Redigerer Holocaust i Litauen (avsnitt)

==Forløp==
===Begynnelsen på holocaust===
Før juni 1941 var jødene i tyskkontrollerte områder utsatt for brutal forfølgelse, og i det okkuperte Polen også for enkeltstående massakrer. I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, og selv om en slik tvangsflytting ville være brutal, ville det ikke innebære massemord på alle jøder.<ref name="Kwiet" /> Heydrichs instukser til Einsatzgruppene før invasjonen innebar utslettelse av vagt definerte grupper av befolkningen i erobrede områder. Heydrich kunne trolig gå ut fra at lederne for SD og [[Ordnungspolizei|ordenspolitiet]] (''Orpo'', den ordinære politistyrken) ville gjøre sine egne tolkninger av hva som var nødvendig, snarere enn å følge ordlyden i direktivene. Før angrepet på Polen var instruksen at Einsatzgruppene skulle bekjempe alle stats- og tyskfiendtlige elementer i fiendeland bak fronten («Bekämpfung aller reichs- und deutschfeindlichen Elemente in Feindesland rückwärts der fechtenden Truppe»).<ref name="Matthaus" />{{rp|side=252}}  Ifølge [[Ian Kershaw]] dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, i stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker. Hitlers uttalelser om å «bli kvitt jødene» ble tolket på ulike måter.<ref name="Guardian2011">{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/culture/2011/aug/17/ian-kershaw-life-writing-interview|tittel=A life in writing: Ian Kershaw|besøksdato=2018-11-09|dato=2011-08-17|fornavn=Stephen|etternavn=Moss|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>

De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen var det systematiske drap på voksne jødiske menn. I slutten av juli 1941 ble dette utvidet til å omfatte alle jøder ved at også kvinner og barn ble drept systematisk, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Omfanget og opptrappingen har historikerne rekonstruert fra dokumenter gjerningsmennene etterlot seg. Det er stadig uklart hvem som ga den opprinnelige ordren om også å drepe kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene.<ref name="Kay">Kay, A. J. (2013). [https://doi.org/10.1093/hgs/dct048 Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(3), 411-442.</ref>

Samtidig med begynnelsen på massedrapene i Litauen var det massakrer i [[Iași]] (tysk: ''Jassy'') i Romania på sivile jøder de første dagene etter at [[operasjon Barbarossa]] var i gang. Massakrene i Iaşi hadde mer preg av lite koordinerte og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem. Massakrene i Litauen var i hovedsak mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver i skogsområder. Dette ble den vanlige fremgangsmåten i Baltikum og erobrede områder av Sovjetunionen. Jødene i Litauen ble som regel drept nær hjemstedet. [[Reichsführer-SS]] [[Heinrich Himmler]] var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av [[Einsatzgruppen]] sommeren 1941.<ref name="MacQueen" /><ref name=Hohne>Höhne, Heinz: ''Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS.'' München: Bertelsmann, 1967.</ref>

===De første massakrene===
Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før), begynte massakrene på landets over {{formatnum:210000}} jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin. [[Stapo]]-kontoret (''Staatspolizeistelle'') i [[Tilsit]] hadde mottatt generelle direktiver fra [[Heinrich Müller]], sjefen for [[Gestapo]] innenfor RSHA, og disse direktivene var grunnlaget for ordrene utstedt av [[standartenführer]] [[Hans-Joachim Böhme]]. Stapo-kontoret i Tilsit var involvert i forberedelsene til operasjon Barbarossa, blant annet hadde kontoret fullmakt til å utvide sitt virkeområde over grensen inntil 25 kilometer inn i Litauen. Kontoret fikk tillatelse til å etablere en ''Einsatzkommando Tilsit'', og denne krysset grensen like bak Wehrmacht. Massakrene ble kamuflert som «opprydningsaksjoner» (''Säuberungsaktionen'') eller «straffetiltak» (''Strafaktionen'').<ref name="Kwiet" />{{rp|3–5}}<ref name="Donskis">Donskis, Leonidas. ''The vanished world of Lithuanian Jews''. Vol. 1. Rodopi, 2004.</ref>

