Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

== Som keiser ==
[[Fil:Lucius Verus - MET - L.2007.26.jpg|thumb|Lucius Verus, Marcus’ med-keiser fra 161 og til Verus’ død i 169 ([[Metropolitan Museum of Art]], på lån fra [[Louvre|Musée du Louvre]]).]]

=== Tiltredelsen til Marcus og Lucius, 161 ===
Etter at Antoninus Pius døde, ble Marcus i praksis enehersker av Romerriket. Formalitetene for posisjon kom etter hvert. Senatet ga ham snart navnet Augustus og tittelen ''[[imperator]]'', og han ble snart formelt valgt som ''[[Pontifex Maximus]]'', ypperste prest for de offisielle religiøse kulter. Marcus viste en del tegn på motstand: biografen skrev at han var «tvunget» til å ta den keiserlige posisjon.<ref>''HA Marcus'' 7.5, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116.</ref> Det kan ha vært en ektefølt ''horror imperii'', «frykt for keiserlig makt». Marcus, som foretrakk et filosofisk liv, fant ikke posisjonen som keiser fristende. Hans undervisning som stoiker hadde imidlertid gjort valget klart. Det var hans plikt. En stoiker skulle gjøre sin plikt.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116. Birley tok frasen ''horror imperii'' fra ''HA Pert''. 13.1 og 15.8.</ref>

Selv om Marcus ikke viste noen personlig hengivenhet for Hadrian (det er påtagelig at han ikke mottar takk i hans første bok av Meditasjoner), antagelig mente at det var hans plikt bestemme mannens etterfølgerplaner.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 156.</ref> Således hadde senatet planlagt bekrefte Marcus alene som keiser, men han nektet ta imot posisjon om ikke Lucius fikk tilsvarende myndighet.<ref>''HA Verus'' 3.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116; «Hadrian to the Antonines», 156.</ref> Senatet aksepterte, ga Lucius ''imperium'', tribunal makt, og navnet Augustus.<ref>''HA Verus'' 4.1; ''Marcus'' 7.5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116.</ref> Marcus ble i den offisielle tituleringen til Imperator Caesar Marcus Aurelius Antoninus Augustus; Lucius, oppga sitt navn Commodus og Marcus' familienavn Verus og ble Imperator Caesar Lucius Aurelius Verus Augustus.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116–17.</ref><ref>Disse endringene av navn har vist seg å være såpass forvirrende at selv ''[[Historia Augusta]]'', en av de fremste kildene for perioden, ikke klarte å holde dem fra hverandre. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117; «Hadrian to the Antonines», 157 n.53. Kirkehistorikeren fra 300-tallet, [[Eusebius av Cæsarea]], var enda mer forvirret. Jf. Birley, «Hadrian to the Antonines», 157 n.53. Den feilaktige troen at Lucius hadde navnet «Verus» før han ble keiser har vært særlig vanskelig å endre. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117.</ref> Dette var den første gangen at Roma ble styrt av to keisere samtidig.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117" /><ref>Det var imidlertid mye presedens. Konsulatet var en tvillingposisjon, og tidligere keisere hadde ofte en underordnet person med flere keiserlige posisjoner eller oppgaver (under Antoninus Pius hadde denne personen vært Marcus selv). Mange keisere hadde planlagt felles etterfølgelse tidligere; [[Augustus]] hadde planlagt å gjøre [[Gaius Cæsar]] og [[Lucius Cæsar]] som felleskeisere ved sin død; Tiberius ønsket å ha [[Gaius Caligula]] og [[Tiberius Gemellus]] som det samme; [[Claudius]] etterlot riket til [[Nero]] og [[Britannicus]] og forestilte seg at de ville akseptere likestilt rangposisjon, — men alle disse oppleggene hadde endt mislykket, enn gjennom for tidlig død (Gaius og Lucius Cæsar) eller juridisk mord (Gemellus av Caligula og Britannicus av Nero). Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117.</ref>

Til tross for at de var formelt likestilte, hadde Marcus mer ''[[auctoritas]]'', «autoritet», enn Lucius. Han hadde vært konsul en gang mer enn Lucius, han hadde delt Antoninus’ administrasjon, og han alene var ''Pontifex Maximus''. Det ville ha vært åpenbart for folket hvilken keiser som var den eldste og ledende.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117</ref> Som biografen skrev, «Verus adlød Marcus… som en løytnant adlyder en prokonsul eller en guvernør adlyder en keiser.»<ref>''HA Verus'' 4.2, tr. David Magie, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117, 278 n.4.</ref>

Umiddelbart etter at de var blitt bekreftet av [[det romerske senatet]], dro keiserne til [[Castra Praetoria]], leiren til [[pretorianergarden]]. Lucius talte til de samlede troppene som deretter utropte paret som ''imperatores'', keisere. Deretter, som enhver keiser siden Claudius, lovte Lucius troppene en særskilt gave.<ref>''HA Marcus'' 7.9; ''Verus'' 4.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117–18.</ref> Denne var imidlertid dobbelt så stor som tidligere. 20 000 [[sestertius|sestercer]] (5 000 [[denarius|denarii]]) per hode, og mer til offiserene. I gjenytelse for denne gaven, tilsvarende som flere årslønner, sverget troppene en ed om å beskytte keiserne.<ref>''HA Marcus'' 7.9; ''Verus'' 4.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117–118. «twice the size»: Richard Duncan-Jones, ''Structure and Scale in the Roman Economy'' (Cambridge: Cambridge University Press, 1990), 109.</ref> Seremonien var kanskje ikke helt nødvendig gitt at Marcus tiltredelse som keiser hadde vært fredelig og uten opposisjon, men det var en god forsikring mot senere militære vanskeligheter.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref>

Straks han var blitt keiser devaluerte Marcus også [[Romersk valuta|den romerske valutaen]]. Han minsket sølvrenheten i denarius fra 83,5 % til 79 % og sølvvekten sank fra 2,68 gram til 2,57 gram.<ref name="TulaneUniversity">[http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm «Roman Currency of the Principate»]  {{Wayback|url=http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm |date=20010210220413 }}, Tulane University</ref> Imidlertid kom Marcus senere til å endre valutareformen.

