Redigerer Kenny Dalglish (avsnitt)

=== Få bomkjøp ===
Da Ian Rush ble solgt til italienske [[Juventus]] foran 1987/88 sesongen fikk Dalglish sin store test. Tidligere kunne man hevde at han hadde arvet et mesterlag. Med toppscoreren, og delvis seg selv, ikke lenger på banen så måtte han bygge opp sitt eget lag. Han selv var ofte preget av dårlig kamptrening de siste årene, og ble ofte bare byttet inn sent i kampene. Tiden var i ferd med å renne ut for Dalglish som spiller, noe som ikke var rart med tanke på hans alder. Selv om [[Steve McMahon]] var en suksess, bidro ikke kjøpene av [[Barry Venison]] og [[Nigel Spackman]] til at man følte seg overbevist om at skotten kjøpte gode nok spillere til klubben. Handelen av [[John Aldridge]] var heller ikke uten kritikk. Kjøpene av [[Peter Beardsley]], og Aldridges tidligere lagkamerat [[Ray Houghton]] ga den rette balansen, og kritikken forsvant. Som manager i Liverpool gjorde Dalglish veldig få bomkjøp, og ikke mange spillere tapte seg i verdi ved å spille for klubben. [[David Speedie]] og [[Jimmy Carter]] trekkes ofte frem i denne kategorien. John Barnes derimot hadde ønsket seg til en klubb på kontinentet, eller til en stor klubb sør i England. Ingen turde å ta sjansen på den ustabile vingen, og Dalglish fikk kjøpt ham for £1 million, og Barnes ble årets spiller både i 1988 og 1990. 

Om ikke i Shanklys klasse, så viste også Dalglish store kvaliteter som psykolog og motivator. Flere ganger løftet de røde seg i rett øyeblikk etter en dårlig periode. Laget var også i stand til å produsere den avgjørende innspurten på sesongen, noe som var et varemerke for Liverpool på den tiden de regjerte i England og Europa.

Dalglish fikk en del kritikk mot slutten av sin tid i Liverpool. Han brukte sitt berømte sweeper-system første gang mot Everton i september 1985. Da overrasket det motstanderen og var en suksess, siden feilet det flere ganger enn det motsatte. Et lite paradoks er at Dalglish som spiller og manager sto for en rask, en-touch angrepsfotball, men når han skulle disponere taktisk foran antatt vanskelige oppgjør, så gjorde han det mer defensivt enn noen før ham. Det kledde både ham og Liverpool dårlig på den tiden. Hans flittige bruk av spillerstallen kunne gi spillerne en sjanse, gi økt konkurranse og i det hele tatt være et pluss. Til slutt ble han nærmest et offer for sitt eget våpen fordi mange spillere ble brukt på uvante plasser. Pressen kastet seg begjærlig over det som kunne ligne sprekker i Dalglish-fasaden. Da han svært overraskende ga seg som manager 22. februar 1991, oppga han «et umennesklig press» som grunn for sin avskjed.