[[Fil:Massacre of Jews in Lietūkis garage.jpeg|thumb|Sivile litauere og tyske soldater ser på mens en litauisk mann energisk slår i hjel jøder med en treklubbe, [[Kaunas]], 25. eller 27. juni 1941. En tysk offiser var vitne til hendelsen og noterte: «På gårdsplassen av betong sto en ung blond mann (omkring 25) og støttet seg på en lang treklubbe mens han tok en pause i arbeidet. Ved føttene hans lå 15-20 døde eller døende. Vann strømmet fra en slange og vasket blodet ned i et avløp. Like bak ham sto 20 menn (bevoktet av bevæpnede sivile) og ventet stille på sin grusomme henrettelse. Anvist med en brysk bevegelse gikk neste mann stille frem og ble slått i hjel med treklubben, hvert slag med klubben ble fulgt av entusiastiske tilrop fra tilskuerne.»<ref name="Spiegel" /> De fleste massakrene i Litauen ble utført av lokale under ledelse eller oppfordring av tyske offiserer. Massakre som dette i full offentlighet var unntak, massedrapene skjedde som regel ved skyting.<ref name="MacQueen" />]]

====Gargždai====
Den første ''Judenaktion'' skjedde i [[Gargždai]] (litt øst for [[Klaipėda]]) da tyske styrker og politi henrettet 201 mennesker to dager etter invasjonen.<ref name="Kwiet" /> Tysk infanteriregiment 176 inntok i Gargždai (tysk: Garsden) tidlig på dagen 22. juni 1941 etter 15 timers blodig kamp. Da regiment 176 rykket videre østover overlot de vaktholdet i byen til grensepolitiet fra byen [[Klaipėda]] (tysk: Memel), [[Memelland]] hadde blitt annektert av Tyskland to år tidligere. Grensepolitiet forsterket med lokale litauere skilte ut 600–700 jøder fra sivilbefolkningen. Grensepolitiet var usikre på hva de skulle gjøre videre og telegraferte til ''Staatspolizeistelle'' i Tilsit og [[Reichssicherheitshauptamt]] (RSHA) i Berlin. Mens hovedkvarteret i Berlin var usikre på neste skritt, ga standartenführer Hans-Joachim Böhme ved ''Staatspolizeistelle'' i Tilsit ordre om å velge ut 200 menn blant jødene.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253-254}} De 200 ble (sammen med en kvinne som nektet å forlate mannen sin) ført til fots til en åker der de ble bevoktet av mannskap fra tolletaten. Statspolitiet i Tilsit hadde ikke nok mannskap til å gjennomføre henrettelsene og politisjefen i Memel, [[Bernhard Fischer-Schweder]], sendte etter forespørsel en tropp på 25 mann. Troppen øvde på henrettelse i Memel-politiets leir 23. juni og kjørte neste dag til Gargždai.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253-254}} 

Først på vei fra Memel til Gargždai fikk mannskapet overraskende vite at oppdraget var å henrette jøder, og enkelte reagerte med sjokk. Politimennene deltok i avrettingen vel vitende at de drepte uskyldige sivile.<ref name="Kwiet" /> I mellomtiden hadde jødene gravd sin egen grav ved å utvide en eksisterende «[[pansergrav]]». Ettermiddagen 24. juni ble jødene henrettet etter at det ble lest opp en «dom» som omfattet «forbrytelser mot [[Wehrmacht]]». Mange av jødene i Gargždai hadde flyktet fra Memel etter den tyske annektering og var i flere tilfeller gamle bekjente av politimennene som utførte henrettelsene.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253-254}} Gjerningsmennene hevdet etter krigen at ordren om å drepe hadde kommet fra Hitler selv (''Führerbefehl'') eller fra [[brigadeführer]] [[Walter Stahlecker]] (kommandant for Einsatzgruppe A<ref>[[#Asschenfeldt|Piekalkiewicz (1988)]] s. 59</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8202141389 | isbn = 8252525490 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = }}</ref>), men ordren hadde kommet fra Böhme.<ref name="Kwiet" />

