Redigerer Slanger (avsnitt)

=== Forplantningsbiologi ===
[[Fil:Python molurus bivittatus-Hatchling.jpg|thumb|[[Tigerpyton]] som klekkes]]
I [[paringstid]]en finner hannslangene hunnene ved å følge et duftspor fra analkjertelen hos hunnen. Hannene utkjemper rituelle kamper for å få pare seg med hunnene. Kampen foregår ofte ved at de løfter sitt eget [[hode]], samtidig som de prøver å trykke ned [[hode]]t og [[nakke]]n på motstanderen.

Slangene har [[indre befruktning]], og hannen fører den såkalte ''[[hemipenis]]en'' inn i hunnens [[Kloakk (zoologi)|kloakkåpning]]. Hannslanger har to hemipeniser, men under paringen brukes bare en hemipenis om gangen. Utseende på dette organet er et viktig bygningstrekk for å skille forskjellige arter. 
  
De fleste slanger legger [[egg]] med et mykt, [[pergament]]aktig skall. Antall egg i kullet varierer mye. Ormeslangene legger bare 2–8 egg, mens nettpytonen normalt legger 20–40 egg og kan legge opptil 104 egg. Eggleggende arter legger eggene på et sted som har rett temperatur og fuktighet. Det kan for eksempel være i råtne trestammer, i sandjord, eller under en stein. Det er ofte begrenset utvalg av gode plasser for egglegging, så flere hunner legger egg på samme sted.

Mange arter beholder eggene i kroppen helt fram til klekking, så ungene fødes levende. Dette kalles [[ovovivipari]] og er en fordel i kaldt klima ettersom eggene da kan utnytte hunnens kroppstemperatur mens de utvikles. Et eksempel er slettsnoken som føder levende unger. Den lever i Nord- og [[Mellom-Europa]] og i fjellene i [[Sør-Europa]]. Den nære slektningen [[hagesnok]] lever i lavlandet i Sør-Europa og legger egg. Ovovivipari forekommer hos nesten alle arter av boaslanger, havslanger, australske giftsnoker og hos medlemmene i hoggormfamilien.

Noen få arter har utviklet seg et steg videre og er [[Vivipari|vivipare]]. Det vil si at den ufødte ungen får næring fra kroppen til mora gjennom en primitiv [[morkake]] (''placenta''), og ikke bare fra plommesekken. Dette gjelder blant annet de nordamerikanske strømpebåndsnokene og [[Amerikanske vannsnoker|vannsnokene]], og noen australske giftsnoker.

Enkelte bestander av den ovovivipare [[aspishuggormen]] har utviklet seg i retning av [[Semelparitet og iteroparitet|semelparitet]], og de fleste hunnene dør etter å ha formert seg bare én gang. Reproduksjonen er belastende for kroppen, og gravide hunner må sole seg mye og er ekstra utsatt for predatorer. I noen områder kan det derfor være en fordel å bruke kroppens ressurser på å få fram ett stort kull i stedet for flere små.

Hos pytonslangene kveiler hunnen seg om eggene, og blir hos dem helt til de klekkes. Den indiske [[tigerpyton]]en er en av de få pytonene som også forekommer i tempererte strøk, og hunnene hos denne arten trekker sammen musklene i en slags [[skjelving]]. Dette øker kroppstemperaturen, slik at eggene blir ruget fram. Omsorg for eggene er ellers svært sjeldent hos slanger, og det er ingen arter som passer på ungene etter at de er klekket.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=W.-E. Engelmann og F.J. Obst
| utgivelsesår=1984
| tittel=Snakes: Biology, Behaviour and Relationship to Man
| artikkel=The courtship and mating of snakes 
| side=67–75
| forlag=Croom Helm
| isbn=0-7099-0939-X}}</ref><ref>{{Kilde bok
| redaktør=D.A. Aldridge og D.M. Sever
| utgivelsesår=2011
| tittel=Reproductive Biology and Phylogeny of Snakes
| forlag=CRC Press
| isbn=9781578087013}}</ref>