Redigerer Snorre Sel (avsnitt)

==Symboler og undertekst==
{{sitat|Det med Snorre Sel var en av de frekkeste og fornøyeligste [[Køpenickiade]]ne som ble laget med [[Nasjonal samling|de norske nazistene]].(...) Og boka fikk strålende anmeldelse i Fritt Folk. Bare få dager etter ble den anmeldt gjennom politiet som beslagla de få eksemplarene som ennå fantes. Da først hadde de oppdaget at det var den dristigste pamflett.(...) Sjøl blant de aller minste norske barn var det ingen tvil om hvem eventyret henspilte på. (...) Derfor var nazistene nokså flaue etter den affæren og det siste ordet i [[Heil og sæl]] fikk en vond bismak.|Utdrag fra ''[[Jøssing]]-kommentarer'' i ''Krigens humor'' (utgitt 1945)<ref>{{ Kilde bok | forfatter = George | utgivelsesår = 1945 | tittel = Krigens humor | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = [Tell forl.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060638010 | side = }}</ref>|right}}
Det er flere [[symbol]]ske detaljer og hint i teksten og tegningene som antyder det underliggende budskapet, selv om de ikke alltid er like lett å få øye på eller forstå i ettertid:<ref name="Nazismen og norsk litteratur-125"/>

* Egennavnet [[Snorre]] blir forbundet med norsk historie, og selungen representerer Norge,<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bø, Finn | utgivelsesår = 1995 | tittel = Forbuden frukt | isbn = 8250932498 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Bladkompaniet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071308096 | side = 94 }}</ref> et land som var forholdsvis ungt som selvstendig nasjon i 1941.
* På første side forteller forfatteren at faren til Snorre var «kommet bort på havet» da Snorre var bitteliten. Mora forteller, med «rare øyne», hvor snill, sterk og pen faren hadde vært. Forsvunne fedre var ikke uvanlig i fiskeri- og sjøfartsnasjonen Norge, men kommentaren kan også gjelde den folkekjære [[Haakon VII|kong Haakon]]. Han måtte flykte da tyskerne invaderte landet og kom seg omsider over havet til England, sammen med regjeringa, knapt to måneder etter krigsutbruddet.  Det er spekkhoggeren Glefs, det vil si Tyskland, som har spist faren.
* Isflaket selungen ligger på, i første og andre tegning, og også såvidt seinere, har konturer som likner på kystlinjene i Nord-Europa og Sør-Norge. 
* I «det underlige livet som rørte seg på grunnene» møter Snorre kloke og alvorlige [[torsk]]er som  blir «stående og boble til hverandre», røde [[sjøstjerne]]r som kravler «blant skjell og muslinger», og [[kreps]]er som «vrimlet i tangskogene». Disse kan representere ulike grupper i det norske krigssamfunnet. Der var det både handlingslamma forståsegpåere med luftig tomprat og ivrige [[kommunist]]er, symbolisert som [[den røde stjerne|røde stjerner]], som den kloke onkel Bart (Storbritannia) kaller «bunnskrapet». 
* Måkeparet Sving og Svang, som mora til Snorre advarer mot, har «et falskt gult glimt i blikket» og «røde merker over øynene». De «skriker goddag til alle de møter», «flakser med vingene så det kan bety både det ene og det andre» og «har merker i pannen, akkurat som Glefs». Dette er NS-folk, uniformert med røde og gule [[solkors]]-merker, som stadig roper og løfter armen til [[heil og sæl|hilsen]]. I tegningene minner fuglene både om [[det tredje rikets riksvåpen|den tyske riksørnen]] og NS' egen solørn. Et sted danner måkeparet også kragespeil-merket til [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]], det tyske luftvåpenet. Forbokstavene til paret danner dessuten bokstavkombinasjonen [[SS]]. At ismåkefamilien ikke vil vedkjenne seg «flaksefantene» viser til den forakten flertallet av «gode nordmenn» viste overfor «[[Det norske landssvikoppgjøret|landssviker]]e» og «medløpere». Noen har også omtalt Sving og Svang som [[Vidkun Quisling|Quisling]], føreren i NS, og [[Himmler]], den tyske SS-sjefen.
