Redigerer Stjerne (avsnitt)

==== Kollaps ====
[[Fil:Crab Nebula.jpg|thumb|[[Krabbetåken]], restene av en [[supernova]] hvor supernova-eksplosjonen ble observert av flere ulike sivilisasjoner den 4. juli 1054.]]
En utviklet gjennomsnittlig stjerne kommer etter gjennomført forbrenning av tilgjengelig materiale til å støte bort sine ytre lag til en [[planetarisk tåke]]. Dersom det som da gjenstår er mindre enn 1,4 solmasser, krymper den til et relativt lite objekt (rundt jordens størrelse) som ikke er massivt nok til å komprimeres ytterligere. Disse [[kompakt objekt|kompakte objektene]] kalles [[hvit dverg|hvite dverger]].<ref name="Liebert" /> Den elektron-degenererte massen inne i en hvit dverg er ikke lenger en [[Plasma (fysikk)|plasma]], selv om stjerner generelt beskrives som kuler av plasma. Hvite dverger vil til slutt kjøles ned til [[Sort dverg|sorte dverger]] etter svært lang tid.

I mer massive stjerner (over 1,4 solmasser) kommer fusjonen til å fortsette frem til jernkjernen har vokst seg så stor at den ikke lenger kan støtte sin egen masse. Ettersom fusjonen av jern ikke er en [[eksoterm reaksjon]], opphører det utgående termiske trykket som tidligere har hindret stjernen i å komprimeres ytterligere av gravitasjonen. Kjernen kommer plutselig til å kollapse når trykket blir så stort at [[elektron]]ene trykkes inn i [[proton]]ene, som så danner [[nøytron]]er og [[nøytrino]]er i et utbrudd av inverse [[betahenfall]]. Den lettere materien i de ytre delene av stjernen faller omgående inn mot nøytronkjernen og kastes så voldsomt tilbake i en [[supernova]]eksplosjon, på samme måte som en bølge «spretter» tilbake når den møter en vegg. Supernovaer er så kraftige at de for en kort periode kan lyse sterkere enn hele galaksen de befinner seg i. Når de oppstår i Melkeveien, har de historisk blitt observert som nye stjerner der ingen fantes tidligere.<ref name="supernova" />

Hoveddelen av materien i en stjerne blåses bort av supernova-eksplosjonen (noe som danner tåker som [[Krabbetåken]]),<ref name="supernova" /> og det som gjenstår er kompakte objekter som en [[nøytronstjerne]] (som noen ganger fremstår som en [[pulsar]]) eller, for de aller tyngste stjernene med en gjenværende masse på over fire solmasser, et såkalt [[sort hull]].<ref name="Fryer" /> I en nøytronstjerne er all materie i en tilstand kjent som nøytron-degenerert materie, muligens med enda mer eksotiske former for [[degenerert materie]] i kjernen. Inne i sorte hull er materien i en tilstand som enda ikke forstås av vitenskapen. De ytre bortstøtte lagene av døde og døende stjerner inneholder tyngre grunnstoff som kan gjenvinnes under dannelsen av nye stjerner. Dette er nødvendig for at jordlignende planeter, som nesten utelukkende består av tunge grunnstoffer, skal kunne oppstå. [[Stjernevind]]en fra store stjerner og utstrømningen fra supernovaer spiller en viktig rolle for den interstellare materiens egenskaper.<ref name="supernova" />

Når stjernen har gått tom for hydrogen sveller stjernen opp og blir til det vi kaller en rød kjempe. Disse kan være så store at de har en diameter stor nok til å kunne sluke jorda. På dette punktet vil stjernen også begynne å fusjonere tyngre stoffer. Helium vil bli brukt og stoffene blir tyngre og tyngre.