Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

=== «De som arbeidet» - bondebefolkningen ===
[[Fil:Braies.jpg|thumb|Bønder og landarbeidere, fra en illustrert Bibel fra 1200-tallet.]]

Bondestanden i høymiddelalderens Vest-Europa var ikke et ensartet lag av [[Livegenskap|livegne]], da de vilkår den levde under varierte meget fra egn til egn.<ref>Utdypende beskrivelser av landlivet finnes bl.a. i Esmark & McGuire (1999), Reynolds (1997) og Nordberg (1985)</ref> Noen steder var selveie den mest utbredte formen, andre steder var det livegenskap. Forskjellen mellom frie og ufrie var de fleste steder en viktig sosial parameter, men var ikke nødvendigvis avgjørende for velstandsnivået. [[Slaveri]]et hadde på denne måten overlevd overgangen fra [[antikken]], og hadde med tiden antatt forskjellige former av livegenskap; den store forskjellen var at mennesket nå ble bundet til den jord hvor de bodde og arbeidet, og derfor fulgte med den når eierskapet til jorden skiftet hender.

Et trekk som kjennetegner perioden mellom år [[1000]] og [[1100]] er de store forandringer i landsbystrukturen. Over størstedelen av Vest-Europa endret bebyggelsen på landet karakter, og den befolkningen som hittil hadde levd i små bygder flyttet nå sammen i egentlige landsbyer, ofte med en kirke i sentrum. Sammen med denne utviklingen oppsto en kollektiv landsbykultur. Sammenflytningen kom til uttrykk på forskjellig vis på de ulike steder: I Italia samlet bøndene seg i befestede småbyer (''incastellomento''), mens landsbyene i [[Danmark]] fikk permanent beliggenhet da den gamle skikk med å flytte bebyggelse med års mellomrom opphørte.<ref>Se eksempelvis de arkeologiske undersøkelser av landsbyen [[Vorbasse]] (Erland Porsmose)</ref>

En av de faktorer som hadde stor betydning for endringene i landbefolkningens levevis var forholdet mellom disse og øvrigheten, og bondesamfunnet i høymiddelalderen ble formet av en kontinuerlig konflikt om kontrollen over ressursene som bøndene produserte. Fornyelsene i jordbruket førte til økt jordbruksproduksjon, og uenigheter om fordelingen av velstanden var grunnlag for hyppige stridigheter. Et sterkt fellesskap var i denne situasjonen en stor fordel for den enkelte bonde overfor herremannen.<ref>Se bl.a. G. Duby (1994)</ref> 

Andre viktige faktorer bak forandringene var blant annet de nyskapninger som lå til grunn for framgangen; nye teknologier som hjulplog og [[vindmølle]]r var i forhold til tidligere teknologi meget kompliserte, og nødvendiggjorde et samarbeid mellom flere aktører før det kunne betale seg. Behovet for beskyttelse i urolige tider hadde likeledes betydning, i likhet med utbyggingen av den kirkelige organisasjon i landområdene; dette kom til uttrykk i byggingen av mange nye [[kirke]]r over hele Vest-Europa.

De få kilder som er bevart om landsbybefolkningens verdensoppfattelse, som utgjorde hele 90&nbsp;% av samfunnet, viser et liv tett knyttet til den jord de bodde på og dyrket. De store begivenheter som vi leser om i historiebøkene betydde lite for den enkelte. Landsbyene var nesten helt selvforsynte, kontakt med omverden var sjeldent nødvendig og derfor aldri hyppig. Bøker fantes knapt, nesten ingen kunne lese, bortsett fra presten, og for den alminnelige bonde ble de enkelte bøker i kirken betraktet nærmest som kultgjenstander på lik linje med andre gjenstander i kirken. Bevissthet om historien rakk så langt bak som [[Muntlig litteratur|muntlig overlevering]] videreførte, og årstall var uten betydning der årstidenes endringer bestemte arbeidets rytme, og været var avgjørende for høstens utbytte. 

Mesteparten av Vest-Europas befolkning oppfattet seg selv som kristne, men deres kristendom var kraftig oppblandet med tidligere og overlevert hedenskap. For bøndene var verden befolket av både ånder og demoner, og skillet mellom levende og døde var aldri skarpt. Den dominerende religionsform i høymiddelalderen skilte seg fra den som de lærde skrev ned og som disse videreførte til ettertiden.

[[Krønike|Krønikører]], som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte, og minner stundom om de samme beskrivelser for ikke-kristne eller slaver. Den hoffromantikk som ble foreskrevet for å oppvarte adelskvinner ble betraktet som bortkastet på enkle bondekvinner, men samtidig uttrykte mange forfattere en frykt for den store allmennheten, og med en viss rett. Bønders status og innflytelse kunne variere mye, fra de som levde på eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og stor husholdning. Adelige fyrster kunne heller ikke utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres jord. 

Lokal sedvane og tradisjoner krevde respekt, og selv bønder kunne ikke behandles som personlige eiendeler uten at det var en fare for motreaksjon. Det kunne skje at bønder organiserte seg og gjorde motstand, til og med i regulære bondehærer. Det finnes eksempler på at adelens profesjonelle krigere ble beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondehærer: i [[1227]] i Ane i dagens [[Nederland]]; ca. 1230 ved et opprør i det nedre [[Weser]]-området; og i [[1315]] ved [[Morgarten]] i [[Sveits]].<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 124-126</ref>