Redigerer Klimafølsomhet (avsnitt)

== Beregninger av klimafølsomhet ==
[[Fil:Frequency distribution of climate sensitivity, based on model simulations (NASA).png|mini|[[Frekvensfordeling]] av klimafølsomhet, basert på modellsimuleringer. Noen av simuleringene resulterer i mindre enn en temperaturøkning på 2 [[Grad celsius|℃]], som er nær den lave enden av anslagene fra [[FNs klimapanel]] (IPCC). Enkelte simuleringer gir en signifikant økning på mer enn 4 ℃, noe som ligger ved den høye delen av estimatene til IPCC. Dette mønsteret (i statistikken kalt en «høyre-[[Skjevhet|skjev]] distribusjon») antyder at dersom karbondioksidkonsentrasjonen dobles, er sannsynligheten for svært store temperaturøkninger større enn sannsynligheten for svært små økninger.<ref name="lindsey climate sensitivity frequency distribution">Edited quote from public-domain source: {{citation | url=http://earthobservatory.nasa.gov/blogs/climateqa/what-if-global-warming-isnt-as-severe-as-predicted/ | title=What if global warming isn’t as severe as predicted? : Climate Q&A : Blogs
 | publisher=[[NASA Earth Observatory]], part of the EOS Project Science Office, located at NASA Goddard Space Flight Center | author=Lindsey, R. | date=3 August 2010}}</ref>]]

Avhengig av metoden for bestemmelse oppstår forskjellige verdier for klimafølsomheten. I 2005 kunne det bekreftes via målinger at jorden opptar 0,85 W/m mer energi enn det stråler ut i verdensrommet.<ref>Hansen, J. et al. Earths energy imbalance: Confirmation and implications. [[Science]] 308, 1431–1435 (2005)[http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/308/5727/1431 (abstract online)]</ref><ref>Kevin Trenberth|Kevin E. Trenberth, John T. Fasullo, Jeffrey Kiehl: Earth's global energy budget, IN: ''Bulletin of the American Meteorological Society'' [[doi:10.1175/2008BAMS2634.1]] [http://ams.allenpress.com/perlserv/?request=res-loc&uri=urn%3Aap%3Apdf%3Adoi%3A10.1175%2F2008BAMS2634.1 online (PDF 900 kByte)]</ref> I en målerekke over 8 år er det observert en økning i langbølget [[atmosfærisk tilbakestråling]] på grunn av menneskeskapt drivhuseffekt.<ref name="Philipona et al. 2004">R. Philipona, B. Dürr, C. Marty, A. Ohmura, M. Wild (2004): ''Radiative forcing – measured at Earth's surface – corroborate the increasing greenhouse effect'', in: ''Geophysical Research Letters'', Vol. 31, 6. Februar, [http://www.agu.org/pubs/crossref/2004/2003GL018765.shtml online]</ref> Der de aller fleste av de målte ytterligere strålingspådriv var forventet å være positive på grunn av tilbakekobling på grunn av skyer og vanndamp. Imidlertid er slike målinger ikke egnet for å beregne klimafølsomhet, siden mange tilbakekoblinger som virker i klimasystemet blir ignorert. Ulike metoder brukes til å redusere usikkerhetene i bestemmelsen av klimafølsomhet, og avsnittene under forklarer noen av disse.

[[Fil:Relative Humidity.png|mini|Med økende temperatur vil innholdet av vanndamp som maksimalt kan finnes i atmosfæren øke. Denne såkalte ''vanndamptilbakekoblingen'' er den  sterkeste av positive [[tilbakekobling]]er i det globale klimasystemet.{{byline|GregBenson}}]]

