Redigerer Giuseppe Garibaldi (avsnitt)

== Etter seieren ==
Garibaldi mislikte sterkt den sardinske statsministeren [[Camillo Benso di Cavour|Camillo Cavour]].  Dels mistrodde han Di Cavours pragmatisme og ''realpolitik'', og dels bar han personlig nag mot ham ettersom Di Cavour var med da Garibaldis hjemby Nice ble gitt til Frankrike året før. På den annen side var han glad i den sardinske konge, som etter Garibaldis oppfatning var utvalgt av Forsynet til å frigjøre Italia. Under sitt berømte møte med Vittorio Emanuele II, ved [[Teano]] [[26. oktober]] [[1860]] («håndslaget i Teano»), hilste Garibaldi ham som Italias konge. Dagen etter resignerte Geribaldi som hærfører. Han red inn i Napoli ved siden av kongen [[7. november]]. Deretter trakk han seg tilbake til øya [[Caprera]] og nektet å motta noen erkjentlighet for sin innsats.

[[5. oktober]] hadde Garibaldi organisert «[[den internasjonale legion]]» med franskmenn, sveitsere,  tyskere og andre, med det mål for øye at de ikke bare skulle befri Italia, men også deres egne hjemland. De rettet blikket mot [[Venezia]] og Roma. Mazzini var misfornøyd med monarkiet, og fortsatte å agitere for republikk. Garibaldi ble etterhvert frustrert av kongens passivitet og det han anså som tilsidesettelser, og begynte nå å planlegge et fremstøt mot [[Kirkestaten]].

[[Fil:RegnoItalia1861.png|thumb|left|200px|Kongedømmet Italia (lysebrunt) i 1861; uten Venezia (blått) og restene av Kirkestaten (rødt).]]

Da [[den amerikanske borgerkrigen]] brøt ut i [[1861]], tilbød Garibaldi president [[Abraham Lincoln]] sine tjenester og  ble invitert til å delta som generalmajor i unionshæren. Garibaldi tenkte seg om, og svarte at han hadde to betingelser: at [[slaveri]]et definitivt ville bli avskaffet, og at han ville bli hærens øverstkommanderende. Begge krav var umulige å innfri for Lincoln, og dermed ble tilbudet i all stillhet trukket tilbake.