* Den sultne og truende isbjørnen Brummelabb er listig og innsmigrende når han skryter av pelsen til Snorre, men løgnaktig. [[Den russiske bjørnen]] har vært et uhøytidelig [[nasjonalsymbol]] for Russland siden 1500-tallet, og var det også for Sovjetunionen. Sælens variant har brannrød tunge, kanskje som symbol på den blodtørstige [[kommunisme]]n, og profilen og ikke minst blikket til [[Josef Stalin]], den mistroiske diktatoren i riket. For øvrig ble den militære trusselen fra Sovjetunionen mindre i løpet av krigen.
* Den mektige spekkhoggeren Glefs, som også vil spise Snorre, representerer Nazi-Tysklands krigmaskineri, okkupasjonsmakta og [[ondskap]]en. Dyret har tegninger på kroppen i svart og hvitt og en tydelig forma halefinne. Fargene og formene kan gi assosiasjoner til [[hakekors]] og andre grafiske symboler som særprega det nazistiske formspråket. Spekkhoggeren minner ellers om et veldig slagskip, for eksempel fra [[Kriegsmarine]], marinen i den tyske vernemakta. Under vann kan Glefs også representere den tyske ubåtflåten som var den største blant de krigende nasjonene. 
* Spekkhoggeren har merker i panna på samme måte som de falske måkene: «Onkel Bart hadde fortalt om det runde merket som Glefs hadde over begge øynene.(...) Han kom til å tenke på Sving og Svang. De hadde jo også slike rare merker –––?» Dette henviser til emblemer for nazismen, en gjennomorganisert bevegelse der bruken av symboler, flagg og faner var svært omfattende og alle medlemsgrupper bar uniformer og merker. Blant karakteristiske «merker over øynene» er ørnesymbolet på uniformsluene til tyske soldater og både norske og tyske nazister. Særlig kjent er likevel [[SS]]' svarte og grå [[høylue]]r som hadde sølvhvite [[Totenkopf (symbol)|dødningehoder]] i tillegg til sin variant av den tyske ørnen. Merkene i panna kan også leses som advarende [[kainsmerke]]r på dem Gud har fordømt. 
* Andre har tolka bildene friere og sett isbjørnen som [[Wehrmacht]], de væpna styrkene til Nazi-Tyskland, og spekkhoggeren som [[Reichskommissariat Norwegen]], det nazistiske rikskommissariatet som hadde den egentlige makta i Norge, selv etter at Quisling ble «[[ministerpresident]]» i 1942.<ref name="krigsleksikon">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8252525490 | isbn = 8202141389 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = 388}}</ref>
* Den trygge og sterke, men tunge og seine hvalrossen onkel Bart, som «var den sterkeste i Ishavet» og «hadde mange gamle regnskaper å gjøre opp med Glefs», kommer etter hvert til unnsetning og redder selungen. Hvalrossen gir spekkhoggeren flere hogg i halen, blant annet «for Snorres far», og legger spekkhoggeren «på is» der den vil «bli liggende til isfjellet smeltet.» Den kloke Onkel Bart er tegna med tjukke, grå [[mustasjer]], omtrent som den fyldige, «britiske» barten til [[Edvard VII av Storbritannia|Edvard VII]], den avdøde svigerfaren til Norges kong Haakon (tyskerne kunne foraktelig omtale norskekongen som «den britiske svigersønnen»). 
* Onkel Bart advarer tidlig Snorre mot spekkhoggeren Glefs: «Du har ikke noe å forsvare seg med. Og får de først has på deg, og får smak på kjøtt, så får de kanskje appetitt på meg også!» Dette kan refere til Norges beskjedne forsvar da krigen brøyt ut, og til den militærstrategiske rollen landet hadde: Norge var både en «bufferstat» som oppholdt tyske styrker fra et større angrep på Storbritannia, men som også kunne bli havn og base for et slikt angrep.
