Redigerer Platon (avsnitt)

== Filosofi ==
{{Refforbedreavsnitt}}
[[Fil:Plato i sin akademi, av Carl Johan Wahlbom (ur Svenska Familj-Journalen).png|thumb|Platon i sitt akademeia, av Carl Johan Wahlbom.]]
Ettersom Platon skrev dialoger og ikke doktriner, er det vanskelig å kunne tillegge ham spesifikke standpunkter på bakgrunn av det han har latt karakterene i sine skrevne dialoger uttale, men det er allikevel meningsfullt å snakke om Platons filosofi. En gruppe forskere mener at det finnes en utvikling i Platons forfatterskap, og at man således kan si at Platon skifter mening underveis. En annen gruppe mener at man ikke kan bør snakke om en meningsforandring, men snarere at Platon behandler lignende emner på ulike måter i de forskjellige dialogene, men at man ikke kan tillegge ham en meningsforandring. I dialogene opptrer mange ulike personer fra datidens Athen. [[Sokrates]] er en sentral skikkelse i mange av dem, og vi møter også en del kjente [[sofistene|sofister]].

Platon var en motstander av [[sofistene]]s syn på filosofi (sammen med blant annet [[Sokrates]] og [[Aristoteles]]), da han mente i motsetning til dem at det fantes allmenngyldige etisk-politiske [[normer]]. Platon brukte nemlig sin lære om ''det gode'' som ''idé'' (gresk: ''[[idea]]''), dette skulle nemlig sees på som et prinsipielt forsvar for en objektiv etikk.

Platons [[dualistisk verdensbilde|dualistiske verdensbilde]] åpner for tanken om at i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med og kan sanse, eksisterer det en idéverden. [[Idé]]ene er mønstre for alle ting som finnes i tingverdenen.

Alle båter tar del i idéen båt og alle elefanter tar del i idéen elefant. Idéene er uforanderlige og evige, mens vi gjennom [[sanser|sansene]] kan oppleve en foranderlig og materiell verden, som fremstår som etterligninger av disse idéene. I denne tingverdenen får vi antakelser om de foranderlige individuelle tingene; båtene [[MS «Mosvik»]], [[SS «Norway»]] og [[«The World»]]. I idéverdenen får vi viten om båtens uforanderlig idé, hva som gjør en båt til en båt. Platon hevder at denne innsikten til idéverdenen er medfødt hos [[menneske]]t. Vi kommer fra idéverdenen når vi fødes, livet blir da en midlertidig tilværelse i den materielle sanseverdenen, før vi tilbakevender til idéverdenen når vi dør. Platon helliggjør idéverdenen ved å introdusere [[det godes ide]], som er idéenes idé. Dette er alle idéers prinsipp, opprinnelse og er et [[idéal]]. Det godes idé fremstår som en treenighet av det skjønne, det sanne og det gode. Han fortsetter rangeringen av etterlignelser; idéene, tingene og etterligningen av tingene ([[mimesis]]).

=== Platons idélære ===
Platons idélære kan kort oppsummeres som teorien om at det finnes en verden av evige og uforanderlige ideer eller former som eksisterer uavhengig av den fysiske verden vi opplever gjennom våre sanser.{{tr}}

Platon mente at den materielle verden mennesket opplever gjennom sine sanser kun er en skygge eller en kopi av den sanne virkelighet, som er den evige verden av ideer. Ideene er universelle og eksisterer i en perfekt form, uavhengig av om de noen gang blir realisert i den materielle verden.

=== Analogi ===
{{Refforbedreavsnitt}}
For å illustrere den dualistiske idélæren, bruker Platon tre [[analogi]]er i dialogen ''Staten'' som skal fremvise dette.

* [[Sollignelsen]]:
: I denne analogien blir [[solen|sola]] brukt som et eksempel på den godes idé; sola har opphav til alt (ingenting eksisterer uten idéen), vårt øye ser ting ved hjelp av sollyset (vi ser fornuft i lys av sannheten). Altså er sola ikke bare opphavet til at ting er synlige, men også opphavet til at ting eksisterer.
[[Fil:DividedLine_norwegian.svg|thumb|150px| Linjelignelsen]]
* [[Den delte linjen]] (linjelignelsen) :
: Den delte linjen viser en linje delt i to, hvor vi sier at den ene delen representerer sansene våre, mens den andre delen representerer tankene våre. Når man skal prøve å forstå noe, vil man først sanse det, før man gjennomtenker det og oppnår innsikt i kunnskapen bak. Dette kan også brukes i erkjennelsesfasen, da man ser inn i sanseverdenen før man klarer å få full innsikt og ser inn i idéverdenen.
* [[Fangene i hulen]] (hulelignelsen):
: Vi forestiller oss at det er noen fanger i en hule. De har levd der hele livet og er lenket fast, slik at de kun kan se i en retning. Bak fangene er et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei. På denne veien frakter mennesker forskjellige ting, og fangene ser kun skyggebildene av tingene på huleveggene. Dette vil være det eneste som fangene kan sanse fra virkeligheten. En vitebegjærlig fange frigjør seg og klatrer ut av hulen, etter først ha sett hva som gir siluettene formene sine. Der ser han ting i lyset som de egentlig er ("Så dette er et virkelig tre!"). Han løper begeistret rundt, men er allikevel ikke helt tilfreds. Så løfter han blikket og ser solen. Han har sett alle tings årsak, mangfoldets enhet, de gode ideenes opphav. Han klatrer den vanskelige vei ned i hulen for å fortelle de andre om dette. De vil ikke vite noe av det, finner ham kun for en pest og en plage, og dreper ham. Dette er antagelig et bilde på Sokrates' skjebne.{{Trenger referanse}}