Antoninus Pius’ begravelsesseremonier var omfattende.<ref>''HA Marcus'' 7.10, overs. David Magie, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118, 278 n.6.</ref> Om hans begravelse fulgte mønsteret til tidligere begravelser, ville hans legeme ha blitt plassert på et likbål ved [[Campus Martius]], slik at hans ånd kunne stige opp til gudenes hjem i himlene. Marcus og Lucius nominerte deres for gudeliggjøring. I kontrast til deres oppførsel under Antoninus’ kampanje for å gudeliggjøre Hadrian, motsatte senatet seg ikke deres ønsker. En ''[[flamen]]'', eller kultprest, ble utnevnt for administrere den religiøse kulten til den guddommeliggjorte Antoninus, nå ''Divus Antoninus''. Hans levninger ble gravlagt i Hadrians mausoleum, ved siden av levningene av Marcus' tidligdødte barn og Hadrian selv.<ref>''HA Marcus'' 7.10–11; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref> Tempelet han hadde dedisert til sin hustru, Diva Faustina, ble [[Tempelet til Antoninus og Faustina]]. Det overlevde ved å bli kirken til «San Lorenzo i Miranda».<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118" /> Den står i [[Forum Romanum]], ved [[Via Sacra]], motsatt av [[Regia]].

I henhold til sitt testamente gikk Antoninus’ formue til Faustina.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118–19.</ref> (Marcus hadde lite behov for sin hustrus formue. Faktisk, da han ble keiser, overførte Marcus deler av sin mors eiendommer til sin nevø, Ummius Quadratus.<ref>''HA Marcus'' 7.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref>) Faustina var gravid i tredje måned da Marcus ble keiser. Under svangerskapet drømte hun om å føde to slanger, den ene mer fryktelig enn den andre.<ref>''HA Comm''. 1.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Den 31. august fødte hun to tvillinger ved [[Lanuvium]]: T. Aurelius Fulvus Antoninus og Lucius Aurelius Commodus.<ref>''HA Comm''. 1.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Bortsett fra det faktum at tvillingene ble født på [[Caligula]]s fødselsdag, var varslene gode, og astrologene trakk opp positive horoskoper for barna.<ref>''HA Comm''. 1.4, 10.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Fødselene ble feiret på keiserlige myntutgivelser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119, siterer Mattingly, H. (1940): ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'', London, Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 155ff.; 949ff.</ref>

=== Tidlig styre, 161–162 ===
[[Fil:Roman - Portrait of the Emperor Marcus Aurelius - Walters 23215.jpg|thumb|Marmorportrett av Marcus Aurelius<ref>[http://art.thewalters.org/detail/10416 «Portrait of the Emperor Marcus Aurelius»]. ''The Walters Art Museum''.</ref>]]
[[Fil:Aureus de Marc Aurèle.jpg|thumb|Mynt med profilportrett av Marcus Aurelius]]
Kort tid etter at han tok purpurkappen ble Marcus 11 år gamle datter Annia Lucilla forlovet til Lucius (til tross for at han formelt sett var hennes onkel).<ref>''HA Marcus'' 7.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref> Ved seremoniene som markerte hendelsen ble det gitt provisjoner til støtte for fattige barn, tilsvarende som tidligere keiserlige opprettelser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118, siterer Werner Eck, ''Die Organisation Italiens'' (1979), 146ff.</ref> Marcus og Lucius ble populære hos folket i Roma som var godt fornøyd med deres oppførsel av ''civiliter'' («mangel på prakt»). Keiserne godtok ytringsfrihet, bevist ved det faktum at komedieforfatteren Marullus kunne kritisere dem uten å bli straffet. Under en hvilken som helst annen tid under hvilken som helst annen keiser, ville han ha blitt henrettet. Men det var en fredelig tid, en med tilgivelse, og således kunne biografen slå fast, «Ingen savnet de mer lemfeldige måter til Pius.»<ref>''HA Marcus'' 8.1, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119; «Hadrian to the Antonines», 157.</ref>

Marcus erstattet en rekke av imperiets fremste embetsmenn. ''Ab epistulis'' Sextus Caecilius Crescens Volusianus, med ansvaret for keiserlig brevskriving, ble erstattet med Titus Varius Clemens. Clemens var fra grenseprovinsen Pannonia og hadde tjenestegjort i krigen i Mauretania. I den siste tiden hadde han tjenestegjort som prokurator av fem provinser. Han var en mann velegnet for en tid med militære kriser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 122–23, siterer Pfalum, H.G. (1960–61): ''Les carrières procuratoriennes équestres sous le Haut-Empire romain'' I–III, Paris; ''Supplément'' (Paris, 1982), nos. 142; 156; Birley, Eric (1953): ''Roman Britain and the Roman Army'', 142ff., 151ff.</ref> Lucius Volusius Maecianus, Marcus’ tidligere lærer, hadde vært ''praefectus augustalis'' (prefekturell guvernør) av provinsen [[Aegyptus]] da Marcus ble keiser. Maecianus ble kalt til Roma, gjort til senator og utnevnt til prefekt av skattekammeret, ''aerarium Saturni'', og kort senere ble han forfremmet til konsul.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, siterer Pfalum, H.G. (1960–61): ''Les carrières procuratoriennes équestres sous le Haut-Empire romain'' I–III, Paris; ''Supplément'' (Paris, 1982), no. 141.</ref> Frontos svigersønn, Aufidius Victorinus, ble utnevnt til guvernør av [[Germania Superior]].<ref name="HA Marcus 8 1985">''HA Marcus'' 8.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, siterer Eck, W. (1985): ''Die Satthalter der germ. Provinzen'', 65ff.</ref>

Fronto kom tilbake til sitt romerske byhus om kvelden den 28. mars etter å ha forlatt sitt hjem i [[Cirta]] så snart nyheten hadde nådd ham om at hans elev var blitt den mektigste mann i Romerriket. Han sendte en beskjed til den keiserlige frimann Charilas med forespørsel om han kunne kontakte keiserne. Fronto kom senere til å forklare at ikke hadde våget å skrive direkte til keiserne.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer ''Ad Verum Imperator'' 1.3.2 (= Haines 1.298ff).</ref> Læreren var mektig stolt av sine tidligere studenter. Reflektert i en tale han hadde skrevet da han ble konsul i 143 og hvor han lovpriste den unge Marcus, Fronto var meget glad: «Det var en framstående naturlig evne hos deg som nå er perfeksjonert til det utmerkede. Det var den gang en åker med voksende korn; det er nå en innhøsting avling. Hva jeg håpet den gang, det har jeg nå. Håpet har blitt virkelighet.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 4.2.3 (= Haines 1.302ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Fronto påkalte Marcus alene; ingen tenkte på å invitere Lucius.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref>

