Redigerer Sardinia (avsnitt)

==== Den andre verdenskrig, autonomien og industrialisering ====
Sardinia var den eneste regionen i Italia hvor det ikke ble utkjempet kamper under den andre verdenskrig, med unntak av bombingen av en rekke byer. Sardinia ble isolert fra omverden da transportforbindelser via luft og sjø stoppet. Isoleringen vedvarte i noen år etter krigens slutt og førte til at sardere måtte klare seg med egne midler. Det var i disse årene at lokale krefter satte i gang virksomheter, som et maritimt transportselskap (Sardamare) og et flyselskap (Airone). Samtidig, i mangel av en motstandsbevegelse bremset den sivile og politiske utviklingen i forhold til resten av Italia, slik at sardere med overlegen majoritet valgte monarkiet fremfor republikken i den konstitusjonelle folkeavstemningen i 1946 (i likhet med Sør-Italia).

Fra [[1948]] fikk Sardinia særskilt status som [[Autonom region|autonom]] region (selvstyre). Selvstyret ble mest symbolsk (og etter en grunnlovsreform i 2005, som desentraliserte visse statlige funksjoner, har ikke Sardinia mer autonomi enn ordinære regioner). Staten forbeholdt seg de viktigste kompetanser, kommunene forble direkte underlagt de sentrale institusjoner i Roma, og regjeringen fortsatte å utøve makten via lokale ''prefekturer.'' Dette til tross, fra 1955 begynte Sardinia å forandre seg raskt økonomisk og sosialt. På femtitallet kom et program av landreformer som gjenvant over {{formatnum:700000}} hektar (inkludert tildeling til tusenvis av bondefamilier) og utbygning  av transportinfrastruktur skjøt fart (i 1951 var det i Sardinia 4700 kilometer med veier, bare 200 mer enn i 1911, men allerede i 1961 var det {{formatnum:10000}} km.). I 1960-årene og gjennom den regionale loven «''Piano di Rinascita''» (gjenvekkelsesplan) startet den industrielle (kjemiske- og petrokjemiske industrier, samt prosessering av industrielt avfall og importerte råmaterialer) og utvikling av reiselivsnæringen. I midten av 1960-årene vokste den sardinske økonomien 2 prosent raskere enn resten av Italia, med over 10 prosent årlig vekst. Fra 1966 var ikke lenger Sardinia den dårligste italienske regionen i de fleste sosio-økonomiske statistikker. Der er i disse årene at de innenlandske, tradisjonelle samfunnsstrukturene begynte å vakle og mange unge flyttet til de største byene og til de industrielle og turistiske områder. Store mengder emigrerte, spesielt til fastlandet, og bare på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallene var det en kraftig nedgang i fenomenet som ble marginalt i 1980-årene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.asei.eu/it/2006/11/lemigrazione-della-sardegna/|tittel=L’emigrazione della Sardegna|besøksdato=|forfattere=Giuseppina Sanni|dato=2006|forlag=A.S.E.I.. Edizioni Sette Città|sitat=}}</ref> Av like stor betydining som den økonomiske vekst er fremgangen i skolegang og utdanning. Fra 1951 til 1961 var det en tredobling av studenttallene på alle utdanning nivåer over barneskolen. Dette sammen med spredningen av nye media, spesielt TV, førte til en betydelig og rask ''[[italienisering]]'' av den sardinske samfunn, og det er i denne periode at middelklassen, særlig i de store byene, begynne å snakke italiensk med barna sine, mens [[sardisk]], etter få vellykket eksperimenter i 1950-årene, ble totalt ekskludert fra skoleplanene og alt offentlig kommunikasjon.