Redigerer Nasjonalsosialisme (avsnitt)

== Nasjonalsosialismens vei til makt ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-16748, Ausstellung "Wunder des Lebens".jpg|miniatyr|Plansje fra utstillinga «Livets under» (''Das Wunder des Lebens'') i Berlin våren [[1935]] som viser de tyske nasjonalsosialistenes [[rasehygiene|«rasehygieniske»]] menneskesyn og skrekkpropaganda. Plakaten «Slik vil det ende» anskueliggjør fremtidig befolkningsutvikling «hvis mindreverdige får fire barn og høyverdige får to barn». {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Hitler valgte å kalle sitt parti for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» til tross for at han verken var sosialist eller arbeider.<ref name="ReferenceA">Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 28–29, Lorimer 2017</ref> Hitler avskydde [[sosialismen]], men innså at begrepet kunne brukes til å appellere til massene og sanke deres stemmer.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 29, Lorimer 2017</ref> «Antikapitalistisk» retorikk ble brukt i perioden 1926–1927. Primærmålet var å vinne over industriarbeidere i storbyene fra kommunistenes og sosialdemokratenes innflytelse, samtidig ble anti-sosialistisk propaganda anvendt for å sikre støtte fra alle sosiale lag. Hva som ble vektlagt varierte regionalt.<ref>Orlow, Dietrich: ‘’The Nazi Party 1919–1945: A Complete History’’, side 61–62, Enigma Books 2008</ref> I samme periode ble Hitler invitert av industrielle og finansielle eliter for å holde presentasjoner hvor han uttrykte sitt hat for arbeiderbevegelsen, [[sosialismen]] og demokratiet. Han uttrykte også sin vilje til å utrydde kommunister, sosialister og andre fiender. Hitler kunngjorde videre sine ønsker om å transformere Tyskland til en autoritær supermakt. Dette førte til pengestøtte fra disse elitene, og i perioden 1927–1928 fikk Hitler også pengestøtte fra [[IG Farben]].<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 32–33, Lorimer 2017</ref> 

For å sikre støtten fra næringslivet etter valget i 1928 måtte alle spor av en «antikapitalistisk linje» elimineres, og Hitler og andre partiledere fremhevet NSDAPs rolle som beskytteren av eiendom, samt dets rolle som et bolverk mot sosialistisk innflytelse i arbeiderklassen.<ref>Orlow, Dietrich: ‘’The Nazi Party 1919–1945: A Complete History’’, side 94, Enigma Books 2008</ref> I et møte med industrialister i 1932 (i Industrie-Club Düsseldorf), i regi av [[ThyssenKrupp|Thyssen]], avviste Hitler kategorisk at hans parti hadde sosialistiske mål. Han bekjente seg til privat eiendomsrett, og avviste at NSDAP tjente arbeiderklassens interesser. Hitler hevdet at kun et diktatur ledet av han selv kunne forsvare privat eiendomsrett, og lovet blant annet å føre en politikk som forbedret bedriftenes profitt, utryddet [[marxismen]], og kuet arbeiderklassen. Dette ble godt mottatt, og tungindustrien åpnet pengesekken for NSDAP.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 42–43, Lorimer 2017</ref> Pengestøtten fra næringslivet transformerte NSDAP til et masseparti.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 41, Lorimer 2017</ref> En annen faktor som forklarer hvorfor storkapitalen støttet Hitler var hans antisemittisme. Hitler og andre nazistiske talspersoner forklarte industrialistene at de ikke var imot den såkalte «kreative kapitalismen» som de mente var ekvivalent med den «tyske kapitalismen». De var derimot mot det de kalte for «grisk» «jødisk kapitalisme». NSDAPs tyske pseudo-sosialisme var fullstendig imot «[[sosialisme|"internasjonal" sosialisme]]», det vil si såkalt «jødisk sosialisme». Tyske industrialister og bankfolk, de vil si såkalte «"kreative" kapitalister», hadde ingenting å frykte.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 43–44, Lorimer 2017</ref>

I januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler og dannet koalisjonsregjering sammen med det konservative, [[Deutschnationale Volkspartei|tysknasjonale folkepartiet]] og partiløse konservative.<ref>Dypvik, Astrid Sverresdotter: ‘’Adolf Hitler’’ i ‘’Store norske leksikon’’ på snl.no. Hentet 4. januar 2021 fra https://snl.no/Adolf_Hitler</ref> I forkant av valget i mars samme år deltok storkapitalen og Hitler på et møte hvor han ba om valgkampdonasjoner. Hitler gjentok sine hensikter om å innføre et diktatur og utrydde venstresiden med alle midler. Han gjentok sine påstander om at private foretak kun kan vernes i et diktatur. De største donasjonene kom fra [[IG Farben]] og [[Deutsche Bank]],<ref name=tooze_2006_98-101>Tooze, Adam: ‘’The Wages of Destruction: The Making and Breaking of the Nazi Economy’’, side 98–101, Penguin 2006</ref> to selskaper som senere ble delaktige i [[Holocaust]].<ref>Schmid, John: ‘’Deutsche Bank Linked To Auschwitz Funding’’, The New York Times 1999</ref> Etter valget stemte samtlige partier i Riksdagen, med unntak av sosialdemokratene, for [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov]] som transformerte Tyskland til et diktatur med Hitler som leder. Kommunistpartiet var på det tidspunktet allerede forbudt,<ref>Hoffmann, Peter: ‘’History of the German Resistance, 1933–1945’’, side 7, McGill-Queen’s University Press</ref> og dets riksdagsmedlemmer arrestert.<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 107, Penguin Books 2005</ref>

Det var en viss politisk spenning internt, da venstrefløyen i partiet, i hovedsak organisert i [[Sturmabteilung|SA]], tok Hitlers tidligere retorikk fortsatt på alvor.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 53, Lorimer 2017</ref> SA mente at bønder og butikkeiere betalte urimelig høye lånerenter, og ønsket også å bli Tysklands viktigste militærkraft.<ref>Rees, Laurence: ''Adolf Hitler : ondskapens karisma'', side 138, Schibsted 2013</ref> Under [[De lange knivers natt]] i 1934 ble venstrefløyen, som var anti-establishment, fjernet.<ref name="ReferenceA"/> Dette gledet den tyske overklassen og hæren,<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 55, Lorimer 2017</ref> og den nye tyske staten ble satt opp for å tjene elitens interesser.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 54, Lorimer 2017</ref>

Formannen i DNVP var mediemogulen [[Alfred Hugenberg]], og hadde allerede i [[1931]] dannet en alliense med Hitler, [[Stahlhelm]], og enkelte industriherrer i form av en «nasjonal opposisjon» (ofte kalt Harzburger Front). Formålet var å bekjempe Weimar-republikken. Alliansen brøt snart sammen, men pekte fremover mot maktovertagelsen, da Hitler ble utnevnt til rikskansler og dannet regjering sammen med DNVP og andre ikke-nazister på høyresiden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.1000dokumente.de/index.html?c=dokument_de&dokument=0206_har&l=de|tittel=Zusammenfassung Die Hauptresolution der Harzburger Tagung [Harzburger Front], 11. Oktober 1931 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)|besøksdato=2020-05-16|verk=www.1000dokumente.de}}</ref>
<!-- Nazistene hadde støtte hos middel- og overklassen, mens de arbeidsledige og arbeiderklassen støttet det tyske kommunistpartiet.<ref>Matthews, Dylan: [https://www.vox.com/policy-and-politics/2017/12/12/16761880/study-austerity-nazi-power-hitler-elections «Study: austerity helped the Nazis come to power»]</ref> -->Den nasjonalsosialistiske [[Machtergreifung|maktovertakelsen]] resulterte i:

* Diktatorisk, kapitalistisk stat<ref>{{cite news|url=https://www.foreignaffairs.com/articles/china/2007-07-01/return-authoritarian-great-powers|title=The Return of Authoritarian Great Powers|last=Gat|first=Azar|date=1. juli 2007|work=Foreign Affairs}}</ref>
** Lavt skattetrykk<ref>Hans-Joachim Braun: ''The German Economy in the Twentieth Century'', Routledge, 1990, s. 114</ref>
** Privatisering <ref>Bel, Germà: [http://www.ub.edu/graap/nazi.pdf «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany»]</ref>
** Bevaring av privat eiendomsrett
** Nært økonomisk samarbeid mellom industrieiere og stat
** [[Volksgemeinschaft]] - klassekamp ble avvist<ref name="ofstad_side_166"/> og fagforeninger oppløst i et hierarkisk organisert, forestilt etnisk «folkefellesskap» basert på Førerprinsippet (''Führerprinzip'') - med ansvar opp i hierarkiet, autoritet nedover i hierarkiet. 
** Utsletting av venstresiden<ref name=tooze_2006_98-101 />
** Avvisning av [[demokrati]], med det resultat at det ble slutt på politiske partier, [[fagforening]]er, og fri presse.<ref name="uio" />
** Ingen organisasjonsfrihet
* [[Germanisme]]
** Institualisert [[rasisme]], spesielt [[antisemittisme]], som til slutt kulminerte i [[holocaust]],
** Politikk basert på troen på overlegenheten til hvite, germanske, «[[ariere|ariske]]» eller «nordeuropeiske raser».
** antislavisme
** [[Eutanasi]] og eugenikk i tilknytning til «[[rasehygiene]]»
* Nasjonalt orienterting mot internasjonale overbygninger/ideologier
** [[marxisme|Antimarxisme]], [[antikommunisme]], [[bolsjevik|antibolsjevisme]]<ref name="uio">{{Kilde www|tittel=Vi forsker på: Nazisme og fascisme|url=http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/vi-forsker-pa/nazisme-fascisme/|utgiver=[[Universitetet i Oslo]], Institutt for arkeologi, konservering og historie|dato=26. februar 2013|besøksdato=2016-01-08|arkiv-dato=2016-01-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160105143852/http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/vi-forsker-pa/nazisme-fascisme/|url-status=død}}</ref>
** [[Liberalisme|Antiliberalisme]]<ref name="uio" />
** [[Frimureri|Antifrimureri]]
** [[Antikatolisisme]]
** Sterk tilstedeværelse av lokal kultur
** Forsvar av blod og jord. (Tysk: ''[[Blut und Boden]]'' – som også er representert av rødt og svart i partflagget)
** [[Imperialisme]], «[[Lebensraum]]»-politikk, ekspansjon av tysk territorium mot øst
** Relasjoner til [[fascisme|fascistiske stater]]

