Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

=== Snorre Sturlason ===
[[Fil:Snorri Sturluson C. Krohg.jpg|thumb|left|[[Snorre Sturlason]] slik [[Chr. Krohg]] forestilte seg ham.]]
Av de som skrev norrøn litteratur er det et navn som ruver over de andre, islenderen [[Snorre Sturlason]] ([[1179]]–[[1241]]). Snorre var mer enn kun en historiker, han var også en dikter som dramatiserte sitt materiale. Både i fortellerkunst og menneskeskildring framstår han som en av de fremste forfatterne i [[middelalderen]]s [[Europa]]. Han var også en kunnskapsrik og lærd mann, velinformert om både [[norrøn mytologi]] og den tradisjonelle [[Skaldekvad|skaldekunsten]], foruten å være kyndig i lovene og var en driftig politiker. 36 år gammel ble han loveseiemann. 40 år gammel seilte han til [[Norge]], ikke bare for å bli kjent med høvdingene, men også for å bli kjent med gamlelandet. Han besøkte [[Vestlandet]], [[Østlandet]] og [[Trøndelag]], og en tid var han også i [[Sverige]].

I [[Norge]] var det kommet nye moter og folket danset til [[visesang]]. Kunnskapen om den skaldekunsten var begynt å forvitre, og Snorre tok selv på seg oppgaven å få folk til å forstå den gamle diktningen. Som en rettledning til skaldene skrev han en lærebok i skaldeskap, ''[[Den yngre Edda]]''. Vesentlig for skaldekunsten er å kunne og forstå de hedenske gudelæren, som han beskrev i den første delen, ''[[Gylvaginning]]'', og noe av den andre delen, ''[[Skaldskaparmål]]'' (dikterspråket), mens den siste delen, ''[[Háttatal]]'', var en liste over versemål.

Det verket som Snorre er mest kjent for hans ''Sagaene om Norges konger'', eller ''[[Heimskringla]]'' (ca. 1220–1235) en historiebok som handler om Norges konger fra [[Halvdan Svarte]] (850), [[Olav Tryggvason]] og til kong [[Sverre Sigurdsson|Sverre]] ([[1177]]). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, ''Kringla Heimsins'' (= den runde jordskiva). I midten ruver [[Olav den hellige]]s saga som fyller en tredjedel av verket. Som forfatter er det ikke løsrevne fortellinger om livene til kongene, heller ikke en [[krønike]], men han forsøkte å finne årsakene og sammenhengen mellom hendelsene. Han forsøkte også å være en rettferdig skribent som fortalte like fordomsfritt om begge sider, både om [[kristne]] som om [[Hedendom|hedninger]]. Han er også en kritisk gransker, som velger ut sitt materiale, tar med noe, men forkaster annet, og står i så måte langt over sin samtidige [[Danmark|danske]] kollega [[Saxo]] som skrev det mer eventyrlige historieverket ''[[Gesta danorum]]'' («Danenes bedrifter») på [[latin]]. I tillegg dramatiserte Snorre sin historie ved å bruke direkte tale og gjengi samtaler, noe som selvsagt ikke er historiske korrekt, men som ikke minsker hans litterære kraft. For sin tid skrev han meget etterrettelig. Det var mange andre som skrev sagaer, både før og etter Snorre, men knapt noen kommer opp mot hans kvalitet.