Redigerer Hardingfele (avsnitt)

===Spellemenn og fremføring===
{{sitat|En stor mængde spile på violin, hvilken er av en egen og besynderlig dannelse. Deres musik beståer i egne opfindelser, hvori gives få modulationer, derefter dandser mannfolket med mange comiske bevægelser, medens fruentimret meget stadig gåer rundt om den dansende.|Sogneprest Will i [[Seljord]] (1786)<ref name="Kaasa" />|align=right}}
I Danmark og Norge på 1600-tallet fikk faglærte musikere i byene egne betegnelser som musikant eller instrumentalist, mens spillemann trolig ble etablert som betegnelse for felespillere som spilte til dans og underholdning på bygdene. Danske bestemmelser på 1600-tallet fastslo hvilke instrumenter du ulike samfunnsklassene kunne bruke til bryllupp: De øverste borgerne kunne bruke trompeter, mens håndverkere og lavere borgere bare kunne bruke trommer og strykeinstrumenter. Dette tyder på at instrumentene hadde ulik status. Dette mønsteret er senere kjent også fra Norge med fele som det dominerende festinstrumentet og av til trommer til seremoniell bruk.<ref name="Thedens" />

[[Ole Bull]] hadde en hardingfele som han brukte under konserter utenlands, blant annet i Paris på 1830-tallet. I 1849 arrangerte Bull en konsert med [[Myllarguten]], en ledende spellemann på den tiden, i Logen i Christiania. Bull skal ha sagt at han selv ikke var noe særlig god sammenlignet med Myllarguten. Jon Erikson Helland laget den første hardingfela til Myllarguten som holdt kontakt med felemakerne i Helland-slekta. [[Ola Mosafinn]] på Voss var Vestlandets motstykke til Myllarguten i Telemark. På slutten av 1800-tallet ble det vanlig at andre hardingfelespillere reiste rundt og ga konserter. For eksempel [[Hallvard Ørsal]] fra Nordmøre behersket både hardingfele og vanlig fele. Etterhvert fikk hardingfela status som nasjonalinstrument og som bærer av nasjonal musikkarv. Hardingfele ble også omtalt som ''hardangerviolin'' og vanlig fiolin ble til dels omtalt som ''tyskfele''. Overføring fra danselokale til konsertsal førte til at dansetakt og stort slåtterepertoar ble mindre viktig hos utøverne: Kjente «konsertslåtter» ble viktig å kunne og artistisk eller virtuos fremføring ble ettertraktet. Rundt 1900 var reiste en del av de ledende spellemenn på turne i USA. En del danseslåtter ble gjort om til "lydarslått" (slåtter det skulle lyttes ikke danses til). Konsertsituasjonen krevde at slåttene fikk navn. [[Sjur Helgeland]] fra [[Vossestrand]] var en ledende skaper av konsertstil for hardingfele. Lydarslått har vært mindre utbredt på vanlig fele.<ref name="trollstilt">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Trollstilt: lærebok i tradisjonsmusikk | isbn = 8205236496 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal undervisning | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051104108 | side = }}</ref><ref name="Kaasa">{{ Kilde bok | forfatter = Kaasa, Halvard og Astrid Versto | utgivelsesår = 1997 | tittel = Hardingfela: det norske nasjonalinstrumentet | isbn = 8250424182 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl Dreyer | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071903009 | side = }}</ref>

I hardingfeleområdet forble lenge muntlig overføring uten faste oppskrifter den vanlige måten å lære og formidle eksisterende musikk.<ref name="Kaasa" />

Den første felekappleiken («spillemannsprøve») ble avholdt i Bø i 1888, bare hardingfelespillere deltok. I 1896 arrangerte [[Vestmannalaget]] kappleik i Bergen med blant andre [[Edvard Grieg]] tilstede. Favoriseringen av hardingfele førte til at flere spellemenn fra Møre og Trøndelag gikk over til hardingfele. Den første [[landskappleiken]] hadde en feleklasse, mens ved den andre landskappleiken, i Molde 1923, var hardingfele skilt ut i egen klasse. Ole Bull lanserte på 1860-tallet ideen om et musikkakademi basert på den nasjonale musikkarven. [[Ole Bull-akademiet]] ble etablert på Voss i 1977 på initiativ av [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] med spesialisering i hardingfele.<ref name="trollstilt" /> Grieg var mye i Hardanger og var ofte til stede der folkemusikk ble fremført. Grieg tok inn blant annet hardingfelemusikk i sine komposisjoner.<ref name="Kaasa" />

På slutten av 1800-tallet ble fele på dansetilstelninger delvis utkonkurrert av trekkspill som hadde sterkere lyd. Religiøse vekkelser i siste del av 1800-tallet førte til at dans og felespill ble sett på som syndig og flere spellemenn følte seg tvunget til legge opp.<ref name="trollstilt" /> Flere prester bad spellemennene om å slutte med det syndige håndverket. I en del bygder på Vestlandet ble felene brent på bål og for eksempel i Øvre Numedal forsvant mye av det gamle felespillet. Ola Mosafinn på Voss ble presset til å slutte som lærer fordi han spillte fele.<ref name="Kaasa" />

Mange og gode felemakere har trolig lagt grunnlag for aktivt folkemusikkmiljø og stigende musikalsk kvalitet fra 1800-tallet.<ref name="Kaasa" />

Hardingfeler spilles tradisjonelt alene på samme måte som annen norsk folkemusikk. En enkelt hardingfele gir i seg selv et rikt lydbilde og slåttemusikkens ornamenter og detaljer forsvinner lett i samspill med andre instrumenter. [[Eivind Groven]], [[Alfred Maurstad]] og [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] dannet en hardingfeletrio og var blant de første som samspillgruppene for hardingfele.<ref name="Kaasa" />

Det er registrert over 1000 slåtter for hardingfele og i tillegg kommer "former" eller varianter av hver av disse. Telemark har størst antall med 400 kjente slåtter.<ref name="Kaasa" />