Redigerer Perikles (avsnitt)

== Peloponneskrigen ==
Årsakene til [[Peloponneskrigen]] har blitt mye diskutert, men de fleste antikke historikerne la skylden på Perikles og Athen. det ser ut til at Plutark tror at Perikles og athenerne startet krigen, stormet av gårde for å sette i verk sin krigerske taktikk «med en slags arroganse og forkjærlighet for strid.» Thukydid hinter mot det samme selv om han vanligvis regnes for å være en beundrer av Perikles. Thukydid har på dette punktet blitt kritisert for å være forutinntatt til fordel for [[Sparta]].

=== Opptakt til krigen ===
[[Fil:Anaxagoras and Pericles.jpg|thumb|Anaxagoras og Perikles av Augustin-Louis Belle (1757–1841)]]
Perikles var overbevist om at krigen mot Sparta, som ikke kunne skjule sin misunnelse på Athens dominans, var uunngåelig om ikke velkommen.<ref>A.J. Podlecki, ''Perikles and his Circle'', 158</ref> Derfor nølte han ikke med å sende tropper til [[Korfu|Korkyra]] for å forsterke den korkyriske flåten som kjempet mot [[Korint]]. Flåtene konfronterte hverandre i [[slaget ved Sybota]] i 433, og et år senere kjempet athenerne mot korintiske kolonister i [[slaget ved Poteidaia]]. Disse to hendelsene bidro sterkt til Korints vedvarende hat mot Athen. I samme periode foreslo Perikles [[det megariske dekret]] som minnet om en moderne handelsblokade. Ifølge retningslinjene i dekretet var megariske handelsmenn ekskludert fra markedene i Athen og havnene i hennes imperium. Denne bannlysningen kvelte den megariske økonomien og gjorde freden mellom Athen og Sparta svært anstrengt, siden Sparta var alliert med Megara. George Cawkwell brøt Perikles med dette dekretet trettiårsfreden, «men kanskje ikke uten noe som minnet om en unnskyldning».<ref>G. Cawkwell, ''Thucydides and the Peloponnesian War'', 33</ref> Athenernes rettferdiggjørelse var at megarerne hadde kultivert det hellige landet som var viet [[Demeter]] og hadde gitt tilflukt til rømte slaver, en oppførsel som athenerne regnet som umoralsk.<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 322.</ref>

Etter å ha konsultert med sine allierte, sendte Sparta en utsending til Athen og krevde visse innrømmelser som umiddelbar utvisning av alkmaionidai–familien inkludert Perikles og tilbakekallelse av det megariske dekret. Sparta truet med krig dersom kravene ikke ble møtt. Det opplagte formålet for dette forslaget var å fremprovosere en konfrontasjon mellom Perikles og folket. Og dette skulle skje noen få år senere. På den tiden fulgte athenerne Perikles' instruksjoner uten å nøle. I den første legendariske talen som Thukydid legger i hans munn, rådet Perikles athenerne til ikke å gi seg for motstandernes krav, siden de var militært sterkere. Perikles var ikke forberedt på å gjøre ensidige innrømmelser da han trodde at «dersom Athen gir seg i denne saken, ville Sparta helt sikkert komme opp med ytterligere krav».<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 100–03.</ref> Derfor ba Perikles spartanerne om å tilby ''quid pro quo''. I bytte for å trekke tilbake det megariske dekret, krevde athenerne at Sparta skulle oppgi sin praksis med periodisk utvisning av utlendinger fra deres territorium ([[xenelasia]]) og å anerkjenne autonomien til dets allierte byer. Dette kravet impliserte at Spartas hegemoni også var hensynsløst.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 20</ref> Betingelsene ble avslått av spartanerne, og ingen av partene var villige til å trekke seg i spørsmålet, i stedet forberedte de seg på krig. Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og [[internasjonal politikk]], hevder at «fremfor å gi etter for tvangskrav, valgte Perikles krig». En annen vurdering som godt kan ha hatt innflytelse på Perikles   var bekymringen for opprør i imperiet kunne spre seg dersom Athen viste svakhet.<ref>V.L. Ehrenberg, ''From Solon to Socrates'', 264.</ref>

=== Krigens første år ===
[[Fil:Parthenon_from_south.jpg|thumb|left|[[Parthenon]], et mesterverk tilskyndet av Perikles, fra sør.]]
Mens freden allerede var skjør, sendte [[Arkhidamos II]], Spartas konge, i 431 en ny delegasjon til Athen som krevde at athenerne skulle underlegge seg Spartas krav. Denne delegasjonen fikk ikke komme inn i Athen siden Perikles allerede hadde fått vedtatt en resolusjon som sa at ingen spartanske delegasjoner var velkomne dersom spartanerne tidligere hadde satt i gang fiendtlige militære aksjoner. Den spartanske hæren var på dette tidspunktet samlet i Korint, og siden de tolket dette som en fiendtlig aksjon, nektet athenerne å slippe inn utsendingen. Siden hans siste forsøk på forhandlinger dermed hadde blitt avslått, invaderte Arkhidamos [[Attika]], men fant ingen athenere der. Perikles var klar over at Spartas strategi ville være å invadere og herje athensk territorium og hadde tidligere sørget for å evakuere hele befolkningen i regionen inn bak murene til Athen.