[[Fil:Tiber in flood 2.jpg|thumb|[[Tiberøya]] sett ved en førtiårig vannmerke ved Tiber, desember 2008.]]
Lucius var mindre høyaktet av sin lærer enn hans bror da hans interesser var på et lavere nivå. Lucius ba Fronto om å felled om i en diskusjon han hadde med sin venn Calpurnius om de relative prestasjonene til to skuespillere.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer ''Ad Verum Imperator'' 1.1 (= Haines 1.305).</ref> Marcus fortalte Fronto om hva han leste — [[Lucius Coelius Antipater|Coelius]] og en del av [[Cicero]] — og fortalte om sin familie. Hans døtre var i Roma, og deres grandtante Matidia; Marcus mente at kveldsluften på landet var for kald for ham. Han spurte Fronto om «særskilt veltalende bøker, noe av ditt eget, eller [[Cato den yngre|Cato]], eller Cicero, eller [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] eller Gracchus — eller en eller annen poet, for jeg trenger avledning, særlig av denne typen, ved å lese noe som er oppløftende og adspre mine pressende bekymringer.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 4.1 (= Haines 1.300ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref>

Marcus’ tidlige styre fortsatte i beste gjenge. Han var i stand til hengi seg helt til filosofien og til bli omtykt.<ref>''HA Marcus'' 8.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref> Imidlertid fant han snart ut at han hadde mange bekymringer. Det betydde slutten på ''felicitas temporum'' («de lykkelige tider») som myntutgivelsene i 161 så altfor raskt hadde proklamert.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120, siterer Mattingly, H. (1940): ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'', London, Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 841; 845.</ref> Våren 162 flommet elven Tiber over sine bredder og gjorde store ødeleggelser på Roma. Den druknet mange dyr og førte til sult i byen. Marcus og Lucius ga flommen og dens effekter deres fulle oppmerksomhet. .<ref>''HA Marcus'' 8.4–5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120.</ref><ref>Oversvømmelsen må ha skjedd før Verus reiste østover i 162 ettersom den nevnes i biografens fortelling etter at Antonius’ begravelse var ferdig og de to keiserne hadde tatt sine posisjoner, og således ikke hadde skjedd våren 161. Datering til høsten 161 eller våren 162 er mer sannsynlig; gitt de vanlige sesongoversvømmelsene er våren 162 mest sannsynlig. Jf. Aldrete, Gregory S. (2007): ''Floods of the Tiber in ancient Rome'' (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2007), 30–31.</ref> (Birley daterer oversvømmelsen til høsten161. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 120. Siden 15 e.Kr. hadde elven blitt andministert av et eget råd med en senator som leder og en fast stab. I 161 var ''curator alevi Tiberis et riparum et cloacarum urbis'' («Kurator av Tibers elveleie og bredder og byens kloakker») A. Platorius Nepos, sønn eller sønnesønn av [[Aulus Platorius Nepos|byggmannen]] av [[Hadrians mur]], og som hadde samme navn. Han var antagelig ikke spesielt uegnet og den som egentlig var inkompetent var antagelig hans forgjenger, [[Marcus Statius Priscus|M. Statius Priscus]]. Som en militærmann og konsul for 159 betraktet anagelig Priscus denne posisjonen som ikke mer enn «betalt fravær».<ref>Jf. ''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+05932&r_sortierung=Belegstelle 5932] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+05932&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224106 }} (Nepos), [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01092&r_sortierung=Belegstelle 1092] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01092&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224111 }} (Priscus); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref> I andre tider med utbredt sult er det hevdet at keiserne skaffet de sultne mat ved å trekke veksler på romerske kornlagre.<ref>''HA Marcus'' 11.3, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 278 n.16.</ref>

Frontos brev fortsatte gjennom Marcus’ tidlige styre. Fronto mente at på grunn av Marcus’ framtredende posisjoner og høytstående plikter, var hans lærdom viktigere nå enn hva de hadde vært tidligere. Han mente at Marcus var «begynte å føle behovet for å være veltalende enda mer, til tross for en tid med tapt interesse for veltalenhet.»<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.35), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref> Fronto kom igjen til å minne sin elev på spenningen mellom hans rolle og hans filosofiske pretensjoner: «Anta, Cæsar, at du kan få visdommen til [[Kleanthes]] og [[Zenon fra Kition|Zenon]], men dog, og mot din egen vilje, ikke filosofens ulldrakt.» <ref>''De eloquentia'' 1.12 (= Haines 2.63–65), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref>

Den første tiden i Marcus’ styre var de lykkeligste dagene i Frontos liv: hans elev var meget omtykt av folket i Roma, en utmerket keiser, en kjærlig elev, og kanskje viktigst av alt, så veltalende som kunne ønske.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.35); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127–28.</ref> Marcus hadde vist retorisk dyktighet i sine taler til senatet etter jordskjelvet ved [[Kyzikos]] på Anatolia. Den hadde manet fram katastrofens drama, og senatet hadde vært fylt med ærefrykt: «ikke mer brått eller voldelig hadde byen blitt rørt av jordskjelvet enn sinnene til de som hørte din tale.» Fronto var særedeles fornøyd.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.4 (= Haines 2.41–43), tr. Haines; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 128.</ref>

=== Krig med Partia, 161–166 ===
==== Opprinnelsen til Lucius' avskjed, 161–162 ====
På sin dødsleie hadde Antoninus Pius snakket kun om staten og utenlandske konger som hadde motarbeidet ham.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114, 121.</ref> En av disse kongene, [[Vologases IV av Partia]], begynte å bevege på seg sent på sommeren eller tidlig på høsten 161.<ref>Hendelse: ''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121. Dato: Flinterman, Jaap-Jan (1997): «The Date of Lucian's Visit to Abonuteichos» i: ''Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik'' 119, s. 281.</ref> Vologases hadde gått inn i [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongedømmet Armenia]] (den gang en romersk klientrike), forvist dets konge og installert sin egen, [[Bakur|Pacorus]], en som tilhørte [[Akamenide-dynastiet]] som han selv.<ref>''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref> Den romerske guvernøren av [[Kappadokia]], frontlinjene til armenske konflikter, var [[Marcus Sedatius Severianus]], fra Gallia og med stor militær erfaring.<ref>Lucian, ''Alexander'' 27; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref>

