Redigerer Impregnering av trevirke (avsnitt)

== Kreosot ==
[[Kreosot]] er [[tjære]] fra [[steinkull]] og benyttes til trykkimpregnering av tre.

=== Kreosot i sviller og stolper ===
Kreosotimpregnering hang lenge tett sammen med utbygging av toglinjer og elektrisitetsnett, og fram til 1960 var hovedvekten av det impregnerte virket sviller og stolper. For eksempel hadde [[Norges Statsbaner|NSB]] flere impregneringsverk, blant annet et stort anlegg på [[Lillestrøm]] som var i drift til etter 2. verdenskrig.

Ettersom [[betong]] tok over svillemarkedet og kablene ble gravd ned, har impregneringsindustrien mer og mer gått over til impregnering av trelast. Dette har også sammenheng med at vannbaserte impregneringsmidler, som for eksempel kobberbaserte impregneringsmidler, har gjort impregnert trelast mer tiltalende. I dag er det bare noen få verk som impregnerer med kreosot, og størsteparten av volumet er stolper.

=== Restriksjoner mot kreosot ===
Enkelte av stoffene i kreosot, så som [[benzo[a]pyren]] og enkelte av [[fenol]]-forbindelsene, har vist seg å være [[kreftfremkallende]]. Tidligere lå konsentrasjonen av benzo[a]pyren på opp mot 1700-1800 [[andeler per million]] (ppm), 35 ganger over dagens grenseverdier. Ifølge [[Europakommisjonen]]s vedtak fra 1994 skal mengden fenoler i kreosot brukt til impregnering være under tre prosent (basert på vekt) og under 50 ppm for benzo[a]pyren.

=== Kreosot historie ===
Steinkulltjærens råtehemmende egenskaper har vært kjent siden slutten av 1600-tallet. Ordet stammer sannsynligvis fra en sammensetning av det greske ordet «kreat», som betyr kjøtt, og «soter», som betyr [[preservering]]. Opphavet henspiller på lukten av røkt kjøtt som oppstår under [[Destillasjon|destillering]] av [[trekull]].

Bruken av kreosot som impregneringsmiddel ble patentert av den tyske kjemikeren [[Franz Moll]] i 1836. Det var imidlertid Bethells, Ruepings og Lowrys impregneringsmetoder som gjorde bruken av kreosot så utbredt.

Kreosot er det eldste industrielle impregneringsmidlet og var dominerende i Norge fram til cirka 1940, da vannbaserte impregneringsmidler begynte å ta over.

Fram til tidlig på 1990-tallet var kreosotkvaliteten ujevn, og produsentene hadde liten oversikt over hva den inneholdt. Med den voksende [[miljøbevegelsen]] på 1970-tallet kom kravet om mer kunnskap, og produsentene fikk etter hvert bedre styring med selve destillasjonsprosessen.