Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

== Prosjektlokasjoner ==
<imagemap>
Fil:Manhattan Project US Canada Map 2.svg|thumb|700px|center|Et utvalg av amerikanske og canadiske steder som var viktige for Manhattanprosjektet. Trykk på stedet for mer informasjon|alt=Kart over USA og Canada med store prosjektsteder angitt.
circle 50 280 20 [[Lawrence Berkeley National Laboratory|Berkeley, California]]
circle 140 400 20 [[Naval Air Weapons Station China Lake|Inyokern, California]]
circle 170 100 20 [[Hanford Site|Richland, Washington]]
circle 220 20 20 [[Trail (Britisk Columbia)|Trail]]
circle 230 270 20 [[Wendover Air Force Base|Wendover, Utah]]
circle 290 360 20 [[Monticello (Utah)|Monticello]]
circle 320 360 20 [[Uravan (Colorado)|Uravan]]
circle 340 440 20 [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos, New Mexico]]
circle 340 500 20 [[Trinityprøvesprengningen|Alamogordo, New Mexico]]
circle 610 290 20 [[Ames Laboratory|Ames, Iowa]]
circle 660 400 20 [[Mallinckrodt Incorporated|St Louis, Missouri]]
circle 710 310 20 [[Argonne National Laboratory|Chicago, Illinois]]
circle 730 370 20 [[Newport Chemical Depot|Dana, Indiana]]
circle 800 350 20 [[Dayton Project|Dayton, Ohio]]
circle 760 540 20 [[Alabama Army Ammunition Plant|Sylacauga, Alabama]]
circle 890 390 20 [[Morgantown (Vest-Virginia)|Morgantown, West Virginia]]
circle 800 460 20 [[Oak Ridge (Tennessee)|Oak Ridge]]
circle 910 160 20 [[Chalk River Laboratories]]
circle 920 260 20 [[Rochester (New York)|Rochester, New York]]
circle 950 360 20 [[Washington, D.C.]]
desc none
</imagemap>

=== Oak Ridge ===
[[Fil:Y-12 Shift Change.jpg|thumb|right|Vaktskifte på Y-12 – anlegget for anrikelse av uran – ved Oak Ridge. I mai 1945 var {{formatnum:82000}}&nbsp;personer beskjeftiget ved Clinton Engineer Works.{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=168–169}}|alt=Arbeidere, fortrinnsvis kvinner, strømmer ut av en gruppe bygninger. En plakat oppfordrer dem til: «Make C.E.W. COUNT continue to protect project information!»]]
Dagen etter at han overtok prosjektet, tok Groves toget til Tennessee sammen med oberst Marshall for å inspisere den foreslåtte plasseringen der, og han ble imponert.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=116–117}}{{Sfn|Groves|1962|s=25–26}} 29. oktober godkjente visekrigsminister [[Robert P. Patterson]] ingeniørkorpset til å [[Ekspropriasjon|ekspropriere]] {{formatnum:23000}}&nbsp;[[Hektar|ha]] for 3,5&nbsp;millioner dollar. Ytterligere {{formatnum:1200}}&nbsp;ha ble føyd til senere. Totalt ble ca. {{formatnum:1000}}&nbsp;familier berørt av ekspropriasjonen som ble gjennomført 7. oktober.{{Sfn|Jones|1985|s=78}} Protester, juridiske appeller og en kongressundersøkelse i 1943 var nytteløse.{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=39–43}}

I midten av november hengte [[U.S. Marshals Service|US Marshals]] opp flyttemeldinger på husdører samtidig som entreprenørfirmaer rykket inn.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=663–664}} Enkelte familier fikk to uker på seg til å flytte fra gårdsbruk som hadde vært deres hjem i generasjoner.{{Sfn|''Oak Ridge National Laboratory Review''}} Andre som måtte flytte  hadde bosatt seg der etter å ha blitt tvangsflyttet for å gi plass til [[Great Smoky Mountains nasjonalpark]] på 1920-tallet eller [[Norris-demningen]] på 1930-tallet.{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=39–43}} Den endelige prisen for avståelsen av jorden i området, som først ble besluttet i mars 1945, var på bare 2,6&nbsp;millioner dollar, tilsvarende ca. 116&nbsp;dollar per hektar.{{Sfn|Jones|1985|s=327–328}} Da guvernøren av Tennessee, [[Prentice Cooper]], ble forelagt offentlig proklamasjon nr. 2, som erklærte at Oak Ridge var et fullstendig avsperret område som ingen måte tre inn i uten militær tillatelse, ble han så sint at han rev den i stykker.{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=49}}

