Redigerer Kunsthistorie (avsnitt)

=== Opprettelse av kunsthistorie i Norge ===
[[Fil:Lorentz Dietrichson.jpg|thumb|Lorentz Dietrichson]]
I [[Norge]] ble kunsthistorie et nytt og ikke minst et akademisk fagdisiplin da [[Lorentz Dietrichson]] ([[1834]] – [[1917]]) ble ekstraordinær professor i kunsthistorie. Faget skulle heve, ble det sagt, «folkets kunstsans, virke for håndverkets vekst og støtte kulturinstitusjonene».<ref>Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV): [http://www.muv.uio.no/fagene/humaniora/kunsthistorie/kunsthist-mbguleng-140508.xml ''Kunsthistorie blir universitetsfag'']</ref> Dietrichson hadde først starte med et [[teologi]]ske studium, men byttet etter en tid til [[litteratur]] og [[estetikk]]. Han ble i [[1860]] ansatt som dosent ved [[Uppsala universitet]], men ble etterhvert dratt over til kunsthistoriske studier. I [[1866]] ble han amanuensis ved det svenske nasjonalmuseet, og lærer ved Kunstakademiet i Stockholm. Der ble han [[1869]] ekstraordinær professor. I [[1875]] greide [[Stortinget]] å bevilget en gasje for ham som ekstraordinær professor ved [[Kristiania universitet]] slik at Dietrichson kunne fortsette sin virksomhet i [[Oslo|Kristiania]]. Med Dietrichson fikk utviklingen av norsk kunsthistorie en betydelig [[Sverige|svensk]] påvirkning som fortsatt er merkbar, skjønt i Sverige het faget «konstvetenskap», noe som markerte et bredere interessefelt enn den norske som var preget av en mer rendyrket historisk som biografisk tilnærming til kunstnerne.

I tiltredelsesforelesningen gjorde den nyutnevnte Dietrichson det klart at kunsthistorie i Norge hadde en mulighet til å virke kulturbyggende, og det betingelse at det var en sterk forbindelse mellom vitenskap og [[samfunn]]. Det måtte reises tre nye kunstmuseer og en ny kunstskole, og forbindelsen mellom universitet og de nye institusjonene skulle utformes symbolsk i et storslått bygningskompleks fra [[Karl Johans gate]] til [[Kristian Augusts gate (Oslo)|Kristian Augusts gate]]. Dietrichson fikk således en avgjørende rolle i opprettelsen av [[Kunstindustrimuseet]], samt i styrelsen av [[Skulpturmuseet]] og [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalgalleriet]]. 

Kunsthistorie i Norge i de første årene var mer et populært fag enn et akademisk sådann. Dietrichsons universitetsforelesninger trakk mange tilhørere, gjennomsnittlig opp til 150 til hans siste forelesningsrekke da han var 82 år gammel høsten [[1916]]. Derimot var det intet [[pensum]] og heller ingen mulighet for å avlegge [[eksamen]]. Forelesningene var offentlige og de som fulgte forelesningene hovedsakelig preget av byens dannede [[borgerskap]]. Dietrichsons grunnleggende arbeid skal dog ikke undervurderes, særlig betydningsfull ble forskningen på norsk kunsthistorie, som dekket alt fra norsk arkitekturhistorie generelt og [[stavkirke]]r spesielt, til [[kunsthåndverk]], [[skulptur]] og [[malerkunst]].

Dietrichsons professorat var personlig, og faget sto i fare for å bli nedlagt til tross for flere av hans tidligere studenter kunne fortsette hans arbeid. Først tre år etter hans død ga Stortinget i [[1920]] ytterligere en bevilgning for et ordinært embete i kunsthistorie som ble gitt til [[Carl Wille Schnitler]], som dessverre døde tidlig. Stillingen ble derfor stående ubesatt fra [[1927]] til [[1935]] da [[Anders Bugge]] ble professor. Med Bugge ble kunsthistorie i Norge etterhvert et modent og moderne fag.