Redigerer Romersk religion (avsnitt)

=== Offentlig kult ===
[[Fil:Marcus Aurelius Arcus.jpeg|thumb|Keiser [[Marcus Aurelius]] (161-180 e.Kr.) med ''capite velato'' (tildekket hode i rituell sammenheng) mens han utfører ritualer i forbindelse med statskulten utenfor Jupitertemplet på [[Kapitolhøyden]].]] 
Det fantes også en offentlig kult. Jupiter ble etterhvert til statens gud, og i [[Den romerske republikk|republikansk tid]] kan Jupiter nærmest betraktes som Romas konge, da han besitter de tilnavn og æresbevisninger som ifølge kildene opprinnelig tilfalt kongen. Den romerske religionen fortsatte som statskult langt ned i keisertiden, og med den også presteskapet. Det brukte varseltydning, ''auspicium'', til å lese om gudene var med dem og hva disses vilje var. Det var offerpresterne, augurerne, som tolket fuglenes flukt, offerdyrenes indvoller og plutselige [[jærtegn]]. Kun de hadde den nødvendige kunnskap, og de skulle bistå [[Embedsmann|embedsmennene]]. De kunne påvirke de politiske beslutningene med sine tolkninger av varslene, da statens vel var avhengig av gudenes velvilje. Denne praksisen hadde svunnet hen i løpet av det urolige siste århundret før vår tidsregning, men [[Augustus]] gjenskapte den i sin regjeringstid.<ref>Liebeschuetz (1979) pp. 39-50</ref>

I sitt verk ''[[Naturalis Historia]]'' stiller [[Plinius den eldre]], i forbindelse med en beskrivelse av varslenes betydning, spørsmålstegn ved om bønnene til gudene virker. Det viser at det må ha vært en diskusjon om varsler og bønn. Det fremgår av Plinius’ tekst at det i hans tid stadig var en utbredt tro på forbindelsen mellom ulykker og feil utførte ritualer, og på bønnens og ritualets virkning som formildende på gudene. Plinius delte denne troen.<ref>Plinius; Naturalis Historia 28,10-21</ref>

==== Menneskeofringer ====
Dyreofringer var et viktig element i de romerske ritualene og var en del av de fleste seremonier, men romerne foretok også [[menneskeofring]]er. I historisk tid, det vil si etter 4. århundre f.Kr., fant de kun sted i ytterst sjeldne tilfeller og kun når statens eksistens var truet, som for eksempel etter [[slaget ved Cannae]] hvor greske og [[Galler|galliske]] slaver ble begravd levende for å dempe gudenes vrede.

Andre ritualer kan være levninger fra tidligere tiders menneskeofringer: dukker ble hengt fra trær eller kastet i [[Tiber]] fra broer.

==== Religiøse fester ====
I den tidligste perioden av Romas historie, da området fremdeles var preget av landbrukskultur, hadde årstidsritualer stor betydning. De var en meget viktig del av statskulten i nesten hele Romerrikets historie, da romerne mente at selve statens trivsel stod på spill ved utførelsen av disse ritualene og at alle samfunnets medlemmer skulle delta. Hvis det ikke skjedde ble det oppfattet som et brudd på ''ius divinum'', loven som styrte forholdet mellom guder og mennesker.

Fester og ritualer ble fastlagt etter en [[kalender]], og Romas årlige [[almanakk]] he ''Fasti Duirni''. I den var det fastlagt hvilke dager som var forbeholdt religiøse seremonier og fester og når der var markedsdager, domsdager osv. Fasti Duirni fantes i to utgaver, én for bybefolkningen (''urbani'') og én for landbefolkningen (''rusticani'').  Alle årets dager var enten ''fasti'' eller ''nefasti''. ''Fasti'' betydde at det var mulig å foreta profane handlinger som handel, domsavsigelser, valg eller lignende uten å fornærme gudene, mens ''nefasti'' betydde at dagen var hellig, og derfor forbeholdt religiøse handlinger. Profane gjerninger på en slik dag var et alvorlig brudd på ''ius divinum''.

Romerne tok ofte opp religionene fra de folkeslagene som de beseiret, og de mange fremmede religionene som fikk innpass i Roma betydde at antallet rituelle fester vokste. De nye festene fikk sin egen plass i kalenderen, og med tiden overgikk antallet helligdager antallet hverdager. De opprinnelige festene ble beholdt så lenge Romerriket stadig var hedensk. Blant de viktigste av de gamle festene var [[Saturnalia]]- og [[Lupercalia]]festene, som begge hadde sine røtter i de gamle landbrukssamfunns fruktbarhetsritualer. Saturnalia var en [[karneval]]sfest som ble feiret [[17. desember]] og syv dage fremover: samfunnet ble på [[Kaos (religion)|kaotisk]] vis vendt på hodet; tjenere skulle betjenes av sine herrer, og en mann av lav stand ble valgt til konge. Festen ble feiret når vintersåingen var overstått, og den skulle sikre en god innhøstning.

==== Keiserkult ====
I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun til stede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot [[Nero]] lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.<ref>De viktigste kilder til Nero er Tacitus; ''Historia'', Sveton; ''Vita dudecem caesarem'' og [[Dio Cassius]]; ''Historia''.</ref>

I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. ''[[Damnatio memoriae]]'' var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.