Overbevist av den greske profeten og mystikeren [[Aleksander fra Abonuteichos]] at han med letthet ville beseire [[Partia|partierne]] og vinne ære for seg selv,<ref>[[Lukian]]: ''Alexander'' 27; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121–22. Om Aleksander, se: Fox, Robin Lane (1986): ''Pagans and Christians'', Harmondsworth: Penguin, s. 241–50.</ref> ledet Severianus en legion (kanskje [[Legio IX Hispana|IX Hispana]]<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 278 n.19.</ref>) inn i Armenia, ble innestengt i en felle av den store partiske hærføreren Khusrau (Chosrhoes) ved Elegia, en by rett bortenfor grensen av Kappadokia, høyd over utspringet til elven Eufrat. Severianus forsøkte å bekjempe Khusrau, men innså til sist at han var sjanseløs og begikk selvmord. Hans hær ble massakrert. Krigskampanjen hadde vart i kun tre dager.<ref>Dio Cassius 71.2.1; Lukian: ''Historia Quomodo Conscribenda'' 21, 24, 25; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121–22.</ref>

Det var også trusler om krig ved andre grenser — i [[Romersk Britannia|Britannia]], og [[Raetia]] og [[Germania Superior]], hvor [[chattere]] i [[Taunus]]fjellene hadde nylig bevegd som over ''limes'' (grensen).<ref>''HA Marcus'' 8.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 122.</ref> Marcus var ikke forberedt. Antoninus synes å ha gitt ham liten militær erfaring; biografen skrev at Marcus tilbrakte hele tiden av Antoninus Pius’ 23 år lange styre ved hans side — og ikke i provinsene hvor de fleste av de tidligere keiserne hadde tilbrakt sin tidligste karriere.<ref>''HA Antoninus Pius'' 7.11; ''Marcus'' 7.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 103–4, 122.</ref><ref>Alan Cameron har anført en kommentar fra [[Sidonius Apollinaris]], skribent fra 400-tallet, som hevder at Marcus kommanderte «talløse legioner» ''vivente Pio'' (mens Pius fortsatt levde), noe som bestrider Birleys påstand at Marcus manglet militær erfaring. (Verken Apollinaris eller ''[[Historia Augusta]]'' (Birleys kilde) er særskilt pålitelig for historien på 100-tallet. Jf.''Pan. Ath.'' 203–4, sitert i Alan Cameron, bokomtale av Anthony Birleys ''Marcus Aurelius'' i: ''The Classical Review'' 17:3 (1967): 349.</ref>

Det kom mere dårlige nyheter: den syriske guvernørens hær hadde også blitt beseiret av partierne, og hadde trukket seg tilbake i uorden.<ref>''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> Forsterkninger ble sendt av sted til grensen mot Partia. P. Julius Geminius Marcianus, en nordafrikansk senator kommanderte [[Legio X Gemina|X Gemina]] ved Vindobona ([[Wien]]), reiste til Kappadokia med erfarne soldater fra legionene ved Donau.<ref>''Corpus Inscriptionum Latinarum'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08,+07050&r_sortierung=Belegstelle 8.7050] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08%2C+07050&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223837 }}–[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08,+07051&r_sortierung=Belegstelle 51] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08%2C+07051&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223843 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref>

Tre legioner ble også sendt østover: [[Legio I Minervia|I Minervia]] fra Bonna (dagens [[Bonn]]) i øvre Germania,<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01097&r_sortierung=Belegstelle 1097] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01097&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223850 }}–[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01098&r_sortierung=Belegstelle 98] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D%2001098&r_sortierung=Belegstelle |date=20170602010101 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> [[Legio II Adiutrix|II Adiutrix]] fra Aquincum,<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01091&r_sortierung=Belegstelle 1091] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01091&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223904 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> og [[Legio V Macedonica|V Macedonica]] fra Troesmis.<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+02311&r_sortierung=Belegstelle 2311] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+02311&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223912 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref>

Marcus tok en ferie på fire dager ved [[Alsium]], en ferieby ved kysten av [[Etruria]]. Han var altfor nervøs til å slappe av. Da han skrev til Fronto slo han fast at ikke ville snakke om sin ferie.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 1 (= Haines 2.3); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126.</ref> Fronto svarte ironisk: «Hva? Vet jeg ikke at du dro til Alsium med det mål å hengi deg selv til leker, spøk og fullstending avslapping for fire hele dager?»<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.1 (= Haines 2.5), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126.</ref> Han oppmuntret Marcus til å hvile, og minnet om eksempelet til hans forgjengere (Antoninus hadde nytt øvelser i ''[[palaestra]]'', fiske, og komedieteater),<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.4 (= Haines 2.9); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126–27.</ref> og gikk så langt som å skrive en fabel om gudenes deling av dagen mellom morgen og kveld — Marcus hadde åpenbart benyttet det meste av kveldene til juridiske emner framfor avslapning.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.6–12 (= Haines 2.11–19); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126–27.</ref> Marcus kunne ikke ta til seg Frontos råd: «Jeg har plikter hengende over meg som jeg knapt kan slippe unna,» skrev han tilbake.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 4, overs. Haines 2.19; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref> Marcus tok på seg Frontos stemme for å tukte seg selv: «’Mye godt har mitt råd gitt deg’, vil du si!» Han hadde slappet av og ville hvile ofte, men «— denne hengivenheten til plikten! Hvem kjenner ikke bedre enn du hvor krevende den er!»<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 4 (= Haines 2.19), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref>

Fronto sendte Marcus et utvalg av lesemateriale,<ref>''De bello Parthico'' 10 (= Haines 2.31), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref> og for dulme hans uro over krigen med Partia, et langt og tenksomt brev, fylt med historiske referanser. I moderne utgaver av Frontos verker er dette gitt tittelen ''De bello Parthico'' («Om den partiske krigen»). Det hadde vært omvendt i Romas fortid, skev Fronto,<ref>''De bello Parthico'' 1–2 (= Haines 2.21–23).</ref> men til sist hadde romerne alltid vunnet over sine fiender: «alltid og overalt hvor [Mars] har endret våre vanskeligheter til suksess og vår frykt til triumf.»<ref>''De bello Parthico'' 1 (= Haines 2.21), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref>

