Redigerer Norge i etterkrigstida (avsnitt)

== Internasjonale forhold ==
Norge blei medlem av FN uten større entusiasme<ref>[https://doi.org/10.1080/09592290903455741 Norbert Götz. «The Absent-Minded Founder: Norway and the Establishment of the United Nations,» ''Diplomacy & Statecraft'' 20 (2009) 4: 619–637.]</ref>. Som mange andre vesteuropeiske land blei Norge etter krigen tilbudt økonomisk støtte til gjenoppbygging ved [[Marshallhjelpen]]. Med Gerhardsenregjeringa i spissen, aksepterte Stortinget i 1947 mottakelse av støtten fra USA. I alt blei 256 millioner amerikanske dollar overført til norske myndigheter i perioden 1948 til 1952, penger som blei brukt til utbygging av infrastruktur og industri.<ref>[http://www.norway.org/ARCHIVE/News/archive/1997/199703marshall/ norway.org – Norges offisielle hjemmesider i USA – What the Marshiall Plan did for Norway]</ref> Gjenoppbygging av nordnorske tettsted som hadde blitt totalødelagt under den tyske tilbaketrekningen i 1945, var et av de viktigste satsingsområdene. Med Marshallhjelpen kom det også krav om gjenytelser, i form av politisk åpenhet rundt frihandel, noe som skulle sikre det amerikanske markedet tilgang til handel med Europa. Sovjetunionens nei til mottakelse av støtten var med på å innlede den kalde krigen, og Stalins direktiv til de østeuropeiske kommuniststatene om å ikke ta imot, synliggjorde [[østblokken]] som en geopolitisk enhet med [[Moskva]] som et ubestridt maktsentrum. Med den militære opprustinga og økende spenninga mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, kom også tanken på å stifte allianser. Atlanterhavspakten, [[NATO]], blei grunnlagt i 1949. Arbeiderpartiet hadde i en periode på begynnelsen av 1920-tallet vært en del av moskvastyrte [[Komintern]], men blei ekskludert etter å ha stilt seg kritiske ovenfor [[moskvatesene]]. I den første stortingsperioden etter andre verdenskrig hadde Norges Kommunistiske Parti, et Komintern-lojalt utbryterparti fra Arbeiderpartiet hatt 11 representanter på Stortinget. Da avgjørelsen om norsk NATO-medlemskap skulle fattes på Stortinget i 1949, hadde ikke Arbeiderpartiets modereringsprosess bort fra tidligere revolusjonær kommunisme kommet lengre enn at saken førte til stor splittelse mellom de ulike fraksjonene. Etter press fra den sentrale partiledelsen, endte avstemningen med bare 13 motstemmer.<ref>[https://web.archive.org/web/20010927041312/http://www.nato.int/docu/other/no/treaty-no.htm nato.int – NATO-traktaten]</ref> 

[[C.J. Hambro]] var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse. Da Norge ble en del av NATOs felleskommando i 1951 uttalte [[Kjell Bondevik]] at Norge ble dratt lenger inn i «edderkoppveven» ved slik avståelse av suverenitet. Kong Haakon skal også ha hatt problemer med å akseptere dette. [[Olav Oksvik]] advarte mot sterk avhengighet av USA og at Norge kunne bli stående alene ved et systemskifte i USA.<ref>Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. ''Klassekampen'', 30. Mars 2017, s. 16</ref>

Norge var et av 50 land som skreiv under [[FN-pakten]] den 26. juni 1945 i [[San Francisco]]. 1. februar 1946 blei Norges utenriksminister, [[Trygve Lie]] valgt til FNs generalsekretær.  

[[Petsamo]] ble etter krigen overført fra [[Finland]] til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Forhandlinger med Sovjetunionen om grenseforholdene begynte i 1947. I desember 1949 inngikk Norge og Sovjetunionen en grenseavtale og i 1950 ble det oppnevnt [[grensekommissær]]er på begge sider for å forvalte bestemmelsen i avtalen. Grensen ble militært bevoktet på begge sider.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Med viten og vilje|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|url=https://www.idunn.no/nnt/2006/03/med_viten_og_vilje|dato=2006|fornavn=Stian|etternavn=Bones|serie=03|språk=no-NO|bind=23|sider=276–284|issn=1504-3053|besøksdato=2021-02-28|sitat=Forhandlingene kom i gang i 1947.10 Det hadde vært mye uro på norsk side angående Sovjetunionens målsettinger i Nord-Norge og på Svalbard i åra 1944–47, men sjølve grenseforhandlingene ble likevel ført i en «vennskapelig atmosfære».}}</ref>

===EF og EFTA===
Opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) realiserte økonomisk samarbeid mellom [[Frankrike]] og [[Tyskland]]. Disse landene slo nå sammen sin administrasjon av stål- og kullindustri også Italia og Benelux-landa blei med i dette fellesskapet. Samarbeidet la grunnlaget for [[Den europeiske union]] slik den er i dag. [[Det europeiske fellesskap|Det europeiske økonomiske fellesskap]] (EØF) og [[Det europeiske atomenergifellesskap]] (EURATOM) blei oppretta av de samme seks statene i EKSF, etter undertegninga av [[Roma-traktaten]] i 1957. Etter at økonomien i disse landa fikk seg en oppsving som følge av nedbygging av grenser og tollbarrierer, blei også andre land i Vest-Europa interesserte i å søke medlemskap. Norge søkte sammen med [[Storbritannia]], [[Danmark]] og [[Island]] medlemskap i 1961, noe alle medlemslandene unntagen Frankrike var positive til. På grunn av sin vetorett, fikk ikke Norge eller de andre landene bli medlemmer. I 1960 blei [[EFTA|Det europeiske frihandelsforbund]] (European Free Trade Association, EFTA) oppretta av sju medlemsland (Norge, Danmark, [[Portugal]], Storbritannia, [[Sveits]], [[Sverige]] og [[Østerrike]] som et svar på Frankrikes veto mot medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap. Flere av disse landene har nå blitt fullverdige medlemmer av EU og nå er det bare Sveits, [[Liechtenstein]], Island og Norge igjen i EFTA. Det europeiske fellesskap blei oppretta 1. juli 1967 da EKSF, EURATOM og EØF blei slått sammen.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Even Lange]], [http://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/makt-og-politikk/1815-frihandel-og-samarbeid.html «Frihandel og samarbeid»]. Hentet 6. jan. 2017.</ref>