=== Eksempelberegning ved bruk av måledata siden industrialiseringen === 
Rahmstorf gir i boken ''Global warming – Looking Beyond Kyoto'' et enkelt eksempel på hvordan klimafølsomhet kan estimeres empirisk. Innledende premiss er at den globale temperaturforhøyelsen siden begynnelsen av industrialiseringen er rundt 0,8&nbsp;°C, og økt  strålingspådriv på grunn av CO<sub>2</sub> og andre klimagasser som er utsluppet siden industrialiseringen er rundt 2,6 W/m<sup>2</sup>. Uten noen tilbakekoblinger vil en dobling av konsentrasjonen av CO<sub>2</sub> i atmosfæren føre til et strålingspådriv på 3,7 W/m<sup>2</sup> og gi en global oppvarming på 1&nbsp;°C. Hvor mye oppvarming som i virkeligheten vil oppstå er knyttet til tilbakekoblinger på grunn av økt vanndamp i atmosfæren, skydannelse, endring av albedo på grunn av reduserte iskapper og [[adiabatisk temperaturendring]] (lapserate). Dette er mer usikre faktorer. Om en så ser på klimafølsomheten for oppvarmingen gjennom 1900-tallet, så var temperaturøkningen altså 0,8&nbsp;°C. Men strålingspådrivet 2,6 W/m<sup>2</sup> tar ikke med oppvarming av verdenshavene, som er på 0,6 W/m<sup>2</sup>. Denne oppvarmingen bidrar med en nettoendringen av varmebalansen slik at denne blir redusert til 2,0 W/m<sup>2</sup>. Klimafølsomheten blir da: 0,8&nbsp;°C ·(3,7 W/m<sup>2</sup>) / (2,0 W/m<sup>2</sup>) = 1,5&nbsp;°C.<ref name="rahmstorf2008"/>

[[Aerosol]]er i atomsfæren spiller også inn og en ytterligere justering av klimafølsomheten kan gjøres på grunn av dette bidraget. Strålingspådrivet på grunn av aerosoler kan beregnes på bakgrunn av saltelittmålinger. Selv om disse målingene gir forskjellige tall kan bidraget grovt settes til 1,0 W/m<sup>2</sup> for den gjennomsnittlige globale effekten. Dette tallet trekkes fra nevneren, slik at regnestykket blir slik: 0,8&nbsp;°C ·(3,7 W/m<sup>2</sup>) / (2,0 W/m<sup>2</sup> - 1,0 W/m<sup>2</sup>) = 3,0&nbsp;°C. Enda en faktor er økt intensitet for solstrålingen gjennom 1900-tallet, økningen er vurdert til å være 0,3 W/m<sup>2</sup>, og med denne økningen i nevneren blir formelen: 0,8&nbsp;°C ·(3,7 W/m<sup>2</sup>) / (2,0 W/m<sup>2</sup> - 1,0 W/m<sup>2</sup> + 0,3 W/m<sup>2</sup>) = 2,3&nbsp;°C. Dette tallet ligger innenfor klimapanelets intervall for klimafølsomhet.<ref name="rahmstorf2008"/>

=== Beregning ved hjelp av måleprøver fra istiden ===
I 2008 skrev Farley artikkelen «The Scientific Case for Modern Anthropogenic Global Warming» som dreide seg om undersøkelser av temperaturendring og solstråling i perioden mellom [[istid]] og [[mellomistid]]. Temperaturendringen som kan finnes fra [[iskjerneprøve]]r er på 5&nbsp;°C, mens forandringen i solinnstrålingen er på 7,1 W/m<sup>2 </sup>. Den beregnede klimafølsomheten er derfor 5/7,1 = 0,7 K(W/m<sup>2</sup>)<sup>−1</sup>. Dette empirisk avledede tallet for  klimafølsomheten kan brukes for å forutsi temperaturstigningen på grunn av et påtrykk på 4 %, som skyldes en fordobling av atmosfærisk CO<sub>2 </sub>fra nivået for industrialiseringen. Resultatet er en forventet temperaturøkning på 3&nbsp;°C.<ref>{{cite web|url=http://monthlyreview.org/080728farley.php | title=The Scientific Case for Modern Anthropogenic Global Warming|author=John Farley|publisher=Monthly Review|year=2008}}</ref>