====Videre massakrer====
Dagen etter massakren i Gargždai var det lignende «aksjoner» i [[Kretinga]] (tysk: Krottingen) og [[Palanga]] (tysk: Polangen), henholdsvis 214 og 111 drepte de fleste var jødiske menn. RSHA hadde gitt tillatelse til organisering av en ''Einsatzkommando'' (en mobil drapsenhet) i Tilsit og denne krysset grensen rett etter Wehrmacht (Kretinga ble inntatt etter få timers kamp). ''Einsatzkommando Tilsit'' besto av personell fra SS, [[Sicherheitspolizei]], [[Sicherheitsdienst]] og grensepolitiet samt frivillige fra Wehrmacht. De første jødene som ble henrettet ble anklaget for å være snikskyttere, banditter, forrædere eller partisaner. Tyskerne fikk bistand fra litauere hvorav noen hadde flyktet til Tyskland etter den sovjetiske maktovertakelsen i 1940. I Gargždai, Kretinga og Palanga ble likene dumpet i eksisterende hull eller groper i terrenget etter at de som skulle henrettes hadde utvidet graven. En rekke på ti menn ble stilt på kanten av gropen og den neste gruppen på ti menn måtte da sørge for at alle likene fra forrige runde havnet i massegraven.<ref name="Kwiet" /><ref name="Matthaus" />

Pogromer ble dagene etter invasjonen utført av lokale anti-sovjetiske partisaner. Ifølge Stahlecker satte [[Algirdas Klimaitis]] i gang massakrer i Kaunas fra 23. juni. Nettene 23.–26. juni ble 1500 jøder drept av militsen og flere synagoger brent, senere ble 2300 jøder massakrert ifølge Stahleckers notater. I Šiauliai ble 1000 jøder drept i slutten av juni, lignende mindre massakrer ble utført mange steder i landet. Unntaket var Vilnius der det ikke var noen pogromer de første dagene.<ref name="Arad2005" /> Stahlecker kom 25. juni i Kaunas i kontakt med Algirdas Klimaitis, leder for en anti-sovjetisk og anti-semittisk milits. På oppmuntring fra Stahlecker og hans menn gjennomførte Klimatis den første massakren på 1500 jøder.<ref name="Breitman" />

Böhme og hans mannskap møtte Heydrich og Himmler i [[Augustów]] 30. juni. Böhme fortalte Heydrich og Himmler om «tiltakene» (tysk: ''Massnahmen'') iverksatt av politiet i Tilsit hvorpå Heydrich og Himmler bifalt disse fullstendig (tysk: ''billigten diese in vollem Umfang''). Böhme og hans Einsatzkommando fortsatte sitt drapstokt i Litauen og hadde innen 18. juli henrettet 3302 personer.<ref name="Matthaus" />

===Sommeren-høsten 1941===
Perioden til desember 1941 var den blodigste i Litauen. I denne perioden planla og organiserte Einsaztgruppen et massemord på landets jødiske befolkning. Drapene ble fra slutten av juli eller tidlig august utvidet fra voksne jødiske menn til også å omfatte kvinner, barn og eldre, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Et stort antall litauisk politi og frivillige deltok som bødler. Innen utgangen av året var 80 prosent av jødene i landet drept.<ref name="Arad2005" />{{rp|61}}<ref name="Kay" /><ref name="ReferenceC">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 49</ref><ref>Bubnys, A. (2004). The Holocaust in Lithuania: An outline of the major stages and their results. NIKŽENTAITIS, Alvydas; SCHREINER, Stefan; STALIUNAS, Darius. ''The vanished world of Lithuanian Jews''. Amsterdam: Rodopi, 205-222.</ref> Fra den tyske invasjonen i juni til desember 1941 ble {{formatnum:160000}}–{{formatnum:164000}} litauiske jøder drept. Einsatzkommando 3 under ledelse av Karl Jäger sto for {{formatnum:114000}} av disse drapene. I tillegg ble 5000 tyske jøder drept i Kaunas i oktober. I løpet av denne perioden drepte Einsatzkommando 3 også jøder i [[Daugavpils]] (Latvia) og i Minsk. Einsatzkommando 2 forsterket med litauisk politi og tysk politibataljon nummer 65 drepte opp til {{formatnum:28000}} jødet i Šiauliai og nord i landet. Einsatzkommando opererte i Vilnius-området og senere i Hviterussland. I slutten av desember var det {{formatnum:43000}} gjenlevende som ble holdt i gettoene.<ref name="Arad2005" />{{rp|67-68}}