Stedet fikk først navnet Kingston Demolition Range, men ble senere offisielt gitt navnet {{Ikkerød|Clinton Engineer Works}} (CEW) i starten av 1943.{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=8}} For at Stone og Webster skulle kunne konsentrere seg om produksjonsanlegget, ble et boligkvarter til {{formatnum:13000}}&nbsp;personer utformet og bygget av arkitekt og byggefirmaet Skidmore, Owings and Merrill. Boligkvarteret lå i skråningene til Black Oak Ridge, og den nye byen fikk navnet [[Oak Ridge (Tennessee)|Oak Ridge]].{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=14–17}} Hærens tilstedeværelse ved Oak Ridge vokste i august 1943 da Nichols etterfulgte Marshall som leder av Manhattan ingeniørdistrikt. En av hans første oppgaver var å flytte distriktshovedkvarteret til Oak Ridge, selv om navnet på distriktet ikke ble endret.{{Sfn|Jones|1985|s=88}}

I september 1943 ble administrasjons- og kommunikasjonsfasilitetene overført til {{Ikkerød|Turner Construction Company}} gjennom et datterselskap som fikk navnet Roane-Anderson Company. Selskapet var oppkalt etter [[Anderson County (Tennessee)|Anderson County]] og [[Roane County (Tennessee)|Roane County]] som var de fylkene Oak Ridge var en del av.{{Sfn|Jones|1985|s=443–446}} Befolkningstallet i Oak Ridge oversteg snart de opprinnelige planene, og nådde toppen på {{formatnum:75000}} i mai 1945, hvor det på samme tid var ansatt {{formatnum:82000}}&nbsp;ansatte på Clinton Enginer Works,{{Sfn|Johnson|Jackson|1981|s=168–169}} og {{formatnum:10000}}&nbsp;Roane-Anderson.{{Sfn|Jones|1985|s=443–446}}

=== Los Alamos ===
Det ble vurdert å plassere ''Project Y'' ved Oak Ridge, men til slutt ble det bestemt at det skulle foregå på et fjerntliggende sted. Etter anbefaling fra Oppenheimer ble jakten på et passende sted innsnevret til området ved [[Albuquerque]] i [[New Mexico]] hvor Oppenheimer eide en ranch. I oktober 1942 ble major John H. Dudley fra Manhattanprosjektet sendt avsted for å undersøke området, og han anbefalte et sted i nærheten av [[Jemez Springs (New Mexico)|Jemez Springs]].{{Sfn|Jones|1985|s=83–84}} 16. november besøkte Oppenheimer, Groves, Dudley og andre stedet. Oppenheimer var redd for at de høye klippene rundt området ville føre til klaustrofobi blant de ansatte, mens ingeniørene var redd for muligheten for oversvømmelser. Gruppen fortsatte deretter til området ved [[Los Alamos Ranch School]]. Oppenheimer ble imponert og uttalte seg til fordel for stedet med henvisning til dets naturlige skjønnhet og utsikt til [[Sangre de Cristo-fjellene]], som han håpte ville inspirere de som skulle arbeide på prosjektet.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=664–665}}{{Sfn|Los Alamos National Laboratory}} Ingeniørene var bekymret over den dårlige adkomstveien og om det var tilstrekkelig med vann tilgjengelig, men utover det, mente de stedet var ideelt.{{Sfn|Groves|1962|s=66–67}}

[[Fil:Los Alamos colloquium.jpg|thumb|left|Fysikere ved et kollokvium betalt av Manhattanprosjektet på [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos]] i 1946. Framme fra venstre ses [[Norris Bradbury]], [[John H. Manley|John Manley]], [[Enrico Fermi]] og [[J.M.B. Kellogg]]. [[Robert Oppenheimer]] sitter i andre rekke til venstre. Til høyre i bildet ses [[Richard Feynman]].]]