Basert på analyse av usikkerhet i totalt strålingspåtrykk, i antarktisk kjøling, og i forholdet mellom global og antarktisk avkjøling under [[siste istids maksimum]] i forhold til nåtid, gir Ganopolski og Schneider von Deimling (2008) et intervall på 1,3 til 6,8&nbsp;°C for klimafølsomhet bestemt av denne tilnærmingen.<ref>{{Cite journal |author1=Ganopolski, A. |author2=T. Schneider von Deimling   | title = Comment on "Aerosol radiative forcing and climate sensitivity deduced from the Last Glacial Maximum to Holocene transition" by Petr Chylek and Ulrike Lohmann | journal = Geophys. Res. Lett.  | volume = 35   | year = 2008 | url=http://www.agu.org/pubs/crossref/2008/2008GL033888.shtml  | doi = 10.1029/2008GL033888 | pages = L23703 | bibcode=2008GeoRL..3523703G}}</ref>

En lavere følsomhet ble beregnet i en artikkel av Schmittner (2011), hvor kombinasjon av temperaturkonstruksjoner fra siste istids maksimum med simulering av klimamodeller for å komme frem til  en global oppvarming fra fordobling av atmosfærisk karbondioksid med en median på 2,3&nbsp;°C og usikkerhet 1,7-2,6&nbsp;°C (66 % sannsynlighet). Mindre enn de tidligere estimatene på 2 til 4,5&nbsp;°C med 66 % sannsynlighetsintervall. Schmittner uttalte at deres «resultater innebærer mindre sannsynlighet for ekstreme klimaendringer enn tidligere antatt.» Deres arbeid antyder at klimafølsomhetene større enn 6&nbsp;°C «ikke kan forenes med paleoklimatiske og geologiske bevis, og dermed kan dette gis tildeles nær null sannsynlighet.»<ref name=Schmittner11>{{cite journal |author1=Schmittner, A. |author2=Urban, N.M. |author3=Shakun, J.D. |author4=Mahowald, N.M. |author5=Clark, P.U. |author6=Bartlein, P.J. |author7=Mix, A.C. |author8=Rosell-Melé, A. |title=Climate Sensitivity Estimated from Temperature Reconstructions of the Last Glacial Maximum |journal=Science |volume=334 |issue=6061 |pages=1385–8 |date=9. desember 2011 |doi=10.1126/science.1203513 |url=http://www.sciencemag.org/content/334/6061/1385.abstract?sid=a7ab01bf-f2e5-413d-bbf0-c2c5ac2362df|bibcode = 2011Sci...334.1385S }}</ref><ref>[http://www.innovations-report.de/html/berichte/geowissenschaften/climate_sensitivity_limited_extreme_projections_186483.html  Climate sensitivity to CO2 more limited than extreme projections] {{Wayback|url=http://www.innovations-report.de/html/berichte/geowissenschaften/climate_sensitivity_limited_extreme_projections_186483.html |date=20130928033735 }}, news article re Schmittner et al., ''Innovations Report'',  25.11.2011.</ref>

===  Paleoklimatiske metoder ===
[[Fil:Antarctica WAIS Divide Field Camp 10.jpg|mini|Ved hjelp av [[iskjerneprøve]]r kan klimadata en million år tilbake i tiden registreres.{{byline|Eli Duke}}]]

