sine beslutninger atskilt. For at et vedtak skulle være beslutningsdyktig måtte tre stender gi sin tilslutning. Adelen var representert av overhodene for Finlands adelige familier. Monarken kunne ved å adle familier få innflytelse på sammensetningen av adelstanden. Til prestestanden hørte biskopene og representanter som var valgt av de evangeliske sogneprestene, fra 1869 også representanter fra skolevesen og universitet. Byborgerne valgte sine representanter ut fra en stemmerett som var bestemt av inntekt og formue. Fjerdestanden, dvs bøndene, fikk stemmerett i den grad de hadde landeiendommer. Ordningen innebar at rundt 30 prosent av befolkningen var representert i Riksdagen rundt 1890.<ref>Virrankoski I, s. 186 f.; Virrankoski II, s. 506 f.</ref>

Allerede da riksdagsinstitusjonen ble gjenopplivet i 1860-årene ble det stenderbaserte representasjonsystemet oppfattet som foreldet og en reform diskutert.<ref>Virrankoski II, s. 506</ref> Et konkret forslag under Riksdagen i 1885 om å utvide antall stemmeberettigede falt på grunn av motstand fra adelen og konservative borgere som fryktet at representanter for det finskspråklige flertallet skulle få tallmessig overtak.<ref>Klinge, s. 300–302</ref> Slik ble stemmerettsspørsmålet flere ganger utsatt helt til århundreskiftets framvoksende arbeiderbevegelse stilte krav om en alminnelig stemmerett for alle.