Patterson godkjente kjøpet av området 25. november 1942 og frigjorde kjøpesummen på {{formatnum:440000}}&nbsp;dollar for {{formatnum:22000}}&nbsp;hektar, hvorav kun {{formatnum:3600}}&nbsp;hektar ikke var eid av føderale myndigheter allerede.{{Sfn|Jones|1985|s=328–331}} Den amerikanske landbruksministeren [[Claude R. Wickard]] ga tillatelse til at ca. {{formatnum:18300}}&nbsp;hektar som tilhørte [[United States Forest Service]] kunne brukes av krigsdepartementet «så lenge det er militært nødvendig».{{Sfn|Los Alamos National Laboratory|1943}} Behovet for jord til en ny vei og senere rett til å trekke en 40&nbsp;km lang høyspentkabel betød at man under krigen endte opp med å anskaffe {{formatnum:18509}}&nbsp;ha, men det ble kun brukt {{formatnum:414971}}&nbsp;dollar.{{Sfn|Jones|1985|s=328–331}}

Kontrakten for byggingen ble gitt til M. M. Sundt Company i [[Tucson]] i [[Arizona]], med Willard C. Kruger og Associates i [[Santa Fe (New Mexico)|Santa Fe]] som arkitekt og ingeniør. Arbeidet ble påbegynt i desember i desember 1942. Groves friga fra starten {{formatnum:300000}}&nbsp;dollar til byggingen, tre ganger så mye som Oppenheimer hadde regnet med. Ferdigstillelsen var planlagt 15. mars 1943. Det ble raskt klart at omfanget av ''Project Y'' var større enn ventet og da Sundt var ferdig 30. november 1943 var det brukt over 7&nbsp;millioner dollar.{{Sfn|Hunner|2004|s=31–32}}

Fordi stedet var hemmelig, ble Los Alamos omtalt som «Site Y» eller «The Hill».{{Sfn|Hunner|2004|s=29}} Fødselsattester for barn som ble født i Los Alamos under krigen var oppført med PO Box 1663 i Santa Fe som fødested.{{Sfn|Hunner|2004|s=40}} Opprinnelig skulle Los Alamos ha vært et militært laboratorium og Oppenheimer og andre forskere skulle ha vært utnevnt til offiserer i hæren. Oppenheimer rakk å bestille en uniform som oberstløytnant, men to av nøkkelfysikerne, [[Robert Bacher]] og [[Isidor Isaac Rabi|Isidor Rabi]], gjorde innsigelser mot ideen. Conant, Groves og Oppenheimer utformet deretter et kompromiss hvor laboratoriet ble drevet av University of California for krigsdepartementet.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=230–232}}

=== Argonne ===
Under et møte i OSRD (Office of Scientific Research and Development) 25. juni 1942 ble det bestemt å bygge et pilotanlegg for fremstillingen av plutonium I [[Waterfall Glen Forest Preserve|Argonne-skogen]] sørvest i Chicago. I juli inngikk Nichols et leieavtale om 400&nbsp; hektar jord fra [[Cook County (Illinois)|Cook County]] i [[Illinois]], og kaptein James F. Grafton ble utpekt til ingeniør i Chicago-området. Det ble snart klart at omfanget av operasjonen ville bli for stort til å kunne rommes i Argonne, og det ble besluttet å bygge anlegget ved Oak Ridge og beholde et forsknings- og testanlegg i Chicago.{{Sfn|Jones|1985|s=67–71}}{{Sfn|Red Gate}}

Forsinkelser ved etableringen av Argonne fikk Compton til å godkjenne byggingen av den første reaktoren på [[Stagg Field]] ved [[University of Chicago]]. 2. desember 1942 gjennomførte en gruppe under ledelse av [[Enrico Fermi]] den første kunstige{{Efn|name=Kunstig}} vedvarende kjedereaksjonen i en eksperimentell reaktor, senere kjent som [[Chicago Pile-1]]. Punktet hvor en reaksjon blir vedvarende er kjent som «det kritiske punkt». Compton Rapporterte om suksessen til Conant i Washington, D.C. ved hjelp av en telefonbeskjed hvor han sa: «Den italienske styrmannen [Fermi] har nettopp gått i land i den nye verden.»{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=108–112}}{{Efn|name=Telefonbeskjed}} I januar 1943 ga Graftons etterfølger, major Arthur V. Peterson, ordre om at Chicago Pile-1 skulle tas ned og settes opp igjen i Argonn, da han anså det som for farlig å drive en reaktor i et tettbefolket område. {{Sfn|Jones|1985|s=195–196}} Etter krigen ble operasjonene som gjenstod ved Red Gate flyttet til New Argonne National Laboratory, ca. 10&nbsp;km unna.{{Sfn|Red Gate}}