=== Fremvekst av nasjonalsosialismen ===
Det var flere faktorer som lå til grunn for fremveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland, men også i andre europeiske land (i 1930-årene og tidlig i 1940-årene fant man bevegelser med nasjonalsosialistiske trekk i land som [[Sverige]], Storbritannia, Italia, Spania og USA) i 1920-årene og 1930-årene. Ifølge professor [[Rolf Hobson]] er [[Totalitarisme|totalitære]] styresett som nasjonalsosialismen utenkelig uten første verdenskrigs [[total krig|totalisering av krigen]], med dens militarisering og kommandoøkonomi.<ref>Hobson 2015, s. 29, 31</ref>

Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på at de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville være i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen som en skanse mot [[bolsjevik|bolsjevismen]]. En viktig forklaring på dette er at i den nasjonalsosialistiske politikken fremdeles var mulig å ha privat eiendomsrett til kapital og bedrifter, noe kommunistene ville avskaffe med makt. Etter at [[Benito Mussolini|Mussolinis]] fascister tok over makten i Italia i [[1922]], presenterte fascismen seg selv som et realistisk alternativ til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land.

Ifølge [[Franz Neumann]] var rettsapparatet i Tyskland også klart høyrevridd. I perioden 1918–1922 begikk venstreorienterte 22 politisk mord, mens høyreorienterte begikk 354 politiske mord i landet. Det ble avsagt 10 dødsdommer mot venstreorienterte, ingen mot høyreorienterte som generelt fikk korte straffer (gjennomsnitt fire måneder gjennomsnitt 15 år for venstreorienterte). Hitler ble i 1923 ikke utvist slik han etter loven skulle fordi han ifølge domstolen følte seg tysk.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Krogh, Thomas | utgivelsesår = 1991 | tittel = Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930–1945 | isbn = 8203166997 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111304104 | side = 30}}</ref>

Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på Hitlers teorier som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av [[Ford Motor Company|Ford Motor]], [[Henry Ford]] og [[Eugene Schueller]], grunnleggeren av [[L'Oréal]]. Ulike høyreorienterte politikere, politiske partier og storkapitalister i [[Europa]] hilste fremveksten av fascisme og nasjonalsosialisme velkommen – eller støttet dem som et minste onde – ut fra en intens aversjon mot kommunismens opphevelse av eiendomsrett. Således kom både Mussolini og Hitler til makten ved hjelp av konservative koalisjoner. Blant støttespillerne på [[1920-årene]] og tidlig på [[1930-årene]] var det konservative partiet i [[Storbritannia]]. I løpet av siste del av 1930-årene og i 1940-årene ble nasjonalsosialistene støttet av [[falange|falangistene]] i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme [[Vichy-regimet]] i [[Frankrike]]. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet.