Flere [[paleoklimatologi]]ske studier har forsøkt å bestemme klimasensitivitet de siste millioner år.
En artikkel publisert i tidsskriftet [[Nature]] i 2007 undersøker klimasensitiviteten i løpet av de siste 420&nbsp;millioner år. Den globale gjennomsnittstemperaturen og konsentrasjonen av klimagasser ble undersøkt i denne meget lange perioden med sterke svingninger. Strålinspådriv fra solen økte over disse årene, ved at [[solkonstanten]] økte med omtrent 4 %, noe som er en god forutsetning for en estimering av klimasensiviteten med liten feilmargin. Det klimaarkivet som iskjerneprøver gir går ikke mer enn en million år tilbake i tid, og plasseringen av jordens landmassene har gjennomgått betydelige endringer i løpet av denne tiden. Derfor vil mange klimaparametere som finnes ut fra slike prøver ha stor usikkerhet. Dette gir en relativt usikkerhet på 1,5&nbsp;°C som den nedre grense og 6,2&nbsp;°C som den øvre grenseverdien, samt 2,8&nbsp;°C som det beste estimatet.<ref>{{Literatur |Autor=Dana L. Royer, Robert A. Berner, Jeffrey Park |Titel=Climate sensitivity constrained by CO<sub>2</sub> concentrations over the past 420&thinsp;million years |Sammelwerk=[[Nature]] |Band=446 |Nummer=7135 |Datum=2007-03-29 |Seiten=530–532 |Online=[http://droyer.web.wesleyan.edu/climate_sensitivity.pdf Online] |Format=PDF |KBytes=252 |DOI=10.1038/nature05699}}</ref>

I en rapport fra 2012 ble resultatene fra flere studier vurdert samlet, og disse hadde de siste 65 millioner år i fokus. Disse ga en anslått sannsynlighet på 95 % for at verdien for klimafølsomhet er et tall mellom 2,2&nbsp;°C og 4,8&nbsp;°C.<ref>{{Literatur |Autor=PALAEOSENS project members |Titel=Making sense of palaeoclimate sensitivity |Sammelwerk=[[Nature]] |Band=Vol. 491 |Nummer=7426 |Datum=2012-11 |Seiten=683–691 |Sprache=en |DOI=10.1038/nature11574}}</ref>

Etter en paleoklimatisk analyse for de siste 784&nbsp;000 år med åtte komplette sykluser av kalde og varme faser i den ''kvartær istid'', kom forskerne av en undersøkelse fra 2016 til den konklusjon at klimafølsomheten i stor grad er temperaturavhengig. Følgelig er klimafølsomhet i løpet av en kald periode slik som [[Würm (glasial)|Würm]] eller [[Weichsel (glasial)|Weichsel]] på rundt 2&nbsp;°C og øker under varme perioder som [[holocen]] omtrent til det dobbelte.<ref name="10.1126/sciadv.1501923">{{cite journal | author = Tobias Friedrich, Axel Timmermann, Michelle Tigchelaar, Oliver Elison Timm, Andrey Ganopolski | year = 2016 | month = November | title = Nonlinear climate sensitivity and its implications for future greenhouse warming | journal = Science Advances | volume = 2 | issue = 11 | pages = | doi = 10.1126/sciadv.1501923 | url = http://edoc.gfz-potsdam.de/pik/get/7328/0/4a1d8abbb9bd23f27d3b486d9f98b30f/7328oa.pdf | format = PDF | language = en}}</ref>

=== Regresjonsanalyse ===
Med god kunnskap om alle faktorer som har innvirkning på klimaet, kan en forsøke å isolerer klimafølsomheten ved hjelp av [[regresjonsanalyse]]. I disse undersøkelsene blir istidssyklusene fra de siste hundretusen år undersøkt. På denne tiden fluktuerte konsentrasjonen av CO<sub>2</sub> og temperaturene sterkt, mens andre parametere som har betydning for klimaet ikke var så forskjellige fra dagens situasjon. Iskjerner som er tatt ut på forskjellige steder på jorden, gir informasjon om rådende konsentrasjoner av klimagasser, aerosoler og nedbørsmengder, samt temperaturutviklingen i de siste millioner år.<ref name="Rahmstorf">Stefan Rahmstorf, Hans Joachim Schellnhuber: ''Der Klimawandel.'' 6. Auflage, C.H. Beck, 2007, side 42</ref>

