Redigerer Jakob Sande (avsnitt)

=== Dikt – oversiktsvurderinger ===
Sandes lyrikk er «utpreget sangbar»,<ref name="KE">[[Kjølv Egeland]]. ''Norges litteraturhistorie. Bind 5. Mellomkrigstiden''. Cappelen, 1975/1996. Side 378–81. ISBN 82-02-15343-3</ref> og dette bidro i stor grad til hans popularitet. Som lyriker er han påvirket av klassiske tekster som [[Bibelen]] og [[Petter Dass]], av [[Johan Sebastian Welhaven]] og [[Knut Hamsun]] og av sangbare lyrikere fra sin egen nære fortid som [[Dan Andersson]], [[Per Sivle]], [[Gustaf Fröding]], [[Robert Burns]] og [[Heinrich Heine]].<ref>Ove Eide, side 353–6</ref> Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Når Jakob Sande frå fyrste til siste samling skriv dikt med fast takt, rytme og rim i songbare og velkjende mønster, har det opplagt med tradisjon å gjera. Han skriv dikt slik det skal skrivast i det nynorske Noreg i første halvdelen av hundreåret.»

Litteraturhistorikerne peker på flere tema i lyrikken. Philip Houm,<ref name="PH" /> som var den første som satte Sande inn i den allmenne litteraturhistorien, mente at Sande fra første stund «spente over et bredt stemningsregister, fra det makabre 'Likfunn' over det beskt satiriserende, klart blasfemiske 'Kveldsbøn', til djervt humoristiske folkelivsskisser à la [[Gustaf Fröding|Fröding]], vare stillferdige landskapsbilder ('Augustkveld') eller svarte, stormfylte naturscenerier med ramsalt gufs fra havet.»

[[Kjølv Egeland]],<ref name="KE" /> som skrev en ny litteraturhistorie på 1970-tallet, nevner: svart humor, sosialt engasjement for småkårsfolk, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen. Egeland peker også på at diktene inneholder «spennende møte mellom skjør idyll og grotesk komikk.» Litteraturhistorikeren [[Willy Dahl]] skrev (1989) at man i de første diktsamlingene kunne «høre trekkspilltonen bakom» uten at det var snakk om seilskuteromantikk. Dahl oppsummerer forfatterskapet slik: «han diktet om menneskene i det havsalte landet i vest, ofte med barokk eller grotesk humor, men alltid på småfolkets side».<ref name="WD">Willy Dahl. ''Norges litteratur. III: Tid og tekst 1935-1972''. Aschehoug, 1989. ISBN 82-03-10573-4</ref>

Forlagsmannen og lyrikkhistorikeren {{Ikkerød|Ivar Havnevik}}<ref name="IH">Ivar Havnevik. ''Dikt i Norge, lyrikkhistorie 200–2000''. Pax forlag, 2002. ISBN 8253023707; side 321-22</ref> mener at Sande er «helt trofast mot tradisjonen» og at han har sine kunstneriske røtter i tre forgjengere: I [[Ivar Aasen]]s vestlandspoesi, i [[Olav Aukrust]]s «ordkunst og sans for groteske og uhyggelig motiver» og i [[Herman Wildenvey]]s «modernisering av den komiske fortelling». Havnevik mener også at Sande (sammen med forfattere som [[Einar Solstad]], [[Ragnar Solberg]], [[Elling Solheim]] og [[Louis Kvalstad]]) inngår i en trend som var synlig i årene før 1940: «kunstneriske behov oppstår i møtet mellom ulike kulturer, storby mot skogsbygd, jordbruks- og kystkultur». I [[Norsk biografisk leksikon]] (2004) oppsummeres hans forfatterskap som «både grotesk og gripande». Det pekes på spennvidden i motivene og på at «humoren var med på å dra nye lesarar til lyrikken, men like viktig var det at han kritiserte religiøst hykleri og maktbruket til dei rike».<ref name="NBL" />

Både Houm<ref name="PH" /> og Egeland<ref name="KE" /> peker på at tonen i forfatterskapet endrer seg over tid. Houm mener at ''Guten og grenda'' fra 1945 «gir gjenopplevelse av barndommens verden [og] bærer bud om en utvikling bort fra villskap og skjærende galgenhumor». Egeland mener at «med årene blir diktbildene hans fra Sunnfjord mildene i tonen. Det værharde viker for ro og stillhet, endog idyll.»

Einar Økland skriver i etterordet til ''Dikt i samling'' (1998)<ref name="EØ" /> at «det er meir slik at kvar einskild tykkjest å ha funne 'sin' Sande enn at alle Sande-lesarane jublar i kor over ein Sande som dei oppfattar likt», og at mange Sande-lesere «tykkjer at andre lesarar har ei altfor snever oppfatting av diktaren. Sjølv har dei oppdaga at han ikkje er så enkel, at han ikkje alltid er så munter og glad, at han ikkje er humorist, at han er ganske melankolsk.»