Redigerer Siouxopprøret (avsnitt)

== Overgivelsen ==

Etter salget ved Wood Lake overgav de aller fleste dakotaindianerne seg ved Camp Release den 26.september 1862. Stedet ble kalt dette fordi dakotaene overgav 269 hvite fanger til oberst Sibley, fanger de hadde tatt i løpet av de foregående ukene. Disse fangene inkluderte 106 hvite og 162 halvblodsindianere, hovedsakelig kvinner og barn. Sibley satte i gang en aksjon for å ta alle dakotaene til fange for å stille dem for retten. De fleste indianerne som faktisk hadde utført krigsforbrytelser hadde dog dratt før Sibley hadde ankommet leiren. De tilfangetatte indianerne ble holdt fanget til rettssakene begynte i november 1862.

===Lille Kråkes skjebne===
Lille Kråke var blitt tvunget til å stikke av i september 1862 etter slaget ved Wood Lake. Sammen med et mindre gruppe dro han til indianere som holdt til lenger vest, blant annet lakotaindianerne, og prøvde å overtale dem til å gå sammen i kampen mot de hvite. Han ble avvist av alle stammene og dro videre inn i Canada for å be engelskmennene om hjelp, ettersom Lille Kråkes forfedre hadde hjulpet engelskmennene mot amerikanerne under krigen av 1812. Myndighetene i Canada ville imidlertid ikke risikere konflikt med USA og kunne bare tilby indianerne mat. 
Etter dette returnerte Lille Kråke med sin sønn Wowinapa til Minnesota. Her ble han skutt den 2. juli 1863 av den hvite nybyggeren Nathan Lamson som ville sikre seg de 25 dollarene amerikanske myndigheter hadde utlovet for indianerskalper tatt i Minnesota. Da man fant ut at det var Lille Kråke som var skutt, mottok Lamson i tillegg også en sum på 500 dollar som var prisen satt på Lille Kråkes hode. Liket hans ble utstilt i St. Paul i Minnesota. Sønnen hans unnslapp med nød og neppe, men ble etter flere dagers flukt gjennom ødemarken fanget av noen hvite og idømt dødsstraff. Denne ble etter hvert omgjort til fengsel, og Wowinapa levde som en hvit mann etter å ha ble satt fri. Lille Kråkes levninger ble utlevert til hans barnebarn i 1971.

===Rettssaker===
Innen starten av desember 1862 var 303 siouxindianere tatt til fange ved [[Camp Release]] dømt til døden av et militærtribunal. Ingen av de tiltalte indianerne fikk lov til å ha en forsvarer. Noen rettssaker varte mindre enn 5 minutter. Ingenting ble forklart de tiltalte som i mange tilfeller ikke en gang skjønte engelsk. Sibley hadde imidlertid ikke spesielt lyst til å være den som ble sittende igjen med ansvaret for at 303 mennesker skulle henrettes. Han sendte derfor sakene videre til guvernør Ramsey, men heller ikke han hadde lyst til å være den som stadfestet dødsdommene. Dermed endte saken opp i Washington, og president Abraham Lincoln satte to advokater til å gjennomgå alle sakspapirene. Lincoln var blitt sterkt påvirket av [[Henry Whipple]], den episkopale biskopen av Minnesota, som tok til orde for en mer human behandling av indianerne. Det endte med at de satt igjen med 39 dødsstraffer. Resten ble omgjort til fengselsstraffer av forskjellig lengde. 

En av de dømte ble benådet, men de 38 andre ble henrettet ved hengning 26. desember i [[Mankato]] i Minnesota, i den største massehenrettelsen i USAs historie.

===Henrettelsen===
[[Fil:Execution_of_38_Sioux_Indians_at_Mankato_Minnesota_1862.jpg|right|200px|thumb|Tegning av massehenrettelsen]]
Massehenrettelsen ble utført offentlig på en stor plattform, og de døde ble begravd i en massegrav i sanden ved elvebredden. Det fortelles at før de ble gravlagt skal en ukjent person ved navn "dr. Sheardown" ha fjernet hud fra likene for senere å selge den i Mankato.

===Internering===
Resten av de dømte indianerne ble sittende i fengsel gjennom vinteren. Den påfølgende våren i [[1863]] ble de flyttet til Rock Island i Illinois hvor de satt i fengsel i nesten fire år. Da de ble satt fri var nesten en fjerdedel døde av sykdom. De resterende ble sendt tilbake til familiene sine i Nebraska hvor de bodde etter å ha blitt utvist av Minnesota.

===Pike Island-interneringen===
[[Fil:Dakota-Interment-Pike Island.jpg|right|thumb|200px|Bilde av Pike Island-leiren]]
I løpet av disse årene hadde 1600 dakotaer, hvor de fleste var barn, kvinner og gamle, blitt holdt i en interneringsleir på Pike Island nær Fort Snelling i Minnesota. Levekårene var dårlige og over 300 døde av sykdom. I april 1863 fjernet de amerikanske myndighetene reservatene i Minnesota, erklærte alle avtaler med dakotaene for ugyldige og utviste alle indianere fra staten. For at dette skulle bli fullført ble det satt en pris på 25 dollar per indianerskalp tatt i staten. Det eneste unntaket gjaldt 208 Mdewakanton-indianere som hadde vært nøytrale gjennom hele konflikten eller som hadde hjulpet hvite nybyggere. De resterende siouxindianerne i Minnesota som ikke satt i interneringsleir eller fengsel, ble først fraktet til Crow Creek i det sørøstlige [[Dakota-territoriet]], et sted hvor det da var tørke. De overlevende ble flyttet derfra tre år senere til [[Santee-reservatet]] i [[Nebraska]].

===Senere sammenstøt===
Noen dakotaindianere flyktet vestover inn i lakota-land, og her fortsatte kamper mellom siouxindianere ettersom oberst Sibley forfulgte dem. Indianerne ble slått tre større trefninger: [[Slaget ved Dead Buffalo Lake|kampene ved Dead Buffalo Lake]] [[26. juli]] 1863, [[slaget ved Stony Lake]] [[28. juli]] 1863 og [[slaget ved Whitestone Hill]] [[23. september]] 1863. Indianerne trakk seg videre tilbake, men stod overfor den amerikanske hæren på ny i 1864, og de ble slått i [[slaget ved Killdeer Mountain]] [[28. juni]] [[1864]].

Dette skulle ikke bli den siste konflikten mellom siouxindianere og de hvite, for to år etter det siste slaget førte de hvites inntrenging i lakota-land til [[Røde Skys krig]] og enda senere i [[1876]], [[Black Hills krigen|Black Hills-krigen]]. I [[1881]] hadde majoriteten av siouxindianerne overgitt seg og var blitt plassert i reservater. I 1890 gjorde [[massakren ved Wounded Knee]] slutt på all motstand fra indianerne i Dakota-territoriet og var det siste væpnede sammenstøt mellom USA og siouxene.