Ingen definitive nedtegnelser finnes om hvordan Perikles klarte å overbevise innbyggerne i Attika til å gå med på å flytte inn i de overbefolkede urbane områdene. For de fleste betydde flyttingen at de oppgav sitt land og forfedrenes templer og fullstendig endret sin livsstil.<ref>J. Ober, ''The Athenian Revolution'', 72-85</ref> Beboerne fra landsbygda var langt fra glade for Perikles beslutning, men de gikk med på å dra. Perikles gav også sine kompanjonger og rådet dem i deres affærer og forsikret dem om at dersom fienden ikke plyndret gårdene hans, ville han tilby sine eiendommer til byen. Dette løftet ble gitt i bekymring for at Arkhidamos som var en venn av ham, kunne komme til å passere eiendommen hans uten å herje den, enten som en gest for en gammel venn eller som et kalkulert politisk trekk som var rettet mot å fremmedgjøre Perikles fra befolkningen.

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «For helter har hele verden som sin grav, og i land langt borte fra deres eget, hvor søylen med deres epitet erklærer det, der er nedskrevet i etthvert bryst en uskrevet nedtegnelse uten noen tavler til å ta vare på det, med unntak av hjertet.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' begravelsestale''' slik den ble nedtegnet av Thukydid (2.43)
|}

Athenerne ble rasende da de så ødeleggelsen av gårdene deres, og de begynte snart å uttrykke sin misnøye mot sin leder indirekte. Mange av dem regnet ham ansvarlig for å ha drevet dem ut i krig. Selv i møte med det stigende presset, gav ikke Perikles etter for kravene om umiddelbare aksjoner mot fienden eller revidere sin opprinnelige strategi. Han unngikk også å kalle sammen ekklesiaen i frykt for at befolkningen i sitt raseri over den manglende motstanden mot raseringen av gårdene deres, kunne forhastet bestemme seg for å utfordre den spartanske hæren i felten. Ettersom møter i forsamlingen diskret ble kalt sammen av dens vekslende presidenter, «prytanier», hadde Perikles ingen formell kontroll over tidsplanen deres. Antagelig var respekten som prytaniene hadde for Perikles nok til å overtale dem til å gjøre som han ville. Mens den spartanske hæren ble værende i Attika, sendte Perikles en flåte på 100 skip for å plyndre kystene til [[Peloponnes]] og brukte kavaleri for å bevokte gårdene som lå nær murene til byen.

Da fienden trakk seg tilbake og plyndringen tok slutt, foreslo Perikles et dekret hvor myndighetene i byen skulle sette til side 1000 talenter og 100 skip, i tilfelle Athen ble angrepet av marinestyrker. Dekretet sa videre at selv det å foreslå at pengene skulle brukes til noe annet, kunne føre til dødsstraff. I løpet av høsten 431 ledet Perikles athenske styrker i en invasjon av Megara. Noen få måneder senere (vinteren 431–430) gav han sin monumentale og emosjonelle begravelsestale til ære for athenerne som døde for byen.

=== De siste militære operasjonene og hans død ===
Hæren til Sparta plyndret Attika på nytt i 430, men Perikles lot seg ikke rokke og nektet å revidere sin opprinnelige strategi. Han var ikke villig til å møte den spartanske hæren i slag, og ledet igjen en sjøekspedisjon for å plyndre kysten av Peloponnes. Denne gangen tok han med seg 100 skip. Ifølge Plutark skremte en [[måneformørkelse]] mannskapet rett før skipene seilte, men Perikles brukte [[astronomi]]sk kunnskap han hadde skaffet seg fra Anaxagoras for å roe dem ned.

Sommeren samme år brøt det ut en [[epidemi]] som rystet athenerne. Den nøyaktige identiteten til [[pesten i Athen|sykdommen]] er usikker og har vært kilde for mye debatt. Byens harde tider som epidemien skapte, utløste et nytt opprop fra befolkningen, og Perikles ble tvunget til å forsvare seg i en emosjonell siste tale som Thukydid presenterer en tolkning av. Denne regnes som en monumental tale som avslører Perikles dyder, men også hans bitterhet mot sine medborgeres utakknemlighet. Midlertidig klarte han å temme folkets harme og red av stormen, men hans interne fienders forsøk på å undergrave ham gav til slutt resultater. De klarte å frata ham generalembetet og å gi ham en bot som var mellom 15 og 50 talenter. Antikke kilder nevner at [[Kleon]], en stigende og dynamisk protagonist i den athenske politiske arena under krigen, som den offentlige anklageren i rettssaken til Perikles.

Men innen et år, i 429, tilgav ikke bare athenerne Perikles, men gjenvalgte ham som strategos. Han ble gjeninnsatt med kommandoen over den athenske hæren og ledet alle dens militære operasjoner i løpet av 429. Han hadde igjen makten i sine hender. Men det året var Perikles vitne til begge sine legitime sønners død, [[Xantippos]] og hans elskede [[Paralos]] som han hadde med sin første kone, i epidemien. Hans moral var undergravd, han brøt ut i tårer og selv ikke Aspasias selskap kunne trøste ham. Han døde selv av sykdommen høsten 429 f.Kr.

Rett før han døde var hans venner samlet rundt hans seng og talte alle hans dyder i fredstid og understreket hans ni krigstroféer. Perikles var omtåket, men hørte dem og avbrøt dem og poengterte at de hadde glemt å nevne hans edleste og største titler i sin beundring. «For,» sa han, «ingen levende athener sørget aldri på grunn av meg.» Perikles levde under de første to og et halvt årene i Peloponneskrigen, og ifølge Thukydid var hans død en katastrofe for Athen, siden hans etterfølgere var ham underlegen. De foretrakk å tilskynde alle de dårlige vanene hos mobben og fulgte en ustabil politikk hvor de var mer opptatt av å være populære enn brukbare. Med disse bitre kommentarene, minner ikke bare Thukydid tapet av en mann han beundret, men han kunngjør også ustabiliteten i Athens unike ære og storhet.