==== Lucius ved Antiokia, 162–165 ====
[[Fil:Antioch in Syria engraving by William Miller after H Warren.jpg|thumb|right|Det ble sagt at den utsvevende syriske hæren tilbrakte mer tid i Antiokias kroer enn i sine militære enheter.<ref>''Ad Verum Imperator'' 2.1.19 (= Haines 2.149); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> <small>(Gravering av William Miller etter en tegning av H. Warren fra en skisse av kaptein Byam Martin, R.N., 1866)</small>]]
I løpet av vinteren 161-162 kom det mere dårlige nyheter — et opprør brøt ut i [[Romerske Syria|Syria]]. Det ble besluttet at Lucius skulle lede krigen mot Partia i egen person. Han var sterkere og friskere enn Marcus, og åpenbart mer egnet for militær aktivitet.<ref>Dio Cassius 71.1.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> Lucius' biograf antyder underliggende motiver: å begrense Lucius’ utsvevelser, å gjøre ham sparsommelig, å reformere hans moral ved krigens grusomheter, og få ham til å innse at han var en keiser.<ref>''HA Verus'' 5.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, 125.</ref><ref>Birley tror at det er noe sannferdig i disse hentydningene. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 125.</ref> I uansett tilfelle ga senatet sin tilslutning og sommeren 162 reiste Lucius mens Marcus ble igjen i Roma «som krevde tilstedeværelsen av en keiser».<ref>''HA Marcus'' 8.9, overs. Magie; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123–26. Om Lucius' sjøreise, se: ''HA Verus'' 6.7–9; ''HA Marcus'' 8.10–11; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 125–26.</ref>

Lucius tilbrakte det meste av krigføringen i [[Antiokia ved Orontes]], skjønt han overvintret i havnebyen [[Latakia|Laodicea]] og sommeren i Daphne, et feriested rett utenfor Antiokia.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Kritikere fordømte Lucius' luksuriøse livsstil.<ref>''HA Verus'' 4.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Han hadde begynt med gambling og spill, de sa han ville «kaste terninger hele natten igjennom.»<ref>''HA Verus'' 4.6, overs. Magie; jf. 5.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Han likte å være i selskap med skuespillere.<ref>''HA Verus'' 8.7, 8.10–11; Fronto, ''Principae Historia'' 17 (= Haines 2.217); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref><ref>Hele seksjonen av ''vita'' tar for seg Lucius’ utsvevelser, ''HA Verus'' 4.4–6.6, imidlertid er det et innskudd i en fortelling som ellers er overskrevet fra en tidligere kilde. De meste av detaljene er fabrikkert av biografen selv uten annet grunnlag enn hans egen fantasi. Jf. Barnes, 69.</ref>

Midt under krigen, kanskje høsten 163 eller tidlig på året 164, reiste Lucius til den greske byen [[Efesos]] på vestkysten av Anatolia for å gifte seg med Marcus’ datter Lucilla.<ref>''HA Verus'' 7.7; ''Marcus'' 9.4; Barnes, 72; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163; jf. også Barnes (1968): «Legislation Against the Christians» i: ''Journal of Roman Studies'' 58:1–2, 39; «Some Persons in the Historia Augusta» i: ''Phoenix'' 26:2 (1972), 142, siterer ''Vita Abercii'' 44ff.</ref> Marcus flyttet opp datoen; kanskje hadde han allerede hørt om Lucius’ elskerinne, Panthea, vakker men fra beskjeden familie.<ref>''HA Verus'' 7.10; Lucian, ''Imagines'' 3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131. Jf. Lukian, ''Imagines'', ''Pro Imaginibus'', ''passim''.</ref> Lucilla fylte 13 år i mars 163; uansett dato for hennes ekteskap, var hun ennå ikke femten år.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 163.</ref> Lucilla ble fulgt av sin mor Faustina og M. Vettulenus Civica Barbarus, halvbroren av Lucius' far.<ref>''HA Verus'' 7.7; ''Marcus'' 9.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Civica ble gjort til ''[[comes]] Augusti'', «ledsager av keisere»; kanskje Marcus ønsket han voktet over Lucius.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131, siterer ''Anné Épigraphique'' 1958.15.</ref>

Marcus kan ha planlagt å følge dem hele veien til [[Smyrna]] (biografen sier at han fortalte senatet at han ville); det skjedde likevel ikke.<ref>''HA Verus'' 7.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Marcus fulgte reistefølge kun så langt som til [[Brundisium]] hvor de gikk om bord i et skip som seilte østover.<ref>''HA Marcus'' 9.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Marcus vendte tilbake til Roma kort tid etter og sendte ut særlige instruksjoner til sine prokonsuler om ikke å gi reisefølget noen offisiell mottagelse.<ref>''HA Marcus'' 9.5–6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref>

==== Motangrep og seier, 163–166 ====
[[Fil:ArRaqqahEuphrates.jpg|thumb|right|Elven [[Eufrat]] i nærheten av [[Ar-Raqqah]] i Syria.]]
Den armenske hovedstaden [[Artaxata]] ble erobret i 163.<ref>''HA Marcus'' 9.1; Birley, «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Ved slutten av året tok Lucius Verus tittelen ''Armeniacus'' til tross for at han ikke hadde sett kamp. Marcus avslo å akseptere tittelen før året etter.<ref>''HA Marcus'' 9.1; ''HA Verus'' 7.1–2; ''Ad Verrum Imperator'' 2.3 (= Haines 2.133); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Da Lucius ble hyllet som ''imperator'' igjen, nølte ikke Marcus å ta ''Imperator II'' med ham.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129; «Hadrian to the Antonines», 162, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 233ff.</ref>

Det okkuperte Armenia ble rekonstruert på romerske betingelser. I 164 erstattet den nye hovedstaden Kaine Polis («Nybyen») tidligere Artaxata.<ref>Dio Cassius 71.3.1; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 162; Millar, ''Near East'', 113.</ref> En ny konge ble installert: en romersk senator og i slekt med arsakidedynastiet, [[Sohaemus av Armenia|Gaius Julius Sohaemus]]. Det er mulig at han ikke en gang ble kronet i Armenia, men i Antiokia eller selv i Efesos.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 280 n. 42; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Sohaemus ble hyllet på keiserlige myntutgivelser i 164 under forklaringen Rex armeniis Datus: Lucius satt på en trone med sin stab mens Sohamenus sto foran og hyllet keiseren.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 162, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 261ff.; 300 ff.</ref>

