Redigerer Ouverture (avsnitt)

=== Senere 1800-tall ===
På 1850-tallet begynte konsertouverturen å bli erstattet av det symfoniske diktet, eller [[Tonedikt|tonediktet]], en form utarbeidet av [[Franz Liszt]] i flere verk som begynte som dramatiske ouverturer. Skillet mellom de to sjangrene var friheten til å forme den musikalske formen i henhold til eksterne programmatiske krav.<ref name=":0" /> Det symfoniske diktet ble den foretrukne formen for de mer «progressive» komponistene, som [[César Franck]], [[Camille Saint-Saëns]], [[Richard Strauss]], [[Aleksandr Skrjabin]] og [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]], mens mer konservative komponister som [[Anton Rubinstein]], [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjajkovskij]], [[Johannes Brahms]], [[Robert Schumann]] og [[Arthur Sullivan]] forble trofast mot overturen.<ref name=":0" />

I en tid da det [[Tonedikt|symfoniske diktet]] allerede hadde blitt populært, skrev [[Johannes Brahms|Brahms]] sin ''Akademische Festouvertüre'', op. 80, i tillegg til hans ''Tragische Ouvertüre'', op. 81. Et eksempel tydelig påvirket av det symfoniske diktet er [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjajkovskijs]] [[1812-ouverturen|''1812-ouverture'']]. Hans like kjente [[Romeo og Julie (Tsjajkovskij)|''Romeo og Julie'']] er også merket som en «fantasi-ouverture».