Redigerer Kommunisme (avsnitt)

==== Marxismens syn på demokratiet ====
I enkelte borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anså han som et enormt framskritt over føydalisme og autokrati, og han arbeidet aktivt for demokratiske reformer i egen livstid.<ref>Oscar Dybedahl mfl. På vitenskapens blindveier (Marxist Forlag 2012)</ref> Samtidig hevdet han eiendomsstrukturen i kapitalismen var en hindring til "virkelig demokrati", for eksempel ville en kapitalistisk presse, fordi den var privat eid, ikke kunne bli et organ for ''alle'' menneskers ytringsfrihet.<ref>[http://On%20Freedom%20of%20the%20Press http://www.marxists.org/archive/marx/works/1842/free-press/index.htm]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Marx og Engels betraktet det formelle demokratiet som en viktig etappe på veien til sosialismen. Som Marx sa: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.»<ref>MEW 4, 481</ref> I Lenins analyse var det seieren til det formelle ("borgerlige") demokratiet et viktig, men utilstrekkelig skritt. Ifølge denne er staten en voldsmaskin vokst frem av samfunnets deling i klasser. Dette er statens vesen. Statens form kan være demokratisk, hvilket er ønskelig. Men det øverste mål må være å eliminere klassespaltingen, og dermed  det statlige voldsmaskineriet. Dette betyr ikke at alt vi i dag identifiserer som deler av statsmakten forsvinner, samfunnet må fortsatt administreres.<ref>Lenin: «Demokratiet er en statsform, en avart av staten. Følgelig er det, som enhver stat, på den ene siden, organisert systematisk bruk av vold mot personer, men på en annen side betyr det formell anerkjennelse av medborgernes likhet, alles like rett til å bestemme statens forfatning og å styre staten. Og dette fører i sin tur at demokratiet på et visst trinn i sin utvikling først sveiser sammen den klassen som er revolusjonær overfor kapitalismen – proletariatet, og setter det i stand til å knuse, smadre, utslette fra jordens overflate den borgerlige, til og med en borgerlig-repiblikansk statsmaskin – den stående hær, politiet og embedsstanden – og erstatte dem ed en statsmaskin som riktignok er ''mer'' demokratisk, men likevel en statsmaskin, i form av væpnede arbeidermasser, som utvikler seg til en milits hvor hele befolkningen deltar.» Lenin ''Staten og revolusjonen.'' Artikler, avhandlinger og brev. (Oslo 1975 s. 138-139)</ref> (Se, [[proletariatets diktatur]])

På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.»<ref>MEW 4, 317</ref>) fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat.{{tr}}

Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) Men kommunismens kritikere hevder at til tross for dette leder det sosialistiske økonomiske programmet ved sin egen logikk til en udemokratisk utvikling. (Se [[#Kritikk av kommunismen|Kritikk av kommunismen]]) For det tredje påpeker noen at flere kommunistiske og sosialistiske prosjekter har vært demokratiske med støtte i et flertall av folket, men at disse har blitt kuppet og knust av høyreorienterte krefter. [[Chile]] (1973) og [[Guatemala]] (1954) er eksempler på demokratiske, sosialistiske styresett som ble kuppet av høyreorienterte krefter, koordinert av CIA.<ref>The Guatemala 1954 Documents; CIA and Assassinations: The Guatemala 1954 Documents, by Kate Doyle and Peter Kornbluh. Introduction, paragraph 3.</ref>