I 163 grep Partia inn i [[Osroene]], en romersk klientstat i øvre Mesopotamia sentrert ved [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]], og plasserte deres egen konge på dets trone.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130, 279 n. 38; «Hadrian to the Antonines», 163, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> M 169; Millar, ''Near East'', 112.</ref> Som reaksjon ble romerske styrker forflyttet sørover og over Eufrat.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Før slutten på 163 hadde imidlertid de romerske styrkene bevegd seg nordover for å okkupere Dausara og Nicephorium på den nordlige bredden av Partia.<ref>Fronto, ''Ad Verum Imperator'' 2.1.3 (= Haines 2.133); Astarita, 41; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Kort tid etter erobringen av den nordlige bredden av Eufrat, ble en annen romersk hær forflyttet mot Osroene fra Armenia, erobret Anthemusia, en by sørvest for Edessa.<ref>''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01098&r_sortierung=Belegstelle 1098] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D%2001098&r_sortierung=Belegstelle |date=20170602010101 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130.</ref>

I 165 hadde romerske styrker bevegd seg inn i Mesopotamia. Edessa ble okkupert på nytt og Mannus, kongen som var blitt avsatt av Partia, ble installert på nytt.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 163, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> M 169.</ref> Partierne trakk seg tilbake til Nisibis, men denne byen ble også beleiret og erobret. Den partiske hæren trakk seg tilbake over Tigris.<ref>Lukian, ''Historia Quomodo Conscribenda'' 15, 19; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163.</ref> En andre hær, kommandert av Avidius Cassius, sammen med III Gallica, bevegde seg nedover Eufrat, og utkjempet et stort slag ved Dura.<ref>Lucian, ''Historia Quomodo Conscribenda'' 20, 28; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163, siterer Syme, ''Roman Papers'', 5.689ff.</ref> Mot slutten av året hadde Cassius’ hær nådde de to tvillingstorbyene i Mesopotamia: [[Seleukia]] på høyre bredde av Tigris og [[Ktesifon]] på venstre. Ktesifon ble erobret og det kongelige palasset ble satt i brann. Borgerne i Seleukia, i stor grad grekere eller gresktalende, åpnet sine porter for romerne. Byen ble uansett herjet og etterlot et svart merke på Lucius’ omdømme. Unnskyldninger ble forsøkt konstruert i ettertid ved å hevde at fienden hadde forbrutt seg først.<ref>''HA Verus'' 8.3–4; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163. Birley siterer R.H. McDowell, ''Coins from Seleucia on the Tigris'' (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1935), 124ff., om datoen.</ref>

Cassius' hær, selv om det led av mangel på forsyninger og var rammet sykdom fra pestutbrudd som ofte fulgte i kjølvannet av krig, klarte den å komme seg tilbake til romersk område.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164.</ref> Lucius tok tittelen Parthicus Maximus, og både ham selv og Marcus ble på nytt hyllet som ''imperatores'', og ble 'imp. III'.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 384 ff., 1248 ff., 1271 ff.</ref> Cassius' hær vendte tilbake til slagmarken i 166, krysset over Tigris og dro inn i [[Media (region)|Media]]. Lucius tok da tittelen 'Medicus',<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer P. Kneissl, ''Die Siegestitulatur der römischen Kaiser. Untersuchungen zu den Siegerbeinamen des 1. und 2. Jahrhunderts'' (Göttingen, 1969), 99 ff.</ref> og keiserne ble igjen hyllet som ''imperatores'', og ble da 'imp. IV' i keiserlig tiltaleform. Marcus tok også Parthicus Maximus nå etter enda et taktfullt opphold.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 401ff.</ref>

==== Krigens slutt og hendelser i Roma, fram til 167 ====
[[Fil:Marcus Aurelius Metropolitan Museum.png|thumb|En byste av Marcus Aurelius, [[Metropolitan Museum of Art]], [[New York]].]]
Det meste av årsaken til krigens suksess kan bli tilskrevet underordnete generaler, de fremste av disse var [[Avidius Cassius|C. Avidius Cassius]], [[Legatus legionis|kommandant]] av [[Legio III Gallica|III Gallica]], en av legionene fra Syria. Cassius var en ung senator av beskjeden klassebakgrunn fra den nordsyriske byen Cyrrhus (Khoros). Hans far, Heliodorus, hadde ikke vært senator, men var uansett en mann av en viss betydning; han hadde vært [[Hadrian]]s ''ab epistulis'', fulgte keiseren på hans reiser og var prefekt av Egypt ved slutten av keiserens styre. Cassius hevdet også ubeskjedent at han nedstammet fra [[Selevkideriket]]s konger.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> A 1402f.; 1405; Astarita, ''passim''; Syme, ''Bonner Historia-Augustia Colloquia'' 1984 (= ''Roman Papers'' IV (Oxford: Clarendon Press, 1988), ?).</ref> Cassius og hans medkommandant i krigen, Martius Verus, var antagelig i midten av 30-årene, og tok konsulskapet for 166. Etter dette ble de gjort til guvernører: Cassius for Syria og Martius Verus for [[Kappadokia]].<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer Alföldy, ''Konsulat'', 24, 221.</ref>

I Roma var Marcus opptatt med familiesaker. Matidia, hans grandtante, hadde dødd. Imidlertid var hennes testamente ikke gyldig under ''lex Falcidia'': Matidia hadde gitt mer enn tre fjerdedeler av hennes eiendommer til ikke-slektninger. Årsaken var at altfor mange av hennes klienter var inkludert i hennes ‘’codicils’’. Hun hadde heller aldri bekreftet dokumentene, men da hun lå døende hadde hennes klienter forseglet dem med originalen og gjort dem gyldige. Fronto manet Marcus til presse på i familiesaken, men Marcus hadde innsigelser. Han sa at hans bror måtte ta den endelige beslutningen.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 2.1–2 (= Haines 2.94ff.); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132. Champlin daterer disse brevene til enten sommeren 162 eller tidlig i 165, jf. Champlin, ''Fronto'', 134.</ref>

Da Lucius kom tilbake fra sin seierrike krig ble han belønnet med en tradisjonelt triumftog. Paraden var uvanlig ettersom den omfattet to keisere, deres sønner og ugifte døtre som en eneste stor familiefeiring. Marcus Aurelius' to sønner, [[Commodus]], fem år gammel, og Annius Verus, tre år, ble opphøyd til statusen av ''cæsar'' for anledningen.