=== Hanford ===
I desember 1942 oppstod det bekymring om at også Oak Ridge lå for nær storbyen Knoxville i forhold til en atomulykke. Groves antok i november 1942 [[DuPont]] som entreprenør for byggingen av produksjonsanlegget for plutonium. DuPont fikk tilbudt en standard kontrakt hvor de fikk dekket sine omkostninger pluss honorar, men selskapets direktør ønsket ikke å tjene noe på dette, så han ba om å få en endret kontrakt hvor det klart fremgikk at selskapet ikke oppnådde noen form patentrettigheter. Dette ble godkjent, men av juridiske årsaker ble man enige om et nominelt beløp på én dollar. Etter krigen ba DuPont om å bli frigjort fra kontrakten før tiden, og måtte da tilbakebetale 33&nbsp;cent. {{Sfn|Groves|1962|s=58–59}}

[[Fil:Hanford workers.jpg|thumb|Arbeidere ved Hanfor henter ut lønn på Western Union-kontoret.]]

DuPont anbefalte at produksjonsanlegget ble plassert langt unna uranproduksjonsanlegget ved Oak Ridge.{{Sfn|Groves|1962|s=68–69}} I desember 1942 sendte Groves oberst [[Franklin Matthias]] og ingeniører fra DuPont av gårde for å undersøke mulige plasseringer. Matthias rapporterte at Hanover, nær [[Richland (Washington)|Richland]], var «ideelt på nesten alle punkter». Det lå isolert og tett på [[Columbia (elv)|Columbia River]], som kunne levere tilstrekkelig med vann til å kjøle reaktorene som skulle produsere plutonium. Groves besøkte stedet i januar og grunnla Hanford Engineer Worsk (HEW) med kodenavnet «Site W».{{Sfn|Jones|1985|s=108–111}}

Visekrigsminister Patterson ga sin endelige godkjennelse 9. februar og frigjorde 5&nbsp;millioner dollar til anskaffelse av {{formatnum:16000}}&nbsp;hektar jord i området. Den føderale regjeringen tvangsflyttet rundt {{formatnum:1500}}&nbsp;beboere fra [[White Bluffs (Washington)|White Bluffs]], [[Hanford (Washington)|Hanford]] og omkringliggende bebyggelser i tillegg til [[Wanapum]] og andre indianerstammer i området. Det oppstod en konflikt med bøndene om kompensasjon for avlinger som allerede var satt i jorden som var kjøpt. Der hvor tiden tillot det, fikk de tillatelse til at avlingen ble høstet, men det kunne ikke alltid la seg gjøre.{{Sfn|Jones|1985|s=108–111}} Anskaffelsen av jord trakk ut, og var ikke avsluttet da Manhattanprosjektet ble avsluttet i desember 1946.{{Sfn|Jones|1985|s=342}}

Striden forsinket ikke arbeidet. Selv om de ikke var kommet tilstrekkelig langt i utformingen av hvordan reaktorene skulle se ut på Metallurgical Laboratory og ved DuPont til at man nøyaktig kunne angi prosjektets størrelse, gikk man i gang med byggingen av fasiliteter til {{formatnum:25000}}&nbsp;arbeidere i april 1943. Det ble anlsått at ca. halvparten av arbeiderne ville være bosatt på stedet. I juli 1944 var det blitt bygget ca. {{formatnum:1200}}&nbsp;bygninger og nesten {{formatnum:51000}}&nbsp;personer bodde på området. Som områdets ingeniør, satt Mathias med den overordnede kontrollen over området.{{Sfn|Jones|1985|s=452–457}} På det høyeste utgjorde konstruksjonsområdet den tredje største byen i [[Washington]].{{Sfn|Thayer|1996|s=16}} Hanford rådet over en flåte på over 900&nbsp;busser – flere enn byen Chicago.{{Sfn|Jones|1985|s=401}} Akkurat som Los Alamos og Oak Ridge, var Richland et innhegnet samfunn med begrenset adgang, men den lignet i større grad en fremstormende amerikansk by under krigen: den militære tilstedeværelsen var mindre og den fysiske sikkerheten i form av høye gjerder, tårn og vakthunder var ikke så åpenlys.{{Sfn|Jones|1985|s=463–464}}