De første dagene av okkupasjonen ble i utgangspunktet bare mannlige jøder drept. For eksempel var det 136 kvinner av blant de {{formatnum:3800}} drepte i Kaunas de første dagene. I første halvdel av juli inneholdt listen over de som skulle henrettes i Vilnius få kvinner.<ref name="MacQueen" /> I løpet av juli fant man ut at kvinner og barn ville bli en byrde også for lokalbefolkningen («unyttig spisere» var et argument) og tyskerne bestemte seg for å kvitte seg også med disse.<ref name="Kwiet" /> Til omtrent midten av august hadde Einsatzgruppen sørget for å drepe {{formatnum:15000}} unge og middelaldrende menn og 1000 kvinner. Jødiske menn ble grepet på gaten eller i sine boliger, fraktet ut av byen, skutt og dumpet i en massegrav. Ved Vilnius var Ponary (også kalt Paneriai) det vanlige stedet, fort 6, 7 og særlig 9 i Kaunas, Kužiai-skogen ved Šiauliai, Pajuoste-skogen ved [[Panevėžys]], og flere hundre andre steder i Litauen. Ifølge Arad ble ordren om å drepe alle jødene overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i løpet av andre del av juli 1941. Fra midten av august ble alle kategorier jøder drept uten hensyn for eksempel til nytte som arbeidskraft. Denne politikken ble iverksatt i [[Rokiškis]], [[Raseiniai]], Kaunas, [[Ukmergė]], Panevėžys og deretter i hele Litauen. Fra midten av september ble arbeidsdyktige unge og middelaldrende kvinner og menn midlertid spart, og de ble stuet sammen i gettoer i Vilnius, Kaunas og Šiauliai.<ref name="Arad2005" />{{rp|63-66}}

Bortsett fra fysisk kapasitet var det ingen restriksjoner på Einsatzgruppens virksomhet. Einsatzkommandoene var relativt små enheter og for å utføre drap i stor skala var de avhengige av tyske enheter (som bataljoner av [[Ordnungspolizei]]) eller lokalt frivillig politi.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}} I løpet av fire uker i august-september ble {{formatnum:60000}} jødiske litauere drept.<ref name="Richmond" /> Innen utangen av september var {{formatnum:76000}} jøder drept i Litauen, de fleste drapene i regi av Einsatzkommando 3 ledet av Jäger. Jäger utarbeidet en detaljert rapport med tid, sted og antall drepte, ''[[Jäger-rapporten]]'' er den mest detaljerte beskrivelsen av en Einsatzkommandos aktiviteter som er bevart.<ref name="Matthaus" />

[[Fil:Fort view from the air.jpg|thumb|Festningsanleggene rundt Kaunas ble brukt som konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Av de nær {{formatnum:50000}} drepte var størsteparten jøder. Flyfoto av «det syvende fort» i 2013.]]
Fra 23. juni til 5. august var Litauens midlertidige regjering, under ledelse av Ambrazevičius, i virksomhet og begynte blant annet å reetablere hæren og politiet. Etter at Einsatzgruppen kom til landet i juli erklærte okkupasjonsmakten at de ikke ville akseptere en separat litauisk hær som da ble omgjort til politibataljoner. Den midlertidige regjeringen hadde i sine seks uker ved makten delvis kontroll over politistyrker og milits som deltok i massedrapene - regjeringen kritiserte ikke massedrapene. Den midlertidige regjeringen satte opp en konsentrasjonsleir i fort nummer 7. Jøder ble erklært som fremmede i landet, og antijødiske utspill fra fremstående litauere ble formidlet i radio og presse.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}}

Einsatzkommandoene 3 ledet av Karl Jäger (i Kaunas og det sentrale Litauen), 9 ledet av Alfred Filberg (i Vilnius med omegn) og 2 i ledet av Eduard Strauch (Siauliai og nordre Litauen) var virksomme i juli 1941. Fra tidlig oktober tok Einsatzkommando 3 over kontrollen med hele Generalkommissiariat Litauen.<ref name="Arad2005" />{{rp|62}}

Fra gettoen i Kaunas ble 28.–29. oktober 1941 en tredjedel av de {{formatnum:30000}} beboerne hentet ut og henrettet i det niende fort. Rekken av mennesker på vei fra gettoen til fortet, var så lang at vandringen varte fra soloppgang til midt på dagen. En litauisk politibataljon ledet av Jonas Stelmokas, henrettet i løpet av 12 timer de over 9000 jødene – hvorav halvparten var barn.<ref name="Richmond">Richmond, C. (2007). [https://doi.org/10.1093/ehr/cem213 Collaboration and Resistance During The Holocaust: Belarus, Estonia, Latvia, Lithuania].  ''English Historical Review'', Volume CXXII, Issue 498, 1 September 2007, Pages 1066–1068</ref><ref name=":5" /><ref name="Seidler">Seidler, V. J. (2014). Holocaust Ethics: Difficult Histories and Threatening Memories. ''European Judaism,'' 47(1), 76-98.</ref><ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage.</ref> I oktober 1941 ble det laget 14 store massegraver i fortet, klare til å ta i mot lik.<ref name="Rindzevičiūtė, E. 2012">Rindzevičiūtė, E. (2012). INSTITUTIONAL ENTREPRENEURS OF A DIFFICULT PAST: THE ORGANISATION OF KNOWLEDGE REGIMES IN POST-SOVIET LITHUANIAN MUSEUMS.'' European Studies: A Journal of European Culture,'' History & Politics, 30(1).</ref>

