Redigerer Marilyn Monroe (avsnitt)

=== Actors Studio og Marilyn Monroe Productions ===
Monroe møtte [[Milton H. Greene]] for første gang da han tok bilder av henne for ''[[Look (magasin)|Look]]'' i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap, og Monroe klaget over kontrakten hennes med [[20th Century Fox|Fox]] og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I ''[[Herrer liker blonde piker]]'' fikk Monroe utbetalt 18 000 [[amerikansk dollar|dollar]], mens motspiller [[Jane Russell]], som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]].{{Sfn|Summers|1985|s=119-120}}

Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i [[Connecticut]], mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i [[California]].{{Sfn|Morgan|2007|s=148}} I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene.{{Sfn|Kotsilibas-Davis & Greene|2001|s=35}} Den [[7. januar]] [[1955]] ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.{{Sfn|Morgan|2007|s=148}}

[[Forfatter]]en [[Truman Capote]] introduserte Monroe til [[Constance Collier]], som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.{{Sfn|Summers|1985|s=128}} 
[[Fil:Marilyn Monroe in Bus Stop trailer 1.jpg|thumb|300px|Monroe fremfører «[[That Old Black Magic]]» i filmen ''[[Bus Stop]]'' (1956).]]
Monroe hadde møtt [[Paula Strasberg]] og datteren hennes [[Susan Strasberg|Susan]] på settet til ''[[Show business]]'' og uttalte at hun hadde likt å studere hos [[Lee Strasberg]] på [[Actors Studio]].{{Sfn|Spoto|1993|s=278}} I mars 1955 møtte Monroe [[Cheryl Crawford]], en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student.{{Sfn|Summers|1985|s=129}} Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.{{Sfn|Strasberg|1992|s=24}}
 
I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og [[dramatiker]]en [[Arthur Miller]]. De møttes først i [[Hollywood]] i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i [[New York]], fikk han en felles venn til  å reintrodusere dem.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=325}} 
 
Den [[1. juni]] [[1955]], Monroes bursdag, fulgte [[Joe DiMaggio]] henne til premieren til ''[[Gresskar i nød]]'' i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel, og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.{{Sfn|Summers|1985|s=142}}{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=124}} 
 
Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne [[Kevin McCarthy (skuespiller)|Kevin McCarthy]] og [[Eli Wallach]], som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet.{{Sfn|Summers|1985|s=130}} Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og [[Maureen Stapleton]] åpningsscenen fra [[Eugene O'Neill]]s ''[[Anna Christie]]''. Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker.{{Sfn|Summers|1985|s=145}} Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio.{{Sfn|Morgan|2007|s=155}} Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er [[Marlon Brando]], og nummer to er Marilyn Monroe.»{{Sfn|Spoto|1993|s=352-353}}

''Gresskar i nød'' ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner [[amerikansk dollar|dollar]] inntjent.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=475}} Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=475}} På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år.{{Sfn|Morgan|2007|s=154}} Hun skulle få utbetalt 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]] per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 [[amerikansk dollar|dollar]] til henne og 75 000 [[amerikansk dollar|dollar]] gjennom Marilyn Monroe Productions.{{Sfn|Kotsilibas-Davis & Greene|2001|s=58}} Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»{{Sfn|Morgan|2007|s=154}}
[[Fil:Marilyn Monroe, The Prince and the Showgirl (small).jpg|thumb|left|Promobilde for filmen ''[[Prinsen og korpiken]]'' (1957). {{Byline|[[Milton H. Greene]]}}]]
Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten var dramafilmen ''[[Bus Stop]]'' i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en [[cowboy]]. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren [[Bosley Crowther]] i ''[[The New York Times]]'' proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.»{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=441}} [[Joshua Logan]], som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.»{{Sfn|Zolotow|1960|s=271}} Han var en av de mange som prøvde å få Monroe [[Oscar]]-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=276}} Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar,{{Sfn|Zolotow|1960|s=286}} men hun fikk en [[Golden Globe]]-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende, ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»{{Sfn|Zolotow|1960|s=286}}

På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etter hvert å skrive om dem som et par.{{Sfn|Summers|1985|s=139}} Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til [[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]]' komité for uamerikanske aktiviteter for å forklare sin angivelige [[Kommunisme|kommunistiske]] tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor [[Kongressen]]. Han ble frikjent etter å ha anket.{{Sfn|Summers|1985|s=157}} Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».{{Sfn|Summers|1985|s=157}}
 
Den [[29. juni]] [[1956]], samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre, og journalisten Mara Scherbatoff ble drept.{{Sfn|Morgan|2007|s=157}} Monroe ble sjokkert og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil.{{Sfn|Strasberg|1992|s=89}} Pressekonferansen ble likevel gjennomført, og senere på dagen giftet de seg.{{Sfn|Morgan|2007|s=157}}
 
Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonsselskapet hennes stod bak, var ''[[Prinsen og korpiken]]'', der hun spilte mot [[Storbritannia|britiske]] [[Laurence Olivier]]. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte.{{Sfn|Spoto|1993|s=342}} Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på [[Coca-Cola]] og [[Frank Sinatra]]».{{Sfn|Olivier|1982|s=211-212}} Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle».{{Sfn|Olivier|1982|s=213}} Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i [[Europa]], og vant både [[David di Donatello]], den [[Italia|italienske]] versjonen av Oscar, og [[Étoile de Cristal]], den [[Frankrike|franske]] versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske [[British Academy Film Awards|BAFTA]].
 
Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.{{Sfn|Spoto|1993|s=390-391}}