Redigerer PostScript (avsnitt)

=== Fonthåndtering ===
Før fonter benyttet PostScript-teknologien til å framstille skalerbare og vektoriserte fonter (skrifter) var de raster- eller [[bitmap]]baserte, noe som krevde et sett med fonter for hver skriftstørrelse; en for 11 punkter, en for 12 punker og videre. Det var ressurskrevende, mens man med PostScript-fonter trengte kun et sett som deretter kunne skaleres til alle størrelser. PostScript-fonter var åpenbart teknologisk overlegen.

Bortimot like kompleks som PostScript er i seg selv er dens håndtering av fonter. Fontsystemet benytter PostScripts grafiske primitiver til å tegne [[ideogram]]mer som strektegninger som deretter kan bli fortolket og gjengitt i hvilken som helst oppløsning. Forenklet er opplegget enkelt, men det er en rekke typografiske enkeltheter som må behandles.

Fonter skalerer linjert i mindre størrelser; trekk ved ideogrammer vil bli proporsjonalt for store eller små, og deretter se feil ut. Fonter kan ikke bli skalert uten at trekk som tykk og tynn og andre finere detaljer blir inkonsekvent, særlig ved små størrelser hvor det er for få rasterkorn igjen til å tegne opp bokstaven korrekt.<ref name="PostScript">Shimada, James (6. desember 2006): [http://courses.cs.washington.edu/courses/csep590/06au/projects/font-wars.pdf «The Font Wars»] (PDF)</ref> PostScript unngår dette problemet ved å inkludere instruksjoner («hint») som kan bli lagret sammen med skrifttypens omriss («outline»). Grunnleggende er det tilleggsinformasjon i de horisontale eller vertikale sammenbindingene i skriften som bidrar til å hjelpe til med å identifisere trekk for hver bokstav som er viktig for rasteriseringen å opprettholde. Resultatet var en font av betydelig bedre utseende selv ved lav oppløselighet; det hadde tidligere blitt antatt at bitmap-fonter som var bearbeidet for hånd var nødvendig for denne oppgaven.<ref>{{Kilde www |url=http://fontforge.org/hinting.html |tittel=Hinting |besøksdato=2013-12-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20121101092241/http://fontforge.org/hinting.html |arkivdato=2012-11-01 |url-status=død }}</ref><ref>[http://www.truetype-typography.com/tthints.htm TrueType Hinting]</ref>

På samme tid ble teknologien for å inkludere disse instruksjonene («hint») i fontene blitt omsorgsfullt voktet, og fonter med hinter ble komprimert og [[Kryptering|kryptert]] til hva Adobe kalte for en ''[[Type 1 Font]]'' (også kjent som ''PostScript Type 1 Font, PS1, T1'' eller ''Adobe Type 1''). Type 1 var effektivt en forenkling av PostScript-systemet for å lagre utelukkende omrissinformasjon, i motsetning til et fullstendig språk ([[PDF]] er lignende i dette anseelse). Adobe ville deretter selge lisenser av Type 1-teknologien til de som ønsket å legge til hinter i sine egne fonter. Disse vil dog ikke lisensiere teknologien som var etterlatt med ''[[Type 3 Font]]'' (også kjent som ''PostScript Type 3 Font, PS3'' eller ''T3''). Type 3- fonter tillater for hele raffinementet i PostScript-språket, men uten den standardiserte tilnærmingen til hinting. Mens spesifikasjonene til PostScript-språket var åpent og alle kunne lisensiere en fortolker for å bygge en PostScript-printer, holdt Adobe på hemmelighetene til de overlegne PostScript Type 1-fontene, noe som gjorde Adobe til en eneste kilde for å lisensiere fonter av ypperste kvalitet.<ref name="PostScript"/>

Type 2-fontformatet var designet for å bli benyttet med bokstavstrenger for [[CFF]] ''(Compact Font Format)'', som var tapsløs sammenpressing av Type 1-formatet, og ble innført for å redusere fontfilenes størrelser. Formatet CFF/Type 2 ble senere grunnlaget for å håndtere PostScripts omrisstegning i [[OpenType]]-fonter.

Ved å sitte på teknologien og med en [[monopol]]situasjon kunne Adobe skrue opp avgiftene til lisensiering til det ytterste av hva selskapet mente markedet kunne akseptere. Det førte til at rekke selskaper arbeidet på å knekke krypteringen av Type 1-formatet, og to ellers uforsonlige fiender som [[Apple]] og [[Microsoft]], som begge var avhengig av Adobe, opprettet en allianse for å skape en alternativ PostScript-teknologi.<ref name="PostScript"/> Apple framstilte deres eget fontsystem, kalt [[TrueType]], i tiden rundt [[1991]]. Dette produktet ble inkorporert og benyttet i både [[System 7|Mac OS System 7]] og [[Windows 3.1]]. Adobe forsøkte å selge en egen fontmotor for begge operativsystem for Type 1-fonter. De to konkurrerende font-standardene førte til intens rivalisering, inkompatibilitet, og samtidig til en spredning av amatørtegnede fonter, og strid over lojaliteten til design- og formgivningssamfunnet (forlag, reklame, trykkeri). Disse hendelsene ble kjent som «fontkrigen».<ref name="PostScript"/>

Etter at TrueType var et faktum på både Apple- og Windows-maskiner innså Adobe at de holdt på å tape fontkrigen. Selskapet publiserte spesifikasjonene på Type 1-formatet. Programvare for å framstille egne fonter, slik som [[Altsys Fontographer]] (oppkjøpt av [[Macromedia]] i januar [[1995]], eid av [[FontLab]] siden mai [[2005]]) la til muligheten å framstille Type 1-fonter. Siden da har mange frie Type 1-fonter blitt utgitt; eksempelvis er fontene som benyttes ved [[TeX]]. Tidlig på 1990-tallet var det flere andre systemer for å benytte vektoriserte fonter, eksempelvis [[Bitstream]] og [[METAFONT]], men ingen av disse hadde en generell printerløsning og var derfor ikke utbredt.

På slutten av [[1990-tallet]] gikk Adobe sammen med Microsoft i å utvikle [[OpenType]], i all vesentlighet en funksjonell sammenstilling av Type 1 og TrueType. Når en utskrift ble sendt til en PostScript-skriver, ble de unødvendige delene av OpenType-fonten utelatt, og hva som er sendt er det samme som det ville ha vært for både en TrueType og en Type 1-font, avhengig av hvilke former for omrisstegning som er tilstede i OpenType-fonten. OpenType la til mange intrikate datastrukturer for å beskrive [[typografi]]sk oppførsel og fleksibilitet, i tillegg til håndtering av de mange internasjonale særegenheter i verdens skrivesystemer.<ref>[http://www.microsoft.com/typography/otspec/default.htm The OpenType Specification], Microsoft</ref>