=== Følsomhet for solstrålingspådriv ===
[[Irradians|Solar irradians]] er cirka 0,9&nbsp;W/m<sup>2</sup> kraftigere under [[solmaksimum]] enn under [[solminimum]], disse variasjonene har å gjøre med syklusen for [[Solflekk|solens aktivitet]]. Analyser viser at dette korrelerer med en variasjon på ± 0,1&nbsp;°C i målt gjennomsnittlig global temperatur mellom topp og minimum av den 11-årige solsyklusen.<ref name="solar-climate">{{cite journal|author1=C. D. Camp |author2=K. K. Tung |journal=Geophysical Research Letters |volume=34 |pages=L14703 |title=Surface warming by the solar cycle as revealed by the composite mean difference projection |url=http://depts.washington.edu/amath/research/articles/Tung/journals/GRL-solar-07.pdf |year=2007 |doi=10.1029/2007GL030207 |accessdate=14. juni 2017 |bibcode=2007GeoRL..3414703C |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20120113025833/http://depts.washington.edu/amath/research/articles/Tung/journals/GRL-solar-07.pdf |archivedate=2012-01-13 |df= }}</ref> Fra disse dataene (inkorporerer jordens albedo og det faktum at solabsorpsjonens tverrsnitt er 1/4 av jordens overflateareal), kommer en frem til at en oppnådd forbigående følsomhetsverdi på 0,69-0,97&nbsp;°C/(W/m<sup>2</sup>). Dette ville korrespondere med en transient klimafølsomhet for dobling av karbondioksid på 2,5 til 3,6&nbsp;°C. Imidlertid er dette en forbigående respons på en 11-årig syklus. På grunn av systemets treghet anslås det at likevektsklimafølsomhet ville være omtrent 1,5 ganger så høyt, eller i intervallet 3,8 til 5,4&nbsp;°C.<ref>{{cite journal |author1=Tung, K.K. |author2=Zhou, J. |author3=Camp, C.D. |title=Constraining model transient climate response using independent observations of solar-cycle forcing and response |journal=Geophysical Research Letters |volume=35 |pages=L17707 |year=2008 |doi=10.1029/2008GL034240 |url=http://www.calpoly.edu/~camp/Publications/Tung_etal_GRL_2008.pdf |format=PDF |bibcode=2008GeoRL..3517707T |accessdate=2017-06-14 |archivedate=2015-09-23 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150923195930/http://www.calpoly.edu/~camp/Publications/Tung_etal_GRL_2008.pdf }}</ref>

===  Klimamodeller === 
[[Fil:Climate Change Attribution.png|mini|Kurve som viser målt gjennomsnittlig global temperatur gjennom 1900-tallet sammenlignet med modelerte verdier. I tillegg er det til høyre vist modelert temperatur ut fra pådriv skapt av [[drivhusgass]]er, solstråling, [[ozon]] og [[vulkan|vulkansk aktivitet]]. {{byline|Robert A. Rohde}}]]

For å få kunnskap om hvordan fremtidig klima vil utvikle seg er klimamodeller det viktigste verktøyet som brukes. En klimamodell er et dataprogram bygget opp av matematiske likninger som beskriver hvordan jordens klimasystem fungerer. Disse beskriver blant annet atmosfærens temperatur, lufttrykk, vind, vanndamp, skyer og nedbør, og hvordan disse faktorene sammen responderer på energi fra solen og varmestråling fra jordoverflaten. Størst usikkerhet knyttes til skydannelse og -spredning, dette igjen har betydning for klimasystemets absorpsjon solens energi.<ref name=Spencer>{{Kilde www | forfatter=Spencer, Roy W.  | url= | tittel= How Do Climate Models Work? Kapittel 8 – Climate Models and Their Evaluation | besøksdato=10. juni 2017 | utgiver= DrRoySpencer.com | arkiv_url= |arkivdato = 13. juli 2009 }}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= Notz, Dirk | url=http://rsta.royalsocietypublishing.org/content/373/2052/20140164 | tittel= How well must climate models agree with observations? | besøksdato= 10. juni 2017 | utgiver= The Royal Society | arkiv_url= |arkivdato = 7. september 2015 }}</ref>