* I en tegning av to snegler på havbunnen under isen er det forbudte [[monogram]]met til kong Haakon (tallet 7 i en stor H) skrevet inn som små hvite tegn på steinene i bakgrunnen.<ref name="Nazismen og norsk litteratur-125"/> Sneglene kan representere de passive i folket: «farten skremte dem.» Andre mener de kan symbolisere [[Georg VI av Storbritannia|det britiske kongeparet]].<ref name="Kari Skjønsberg-dagene 2015"/>
* Onkel Bart må få slipt tennene skarpe hos en gammel [[trollkrabbe]] før han kan angripe spekkhoggeren. Dette skal ifølge forfatteren vise til [[Låne- og leieloven|Låne- og leieavtalen]] med USA.<ref name="Nazismen og norsk litteratur-125"/>
* Spekkhoggeren Glefs har tre [[reke]]r boende i «en gammel hulltann». De «hvirvlet mellom tennene i gapet» og gjorde Glefs «rasende over tannpinen». Under spekkhoggerens dramatiske jakt på selungen, må rekene reise sin vei («Det ville du også ha gjort hvis du ikke fikk bo i fred i huset ditt»), men de lar døra bli stående på vidt gap så tannpinen blir enda verre. Rekene skal være norske motstandsfolk som irriterte og erta tyskerne.<ref name="Ridderstrøm">{{Kilde www |url=http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/idesmugling.pdf |tittel=Helge Ridderstrøm 2016 om idésmugling, det vil si farlige ideer kamuflert i et verk for å unngå å bli stoppa av sensur |besøksdato=2018-07-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180715064705/http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/idesmugling.pdf |arkivdato=2018-07-15 |url-status=død }}</ref>
* Isfjell og snøhauger i illustrasjonene har skygger og streker som flere steder kan tolkes som fordreide 7-tall (for kong Haakon VII), [[SS-runer]]<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sælen, Frithjof | utgivelsesår = 1941 | tittel = Snorre sel | utgivelsessted = Bergen | forlag = Grieg | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013051407038 | side = 30}}</ref> og måpende eller forskremte ansikter.
* I ett av bildene der Glefs nesten får tak i Snorre, danner kjølvannet etter selungen to stående buer som likner på de berykta SS-runene.<ref name="Kari Skjønsberg-dagene 2015">[https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/2016/10/Bibliotheca-Nova-2015.2_På-flukt-på-vent-på-eventyr-Kari-Skjønsberg-dagene-2015.pdf ''På flukt, på vent, på eventyr?'' Kari Skjønsberg-dagene 2015]{{Død lenke|dato=april 2019 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sælen, Frithjof | utgivelsesår = 1941 | tittel = Snorre sel | utgivelsessted = Bergen | forlag = Grieg | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013051407038 | side = 34}}</ref>
<!--* Snorre sovner på isflaket og drømmer om [[nordlys]]et som har «flokker av små vesener som knitret og freste». Disse er tegna med blide, sympatiske ansikter og kan bli tolka som [[de allierte (andre verdenskrig)|allierte]] flyangrep mot tyske anlegg i Norge.-->
* Sola som går ned i havet mot slutten av fortellinga, kan minne om, i hvert fall i førsteutgaven der fargene er rødere enn i utgaven fra 1949, NS' runde, rødgule solkors-emblem som går under og drukner. 
* På siste side oppsummerer Sælen med det en kan lese som et uttrykk for en optimistisk [[motstandsbevegelsen|motstandsvilje]], skrevet mens utfallet av verdenskrigen ennå var uavklart: «Dette var historien om en liten sel som trodde alt var godt og vakkert der nord i [[Ishavet]] hvor han bodde. Det var det ikke. Selv om enden ble god.»