Den hjemvendte hæren fraktet med seg pestsmitte som senere ble kjent som [[Antoninus-pesten]] (den har fått navn etter Marcus Aurelius via hans familienavn Antoninus). Pesten spredte seg gjennom Romerriket i tidsrommet 165-180. Sykdommen var en [[pandemi]], antatt å være enten [[Kopper (sykdom)|kopper]] eller [[meslinger]]. Den kom til sist å kreve livet av to romerske keisere, — [[Lucius Verus]] som døde i 169, og senere Marcus Aurelius i 180. Sykdommen brøt ut på nytt igjen ni år senere, i henhold til den romerske historikeren [[Dio Cassius]], og førte til opptil 2000 døde per dag i Roma, en fjerdedel av de som ble smittet. Det totale antallet døde har blitt beregnet til rundt fem millioner.
«
Det er mulig at det var en kontakt med [[Han-dynastiet]]s Kina skjedde i 166 da en romersk reisende besøkte Han-keiserens hoff og hevdet å være en ambassadør som representerte en viss Andun ([[kinesisk]]: [[Wiktionary:安|安]][[Wiktionary:敦|敦]]), som kan bli identifisert med enten Marcus Aurelius eller hans forgjenger Antoninus Pius.<ref>Pulleyblank, Edwin G.; Leslie, D. D.; Gardiner, K. H. J. (1999): «The Roman Empire as Known to Han China» i: ''Journal of the American Oriental Society'' '''119''' (1): 71–79. doi:[https://dx.doi.org/10.2307%2F605541 10.2307/605541]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/605541 605541].</ref>

==== Juridisk og administrativt arbeid, 161–180 ====
Som mange keisere tilbrakte Marcus mye av sin tid med å svare på juridiske saker som ansøkninger og høre disputter;<ref>Millar, Fergus (1977): ''The Emperor in the Roman World, 31 BC&nbsp;–&nbsp;AD 337'', London: Duckworth, s. 6ff. Se også: idem. «Emperors at Work» i: ''Journal of Roman Studies'' 57:1/2 (1967): 9–19.</ref> men i motsetningen til mange av hans forgjengere, var han allerede erfaren og dyktig i keiserlig administrasjon da han overtok makten.<ref>«Pius, en av de keiserne som tjenestegjorde lengst, ble svakelig i sine siste år, slik at Marcus Aurelius overtok gradvis de keiserlige pliktene. På den tiden da han etterfulgte i 161, var han allerede erfaren i offentlig administrasjon.» Sitatet er fra filosofen [[Iain King]], som skrev om Aurelius in [http://www.military-history.org/articles/thinkers-at-war-marcus-aurelius.htm Thinkers At War], publisert august 2014.</ref> Marcus tok nøye for seg praktiseringen av lovgivningen, både dens teori og praksis. Profesjonelle jurister har karakterisert ham som «en keiser meget dyktig i lovverket».<ref>''Codex Justinianus'' 7.2.6, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref> og «en meget forsiktig og samvittighetsfull rettferdig keiser.»<ref>''Digest'' 31.67.10, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref> Han viste markant interesse i tre områder av loven: frigjøring av slaver, verger for mindreårige og foreldreløse, og valget av byrådene (''decuriones'').<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref>

I 168 endret han [[denarius]], økte sølvrenheten fra 79 % til 82 % — den faktiske sølvvekten økte fra 2,57 gram til 2,67 gram. Imidlertid endret han to år senere til de tidligere verdier grunnet de militære kriser som imperiet sto overfor.<ref name="TulaneUniversity" />

==== Krig med germanske stammer, 166–180 ====
[[Fil:Aurelius180AD.png|thumb|500px|Romerriket under Marcus Aurelius. Hans annektering av germanske landområder, kanskje de som ble provinsene [[Marcomannia]] og Sarmatia<ref>Birley, 253</ref> – ble minsket i 175 ved opprøret til Avidius Cassius og i 180 ved keiserens død.<ref>Birley, 183</ref>]]
I løpet av tidlig på 160-tallet var Frontos svigersønn Victorinus stasjonert som en legat i Germania. Han var der med sin hustru og barn (et annet barn ble værende hos Fronto og hans hustru i Roma).<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; ''Ad amicos'' 1.12 (= Haines 2.173); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132.</ref> Forholdene ved den nordlige grensen var alvorlig. En grensepost hadde blitt ødelagt, og det synes som om alle folk i nordlige og sentrale Europa var i uro og bevegelse. Det var korrupsjon blant offiserene: Victorinus krevde avskjed for legionærlegat som hadde tatt bestikkelser.<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132, siterer ''De nepote amisso'' 2 (= Haines 2.222); ''Ad Verum Imperator'' 2.9–10 (= Haines 2.232ff.).</ref>

Erfarne guvernører hadde blitt erstattet av venner og slektninger av den keiserlige familie. L. Dasumius Tullius Tuscus, en fjern slektning av Hadrian, var i øvre Pannonia, etterfulgte den erfarne M. Nonius Macrinus. Nedre Pannonia var underlagt den uklare Ti. Haterius Saturnius. M. Servilius Fabianus Maximus var sendt videre fra nedre Moesia til øvre Moesia da Iallius Bassus hadde reist med Lucius til Syria. Nedre Moesia tatt av Pontius Laelianus' sønn. Provinsene i Dacia var fortsatt inndelt, styrt av en pretorisk senator og to prokuratorer. Freden kunne ikke vare, og nedre Pannonia hadde ikke en gang en legion for beskyttelse.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133, siterer Geza Alföldy, ''Konsulat und Senatorenstand'' (1977), Moesia Inferior: 232 f.; Moesia Superior: 234f.; Pannonia Superior: 236f.; Dacia: 245f.; Pannonia Inferior: 251.</ref>

Begynnende på 160-tallet begynte ulike germanske stammer angripe langs flere steder langs nordlige grensen ved Germania, men særlig inn i Gallia og over Donau. Den nye driven vestover hadde antagelig sin årsak i angrep fra andre stammer lengre øst. En første invasjon av [[chattere]] i provinsen [[Germania Superior]] ble slått tilbake i 162. Langt mer alvorlig var invasjonen i 166 da [[markomannere]] i det som i dag er [[Böhmen]], inngått vennskapsavtaler med romerne sin 19, krysset Donau sammen med [[langobarder]] og andre germanske stammer. På samme tid angrep lengre øst i Europa iranske [[sarmatere]] mellom elvene Donau og Tisza.