På slutten av høsten krevde Wehrmacht med støtte fra den sivile administratoren Heinrich Lohse at de gjenværende jødene skulle spares. SS motsatte seg opphold i utryddelsesarbeidet, men ga etter for kravet i slutten av november. Konflikten om dette hadde pågått fra september og Wehrmachts ledelse ønsket å utnytte ressursene i erobret område for krigsinnsatsen lenger øst – utsiktene til en rask seier var langt dårligere senhøstes enn sommeren 1941. Alfred Rosenberg sendte 18. desember brev til partene der han poengterte at det ikke skulle tas økonomiske hensyn i jødespørsmålet og at SS hadde siste ordet.<ref name="Arad2005" />{{rp|72–73}}

====Karl Jägers rapport====
[[Standartenführer]] Karl Jäger i Einsatzkommando 3 rapporterte 1. desember 1941:{{Sfn|Mixon|2019|s=85}}
{{sitat|Jeg kan i dag bekrefte at Einsatzkommando 3 har oppnådd målet om å løse jødeproblemet i Litauen. Det er ikke lenger noen jøder i Litauen unntatt de arbeidende jødene og deres familier, hvis omtrentlige samlede antall er som følger: 4500 i Schaulen [Šiauliai], 15000 i Kauen [Kaunas] og 15000 i Wilna [Vilnius]. Jeg hadde tenkt å drepe disse arbeidende jødene, så vel som deres familier, men møtte sterke protester fra den sivile administrasjonen (''Reichskommissar''); i tillegg fikk jeg en ordre fra Wehrmacht som forbød meg å drepe disse jødene og deres familier. De arbeidende jødene og jødinnene som er igjen i live er svært nødvendig arbeidskraft for tiden, og jeg antar at selv etter at vinteren er over vil denne jødiske arbeidsstyrken fortsatt være svært nødvendig.

Målet om å utrydde jødene i Litauen kunne bare oppnås gjennom opprettelsen av en spesielt utvalgt mobil kommando under ledelse av SS-Obersturmführer [Joachim] Hamann, som fullt ut overtok mine mål og som var i stand til å sikre samarbeidet mellom de litauiske partisanene og de berørte sivile myndighetene.

Gjennomføringen av en slik ''Aktion'' er først og fremst et organisatorisk problem (...) Jødene måtte konsentreres på en eller flere lokaliteter, og i samsvar med antallet deres måtte et sted velges og groper graves. Marsjavstanden fra konsentrasjonspunktene til gropene var i gjennomsnitt 4 til 5 km. Jødene ble ført til henrettelsesstedet i grupper på 500, med minst 2 km avstand mellom gruppene. (...) Alle offiserene og mennene under min kommando i Kauen deltok aktivt i ''Grossaktionen'' i Kauen.

Jeg er av den oppfatning at de mannlige arbeidende jødene bør steriliseres umiddelbart for å forhindre reproduksjon. Skulle en jødinne likevel bli gravid, bør hun likvideres.{{Sfn|Mixon|2019|s=85}}<ref name="Arad2005" />{{rp|73}}}}

Jäger leverte en supplerende rapport 9. februar 1942 der han stolt meldte at de hadde drept {{formatnum:136421}} jøder (samt et mindre antall kommunister og psykiatriske pasienter) hvorav {{formatnum:55556}} kvinner og {{formatnum:34464}} barn.<ref>Mixon, F. G., Sawyer, W. C., & Treviño, L. J. (2004). Vertical and horizontal trust networks in bureaucracies: Evidence from the Third Reich. ''Constitutional Political Economy,'' 15(4), 371-381. https://doi.org/10.1007/s10602-004-7769-4</ref>

