Redigerer Mongolia (avsnitt)

=== Tiden etter Mongolriket ===
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig [[Djengis Khan]]s etterkommere («djengisidene») og [[oirater|oriatene]], samt flere [[Kina|kinesiske]] invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av [[Yongle-keiseren]]). På begynnelsen av det [[15. århundre]] var det oriatene ledet av [[Esen Tayisi]] som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i [[1449]], hvor den kinesiske [[Zhengtong-keiseren|keiseren]] også ble tatt til fange.<ref>D.Morgan-The Mongols‎, p.178</ref> Esen ble senere myrdet i [[1454]], noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det [[17. århundre]]. På midten av [[1500-tallet]] ble [[Altan Khan]] – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla [[Hohhot]] i [[1557]], og hans møte med [[Dalai Lama]] i [[1578]] førte til at [[tibetansk buddhisme]] ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes [[Abtai Khan]] konverterte til [[buddhisme]] i [[1585]] og grunnla [[Erdene Zuu]]-klosteret året etter. Hans sønnesønn [[Zanabazar]] ble senere den første [[Jebtsundamba Khutuktu]] i [[1640]].

Den siste mongolske khan var [[Ligdan Khan]], som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med [[mandsjuer|mandsjuene]], og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i [[1634]] mens han var på vei til [[Tibet]] i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske [[gelug]]-sekten. I [[1636]] hadde de fleste stammene i det [[Indre Mongolia]] underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i [[1691]], noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til [[1911]] gjennom en serie [[allianse]]r og [[ekteskap]] samt [[militær]]e og økonomiske tiltak.