Grunnet situasjonen i øst var det kun en straffeekspedisjon som kunne bli igangsatt i 167. Både Marcus og Verus ledet troppene. Etter Verus døde i 169, ledet Marcus selv kampen mot de germanske stammene de meste av hans gjenværende liv. Romerne led minst to alvorlig nederlag mot kvadere og markomannere som hadde krysset Alpene, herjet ''Opitergium'' ([[Oderzo]]) og beleiret [[Aquileia]], de to fremste byene i nordøstlige Italia.

På samme tid hadde [[kostobokere]], som kom fra fjellområdene i [[Karpatene]], invadert [[Moesia]], [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]] og det greske fastlandet. Etter en langvarig strid greide Marcus Aurelius få presset angriperne ut. Tallrike medlemmer av germanske stammer bosatte seg i grenseområdene som [[Dakia]], [[Pannonia]], Germania og selv i Italia. Dette var ikke noe nytt, men denne gangen var antallet nykommere av en slik størrelse at krevde opprettelsen av to ny grenseprovinser på venstre side av Donau, Sarmatia og Marcomannia (dagens Tsjekkia, Slovakia og Ungarn). En del germanske stammer som bosatte seg i italienske [[Ravenna]] gjorde opprør og greide å ta byen i besittelse. Av denne grunn besluttet Marcus Aurelius å ikke aksepetere flere barbarere i Italia, men også forviste også de som allerede hadde sluppet inn.<ref>Dio Cassius 72.11.4-5; Birley, ''Marcus Aurelius''</ref>

Keiserens planer ble imidlertid forhindret av et opprør i øst, ledet av Avidius Cassius, som ble utløst av feilaktige rykter om at Marcus hadde dødd etter en sykdom. I de østlige provinsene var det kun [[Kappadokia]] og [[Bitynia]] som ikke deltok på opprørernes side. Da det ble åpenbart at Marcus Aurelius fortsatt levde, sank omdømmet Cassius raskt og han ble drept av sine egne soldater etter kun 100 dager som opprørsleder.

Sammen med sin hustru Faustina reiste Marcus Aurelius på en turne i de østlige provinsene fram til 173. Han besøkte Athen hvor han erklærte seg selv som en beskytter av filosofien. Etter en triumf i Roma, måtte han det påfølgende året igjen marsjere til grensen ved Donau. Etter en avgjørende seier i 178 var planen å annektere [[Mähren|Moravia]] og vestlige [[Slovakia]], men det ble det ikke noe av da keiseren igjen ble syk i 180.

=== Død og arverekkefølge ===
[[Fil:0 Marcus Aurelius - Piazza del Campidoglio (3).JPG|thumb|right|Rytterstatue i bronse av Marcus Aurelius, [[piazza del Campidoglio]] i [[Roma]].]]
Marcus Aurelius døde den 17. mars 180 i byen Vindobona (dagens by [[Wien]]). Han ble umiddelbart guddommeliggjort og hans aske ble fraktet til Roma, og gravlagt i Hadrians mausoleum (dagens [[Castel Sant'Angelo]]) hvor den ble værende inntil [[vestgotere]] herjet Roma i 410. Hans militære kampanjer mot germanere og sarmatere ble også minnet ved en egen søyle, [[Marcus Aurelius-søylen]], på Piazza Colonna, og et eget tempel (hvor det ikke finnes levninger igjen av) i Roma.

Marcus lot sin sønn [[Commodus]] arve keisertronen og han hadde allerede navngitt ham som ''cæsar'' i 166 og gjort ham til medkeiser i 177. Denne beslutningen, som avsluttet rekken med «adopterte keisere», ble meget kritisert av senere historikere ettersom Commodus var en skuffelse: en politisk og militær fremmed, og dessuten en ekstrem egoist med nevrotiske problemer. Mot slutten av Dio Cassius’ historie om Marcus’ styre, skrev han en ''encomium'', lovprisning, til keiseren og beskrev overgangen til Commodus’ styre, som var Dios egen tid, med sorg.

{{Sitat|...[Marcus] fikk ikke den gode lykke som hadde fortjent, for han var ikke sterk i kroppen og hadde en tallrike vanskeligheter gjennom bortimot hele hans styre. Men for min del beundrer jeg ham for nettopp denne grunnen, at midt uvanlige og særskilte vanskeligheter overlevde han både selv og bevarte imperiet. Kun en ting forhindret ham fra å være helt lykkelig, nemlig at etter å ha oppdratt og utdannet sin sønn på aller beste måte, var meget skuffet over ham. Denne saken må bli vårt neste emne; for vår historie synker fra en kongerike av gull til ett av jern og rust, slik hendelsene gikk for romerne den gang.| Dio Cassius 71.36.3–4 <ref>Dio Cassius 71.36.3–4, engelsk oversettelse: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/72*.html Roman History, Epitome of Book LXXII], s. 69.</ref>}}

Michael Grant i ''The Climax of Rome'' (1968),<ref name="Grant2011">Grant, Michael (30. desember 2011): [http://books.google.com/books?id=mXc1uk30FIYC The Climax Of Rome]. Orion. ISBN 978-1-78022-276-9. s. 15. Oversettelse ved Wikipedia for anledningen. Originalsitat: «The youth turned out to be very erratic, or at least so anti-traditional that disaster was inevitable. But whether or not Marcus ought to have known this to be so, the rejections of his son's claims in favour of someone else would almost certainly have involved one of the civil wars which were to proliferate so disastrously around future successions.»
</ref> skrev om Commodus:

{{Sitat|Ungdommen viste seg å være svært uberegnelig, eller i det minste så utradisjonell at katastrofe ikke var til å unngå. Men om Marcus burde eller ikke hadde kjent til at det ville bli så, avvisningene av sin sønns krav på tronen til fordel for en annen, ville nesten helt sikkert ha ført til en av de innbyrdeskriger som spredte seg katastrofalt ved framtidige etterfølgelser på tronen.}}