=== Canadiske anlegg ===
[[Cominco]] hadde fremstilt hydrogen elektrolytisk i [[Trail (Britisk Columbia)|Trail]] siden 1930. Urey foreslo i 1941 at de også kunne fremstille [[tungtvann]]. Utover det eksisterende anlegget til 10&nbsp;millioner dollar som bestod av {{formatnum:3215}}&nbsp;celler som brukte 75&nbsp;MW elektrisitet, ble det tilføyd sekundære elektrolytiske celler som økte konsentrasjonen av [[deuterium]] i vannet fra 2,3 % til 99,8 %. Til bruk i denne prosessen utviklet Hugh Taylor fra Princeton en platina på kullkatalysator til de tre første trinnene, mens Urey uviklet en nikkel-krom-katalysator til det fjerde. Endelig pris for dette ble 2,8&nbsp;millioner dollar. Den canadiske regjeringen fikk offisielt ikke vite noe om prosjektet før i august 1942. Tungtvannsproduksjonen i Train ble påbegynt i januar 1944, og opprettholdt frem til 1956. Tungtvannet fra Train ble brukt i reaktoren i Argonne, som var den første reaktoren som brukte tungtvann og naturlig forekommende uran. Den ble satt i gang 15. mai 1944.{{Sfn|Waltham|2002|s=8–9}}

Anlegget ved Chalk River i Ontario ble bygget for å kunne flytte aktivitetene på [[Montreal Laboratory]] ved [[McGill University]] vekk fra byområdet. Et nytt anlegg ble bygget ved [[Deep River (Ontario)|Deep River]] sammen med boliger og fasiliteter for gruppens medlemmer. Stedet ble valgt ut fra nærheten til de industrielle omorådene i [[Ontario]] og [[Québec]], og fordi det lå i nærheten av en jernbanestasjon ved den store militærbasen [[Camp Petawawa]]. Plasseringen ved Ottawa River betød at de fikk tilgang til rikelig med vann. Den første direktøren for det nye laboratoriet var [[John Cockroft]], som senere ble etterfulgt av [[Bennet Lewis]]. En forsøksreaktor med betegnelsen [[ZEEP]] (‘’zero-energy experimental pile’’) ble den første canadiske atomreaktoren, og den ble også den første som ble tatt i bruk utenfor USA da den ble satt i gang i september 1945. En større reaktor på 10&nbsp;MW, [[NRX]], ble tegnet under krigen og ferdiggjort og satt i gang i juli 1947.{{Sfn|Waltham|2002|s=8–9}}

=== Tungtvannsanlegg ===
Selv om DuPonts foretrukne utforming av reaktorer inneholdt avkjøling ved hjelp av helium og kontrollstaver av grafitt, uttrykte DuPont også interesse for å bruke tungtvann som backup i tilfelle grafittreaktordesignet av en eller annen grunn viste seg å ikke fungere. Til dette formålet ble det beregnet at det var nødvendig med tre tonn tungtvann i måneden. Siden anlegget ved Trail, som den gang var under oppbygning, kunne levere 0,5&nbsp;tonn i måneden, var det behov for ytterligere kapasitet. Groves ga derfor DuPoint i oppgave å etablere tungtvannsanlegg ved Morgantown Ordnance Works i nærheten av [[Morgantown (Vest-Virginia)|Morgantown]] i [[Vest-Virginia]], på [[Newport Chemical Depot|Wabash River Ordnance Works]] nær [[Dana (Indiana)|Dana]] og [[Newport (Indiana)|Newport]] i [[Indiana]] og nær [[Alabama Army Ammunition Plant|Alabama Ordnance Works]] nær [[Childersburg (Alabama)|Childersburg]] og [[Sylacauga (Alabama)|Sylacauga]] i [[Alabama]]. Selv om de var kjent som ammunisjonsfabrikker og ble betalt av ammunisjonsavdelingen, ble de bygget og drevet av hærens ingeniørkorps. De amerikanske anleggene brukte en annen metode enn det på Trail; De utnyttet tungtvannets noe høyere kokepunkt til å skille det ut ved destillering.{{Sfn|Jones|1985|s=107–108}}{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=201–202}}