===«Den rolige perioden»===
Fra januar 1942 til mars 1943 var en relativt rolig periode der okkupasjonsmakten forsøkte å utnytte de få overlevende jødenes arbeidskraft mest mulig og jøder fra [[getto]]ene ble brukt i stadig flere bedrifter, til skogsarbeid og i landbruket. Jødene ble holdt i gettoer i Vilnius, Kaunas, [[Šiauliai]] og [[Švenčionys]], der okkupasjonsmakten til dels styrte gettoene gjennom ''Judenrat'' og eget jødisk gettopoliti. Jødisk arbeidskraft var mye billigere enn ikke-jødisk, og blant jødene var det oppfatning at den beste måten å overleve på var gjøre seg til verdifull arbeidskraft for tyskerne. Massedrap og summariske henrettelser foregikk også i denne «relativt rolige» perioden: Personer beskyldt for å bryte reglene (for eksempel å ikke bruke det gule jødemerket) eller eldre og invalide ble ofte henrettet enkeltvis eller grupper. Drapene ble utført av litauisk politi etter ordre fra den tyske okkupasjonsmakten.<ref name="Arad2005" />

===Endelig likvidering===
[[Fil:Detail of 'Burning of the Corpses at the Ninth Fort' - 1943 Drawing by Slave Laborer Anatoli Garnik-Gran - Ninth Fort - Kaunas - Lithuania (27306683133) (2).jpg|thumb|Brenning av lik i det niende fort. Tegning av Anatoli Garnik som ble tvunget til å utføre arbeidet som skulle skjule sporene etter forbrytelsen.]]
Våren 1943 ble situasjonen stadig verre for jødiske litauere. Fra april 1943 til 1944 pågikk en gradvis utslettelse av gettoene ved drap eller ved deportering. De små gettoene i Švenčionys og på hviterussisk side ble «likvidert» med til sammen over 6500 beboere – 4000 ble drept i Ponari 5. april (de fikk «spesialbehandling» ifølge politiets rapport) og resten ble flyttet til andre gettoer.<ref name="Arad2005" /> 

Bakgrunnen for beslutningen om likvidering var tiltagende partisanvirksomhet i Hviterussland og tyskerne trodde at jødene ville forsøke å bryte ut og slutte seg til partisanene, noe som til en viss grad skjedde. Himmler ga 21. juni 1943 ordre om å likvidere gettoene i ''Ostland'' og i stedet lage konsentrasjonsleirer for de arbeidsføre direkte underlagt SS. Som følge av denne ordren ble barn og eldre i gettoene straks drept.<ref name="Arad2005" /> 

Bakgrunnen for ordren var blant annet svekket tysk stilling ved [[Beleiringen av Leningrad|Leningrad]] og behov for arbeidskraft til anlegg av festninger i Estland. Gettoen i Vilnius ble «likvidert» (oppløst) og av nær 19&nbsp;000 beboere ble 11&nbsp;000 i september overført til Latvia og Estland, mens 3500 kvinner, barn og eldre ble drept (hvorav noen i [[Sobibór]]). Omkring tusen personer fra Vilnius flyktet til skogs og sluttet seg til partisanene. Gettoene i Kaunas og i Šiauliai ble gjort om til konsentrasjonsleirer.<ref name="Arad2005" /> 

Før tilbaketrekking fra Baltikum i 1944 oppløste tyskerne alle leirer i Litauen. De internerte ble drept eller deportert til [[Stutthof]] og andre leirer, dette gjaldt også jødiske litauere sendt på tvangsarbeid i Latvia og Estland. For eksempel ble 2000 henrettet i Ponary 2.–3. juli 1944 og 1500 jøder i Kaunas ble drept av tyske soldater før tilbaketrekkingen 12.–14. juli. Ved [[Lagedi]] og [[Klooga]] i Estland drepte SS-vaktene 3000 fanger 19. september, bare seks dager før sovjetiske styrker kom frem.<ref name="Arad2005" />

I 1943 gikk det ut ordre om å skjule sporene etter drapene i det niende fort i Kaunas. En kommando på 60 fanger ble satt til å grave opp og brenne likene. Noen fra denne spesialkommandoen lyktes å flykte.<ref name=":5">Ginaite-Rubinson, S. (2011). ''Resistance and Survival: The Jewish Community in Kaunas 1941-1944.'' Mosaic Press.</ref>