Redigerer Nortraship (avsnitt)

== Britisk press for mer tonnasje ==

Selv om mesteparten av Nortraships skip seilte for de allierte krevde britene fra høsten 1940 stadig mer tonnasje.<ref name="TonnasjeUK297-304">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 297-304</ref> Dette var et vanskelig problem for den norske eksilregjering og Nortraship. På den ene siden var Norge alliert med Storbritannia. Samtidig var det de «frie skipene» i fart på USA som tjente inn dollar som ville komme godt med til oppbygging av Norge etter krigen.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> Farten på Storbritannia var den med høyest risiko og Nortraship argumenterte med at de moderne norske tankskipene kunne utnyttes bedre i annen fart. En mer skjult agenda var norsk frykt for at britene og amerikanerne ville bruke krigen til å få en urettmessig god start ved fredsslutningen.<ref name="TonnasjeUK297-304" />

[[Fil:WW2 war losses allied neutral merchant ships.jpg|thumb|Tabell som viser totale allierte og nøytrale tap i GRT under andre verdenskrig. Nord-Atlanteren er klart på topp]]

En første avtale ble nådd i et møte med det britiske skipsfartsministeriet 19. mars 1941.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> Nortraship skulle avgi 500&nbsp;000 tonn av sine «frie skip». Selv om avtalen ikke formelt ble undertegnet før i oktober begynte arbeidet med overføringen av skipene.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> I forbindelse med forhandlingene ga Hysing Olsen en oversikt over fordelingen av Nortraships flåte. Av en samlet tonnasje på rundt 5,5 millioner dwt seilte 2,2 millioner dwt på det frie markedet mens om lag 3,3 millioner dwt seilte for britene.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 303</ref> Nortraship London under Hysing Olsen hadde en tendens til å favorisere britene, mens Nortraship New York under Lorentzen hadde mer fokus på inntjening av dollar og norsk skipsfarts stilling etter krigen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 309</ref> I forbindelse med forhandlingene med britene i april 1941 nådde konflikten mellom Lorentzen og Hysing Olsen et klimaks og sistnevnte stilte tilnærmet ultimatum til regjeringen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 308-309</ref>

Etterhvert som de allierte tapene økte dramatisk under «[[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om atlanterhavet]]» forlangte britene den 29. april 1941 at alle norske skip skulle avgis.<ref name="TonnasjeUK310-329">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 310-329</ref> Dette kom som et sjokk på nordmennene. Nortraships New York kontor forsøkte å påvirke amerikanerne gjennom [[US Maritime Commission]], ved å påpeke at norske skip var svært viktige for amerikansk import og eksport.<ref name="TonnasjeUK310-329" /> I 1939 var bare 30&nbsp;% av skipsfarten til/fra USA på amerikansk kjøl.<ref group="note">United States Maritime Commission. Report to Congress for the Period ended October 25 1941, House Document No. 554, Washington 1941, p 2, USMC, National Archives</ref> De norske argumentene for å bruke de restrerende «frie skip» i amerikanske farvann og i fart for USA ble for en stor del nøytralisert av det stadig tettere samarbeidet mellom USA og Storbritannia utover sommeren og høsten 1941.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 334, 337, 339</ref>

Etter harde forhandlinger med både britiske og amerikanske skipsfartsmyndigheter, ble en ny tonnasjeavtale undertegnet 10. oktober 1941.<ref name="TonnasjeUK310-329" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 346</ref> Den førte til at Storbritannia fikk disponere ¾ av alle norske skip.<ref group="note">«Britene hadde stort sett grunn til å være fornøyde med utfallet av tonasjeforhandlingene de hadde ført med Norge i løpet av 1941. Ved utgangen av året besto den norske handelsflåten av 678 skip (ekskl. skip i svenske havner) på til sammen  knappe 4,8 mill. dwt... Av denne flåte befraktet britene rundt 480 skip på tilsvammen 3,4 mill. dwt. Det vil si at britene, både når det gjaldt antall skip og tonnasje, hadde kontroll over mer enn 70% av den norske handelsflåten.»''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 360</ref> I forhandlingene kjempet Nortraship for å beholde fraktinnbetalingene i dollar, for en mer likeverdig stilling med britene i disponeringen av allierte skip og for å motta forsikringer vedrørende norsk skipsfarts rettigheter etter krigen.<ref name="TonnasjeUK310-329" /> I spørsmålet om valuta ser Nortraship ut til å ha fått medhør for sine krav.<ref name="USATonnasje344"/> Når det gjaldt disponeringen av allierte handelsfartøy ble det dannet en komité, «Anglo-Norwegian Shipping Committee», som til tross for en rekke møter bare synes å ha overfladisk innflytelse på spørsmålet.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 325</ref> Når det gjaldt skipsfartspolitikken etter krigen gav britene bare vage løfter.