Klimafølsomhet blir undersøkt i disse modellene, og dette har stor betydning for hvorfor modellene gir forskjellige prognoser for fremtidig klima. Det er utviklet mange klimamodeller for å håndtere dette, og spesielt knytter det seg usikkerhet til havets opptak av klimagasser, og interne tilbakekoblingsprosesser som demper eller forsterker strålingspådrivet. For å evaluere forskjellige modellers evne til å håndtere klimafølsomhet testes modellene på hvordan de reproduserer fortidens klima. Siste istids maksimum, klimaet gjennom 1900-tallet og siden 2000 blir brukt som referanser. En annen tilnærming er å studere viktige tilbakekoblingsprosesser som har betydning for klimafølsomheten.<ref>{{Kilde www | forfatter= Randall, David A. og Wood, Richard A. | url= | tittel= Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, 2007 | besøksdato= 14. juni 2017 | utgiver= Intergovernmental Panel on Climate Change | arkiv_url= |arkivdato = 2007}}</ref> Det at klimamodellene greier å simulere siste istids maksimum demonstrerer at de er istand til å reprodusere storskala mønstre som er svært forskjellige fra dagens klimatilstand.<ref name="FlatoMarotzke">{{Kilde www | forfatter= Flato, Gregory og Marotzke, Jochem | url= http://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/wg1/WG1AR5_Chapter09_FINAL.pdf | tittel= Working Group I Report "Climate Change 2013: The Physical Science Basis" – Chapter 9 - Evaluation of Climate Models | besøksdato= 10. juni 2017 | utgiver= Intergovernmental Panel on Climate Change | arkiv_url= https://web.archive.org/web/20181021015557/http://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/wg1/WG1AR5_Chapter09_FINAL.pdf | arkivdato= 2018-10-21 | side= 743 – 743 og 746 | url-status= yes }}</ref>

Fremdeles i klimapanelets femte hovedrapport fra 2013 blir skyer og skydannelse nevnt som en  utfordring, og at dette forklarer den store spredningen som forskjellige klimamodeller gir for fremtidig klimaendringer. Det rapporteres også om fremgang innenfor denne forskningen.<ref name="FlatoMarotzke"/>

===  Jordsystemets klimafølsomhet ===
Smeltingen av store mengder is som finnes på Grønland eller i Antarktis, vil ta mange århundrer. Denne oppvarmingen vil kunne forsterkes, for eksempel på grunn av tilbakekoblinger ved endret areal dekket av is og endret albedo, slik at selv en fullstendig stans av utslipp av klimagasser, ikke dette kunne stoppe prosessen innenfor en slik tidsskala.<ref>{{Literatur |Autor=Nathan P. Gillett, Vivek K. Arora, Kirsten Zickfeld, Shawn J. Marshall, William J. Merryfield |Titel=Ongoing climate change following a complete cessation of carbon dioxide emissions |Sammelwerk=[[Nature Geoscience]] |Band=4 |Nummer=2 |Datum=2011-02 |Seiten=83–87 |DOI=10.1038/ngeo1047}}</ref> I tillegg fører klimaendringer til vegetasjonsendringer. Skog absorberer signifikant mer innfallende stråler i forhold til den forholdsvis lyse overflaten av tundra.