Det britiske, konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot det nasjonalsosialistiske regimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nasjonalsosialistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nasjonalsosialistene.{{Partisk utsagn}}

Blant faktorer som fremmet fremveksten av nasjonalsosialismen kan nevnes:
* økonomisk ruin over hele Europa etter den første verdenskrig
* mangel på politisk orientering blant mennesker etter sammenbrudd av monarkiet i mange europeiske land
* en oppfatning av at det befant seg uforholdsmessig mange jøder innenfor den tyske overklassen
* påstander om at jøder som involverte seg i første verdenskrig profitterte på dette
* ydmykelsene påført Tyskland av [[Versaillestraktaten]]
* avvisningen av kommunismen (spesielt omfordeling av verdier) og oppfattelsen av at sosialismen og kommunismen var jødiskinspirert og ledet av jøder; herav nasjonalsosialistene bruk av termen jødebolsjevik
* fremgang for kommunistene blant industriarbeiderne og de arbeidsløse skremte store deler av middelklassen og overklassen
* det uforsonlige jødehatet
* [[børskrakket i 1929|børskrakket]] på [[Wall Street]] i [[1929]]

=== Ideologisk konkurranse === 
Nasjonalsosialismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken.

Nasjonalsosialistene ble klart største parti ved valgene i 1932. Samlet fikk de 37,3 prosent ved valget i juli og 33,1 prosent ved det siste frie valget i november 1932. Oppslutningen om nasjonalsosialistene var sterkest blant troende protestanter, i landdistrikter og småbyer, blant selvstendig næringsdrivende og administrativt ansatte i offentlig og privat sektor.

Flere historikere som [[Ian Kershaw]] og [[Joachim Fest]] argumenterer for at Hitler og nasjonalsosialistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nasjonalsosialismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Professor Dick Geary påpeker imidlertid at nasjonalsosialistene bare oppnådde begrenset oppslutning blant industriarbeiderne og de arbeidsløse som i langt større grad sluttet opp om kommunistene. Ifølge Geary oppnådde nasjonalsosialistene maksimalt 13 prosents oppslutning blant de arbeidsløse i frie valg, sammenlignet med 37,3 prosent i befolkningen samlet ved [[Valget i Tyskland juli 1932|valget i juli 1932]]<ref name="geary">Geary, Dick: [http://www.johndclare.net/Weimar6_Geary.htm «Who voted for the Nazis?(electoral history of the National Socialist German Workers Party)»] 1998.</ref>. Både i middelklassen, blant bønder og mer konservativt orienterte deler av arbeiderklassen, særlig blant arbeidere på landsbygda, appellerte den nasjonalsosialistiske bruken av sosialistenes retorikk til utilfredsheten med kapitalismen, samtidig som den presenterte en politisk og økonomisk modell som avkledde «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» og arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet. Dermed lå veien også åpen for det samarbeidet med borgerlige partier som til slutt brakte nasjonalsosialistene i regjeringsposisjon.

Nasjonalsosialistene hadde sterkest støtte hos protestanter fra den lavere middelklassen, og disse var også overrepresentert i NSDAP.<ref>Geary, Dick: ‘’Who Voted for the Nazis’’, History Today 48 (10) 1998</ref> Nasjonalsosialistenes oppslutning var relativt lavest blant troende katolikker, som i hovedsak holdt seg til de katolske partiene [[Deutsche Zentrumspartei]] og [[Bayerische Volkspartei]], og blant industriarbeidere i storbyene og de større industristedene, hvor [[Kommunistische Partei Deutschlands|kommunistpartiet]] og [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratene]] var dominerende. Majoriteten av arbeiderklassen forble [[Kommunistische Partei Deutschlands|kommunistisk]] og [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratisk]] orientert.<ref name="ReferenceB">Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 38, Lorimer 2017</ref> Nasjonalsosialistene var heller ikke største parti i den rikeste delen av befolkningen. Her var det i stedet det konservative partiet Deutschnationale Volkspartei, som gikk i regjeringskoalisjon med nasjonalsosialistene fra januar 1933, som mottok sterkest støtte. 

I NSDAP var medlemmer fra arbeiderklassen sterkt underrepresentert, og nazistenes valgfremganger gikk på bekostning av de tradisjonelle borgerlige partiene.<ref name="ReferenceB"/> 

{| border="2" class="wikitable"
|-----
! colspan="5" | Klassebakgrunn NSDAP
|-----
!Klasse
!Medlemmer NSDAP
!Befolkningen totalt
|-----
| align="center" | Arbeiderklassen || align="center" | 35,9 %
| align="center" | 54,56 %
|-----
| align="center" | Lavere middelklasse
| align="center" | '''54,9 %'''
| align="center" | 42,65 %
|-----
| align="center" | Overklassen || align="center" | '''9,2 %'''
| align="center" | 2,78 %
|}
<small>Kilde: Michael H. Kater, The Nazi Party (Oxford 1983) side 12,250 [https://books.google.no/books/about/The_Nazi_Party.html?id=SNiIAAAAMAAJ&redir_esc=y]</small>