De aller mest avanserte klimamodellene i dag tar hensyn til forskjellige biokjemiske prosesser som blant annet [[karbonsyklusen]], [[fosforsyklusen]], endringer i ozonlaget, og tilbakekoblinger relatert til endret albedo på grunn av endret utbredelse av is. Disse kalles for jordsystemmodeller.{{efn|Engelsk: Earth System Models}}<ref name="FlatoMarotzke"/>

Omtrent 40 % av den karbondioksid som har blitt sluppet ut i atmosfæren tas opp i verdenshavene (som [[karbonsyre]]) og i [[biosfæren]].<ref name="rahmstorf2008"/> Ettersom løseligheten av CO<sub>2</sub> er temperaturavhengig i vann, vil  oppvarming av havene redusere lagringsevnen for denne klimagassen. Modellstudier indikerer at biosfæren fra omtrent slutten av 2000-tallet vil gå fra å være et [[karbonsluk]] til en utslippskilde.<ref>{{Literatur |Autor=Peter M. Cox, Richard A. Betts, Chris D. Jones, Steven A. Spall, Ian J. Totterdell |Titel=Acceleration of global warming due to carbon-cycle feedbacks in a coupled climate model |Sammelwerk=Nature |Band=408 |Nummer=6809 |Datum=2000-11-09 |Seiten=184–187 |DOI=10.1038/35041539}}</ref> Fra analyser av iskjerner vet en at oppvarming tidligere har ført til en økning av konsentrasjonen av klimagasser med en viss tidsforsinkelse, og at oppvarmingen har blitt ytterligere forsterket.<ref>M. S. Torn, J. Harte: ''Missing feedbacks, asymmetric uncertainties, and the underestimation of future warming.'' In: ''Geophysical Research Letters.'' 33, 2006, L10703, [[doi:10.1029/2005GL025540]].</ref> Selv nøyaktig kunnskap om klimafølsomhet og utslipp av klimagass er ikke nok for estimering av fremtidig klimautvikling. I  klimapanelets rapport fra 2007 ble denne forsterkningen tatt i betraktning i scenario A2 med én ekstra celsiusgrad temperaturstigning frem til år 2100.<ref name="AR4"/>

Jordens klimasensitivitet inkluderer også disse klimaresponsene. Hvis konsentrasjonen av CO<sub>2</sub> blir doblet, er klimasensitiviteten i jordsystemet cirka 4-6&nbsp;°C hvis tilbakekoblingene på grunn av albedo på grunn av iskappene og vegetasjon er inkludert. Den er enda høyere når tilbakekoblingene fra klimagasser også er tatt med i betraktning.<ref name="Previdi et al 2013">{{Literatur |Autor=Previdi et al. |Titel=Climate sensitivity in the Anthropocene |Sammelwerk=Quarterly Journal of the Royal Meteorological Society |Band=139 |Nummer=674 |Verlag=Wiley |Datum=2013 |Seiten=1121–1131 |DOI=10.1002/qj.2165}}</ref><ref>sciencedaily.org:[http://www.sciencedaily.com/releases/2011/01/110113141607.htm Earth's Hot Past Could Be Prologue to Future Climate]</ref><ref>{{Literatur |Autor=James Hansen, Mki. Sato, P. Kharecha, D. Beerling, R. Berner, V. Masson-Delmotte, M. Pagani, M. Raymo, D. L. Royer, J. C. Zachos |Titel=Target atmospheric CO2: Where should humanity aim? |Sammelwerk=Open Atmos. Sci. J. |Band=Vol. 2 |Datum=2008-10 |Seiten=217–231 |Sprache=en |arxiv=0804.1126 |DOI=10.2174/1874282300802010217}}</ref> Hansen beregnet i 2013 at jordsystemet har en verdi for klimafølsomhet på 3-4&nbsp;°C basert på et scenario med 550&nbsp;ppm CO<sub>2</sub> i atomsfæren.<ref name="Hansen et al 2013" /> M. Previdi beregnet i 2013 på grunnlag av klimasensitiviteten i jordsystemet omkring 4-6&nbsp;°C uten hensyn til tilbakekoblinger relatert til klimagasser.<ref name="Previdi et al 2013" />